Jeg hater å få kritikk ! Det får meg til å miste grepet og gå i forsvar !

Kritikk gjør vondt. Den overrumpler meg og setter meg ut av spill.

Er det noen som kjenner seg igjen?

I mitt arbeid som konsulent, coach og veileder har jeg møtt mange som responderer slik på kritikk. Selv har jeg også hatt mange slike ubehagelige opplevelser. Det er sterke følelser i sving og mye energilekkasje.

Jeg har erfart at det finnes en vei ut av det.

Tema «kritikk» er i seg selv spennende. Den har en struktur som kan læres og observeres. Når situasjonen oppstår, kan man som regel «snu vinden» ved å følge konkrete «kjøreregler». Kunsten er å «lekke ut» harmoniske vibber når den andre minst venter det.

Å gi kritikk

Å kritisere er egentlig en klønete måte å rope om hjelp. Følelsene har tatt overhånd. Du glemmer deg. Du går i fella. I stedet for å be om det du trenger – kritiserer du andre.  Kritikk rommer et skjult behov. Brutte forventninger er det vanligste behovet som blir til kritikk. «Du ser meg aldri, hva er poenget med å være i et team ?», kan omformuleres til: «Jeg savner deg», eller «Jeg vil gjerne at vi snakker oftere sammen». «Du bidrar ikke mye», kan omformuleres til «jeg ønsker meg flere innspill fra deg».

Virkeligheten forvrenges og gis utløp gjennom primitive uttrykk. For eksempel å skylde på andre. Den som kritiserer ønsker respons mer enn å ramme deg.

Å gi kritikk er en måte å be om det du trenger. Som mottaker – husk dette.

I konflikt med meg selv

Dypest sett kan vi bare være i konflikt med oss selv. Du kaller meg en idiot. Da har jeg i teorien valget om jeg vil la meg krenke eller ikke. Jeg har et problem om jeg lar deg få makt over meg. Dette innlegget handler om å ta makten tilbake. Jeg må overstyre. Gjøre noe som oppleves kontraintuitivt i øyeblikket.  Autopiloten må skrus av. Når trykket stiger trer ryggmargen inn og du handler lett på refleks. Psykologsøstrene Ihlen beskriver denne prosessen som å bruke hodet der hvor magen hyler. Jeg må beherske å skille tema og prosessen som pågår oss imellom.

Vi er vant til å sette merkelapper og å vurdere hverandre: «Han er så overfladisk», «hun er for slurvete», eller «han tar så stor plass». Vi sier ikke vårt behov: «Jeg trenger å gå i dybden», «jeg ønsker meg tellekanter», eller «jeg trenger å si noe». Vi speiler våre behov i andres adferd. Vi legger over på andre det vi selv vil ha. Det kan være smertefullt å ta bolig i egne behov. Det krever synliggjøring og ofte handling eller endring.

Et paradoks

Å fortelle andre om egne behov gir trygghet i relasjoner. Bånd til kollegaer blir sterkere. Det blir fredeligere enn å få kritikk. Du lytter og fokus er heller å lytte til den andre enn å forsvare deg selv. Jeg har selv erfart dette i eget liv – det anbefales. Dette er lurt.

Oppfatter du deg akseptert eller avvist i situasjonen? Det vil avgjøre din spontane reaksjon. Kunsten er å kjenne til at den andres kritikk av deg er et omskrevet behov hos den andre. Først da kan du velgeå reagere uten forsvar. Selv om du der og da kjenner deg avvist. Kritikk handler ikke om deg, men om den andre.

Når vi får kritikk, er det vår reaksjon som er problemet. Ikke ordene. Jo tettere relasjonen er, jo hardere treffer kritikken. 

Å ta imot kritikk

Jeg oppmuntrer alle til å trene på å ta imot kritikk. Å beherske denne ferdigheten gir deg styrke.

Her er noen nyttige verktøy.

Behold roen og ikke svar med en gang. Gi uttrykk for at du er enig eller delvis enig, responder på ordene som brukes, ikke tonen. Tonen kan lett krenke deg, men er ikke det vesentligste i budskapet. Skill sak og person. Ikke gå i forsvar og trekk noen dype pust underveis. Det vil hjelpe deg til å forholde deg rolig.

Dette kan høres lett ut, hvorfor er det da så vanskelig?

– Måten du reagerer på har du lært for lenge siden og er innøvd over lang tid. Derfor kan det ta tid å endre ditt eget reaksjonsmønster. Etter hvert vil du oppdage at når du lytter og ber om eksempler, så kan du faktisk lære noe. Gi deg selv tid til å fordøye kritikken, ikke lukk ørene og tenk «nå begynner hun igjen». Da ender du med å sitte fastlåst i historien og du kommer aldri videre. Husk at hvordan du takler å få kritikk vil påvirke hvordan du oppfattes av andre.

Episode fra sykehus (anonymisert samtale mellom to sykepleiere)

Kunsten:

• pust
• ta imot
• utforsk
• juster i fremtiden

A: Du tar så stor plass på morgenmøte, du snakker jo hele tiden.

B: Åh, … gjør jeg det…..??

B: (Trekker pusten) Oi, så bra du sier fra. Har ikke tenkt sånn på det.

A: Jeg føler meg helt dust, får ikke sagt noe. Jeg kan jo innrømme at jeg har behov for å delta mer.

B: Å ja, det visste jeg ikke. Hm….er det noe jeg kan gjøre på en annen måte ? Hva kan jeg gjøre annerledes?

A: Nei, kanskje du kunne…… Er det mulig at du tar noen pauser og har blikkontakt med meg?

B: Ja…..det går vel…..det skal jeg prøve på. Jeg vil veldig gjerne ha deg mere med.

A: Tusen takk, unnskyld for at jeg eksploderte litt. Skvatt litt selv.

Jeg kan ikke kontrollere hva andre sier, men jeg  kankontrollere hvordan jeg selv reagerer. 

Norsk arbeidsliv er et gjennomarbeidet system. Vi har avtaleverk for mye. Når bedriften eller organisasjonen har en tariffavtale, da er mønsterbeskyttelsen på plass. Både for arbeidsgiver og arbeidstaker. Dette skal sikre et avtaleverk og håndtere hvordan partene skal forholde seg til hverandre.

Noen ganger blir det forholdet vanskelig. Da er det godt å være medlem av noe større enn seg selv. Fagforeninger ivaretar mye. NSF er det soleklare valget for sykepleiere her til lands, og som landets fjerde største fagforening har vi makt. Det har våre motparter i arbeidslivet også, så vi behøver all vår styrke.

Når arbeidsforholdet for den enkelte går galt, og arbeidsgiver blir en reell motpart, da er avtaletekster og intensjoner i disse helt avgjørende. Da ser den enkelte hva en avtale med en fagforening er verdt. Når noen arbeidsgivere er på tulltur, og glemmer hva en tariffavtale medfører i rammen av en inkluderende hovedavtale, da er vi verdens beste venner for våre medlemmer. Mange tar oss for gitt, vi tillitsvalgte som er de første for å tale andres sak. De som har sett resultatet av vår innsats, forstår. De som antar at alt skjer av seg selv, er lykkelig uvitende.

Hva en avtale faktisk er verdt handler mye om hvordan den blir brukt. Det er litt som ellers i livet; formaliserte forhold er alltid mer solid. Fordi det skal bety noe! (Se gjerne denne: https://sykepleien.no/blogg/2016/04/er-du-lydig-eller-lojal). Arbeidsgivere som glemmer dette, og som dermed havner på tulltur, må inn på samtalerommet med oss så snart vi finner slikt. Et forhold kan alltid reddes om begge parter forstår at noe er galt. Om den ene parten derimot alltid skal ha viljen sin, kan det etterhvert bli vanskelig.

Avtaler bygger på gjensidig tillit. Ordet som staves likt både forlengs og baklengs. Prisen for å glemme slikt kan bli høy. Kan hende er det da et annet slikt ord som blir det gjeldende: regninger. Dem er det alltid dyrt å glemme...

Smak på overskrifta en gang til. Mange stusser over at jeg tillater meg å stille spørsmålet.

For det er viktig å dra i samme retning, og at vi er enige om å jobbe sammen - ikke mot hverandre. Men hør på dette: Jeg møter mange som forteller historier som viser at økonomi trumfer fag. Særlig i kommunene. Sykepleiere som oppgir at de opplever å bli presset til lydighet av ledere som vet de drar strikken for langt. Ledere som likevel gjør det fordi de er fortalt at grensene er satt. At økonomien er stram, at det må eksistere økonomisk disiplin med konsekvenser. Men hvem skal ta disse konsekvensene, og hva skal de være? Om jeg overdriver? Slett ikke. Historiene vil komme, vi må til bunns i dette.

Er det slik at lydighet i pleiesystemer belønner de lederlydige, og straffer de pasientlojale? De som forstår at lover og rettigheter er hevet over lokalpolitiske føringer. Slike føringer og beslutninger som kan være tatt uten nødvendig styringsinformasjon, fordi denne ikke presenteres? Lojale fagfolk kan være slitsomme for lydige ledere. Ledere som står midt i striden mellom for høye politiske ambisjoner, og for lave tilgjengelige ressurser og få fagfolk.

Så lenge lydighet til stabssjefer er viktigere enn lojaliteten overfor pasientens lovlige rettigheter, så er spørsmålet i overskrifta både vesentlig og viktig. Når den lydige velger å tie, kan det være lojalt å varsle i fra. Tenk litt på det neste gang du vurderer hva du skal gjøre.

I flere år har hele helse-Norge hatt stort fokus på pasientsikkerhet. Det skal sprites hender, fjernes ringer og klokker, uniformeres korrekt og man skal ha fokus på fall, trykksår og alskens indikatorer. Ved St. Olavs Hospital går direktøren jevnlig en pasientsikkerhetsvisitt for å se at alt er i orden og for å få innblikk i hvilke utfordringer som truer pasientsikkerheten ved de enkelte avdelingene. Samtidig ligger pasientbelegget jevnt og relativt stødig oppunder 100 % i flere av de samme avdelingene. Det nærmer seg to år siden den tyske forskningsrapporten som viste at å ha mer enn 92,4 % belegg er å planlegge med økt dødelighet ble publisert. Gjennomsnittsbelegget i OECD-landene er omtrent 78 %.

Mye er sagt siden artikkelen ble publisert. Møter er avholdt og problemer er belyst, men enkelte avdelinger er stadig like overfylte. Det er inngått nye avtaler med kommunene, og man er sammen enige om at ferdigbehandlede pasienter ikke skal ligge på sykehus. Innholdet i avtalene ser kjempefint ut, og samtidig ligger fortsatt mange ferdigbehandlede innlagt. Og misforstå meg ikke, kommunene har en soleklar rett til å avvente å ta i mot pasienter som de enten ikke har kompetanse eller kapasitet til å ta i mot. Det skal alle være glad for, både de ansatte i helsevesenet, pasientene og deres pårørende.

Så hva er det man ikke greier å få til? Alle er enige om at det å ligge inne i sykehus bør unngås i det lengste. Man skal prøve andre ting før noen legges inn. Man skal behandle raskt og effektivt når pasienter først må legges inn og de samme pasientene skal raskest mulig ut og tilbake til sitt eget liv etter at de har vært innlagt. Tankene er gode, planene ser gode ut, alle parter ser ut til å være enige og politikerne applauderer. Hvor går det galt? Hva er det som ikke fungerer optimalt? Hvert eneste år jeg har vært tillitsvalgt kommer etterjulsvinteren med en topp i antall innlagte og antall ferdigbehandlede vi ikke får ut. De ansatte melder om pasienter i korridorer, på legekontorer, på undersøkelsesrom og en evig jakt på neste ledige seng. Er dette god pasientsikkerhet? Ikke i følge forskningen! Ansatte melder om at de er slitne, ringes og SMSes til ekstravakter og etter hvert blir syke. Hvert år skjer dette. Hvorfor lærer vi ikke? Eller gjør vi det? Lærer vi av det og legger planer for neste vinter? I tilfelle vi gjør dette, hvorfor får vi det ikke til? Hvorfor buler veggene i sykehuset fortsatt utover på etterjulsvinteren? Og, tro meg, jeg vet at det ikke er mye ledig kapasitet ute i kommunene heller… Men hvorfor er det sånn?

Kravene til effektivisering i spesialisthelsetjenesten opprettholdes fra år til år. Det betyr at det samme antallet pasienter som i fjor, ikke lenger er godt nok. Flere skal behandles i år. Med de samme ressursene som før. Altså flere pasienter pr. ansatt. Om vi ikke greier dette, straffes vi økonomisk neste år. Samtidig som kravet til effektivisering fortsatt opprettholdes. Da blir konsekvensen enda flere pasienter for litt mindre ressurser. Og plutselig befinner man seg inne i en nedadgående spiral. Sykehusene sliter med å rekruttere nok kompetanse. Flere avdelinger har nærmest ikke søkere på sykepleierstillinger, mange går allerede med en konstant mangel på sykepleiere.

Kommunene er pålagt å ta mer av det som tidligere ble behandlet i sykehus. De sliter også økonomisk. De avhjemler sykehjemsplasser og oppretter omsorgsboliger med døgnkontinuerlig bemanning. Det høres flott ut, men kravet til antall ansatte er langt fra det samme og pasientene må betale mye mer for disse plassene. Kommunene sliter også med rekrutteringen. De har heller ikke nok sykepleiere. Det utdannes færre sykepleiere i Norge enn det antallet som går av med pensjon årlig. Dette er en kjent utfordring. Både fagfolkene og politikerne har vært klar over dette i flere år. Samtidig er det ikke greit å presse flere gjennom utdanningen heller, vi er avhengig av at de som uteksamineres har den kompetansen som kreves. En nylig gjennomført nasjonal deleksamen viser at det kanskje ikke er optimalt det som foregår i utdanningssektoren heller…

Og hvordan skal vi løse alt dette? Vi har ikke sykepleiere nok i sykehusene eller i kommunene og det er for få som vil bli sykepleiere. Hva er svaret? Arbeidstidsutvalget og flere med dem mener at svaret er å tyne dem som allerede er «innenfor» enda litt mer. De ansatte som allerede melder om at de er nær sykdom på grunn av belastningene skal nå fratas kontrollen med arbeidstiden sin. Det vil medføre mer ubekvem arbeidstid og sannsynligvis enda mer helgejobb. Min kollega Gro Lillebø har allerede skrevet om dette på maddam.no, jeg skal ikke forsøke å overgå henne for hun skriver svært godt!

Men, om tannkremtuben er tom, kommer det mer tannkrem ved å klemme enda litt hardere?

Noe av det mest verdifulle ved å jobbe med eldre mennesker på sykehjem, er å få ta del i det siste kapittelet i et menneskes liv. Et menneske som er i livets høst.

Det er spesielt å være til stede når døden nærmer seg. Med sine slitsomme symptomer. Eller å være til stede når døden er en venn med sitt stille nærvær. Holde en slapp hånd. Stryke en rynkete hud. Så skjør. Så tynn. Så myk. Lytte til overfladisk og uregelmessig pust. Se en åpen munn og lukkede øyne. Kjenne en svak og uregelmessig puls. Se store blå blodårer som ligger rett under den skjøre huden. Se klær som er for store. Se blide barnefjes med tindrende øyne innrammet på veggene. Se et bilde i svart-hvitt av et ungt lykkelig par på sin store dag. For så lenge siden. Se noe av pasientens identitet i omgivelsene. Perlesmykke og en parfymeflaske på nattbordet. Utført håndarbeid. Se noe av det levde livet i omgivelsene. Se slekt følge slekters gang. Se familie som sitter beskyttende rundt senga. Se en blanding av sorg, lettelse og bekymring i våte øyne. Være sykepleier. Være trygg. Være en klippe og en borg. Ha kontroll. Være profesjonell. Hente frem kunnskapen man har lært. Hente frem erfaringene man har fått i årenes løp. Trøste. Å ivareta pasientes håp om å få treffe sin kjære ektefelle igjen. Lindre. Å ivareta pasientes integritet ved å få be et lavmælt "Fader vår" mens den gamle tar sine siste overfladiske åndedrag. Samtidig være tilstede for pårørende i utmattende sorg eller lett savn. Men etterpå være liten. Sammen med kollegaer. Kjenne på savn og våte kinn. Puste. Senke skuldrene. Ta farvel med både pasient og pårørende. Et kapittel er enda en gang avsluttet. Livet går ubønnhørlig videre. Heldigvis. Kjenne på takknemlighet. Stolthet. Over å ha kjent et unikt menneske. Kjenne på ydmykhet over at man fikk anledning til å gå ved siden av det siste stykket av livets vei. Kjenne på hvor meningsfylt det er å få ta del i et medmenneskes fullførelse av livet.