fbpx Søk og arkiv | Sykepleien Skip to main content
Å lære seg å lære Cathrine Krøger

Å stikke kan alle lære. Å begrunne det er sykepleie. Det en skole kan gi deg, Cathrine Krøger, er et grunnlag og å lære deg å lære.

Sjukepleiaren – offer for dårleg samvit?

Sjølvomsorg og omsorg for andre kan ikkje rivast frå kvarandre. Å seie ja til overtid og lange vakter er kanskje ei handling der ein ikkje tek vare på seg sjøl, og dei andre.

Unni Hembre
Sykepleier­studentene blir tatt på alvor

Sykepleieutdanningen ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) har et forbedringspotensial, men med mange dyktige og engasjerte studenter og tilsatte vil vi få det til.

Vi må ta noen smertefulle diskusjoner

Tillater meg etter mange år som underviser og forsker, tidligere i klinisk arbeid til akutt og kritisk syke pasienter, å komme med noen kommentarer til den pågående debatten om kvalitet i sykepleierutdanningen.

Er gode råd dyre?

"Lille speil på veggen der, hvordan vil jeg lykkes i jobben min her?"
 
Det pågår i dag en diskusjon om rådgivning blant fotfolket i mange offentlige organisasjoner. På toppene er det noen steder vedtatt at de beste svarene alltid finnes i og blant dem med mastergrad eller en akademisk doktorgrad. Kanskje levert gjennom et rådgivningsbyrå. Fotfolket er ikke i særlig grad blant dem. Dermed oppstår et markert formelt skille mellom kompetansen blant dem som rådgir i tjenesteutvikling og ledelse, og dem som både leder og blir ledet. Kunnskap er makt, og det ser ut til at det er avgjort hvilken type kunnskap som skal være mektigst. Hvem vet så best hvor skoa trykker?
 
Den kjenner best hvor skoa trykker den som har den på. Samtidig er det også slik at de løsningene som bringer varige forbedringer i en problemstilling kan komme fra helt uventede hold; altså de som ikke bruker sko. De beste innovative miljøer har tydelige strategier på blandingsforhold mellom kompetente folk med ulik kompetanse. I brytningsforhold oppstår ofte nye interessante vibrasjoner. Alternativet er dit vi er på vei nå; den evige dansen mellom profesjonsledere som har et resultatansvar - og rådgiverne som skal oversette og utforme politiske bestillinger til en operativ virkelighet. Spørsmålet blir da om disse har hørt det samme budskapet og forstått bestillinga på likt.
 
Når hele kommuneadministrasjoner beslutter at en akademisk stige skal være grunnlaget for alle råd i tjenesteutvikling, er det derfor ikke sikkert at slike forhold blir de kvalitetsmessig beste. Uten tvil er man ikke riktig klok, og hvis alle har en nesten felles bakgrunn oppnås ikke nødvendigvis den beste innovasjon i organisasjonen. Det er noe annet å forstå en tjeneste utført i et juridisk leveranseperspektiv, et økonomisk perspektiv, eller et profesjonsperspektiv. Uten å antyde profesjonskamp, er det ingen tvil om at det vil være uklokt å definere at all rådgivende kompetanseleveranse bør komme fra noen få yrkesorganisasjoner. Det vil ikke bidra til mangfold i et beslutningsgrunnlag. Likevel; det er det vi er i ferd med å gjøre i mange kommuner nå.
 
Det er ikke slik at mastergrader alene betyr en garanti for de beste hodene, eller den beste kunnskapen. I Norge har vi lange og mange tradisjoner knyttet til fagutdanning, faglige spesialiseringer, og faglige påbygginger. Alle disse forutsetter til dels lang faglig praksis før og under en videreutdanning. Dermed er du sikret en praksisnær kunnskapstilførsel, som kommer tjenestebrukerne tilgode. Med dagens masterkorps som enerådende i mange norske kommuner hindres denne kompetansen i å bidra til strategisk tjenesteutvikling. Dette er i alt for liten grad problematisert. For det betyr at mange, med både flere studiepoeng og tildels langt mer relevant yrkespraksis enn en relativt fersking med master, blir utelatt fra strategisk rådgiving. Historisk sett er slikt ikke alltid klokt.
 
Hva tenker politiske beslutningstakere om dette? Er det slik at svaret alltid er best fordi en professor har tenkt høyt? Praksisnær kunnskap, gjerne også med master eller mer, vil være en styrke. Ulik kunnskap skal aldri avfeies som sludder, og høyere akademiske planleggere og rådgivere er en vesentlig komponent i enhver kvalitetskjede. Men dette er i grunnen litt som å bake kake; om du ikke tilsetter litt ulike ingredienser i grunnlaget blir resultatet aldri så optimalt som et lovende potensiale. 
 
Det er verken god utnyttelse av samfunnsressurser eller en organisasjons samlede kompetanse.

Brukes sykepleier­kompetansen tilstrekkelig?

Sykepleiere representerer trolig den største yrkesgruppen i helsevesenet, og det vil derfor være av stor interesse for alle at denne yrkesgruppen bruker sin kompetanse fullt ut og sin tid hensiktsmessig. Etter noen Google-søk finner man raskt en mengde artikler og blogger som omhandler misbruk av sykepleierressursene. Sykepleiere bruker tiden sin til å vaske gulv, tømme søppelbøtter, smøre brødskiver, kildesortere søppel, tømme bekken og brette vaskekluter. Dette gjøres samtidig som pasienter venter på medisiner, Fru Hansen ligger med smerter, Herr Olsen har trykket på trygghetsalarmen og trenger hjelp, en hjelpepleier har spurt om hjelp til å vurdere en pasient og medisingjennomgangen som burde vært gjort for en uke siden blir utsatt enda en dag.

Min kompetanse som sykepleier blir best brukt i pasientnære situasjoner og i veiledning av annet helsepersonell. Vi har alle mye å vinne på at tiden til en sykepleier brukes bedre. Hjelpepleierne kan få mer hjelp og veiledning, legene får bedre rapport, pasientene får bedre vurdering og får sine medisiner til rett tid. Det sier seg selv at å bruke en sykepleier til å gjøre oppgaver som en ikke må være sykepleier til å gjøre stjeler tid fra sykepleieroppgavene. Det handler ikke om sykepleierne, det handler om pasienten. Vi får lønnen vår uansett om vi bruker tid på å tømme søppelbøtter, smøre brødskiver og vaske gulvet eller ikke.

Nylig sa en lege på legevakten til meg ”hvorfor gjør dere ikke mer selv, det er jo ikke alt her en må være lege for å gjøre?”. Jeg har tenkt en del over dette utsagnet. Poenget til legen var ikke at vi skal overta massevis av legeoppgaver, men at med bedre organisering så kunne kompetansen vår blitt brukt bedre og til flere oppgaver enn hva den gjør i dag. Det hender ofte at legene må løpe og jobbe kjempehardt mens sykepleierstaben rekker et par kopper kaffe. Dette handler ikke om at vi ikke vil jobbe, men at det akkurat i de situasjonene ikke er noe vi kan gjøre for at ting skal gå raskere.

Dette er spesielt frustrerende når venterommet er fullt av pasienter. Kanskje kunne noen av disse pasientene tjent på å heller fått en sykepleierkonsultasjon, slik som er vanlig i mange andre land. Jeg tror at med et godt opplegg, gode retningslinjer og internopplæring kunne dette fungert. Som vanlig sykepleier er det også for meg merkelig å se at spesialsykepleierne ofte ikke utnyttes bedre. Hvorfor får ikke spesialsykepleiere et større mandat, delegasjoner eller mer ansvar enn oss vanlige sykepleiere? Det er jo soleklart at disse har mye å bidra med.

Et godt eksempel på dette er psykiatriske sykepleiere i psykiatriambulanse som må ha med lege ut dersom en pasient skal bli vurdert tvangsinnlagt. Dette betyr at en sykepleier med to års spesialisering og mange års erfaring fra psykiatrien kan få med seg en helt nyutdannet turnuslege med lite eller ingen psykiatrierfaring som skal ta valget. Det blir som et par turnusleger har sagt til meg ”jeg følger uansett bare den psykiatriske sykepleieren sin anbefaling”. Da er det klart man stiller spørsmålstegn rundt hvorfor legen måtte bli med ut i det hele tatt. Kunne ikke et slikt mandat blitt delegert til den psykiatriske sykepleieren, og at han eller hun kunne konferert med lege over telefon. Dette er bare ett av mange eksempler hvor jeg føler vi ikke utnytter kompetansen godt nok.

Jeg synes ikke at sykepleierne skal overta jobben til legene, men jeg mener heller ikke at alle pasienter trenger lege. Noen pasienter kunne fått god behandling, råd og veiledning av en sykepleier. Noen praktiske oppgaver kunne også blitt overtatt av sykepleier etter at pasienten var vurdert av lege, slik som for eksempel suturering, som er vanlig på enkelte legevakter i Norge og i mange andre land. Enkle medisinske problemstillinger kunne også blitt håndtert av sykepleier, dersom man fikk rett opplæring og hadde mulighet til å konferere med lege.

En styrking av sykepleiernes tid, kompetanse og ansvar på sykehjem og i hjemmesykepleien kunne trolig også ha forebygget en del unødvendige innleggelser. Når jeg jobbet på sykehjem forventet mange av hjelpepleierne og assistentene ofte at sykepleieren skulle gjøre det samme som dem og delta på lik linje i stellet. Dette finner jeg svært merkelig, da jeg på ingen måte forventer at legen skal hjelpe til ”på gulvet” på samme måte som meg. Det er faktisk et like stort hopp mellom sykepleiere og leger som det er mellom hjelpepleiere og sykepleiere. Sykepleierens rolle på sykehjem kunne med fordel ha blitt styrket betydelig og en kunne fått mer tid og myndighet til å styre pleien og vurdere pasienter. Dette er et område som i dag preges av dårlig tid til pasienten, hyppige re-innleggelser og et svært utydelig skille mellom yrkesgruppene.

Kjære sykehjems­pasient

Det er ikke satt av tid i morgenstellet til å stoppe opp fordi du lurer på om ektefellen eller barna dine lever.

Kunne det friste med en 14,08 prosent stilling?

14, 26 og 36. Dette er verken stilkarakterer eller Lotto-tall. Det er prosenter på stillingsstørrelser som nå skal lokke Østfolds sykepleiere til kommunehelsetjenesten.

Hvad gør vi nu lille du?

Det er snart 1.mai og Internasjonalen og “Opp, alle jordens bundne trelle!” skal runge og mane til arbeiderkamp på både tettsteder og sentrale strøk.

Det er kanskje ikke tradisjon for min egen yrkesgruppe, som er sykepleiere, å stemme i. Det er ikke dermed sagt at man ikke støtter den fullt ut. Kjeledresskledde menn med grove og tilsmussete hender har sitt eierskap til den og en forsyner seg ikke av andre sitt uten å være invitert.

Vi har foruten vår yrkestittel som sykepleiere flere synonymer som engler og søstre uavhengig av kjønn. Vi deltar gjerne i koret for å vise solidaritet med fokus på arbeidslivsproblematikk og lønnskamp som er tilkjempet i over hundre år.

Vi har flere fellesnevnere enn forskjeller selv om det er variasjoner innenfor yrkene.

Nå er innledende rier i gang for lønnsoppgjøret 2016 og det tar som vanlig tid før vi ser hva vi kan glede oss over.

Tiden underveis er strevsom og krever sine krefter for dem som deltar. De nærmeste sitter forventningsfulle på sidelinja med håp om at det ikke drøyer for lenge og at det går bra.

I motsetning til en vanlig fødsel med en ny verdensborger som resultat, er ikke lønnsoppgjøret noe håndfast som vi fysisk kan ta og kjenne på. Sluttresultatet er ønsket om at vi vil ha mer å rutte med, og være høyere verdsatt i kroner og øre for den kompetansen vi har som sykepleiere.

Det og ensidig sveise seg fast til Onkel Skrues pengebinge for å få gjennomført sine krav fungerer desverre ikke.

Våre forhandlinger er innrettet etter frontfagsmodellen som er førende for vår lønnsutvikling. Konkurransutsatte næringer angir med andre ord rommet for lønnsøkning. Det blir i verste fall for vår del de smulene som faller utenfor bordkanten som blir tildelt oss.

Vi aksepterer ikke smuler eller restemat lenger!

Oljealderen er på hell og lønnsfesten for dem som har vært berørt av den er definitivt over.

Vi har alltid vist moderasjon fordi dem som har definisjonsmakten har krevd det. Noe annet valg eller makt har vi heller ikke hatt.

Den store hvite arbeiderklassen som vi er i alle sykehuskorridorene, langs veiene eller på sykehjemmene vil ha igjen for å ha sittet på gjerdet og vært tålmodig.

Det er horder av oss og vi er der når livets største og skjøreste øyeblikk er der i ditt liv.

Vi er faktisk der når alt det du holder kjært står på spill.

Vi har strukket oss langt nok og vi vil ha vårt de neste fire årene.

Derfor har vi aktivt startet fødselen tidlig med et soleklart budskap om en minstelønn på 500 000 kroner til alle sykepleiere med ti års ansiennitet innen 2019.

Vi tar med andre ord et ansvar for å sette dagsorden. Den er tydelig og konsis og skal ikke være til å misforstå.

Tvangsekteskapet vi er i med frontfagsmodellen må oppløses med mindre de ikke velger å gi oss den respekt og prioritering vi skal ha. Det holder ikke i lengden at det er bare en som ønsker å være gift og tvangstrøya må før eller siden av.

Det passer aldri å si at vi krever vår plass og at det nå er vår tur. Vi risikerer både utskjelling og latterliggjøring med at vi skramler med bekken og bagatellisering av det å vise ansvarsfølelse. Det er bare å komme med det. Det er forventet i så fall og vi tåler å ha det kleint.

Tirrer vi på oss resten av fagbevegelsen er det oppriktig synd og helt unødvendig sett fra vår side. En catfight mellom forbundene med polarisering og skyttergravsretorikk tjener kun arbeidsgiversiden på.

Regjeringen har en sesongbetont tilnærming til vår yrkesgruppe med løfter om prioritering før hvert valg og når lønnsoppgjøret kommer renner løftene ut med badevannet.

Vi er mange og det skal vi ikke straffes for.

Skal ikke alle dem som har valgt dette yrket ha rett på en god lønn?

Uansett hva vi gjør i nærmeste fremtid vil vi ha stort underskudd på vår kompetanse de neste tretti årene.

Minstekravet er en god lønn med 500 000 kroner til dem med ti års ansiennitet innen neste fireårsperiode.

Hvis myndigheter og arbeidsgivere tar utfordringene i norsk helsevesen på alvor kan de ikke marginalisere vårt lønnskrav.

Da har de et alvorlig problem og de bør uansett stille seg spørsmålet:

 “Hvad gør vi nu lille du?”…

Svaret har vi.

Vokt deg for å dømme

Har du noen gang sagt om et annet menneske "Han ser da ikke syk ut" eller "Jeg lurer på hvor syk hun egentlig er..."?

Jeg innrømmer å ha sagt dette, men det var før jeg selv ble syk og fikk kjenne det på kroppen. Å ha en kronisk sykdom er krevende. Jeg kan bare fortelle fra min egen hverdag, ikke for å rettferdiggjøre meg selv men for kanskje å skape en forståelse. Både for meg selv og veldig mange andre med kroniske sykdommer, mennesker som ikke lenger kan jobbe. Ikke fordi de ikke vil, men fordi sykdom og smerte hindrer dem. 

Så la meg dele min historie. 

Jeg våkner hver morgen med en stiv og vond kropp, og trenger tid for å "mykne" til. En smertestillende tablett må jeg ta før jeg står opp og den ligger klar på nattbordet.

Ting er verre når det f.eks. regner. Da starter jeg med et varmt bad. En myk start på dagen gjør godt. Jeg har psoriasis artritt, og det betyr at trening er noe av det viktigste jeg gjør. Jeg har slitt ut og skiftet begge hoftene, og vet at både skuldre, rygg og bekken er påvirket av sykdommen.

Derfor må jeg velge å slutte i den jobben jeg elsker. Nemlig å være sykepleier på lindrende avdeling. Jeg kunne bidratt med så mye fordi jeg kan jo prate og gjøre mange ting, men dessverre klarer jeg ikke de tunge løftene. Derfor må jeg velge som jeg gjør, selvom det er en stor sorg for meg.

Du kan se meg gå turer og jeg ser ikke syk ut, men etter disse turene må jeg hvile meg. Enkelte dager er kroppen helt utslitt og da nytter det ikke å kjempe imot. De kaller det fatigue, jeg kaller det utmattelse. Da må jeg tillate meg å hvile, enten jeg vil eller ei. Jeg har gått mange runder med meg, selv fordi jeg har hatt dårlig samvittighet når jeg bare ligger en dag. Jeg er ikke lat og tiltaksløs hvis du tror det. Jeg er fanget av en kronisk sykdom som bestemmer over meg.

Jeg har innsett at jeg må samarbeide med sykdommen min, bli venn med den. Det betyr at jeg må lytte til hva kroppen min sier, og det er ikke bestandig det samme som hva jeg vil. Noen ganger må jeg avlyse ting som er bestemt, og da er det viktig at du ikke dømmer meg. Hvis du aksepterer og forstår gjør du ting så mye lettere for meg. Da slipper jeg å få dårlig samvittighet i tillegg til at jeg er lei meg for at jeg må avlyse.

Sykdommen min gjør at jeg ikke tåler stress. Stress gjør meg verre, psykiske påkjenninger "legger seg på" leddene. Dette har jeg jobbet mye med men jeg må bare godta at det er sånn, og det gjør meg så glad hvis du også kan ha en forståelse.

Hvis jeg på en god dag gjør for mye betaler jeg prisen dagen etter. Det er lettere å gjøre lystbetonte ting, selvom det kan bety at jeg blir liggende neste dag. Noe er verdt det! Balansen er så viktig, men også så vanskelig!

Jeg finner glede i naturen.Jeg har dårlige dager og da unngår jeg helst folk, men på gode dager kan jeg smile, le og være supersosial. Det er da du ser meg...

Jeg vil finne en jobb jeg kan mestre, hvor mye kan foregå hjemmenfra. Mitt mål er ikke å bli ufør, men jeg må kunne leve et liv ved siden av jobben. Jeg vil ha en jobb jeg kan mestre selvom jeg en dag er i dårlig form. Jeg vil nemlig ikke kjenne mer på nederlagsfølelsen jeg får når jeg må sykemelde meg. Jeg aksepterer nå meg selv og det er nemlig det aller viktigste. Men jeg l urer på om en slik jobb finnes og om noen vil ha meg, våger å satse på meg til tross for mine begrensninger.

Noen synes sikkert jeg er altfor åpen om sykdommen min og tenker at det ikke er lurt for meg selv. Men jeg vil være ærlig og jeg håper ting blir bedre. Kanskje nye medisiner vil hjelpe og ikke minst regelmessig trening.

Jeg må finne ut hva som er realistisk akkurat nå, og om noen måneder kan ting ha snudd seg. Forhåpentligvis da til det bedre... Kanskje kroppen min liker at jeg samarbeider og at vi kan spille på lag i fremtiden. Å finne en balanse som vi kan trives med både kroppen min og jeg.

Jeg håper jeg med dette har satt ord på noe som er vanskelig for mange mennesker med kroniske sykdommer. Har truffet veldig mange som sliter med dette. De vegrer seg nesten for å gå ut og delta på sosiale sammenhenger. Vi har utfordringer nok som vi har, så derfor hjelper det veldig om du forstår og anerkjenner oss. Vi må trene for ikke å bli verre og vi ser ikke syke ut. Vi er heller ikke egoistiske, late eller selvopptatte, men det gjør godt med positive opplevelser. Når vi er i balanse har vi også mer å gi andre. Og til sist, men ikke minst: Ikke kom med gode råd hvis vi ikke ber om det. Vi har prøvd det meste og hver enkelt av oss må finne den veien som passer for seg...

Vokt deg så lenge du lever for å dømme etter det ytre. 

Jean de La Fontaine

 

Født med helsevesen på beina

Vi er best på ski. Med våre idrettsutøvere, deres støtteapparat og vårt enorme ønske om seier – hvorfor skulle vi ikke være best? Hvorfor har vi ikke samme innstilling til helsevesenet?

Fra fragmentering og målstyring, til pasient og faglighet?

«Jeg tar fram dette igjen, på nytt i dag. I hodet mitt arbeider utkastet til en ny blogg. Mot New Public Management, detaljstyringen i mål- og resultatstyringen, uniformeringen vi fortsetter å fanges i, alle som en. Det skrives med store bokstaver om at fagfolk i eldreomsorgen mangler kompetanse. Det skrives om lærere som plutselig ikke er gode nok. Men vi lar oss alle fange i uniformeringen når det kommer til vår egen hjertesak, samtidig som vi blir betenkt over at så uendelig mange unge mennesker i dag må ha antidepressiv behandling. Når skal vi se konsekvensen av våre egne valg i helhetsbildet? Så noe rundt dette her vil min neste blogg handle om.»

Dette skrev jeg på min status på Facebook for en tid tilbake, samtidig som jeg for andre gang delte min siste blogg på Sykepleien.no.

I mellomtiden har jeg fått meg en liten valp, og tiden flyr. Men akkurat nå sover mitt lille nøste ved mine ben.

En dag var den store overskriften at mannlige studenter i sykepleiefaget slutter i stor skala. Jeg kan ikke la være å undre meg: henger ikke alle disse store sakene, disse overskriftene her, sammen med mål- og resultatstyringen i New Public Managemen (NPM)t, og den effektivisering, fryktkultur og annen uniformering som skjer i dette farvannet her? Er det ikke slik at vi nå må gå til bunns i nettopp NPMt, og se hva denne ideologien gjør med oss, og slutte å studere andre detaljer og fragmenter, og samtidig bare få mer av det samme innen effektiviseringsideologien vi drives av?

Er vi villige til å la et faglig hjertespørsmål få litt mindre blæst og støtte, fordi vi ser at denne framgangsmåten for å få støtte medfører NPM, og dermed til syvende og sist en dårlig løsning for pasientene fordi tvang ikke medfører integrering i de fagfolkene som skal utøve dette hos og for pasientene? Våger vi å gå i dybden på hva NPM gjør med oss på denne måten her? Eller vil vi heller fortsette som vi har det i dag?

Tjaa, si det? Det er her den store utfordring i dag ligger!

Hvordan reagerer vi på NPM-systemet når vi får denne utfordringen tettere innpå oss, alle og enhver? Når NPM begynner å påvirke meg selv? Er jeg da villig til å la en hjertesak vente, fordi denne metoden her er NPM-drevet?

For en del år siden ble jeg og den avdeling jeg jobbet i, plukket ut til å bli med i prosjektet «Riktig legemiddelbruk i sykehjem». Vi fikk et heldags informasjonsmøte om dette her, på et hotell i fylket. God mat. Diverse mer og mindre nyttige foredrag om prosjektet. En dag for å skape hallelujastemning, der vi skulle delta i noe som skulle reformere hele pasientbehandlingen i sykehjem. Vi var et utvalgt folk som skulle få delta på noe stort. Vi skulle bruke en mal/en metode utarbeidet for å kvalitetssikre riktig legemiddelbruk for pasientene.

Avdelingen jeg jobbet i hadde gode systemer for å sikre riktig legemiddelbruk, med sterk fagkompetanse, faglige dialogmøter, og kontinuitet i personalgruppa, med tanke på å ivareta pasientene. Vi hadde en måte/en metode å sikre dette på, som passet til vår avdeling. Det ble gjort fordi vi hadde et klart faglig og felles mål om å yte god behandling til pasientene våre. Vi hadde et kontinuerlig samarbeid med pasient og pårørende. Vi hadde faglig stolthet og faglig integritet. Vi brydde oss om våre pasienter.

Hele dette «riktig legemiddelbruk-prosjektet» ble for oss et kunstig og lite effektivt merarbeid for å bidra til å synliggjøre oss selv som det uniformerte, utvalgte folk. Ikke et redskap for å bedre helsen til våre pasienter, eller for å styrke vår stolthet og integritet som de fagfolk vi var, for pasientene. Det var ikke spørsmålet om riktig legemiddelbruk som vi ikke ville være med på, men en metode som fjernet oss fra pasientene, og vårt faglige gode arbeide med basis i vår fagkunnskap og vår pasientkjennskap og pasientsamarbeid.

Når vi stilte spørsmål ved metoden og mente at den ikke passet for oss, ble vi angrepet fordi vi ikke ville ha riktig legemiddelbruk. De som drev prosjektet var frelste og tålte ikke andre innfallsvinkler, og svarte med å gå i forsvarsstilling. Uniformen denne metoden representerte var det eneste saliggjørende, det eneste riktige.

For oss som hadde gode former å sikre dette arbeidet på, var det bare uhensiktsmessig å skulle endre metoden. Målet vårt var ivaretatt slik det var. Hvorfor benytte uhorvelig mange ressurser på å endre dette, fjerne fagpersonale bort fra pasientene, for å få et allerede godt arbeide inn i en ny form, som ikke kunne love noe annet enn mer dokumentasjon?

Jeg stiller i dag samme spørsmål. Igjen og igjen. Etter to år i Trondheim kommune, der fagkompetanse var null verdt, bare disse uendelige dokumentene her, for dette og hint, mens pasientene i realiteten var mindre enn null verdt, så stiller jeg fortsatt dette spørsmål her. Jeg ser så mange rapporter, om interessefelt, om forskningsresultater osv, osv, og tenker at jo, i disse tankene og kunnskapene her, er det veldig mye bra. Jeg kan bare ikke la bli med å ta fram neste spørsmål, og kanskje det viktigste spørsmål av alle; hvor mye blir disse tankene, og disse kunnskapene her forvrengt i overføringen til praksis, når de skal innføres med tvang, til et underbemannet fagpersonale, bare for å kunne dokumentere etter malen, og der pasientene usynliggjøres enda mer?

Min bestefar skal ha sagt: «Enhver form for tvang er nemlig av det onde.» Det er faktisk et ord jeg alltid har tatt med meg, og båret på, gjennom hele livet. Kanskje er det det som gjør det? Jeg tror aldri at vi kommer utenom at vi må ha fagfolk der kunnskapen er integrert, ikke bare i hodet og hender, men i ryggmargen med. Da kommer den gode praksis, kvaliteten i praksis, av seg selv. Byråkrater og dokumentprodusenter får aldri til det som kunnskap og kompetanse gjør.

Jeg har for mye kunnskap og for mange ferdigheter; jeg kan ikke vaske kjøkkenskap og kjefte på den demenssyke gamle damen som kommer bort til meg for tiende gang på ti minutter og spør om hvordan hun i hennes situasjon skal klare å komme seg hjem. Det er for meg simpelthen en umulighet. Men det var ikke det for den ufaglærte assistenten i Trondheim som var ledelsens favoritt. Hun kunne kjefte og sette damen rett inn i en angst- og panikksituasjon som fordret medisiner til å sove på. Dette ble det ingen riktig legemiddelbruk av, selv om dokumentasjonen viste det rette, at skapene var vasket og medisiner gitt.

Hvordan kan du legge denne sistnevnte situasjonen her inn i det særdeles gode avvikssystemet kommunen har? Nei, du kan ikke det heller. For det er ikke et avvik i forhold til Kvaliteket i kommunen, og altså ikke et avvik. Avvikssystemet er altså tilpasset NPM, og ikke pasientene. Vi må slutte å skrike om at vi må bli flinkere til å skrive avvik. I det vi gjør det er vi fanget i NPM-systemet selv. Det vi må skrike om nå er at vi vil ha faglig tillit og faglig myndighet, og så yte kvalitet i behandling, pleie og omsorg, - TIL PASIENTENE.

Når jeg som PhD-student skulle teste et kartleggingsverktøy for sykepleiere i sykehus, som bedre skulle forberede hjemmesykepleien til å ta i mot pasienten, så var det ja fra sykehusene med en gang. Men å yte ekstra ressurser til gjennomføring, til å bidra til å heve kompetansen, så var det stopp. Uten å integrere fagkunnskapen i de individene som skal anvende kompetansen så blir det ikke noe resultat. Da hjelper det ikke at dokumentene er på plass. Det er her mål- og resultatstyringen i NPM tar så fullstendig feil.  Jeg burde visstnok fullført den PhD’en den gang likevel. Fått fram dette viktige budskapet her. Men jeg ble syk. Mennesket er ikke så enkelt at det automatisk passer inn i ethvert program, eller ethvert fragment. Mennesket er mer enn summen av delene, for å si det sånn.

Ja vel, så vil vi alltid møte på noen brustne kar innimellom. Men det er en del av livet, en del av det å leve i flokk, det også. Skal vi ødelegge for alle bare for å forebygge for noen få brustne kar? Jeg tror vi har mer å vinne på å avslutte, for godt, denne mål- og resultatstyringen, enn å ta et brustent kar. NPM er dagens virkelige knuste kar. Spørsmålet er om vi klarer å se dette pseudo-karet, når vi står midt oppe i det?

Jo da, det er en risiko med å gi tillit. Men du verden hvor mye vi kan få igjen ved å gi den, til null kostnad.

Hva koster derimot halleluja-sammenkomstene og alle dokumentene i regi av NPM? Og hva får vi igjen?

Nok rot, skjerpings!

Det er en selvfølge at kunnskap er viktig. Ja til master, men få orden først!

Cash is king – for sykepleiere

For velferdsstatens frontsoldater, sykepleierne, var ikke hovedoppgjøret 2014 noe godt oppgjør for sykepleiere. Årets oppgjør må gi klingende mynt.

Må holde seg faglig oppdatert
Om man ikke vet hvor man finner nylig publisert forskning eller oppdatert faglitteratur, blir det vanskelig.
Må lære å anvende ny forskning

I dag får flere pasientgrupper i Norge for gammel behandling fordi sykepleierne ikke er oppdatert på nyere forskning.

Ads
Ads