fbpx – Vi må ikke forske oss bort fra praksis Hopp til hovedinnhold

– Vi må ikke forske oss bort fra praksis

Bildet viser Maren Falch Lindberg, sykepleier og forsker, med en kneprotese
ET EKSEMPEL Å FØLGE: – Maren Falch Lindberg startet sitt karriereløp med å være nysgjerrig på smerter hos ortopediske pasienter. I dag er hun postdoktor i kombinert stilling, skriver Skredlund. Her er Lindberg avbildet med en kneprotese. Foto: Erik M. Sundt

– Hvilke muligheter for videreutdanning har for eksempel en sykepleier på kirurgisk sengepost som ikke ønsker å ta steget videre til anestesi eller operasjonssykepleier? spør Carina Athelie Skredlund.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning.

I 2019 var jeg på landsmøtet der Lill Sverresdatter Larsen ble forbundsleder med mottoet «faget i front». Vi sykepleiere skal kunne argumentere med fag, vi skal utøve fag og vi skal puste fag.

Som hovedtillitsvalgt på kirurgisk klinikk ved Lovisenberg sykehus, skjønte jeg fort at her får jeg mye å gjøre. «Vi må bygge en kultur», tenkte jeg. Og vi må starte med å gjøre faget tilgjengelig for alle som er nysgjerrige på en videreutdanning eller en master. Sykepleiere må i større grad våge å tenke at de kan ta en ph.d.

At en sykepleier tar ph.d. trenger ikke bety at hun forsvinner fra klinikken og pasientnært arbeid. Heller tvert imot. Klinikken trenger sykepleiere med ph.d. fordi de er kvalifisert til å utvikle og teste effekt av nye tiltak og helsetjenester som forbedrer behandlingen og omsorgen vi gir ved sykehuset.

Klinisk arbeid og forskning

Til daglig arbeider jeg i fag- og forskningsavdelingen på Lovisenberg, og her finnes det muligheter jeg ikke var klar over før jeg begynte. En kollega, Maren Falch Lindberg, er et godt eksempel. Hun vant årets sykepleierpris på Lovisenberg Diakonale Sykehus, blant annet, for måten hun viser oss hvordan klinisk arbeid kombinert med forskning kan bidra til å utvikle en kunnskapsbasert kultur og praksis på eget arbeidssted.

I den rykende ferske boken «Klinisk forskning innen helsefag» tar Maren oss gjennom reisen «Fra praksissykepleier til forsker i praksis». Hun beskriver hvordan nysgjerrighet for faget, som for henne var smertebehandling til ortopedisk opererte pasienter, endte med en kombinert stilling som fagutviklingssykepleier og forsker.

Maren, som i utgangspunktet ikke hadde tenkt å ta en master, var likevel opptatt av sitt fag og avdekket et behov for bedre smertelindring hos pasientgruppen hun arbeidet med. «Det er jo først og fremst erfaringer som gir inspirasjon og nye ideer til hypoteser og gode forskningsspørsmål», skriver hun. Gjennom søknader til Helse Sør-Øst RHF har Maren dratt inn flere millioner kroner i forskningsmidler til sykehuset. Det har gitt henne mulighet til å bygge opp en forskergruppe rundt seg og sin forskning og finansiere lønn til kollegaer som vil ta en doktorgrad.

Etterlyser system og struktur

Jeg skulle gjerne sett flere slike eksempler blant sykepleiere ute i praksis og etterlyser et system og en struktur i helsevesenet som etterspør mer enn de typiske videreutdanningene.

Er vi tilfreds med at enkelte sengeposter er et springbrett for videreutdanninger?

Det bør også finnes mulighet for kompetanseheving for sykepleiere som er nysgjerrig og interessert å løfte problemstillinger de møter på i sitt arbeid. Hvilke muligheter for videreutdanning har for eksempel en sykepleier på kirurgisk sengepost som ikke ønsker å ta steget videre til anestesi eller operasjonssykepleier?

Er vi tilfreds med at enkelte sengeposter er et springbrett for videreutdanninger og hvor den faglige utviklingen ofte stagnerer? Er i så fall dette i tråd med «faget i front»?

Oppdaterer seg i fritiden

Sykepleiere har tradisjonelt vært opptatt av en flat struktur. Samtidig bør sykepleiere ikke være redde for å løfte frem gode eksempler og suksesshistorier slik at flere kan bli inspirert og ta lærdom av prosessene. Å tie om det vi får til vil ikke hjelpe på verken rekruttering eller mobilisering av sykepleiere.

Vi har streiket i dagevis for kunnskap og trygghet – for livsviktig investering i en livsnødvendig kompetanse. Det er oss du møter idet du trekker ditt første åndedrag, og det er vi som følger deg gjennom livet til du trekker ditt siste.

Det er mye lærdom, mye endring og det er ikke alt som er som det en gang var. Sykepleiere er selv ansvarlig for å være faglig oppdatert. Dette er noe vi i stor grad gjør i vår fritid selv om funn i forskning tilsier at vi utvikler oss og lærer best i praksisfellesskapet med kollegaer hvor vi får rom for å reflektere over eget arbeid.

Bør kartlegge muligheter

Selv er jeg forskningssykepleier og samler blant annet inn pasientdata som flere yrkesgrupper skal benytte seg av. Derav løftes ulike problemstillinger frem ut ifra hvilke «profesjonsbriller» de har på.

Dette er en bærekraftig måte å arbeide på for mine medarbeidere som deltar i studien, men også sykehuset er tjent med dette tverrfaglige samarbeidet både med tanke på finansiering og et kunnskapsløft for sine ansatte.

Jeg har derfor tro på at avdelingene må starte med å kartlegge hvilke muligheter de har til å bygge kompetanse de har bruk for. Det er nødvendig for å tilrettelegge en karrierevei for sykepleiere, og det vil komme pasientene og sykehuset til gode. I stor grad tror jeg det også vil bidra til å beholde sykepleiere i avdelingen.

Les også:

– Jeg kunne ikke fordra sykepleieteoretikerne, og så ble jeg teoretiker selv

Bildet viser en student som titter opp over en stabel av bøker
VIKTIGE TEORIER: – Vår forståelse av sykepleie er ikke tidløs. Den er formet av dedikerte sykepleiere. Det er sykepleiere som har brukt sin kliniske erfaring, faglige kunnskap og refleksjonsevne til å argumentere for hva sykepleie er og hvilken rolle vi bør ha i samfunnet, skriver sykepleieren. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

– Teoretikerne har gitt oss sykepleiere en viktig stemme i helsevesenet. Den må brukes og videreutvikles. Det motsatte vil være en farlig nedgradering av faget, skriver sykepleieren.

Alt hadde blitt bedre i sykepleieutdanningen dersom man hadde viet mindre tid til sykepleieteorier og mer tid til praktiske prosedyrer. Trodde jeg. Det jeg ikke visste, var at teoriene utgjør grunnmuren i sykepleien. Og ved å harselere med teoretikere omtaler vi våre fremste sykepleieforskere som verdensfjerne, spekulative og upraktiske. Det er kunnskapsløst og farlig for fremtiden.

Teorier stjeler tid og energi

Innlegg og kommentarer som deles på sosiale medier, forteller meg at sykepleierstudenter og sykepleiere ikke ser poenget med å lære teori. De vil heller øve på praktiske prosedyrer. Jeg har vært der selv og forstår hvor det kommer fra.

Teoriene fremstår som unyttige og unødvendig. De stjeler tiden og energien din fra det du virkelig vil lære, nemlig teknikkene, håndlaget og prosedyrene. Men nå har hatet mot teoriene og vitenskapskvinnene bak dem utviklet seg fra stille klaging på lesesalen til en ukritisk deling på nett. Denne negative holdningen er basert på manglende kunnskap om egen profesjon.

Sørg for at faget henger med i tiden

Vår forståelse av sykepleie er nemlig ikke tidløs. Den er formet av dedikerte sykepleiere som har brukt sin kliniske erfaring, faglige kunnskap og refleksjonsevne til å argumentere for hva sykepleie er og hvilken rolle vi bør ha i samfunnet. De forhatte teoretikerne har sørget for at sykepleiefaget henger med i tiden.

Sykepleiere assosieres ikke lenger med ugifte kvinner med et kall.

Sykepleiere assosieres ikke lenger med ugifte kvinner som i et kall fra Gud fremmer hygiene og frisk luft og jobber som legens assistent. Takket være sykepleierne som har delt sine ideer i bøker og tidsskrifter, har faget vokst til et mangfoldig, spesialisert og givende karrierevalg for alle kjønn – uavhengig av sivilstatus.

Profesjonsløse uten teoretikerne

Teori og praksis er sjelden motsetninger. De bygger på hverandre. Man bruker praksis til å forbedre teori og teori til å forbedre praksis. Teoretikerne vi snakker om, er sykepleiere som har kjempet for at klinisk praksis skal bli best mulig. Uten dem ville vi vært profesjonsløse og utført arbeidet vårt uten forankring i vitenskap!

Teoretikerne har gitt oss sykepleiere en viktig stemme i helsevesenet. En stemme vi må bruke og videreutvikle for å være relevante i samfunnet vårt. Derfor må også dagens sykepleiere lære om teorier og opparbeide nye ideer som kan holde profesjonen vår oppdatert og levende. Det motsatte vil være en farlig nedgradering av faget vårt.

Behov for en omskrivning av sykepleie

Helsevesenet har utviklet seg enormt siden Henderson definerte sykepleiens særegne funksjon på 60- og 70-tallet. Pasientrollen er revolusjonert, liggetiden redusert, og helseprofesjonene spisses til sylskarpe spesialiseringer. Kanskje vil det, i vårt århundre, være behov for en omskriving av hva sykepleie er.

Fremtidens sykepleiere bør heller være entreprenørielle enn tradisjonelle.

Selv mener jeg det er nødvendig at sykepleiere tar tak i store helseutfordringer og skaper nye produkter og tjenester for å forbedre behandlingstilbudet til dagens pasienter. At fremtidens sykepleiere heller bør være entreprenørielle enn tradisjonelle.

Det er min idé, min lille teori, som jeg deler med verden i min doktorgrad denne våren.

La oss begrave ordet «teoretiker»

Jeg håper vi kan slutte å bruke ordet «teoretiker» ettersom det ofte blir brukt i nedsettende betydning om fortidens og fremtidens mest engasjerte sykepleiere. Sykepleierne som har skapt profesjonen vår, har ikke vært mer interessert i teori enn praksis. Tvert imot – de har engasjert seg for at praksisen skal utvikle seg! Dette kan umulig gjøres uten å feste noen ideer til papiret og spre ideene med verden.

Daglig ønsker vi sykepleiere bedre arbeidsvilkår, bedre lønn og bedre anseelse for arbeidet vi utfører. Når vi samtidig spytter på sykepleierne som har løftet oss oppover i helsevesenets hierarki, glemmer vi hvor vi kommer fra.

La oss begrave ordet «teoretiker» og heller bruke ord som er mer beskrivende: Sykepleiere som vil forbedre praksis. Og sånne bør det være mange av.

Gunn-Berit Neergård blogger om sykepleie, entreprenørskap og forskning via instagramprofilen @nurse_gunn_berit

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.