På tide å introdusere pasientløftet!

PASIENTLØFT: Det snakkes om kompetanseløft. Men hva med tiden til å ivareta den enkelte pasient?

Politikere har lenge hatt fokus på «faglig forsvarlighet» som norm for kvalitet. Nå må vi åpne øynene for at dagens pasienter og helsevesen krever mer, skriver Ann-Chatrin Linqvist Leonardsen.

Norsk Sykepleierforbund (NSF) lanserte i februar i år «Sykepleierløftet». Det består av sju ulike tiltak som skal sikre befolkningen gode helse- og omsorgstjenester. Tiltakene er rettet mot blant annet rekruttering, lønnsløft for sykepleiere og fokus på kompetanseheving. Alle viktige tiltak. Likevel er min favoritt «en pasientfokusert bemanningsnorm». Sykepleiere jobber med pasienter, brukere, beboere og mennesker. Man kan ikke forholde seg til den ene parten uten å forholde seg til den andre. Like viktig som et «sykepleierløft» mener jeg det snart er på tide å lansere «pasientløftet».

Få sykepleiere til å bli

Undersøkelsen «Underbemanning er selvforsterkende. Konsekvensen av mangel på sykepleiere i hjemmesykepleien og sykehjem» som Velferdsforskningsinstituttet NOVA har gjennomført på oppdrag fra NSF har fått stort fokus i ulike media den siste tiden. Her fremkommer det at mer enn halvparten av de spurte sykepleierne opplever situasjoner daglig eller ukentlig der kravene til faglig forsvarlighet ikke kan møtes på grunn av for lite tid til den enkelte pasient. Videre viser rapporten at det «ofte eller alltid ikke settes inn annet personell når det oppstår fravær». Headlines i nyhetsbildet er av typen «Åtte har sluttet hittil i år», «Urovekkende at halvparten vurderer å slutte» og «Sykepleiere på vei bort fra eldreomsorgen». Rapporter fra NAVs bedriftsundersøkelser viser at rekruttering til sykepleieryrket synes å øke. Utfordringen jeg derfor ønsker å gi politikere og budsjettansvarlige ledere er derfor å sørge for at sykepleiere (og annet helsepersonell) ønsker å bli i jobben sin.

Pasientfokusert bemanningsnorm

Dette henger sammen med «en pasientfokusert bemanningsnorm». I kvalitetsmålinger i helsetjenesten inngår pasienterfaringer som en viktig del. Studier fra både inn- og utland viser at pasienter for eksempel foretrekker å bli behandlet i rolige omgivelser, de ønsker å bli møtt som «hele mennesker», å bli sett, å få god informasjon. Erfaringer fra mindre avdelinger ved lokalsykehus eller intermediæravdelinger settes ofte i kontrast til negative erfaringer fra hektiske, stressende sykehus hvor personalet ikke har tid til den enkelte pasient. I en studie jeg selv har gjennomført fremhevet flere pasienter at «det at legen faktisk setter seg ned ved sengen og prater med meg» er svært viktig for dem, noe de aldri har opplevd i travle sykehusmiljøer. Videre har studier vist at bedre bemanningsrater av sykepleiere/pasienter assosieres med bedre pasientutfall og tilfredshet, og dermed økt kvalitet. I nevnte NOVA-rapport kom det tydelig frem at underbemanning var et stort problem, noe som gikk på bekostning av både faglig forsvarlighet og den enkeltes motivasjon for å bli i jobben - noe som til sist går ut over pasientene. Positive pasienterfaringer er tett knyttet til «nok tid», at personalet faktisk har tid til å ivareta den enkelte pasienten. Og, siden sykepleiere faktisk bare er mennesker (som jeg selv pleier å si til mine fem barn: «Jeg er ikke blekksprut, og kommer aldri til å bli det») må det være nok av dem på jobb for å kunne utføre behandling, pleie og omsorg som dekker pasientenes behov. Politikere har lenge hatt fokus på «faglig forsvarlighet» som norm for kvalitet. Tiden er inn til å få opp øynene for at pasienter og dagens helsevesen krever noe mer. Og at dette krever ivaretagelse av både personale og pasienter.

Tid til den enkelte pasient

Sykepleiere står i umenneskelig klem mellom krav til effektivisering og hensyn til pasienten. Når mennesker jobber med mennesker er det etter mitt syn viktig å ivareta begge parter i pleie/behandlings-forholdet. Som sykepleier gjennom 20 år har jeg fulgt utviklingen i det norske helsevesen fra innsiden. Fra å ha tid til å sitte ved siden av sengen til en døende pasient er hverdagen nå mer preget av alle oppgavene man føler man ikke får gjort. Jeg har vært ut og inn av klinikken (i fødselspermisjoner, videreutdanninger, høyskolejobb og forskning) og merker for «hvert fravær» tydelig endringer. Jeg mener bestemt at tiden er inne for å introdusere «pasientløftet» – fokus på tid til den enkelte pasient, på ivaretagelse ikke bare faglig forsvarlig behandling og på en pasientfokusert bemanningsnorm. Dette vil igjen, mener jeg, som en «bi-effekt» bidra til løft av både sykepleiere, leger og annet helsepersonell.

Les også: