Så går de rundt i gangen da-hendene som holder et godt grep rundt intravenøs-stativet og drar den foran seg-personer uten hår på hodet. Et stativ fullt av intravenøse kurer. Kur nr 2? nr 1?

Du hilser. Skal jeg smile? Virker det overfladisk? Skal jeg se alvorlig ut-vil det se forståelsesfullt ut-når jeg møter blikket? Jeg velger å smile. Alvoret kan jeg ta senere.

Mange hender som parkerer stativene sine i samme rom. Det er mat. Noen velger å gå til bufeen selv og prøve å bære brettet sitt med en hånd mens de drar i stativet med den andre. Rene sjongleringskunsten. 

Jeg stresser inn i dette rommet for å hente mat til en som er på rommet sitt. Jeg hører samtalene i matsalen der man kan dele alvorlige ting med hverandre som om det er helt hverdagslig. 

Jeg registrerer at forståelse oppstår i dette rommet. Og at man støtter seg på hverandre-andre i samme situasjon. Jeg merker at det gjør noe med meg å være vitne til dette. Jeg blir minnet om at iblant finnes det mørke kroker i pasienter der en sykepleier ikke kan nå inn. Men det betyr ikke at ikke en medpasient kan nå fram. Jeg går ut av rommet som lever sitt eget liv. Og så går jeg til de oppgavene jeg kan klare-tender love and care.

En tilnærming uten maske. En oppriktig interesse. En serviceholdning. Og fokus på å fange opp behov. Det finnes en taus forståelse for dybdene i livet på dette sykehuset. En endeløs dybe-samtidig ofte glede.

Jeg tenker på de som jobber her fast-som satser på hver enkel person som om det alltid kommer til å finnes håp. For alle. Bestandig. 

Edna Eriksen, sykepleier for Adecco

Siden "Verdig eldreomsorg" ble opprettet 10. februar 2015, og mye har kommet frem og blitt synliggjort her. Nå er vi snart 60 000 følgere og det er tydelig at folk nå mener at nok er nok. Jeg får ukentlig mailer i innboksen som oppfordrer oss til å fortsette. Fortvilte pleiere og pårørende som ikke våger stå frem med sine historier. Nok til å forstå at dette er på sin plass. Jeg har nå gått inn i et samarbeid med blant annet lege Synne Bernhardt, Eldrekonvensjonen og Pårørendeaksjonen, og sammen har vi dannet "Eldrealliansen".

TV2 har tidligere fortalt om Asbjørn som var ensom og nektet å flytte da kommunen ba ham forlate pleiehjemmet.

Han la seg ned i sengen og nektet.
Det endte med at han fikk bli, men nå er han sint fordi Åsnes kommune avslo å gi en sykehjemsplass til 95 år gamle Synnøve som var syk og redd, og fordi det endte med at hun falt om hjemme og døde.
– Det er så dårlig gjort og det er politikernes feil, sier Asbjørn. Han maner til eldreopprør i Norge og vi i Eldrealliansen tok han på ordet.

Drømmen om en verdig og trygg alderdom for alle er viktig, og den 22. juni troppet vi opp på Sønsterud bofellesskap der Asbjørn bor. Vi hadde invitert politikere og kommuneansatte. 
Bård Hoksrud kom, TV2 kom, ordfører og lokalpolitikere i Åsnes kom, lokalsamfunnet kom og Sønsterud bofellesskap åpnet raust sin veranda for hele sullamitten. Varm i hjertet av alt engasjementet og de fantastiske menneskene jeg har blitt kjent med igjennom Eldrekonvensjon-prosjektet. Stor honnør til Rikke Soligard, Synne Bernhardt, Anita Vatland, Sigrid Wisløff og sist men ikke minst Ivar Bunæs, som tok Asbjørn på ordet og dro i gang opprøret! Dere får høre mer fra oss.

Her er appellen jeg selv holdt på vegne av Verdig Eldreomsorg:

Kjære initiativtakere til opprøret - KJÆRE ASBJØRN!

TUSEN TAKK for dette modige, helt nødvendige og kraftfulle oppgjøret med en eldreomsorg som i altfor mange kommuner er på vei rett vest. 
Det gjelder ikke bare her i Åsnes kommune, men i veldig mange kommuner i Norge. 

Dette godtar vi ikke lengre - og opprøret kommer ikke en dag for tidlig: NÅ er det nok! Jeg heter Trine Jaksland Graff og for halvannet år siden startet jeg facebooksiden Verdig Eldreomsorg. Nå teller vi snart 60.000 medlemmer. Det er eldre selv, pleiere, pårørende og mange andre.
De deler opplevelser og erfaringer fra en eldreomsorg i oppløsning.

Asbjørn målbærer så mye av akkurat det de deler med meg; Altfor mange pasienter i eldreomsorgen i dag sendes hjem uten å være i stand til å klare seg selv. 
De nektes helt nødvendig plass -og i altfor mange tilfeller - mangler de også nok og riktig pleie.

Innsparinger og nedbemanninger er blitt en del av eldreomsorgen. Og bevares, de flest pleiere gjør en kjempejobb, men de har ikke lenger tid til å ta vare på den helhetlige omsorgen. De fleste jeg får mailer fra eller snakker med sier det samme: Vi har ikke tid til en samtale, å holde litt i hånden, trøste eller bare være nær de som behøver det. Noe av det viktigste. Spør du meg.

Det er blitt lettere å gi en beroligende eller sovepille hvis en pasient er urolig. Eller å bruke bleier fordi en nattevakt har ansvar for altfor mange pasienter til å kunne følge opp noe så grunnleggende som et dobesøk. Med nok bemanning kan vi spare inn både på medisiner og bleiebudsjett, og ikke minst gi våre eldre mer verdighet i livets siste fase. 

Eldreomsorgen er blitt en rå sparesektor for våre politikere og byråkrater.
Nå er det nok!

Jeg har en drøm. Jeg vil at denne drømmen skal være et realistisk håp. Drømmen er at det IKKE LENGER skal være nødvendig å måtte aksjonere slik som vi føler at vi må i dag, - men eldreopprøret nå er helt nødvendig! Drømmen min er en verdig eldreomsorg for alle, uansett samfunnslag. Uansett hvilket parti eller hvilke partier som styrer. Når eldre selv, slik som Asbjørn her, reagerer -må det bli tatt på alvor. VI er uendelig mange pleiere og pårørende og pasienter som står sammen om dette. Og jeg ser gjennom aktiviteten på Verdig Eldreomsorg at også mange i befolkningen uten egen direkte tilknytning til eldreomsorgen reagerer som oss. 

Helsepersonell skal ”av eget tiltak gi tilsynsmyndighetene informasjon om forhold som kan medføre fare for pasienters sikkerhet”, jf lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell mv (helsepersonelloven) § 17.
§ 100 i Norges grunnlov sikrer at alle har rett til ytringsfrihet og rett til tilgang til offentlig informasjon.

Men jeg får mailer fra hele Norge, fra pårørende og helsepersonell som ikke selv våger å stå frem. Av frykt for represalier: de er pålagt lojalitetsPLIKT og følgene av å varsle om uverdige forhold har vi sett i mange tilfeller, kan bli tap av både jobb og arbeidsevne. 

Er det et demokratisk land verdig? Nå må også eldre bli tatt på alvor. Vi behøver ikke flere lover og forskrifter, som byråkrater og bestillingskontorer tolker til beste for kommunens og dens spareøkonomer- Og som gir avslag og håper at ingen vil klage. Dessverre er det nok bare de med pårørende som klager, så mørketallene er store: 

Vi behøver en eldreomsorg som også ivaretar de uten pårørende. 

Vi behøver en eldreomsorg som lar helsepersonell få utføre jobben sin på en forsvarlig og kompetent måte. 

Vi behøver en eldreomsorg som ser mennesket bak sykdommen, som ser hvem de har vært og fortsatt er.

Jeg har en drøm om en eldreomsorg som ser hver enkelt av våre eldre. 

Så takk igjen, kjære initiativtakere til eldreopprøret og takk til alle fremmøtte - takk igjen Asbjørn.

 NÅ er det nok! 

 

 

Recovery tar psykisk helse-feltet med storm. Takk og pris, tenker jeg. Jeg har tro på dette med menneske før diagnose og å jobbe for å bli skipper i eget liv. MEN: Jeg liker ikke at det norske ordet som har satt seg er «Bedringsprosesser». Det er det flere grunner til:

1. Jeg vil ikke alltid være i en «prosess». Det høres så slitsomt ut. Jeg har jo allerede vært i en prosess. Jeg vil være fri.
2. Det handler om å gjenvinne min identitet. Jeg skal ikke definere meg selv utfra diagnose, men som menneske.
3. Jeg skal gjenvinne motet til å kjenne at følelser ikke bare er varselsignaler, men at livet også er fylt med følelser. Jeg skal gjenvinne troen på at det ikke er sykt å føle!
4. Ved å ha gjenvinning som det norske ordet, som også er viktig ut fra recovery-tenkning, er at det er jeg som eier mitt liv. Det er jeg som er skipper i mitt liv, og hjelperen skal mer ha en los-funksjon.
5. Dette vil også føre til tjenesteytere som i mye større grad skal jobbe for å styrke meg som menneske og dermed gjøre seg selv mest mulig overflødige. Dette betyr ikke å bli avskåret fra tjenester, men muligheten til å kunne takke nei hvis jeg blir sterk nok til å stå alene.

Det er like fullt noen hensyn å ta i forhold til dette.

Jeg var heldig som ikke ble syk før jeg ble 20 år. Jeg hadde fått bygget min identitet før jeg ble syk. Jeg mistet riktignok min identitet de årene jeg var på sykehuset, men jeg hadde en identitet å gjenvinne. Mange mennesker blir syke og/eller begynner å ruse seg så tidlig at de ikke har fått bygget sin identitet før alle følelser er blitt symptomer og varselsignaler.

Det må være mer rom for identitetsbygging for å lykkes med Recovery, eller Gjenvinning. Hva skal de gjenvinne dersom de aldri har fått bygget seg en identitet?

Jeg er usikker på om identitetsbygging skal skje i helsevesenet. Jeg mener helt klart at helsevesenet må være flinkere å hjelpe mennesker ut i ordinære aktiviteter enn de er i dag. Svaret i psykisk helse er altfor ofte et «kor for psykisk syke», «trening for psykisk syke», «turgrupper for psykisk syke». Vi vet alle at mennesker med psykiske skavanker ikke går annerledes enn andre mennesker, derfor spør jeg meg hvorfor?

Aktivitetssentre kan være fint. Like fullt er de med å fremelske disse gruppene. Det burde være mye mer fokus på å bruke disse til å få bygge seg opp, for deretter å kunne delta i aktiviteter som allerede finnes. Altfor mange slike aktivitetssentre bidrar til at vi som brukere definerer oss som «annerledes». I stedet for å «normalisere» og fremelske styrken i de kampene vi har vært igjennom blir «oss» og «de» opprettholdt med møterom, pauserom og til og med egne toaletter for ansatte.

I dag forbindes gjenvinning med avfall og renovasjon. Jeg ønsker å innføre det i helsetjenesten, fordi:

Jeg vil gjenvinne min identitet.

Jeg vil være annerledes enn «alle andre». Hvorfor?

Fordi vi ALLE er annerledes og det er jo nettopp det som er så flott!

Dessuten er alle andre er opptatt.

Derfor skal jeg være MEG!

Prioritering. Ordet alle har hørt, men ikke alle vil akseptere betydningen av. Det kan være bra, for det handler om tid. Både i en prosess, og som en del av en handling. Er du en av dem som ikke tenker over tidspunktet en prioritering skal gjelde?

"All makt i denne sal", er et av de mange gyldne sitater om det norske stortings historie. Det er en stund siden.

Dagens regjering kunne i vel så stor grad pekt både mot Brussel og Børsen og tenke seg de samme tankene. Noen av støttepartiene i retning Nidarosdomen også. Men faktum er at dette i dag er betydelig mer situasjonsbestemt. Med en alltid nærværende økonomisk undertone. Hvem skal betale regninga? På kort eller lang sikt, kostnader må alltid fordeles. I samfunnet, som i helsevesenet.

Manglende investeringer kan være det dyreste en gjør, kostnadene kan bli betydelige både på kort og lengre sikt. Utdanning, kompetanse og kvalitetssikrende tiltak er bærende elementer i enhver framtidsstrategi. Gratis er ikke dette heller. Når kostnadene blir for mange i forhold til tilgjengelig bevilget budsjett, hva da?

Dagens regjering vil gi arbeidsfolk regninga: Arbeidstida i turnusyrker skal økes, fortrinnsvis i kvinnedominerte yrker. Pensjonsalder skal heves. NHO vil fjerne ei ferieuke for de over 60. Lista er lang, kursen er tydelig: Hold kjeft, spis is (og vær glad for at du har en jobb og bor i et land som gir deg den). Det samme landet har nå en politisk retning som øker all kapitalisert avkastning, flytter folkelig demokratisk makt ut av landet (Finanstilsynet til Brussel er siste eksempel), og en "integreringsminister" som ikke vil slippe til særlig mange.

I alt dette skal vi i Norge utdanne flere til høyere utdanning, rekruttere smartere og vinne kampen om de gode talenter og hjerner. For å lykkes må arbeidsfolk tas med også i planlegginga. Noe sier meg at vi må stake ut en ny kurs. Det kalles prioritering.

Jeg har den siste tiden tatt imot flere pasienter med komplikasjoner etter gastric bypass eller gastric sleeve operasjon. Etter samtale med disse pasientene virker det som om de ikke har kjent til farene med komplikasjoner i forkant av operasjonen. Jeg vet at det skal være et opplegg rundt denne pasientgruppen med nøye informasjon om komplikasjonsfaren i forkant av en operasjon. Men informasjon gitt betyr ikke nødvendigvis informasjon hørt.

Dersom en går inn til en samtale med et mål om å få denne operasjonen, fordi det virker som den eneste mulige utvei, kan jeg godt forstå at noe av informasjonen «forsvinner » i alle tankene man allerede lytter til. Jeg er ikke prinsipielt imot denne typen operasjoner, og har sett flere tilfeller hvor det har vært svært vellykket resultat, på mange områder. Likevel tror jeg samtaler før en eventuell operasjon kan inneholde noen andre mulige løsninger dersom fokuset holdes åpent og ikke låses til et resultat eller en metode.

Det jeg har lest av undersøkelser rundt denne pasientgruppen ser ut til å trekke en rask konklusjon mellom det å oppnå lavere BMI og positive effekter som større arbeidskapasitet, bedre livskvalitet og selvfølelse. Min erfaring med folk som sliter med mat og vekt, i begge retninger, er at BMI ikke har noen direkte innvirkning på disse faktorene, men at det skjer en hel del andre ting i prosessen som påvirker.

Jeg mener det er mange av de samme tankene som svirrer rundt blant de som sliter med å spise mer og de som sliter med å spise mindre. Nå er det ikke alle som lider av sykelig overvekt som har en overspisingslidelse, slett ikke, men jeg synes det er viktig å sette fokus på alle andre veier før man tyr til siste utvei, som et kirurgisk inngrep bør være.

Fellesnevneren ligger i at mange tror at «når jeg bare har gått ned x antall kilo », «når jeg bare blir frisk » eller «når jeg bare oppnår ditt eller datt » - «så kommer jeg til å føle meg bedre ». Reklame for denne typen operasjoner synes å spille på nettopp denne ideen.

Jeg mener bestemt at selvfølelse slett ikke er direkte knyttet til BMI eller prestasjoner, men utelukkende knyttet til hva en tenker om seg selv. Dette igjen vil i sterk grad påvirke ens kapasitet til å delta i arbeidslivet, og det sosiale livet. Min påstand er at dersom selvfølelsen er god og en har det godt i seg selv, vil dette resultere i at en følger kroppens behov for mat i større grad enn de emosjonelle behovene for å spise eller sulte seg. Dette vil igjen regulere vekten nærmere trivselsvekt eller idealvekt.

Hvis dette stemmer, kan det da tenkes at man begynner i feil ende når man velger å ty til operasjon? Og at de samme gode resultatene kunne kommet dersom en begynte i en annen ende i stedet?

Jeg har stor forståelse for at det er vanskelig å legge om livsstil dersom kravene eller rådene kommer utenfra, både når det gjelder å spise mer for å berge livet og når det gjelder å spise mindre for å berge livet. Det virker for meg som om jo hardere jeg går inn for å overbevise noen om å endre sitt spisemønster, jo større blir motstanden. Det som derimot ser ut til å fungere bra, er å jobbe mot en bedre følelse og mindre tankestøy. Da hender det ofte at pasienten selv ser nye løsninger som ikke var tilgjengelig for en så lenge en stritter mot det som blir foreslått. Når motivasjonen og løsningene kommer fra en selv, har man et helt annet og mye bedre utgangspunkt. Etter min erfaring er det her den positive spiralen starter, og vi som helsepersonell kan støtte og veilede underveis.

For å komme hit må kanskje også VI være åpen for å kunne se noe nytt ..?

Vi beveger oss raskt i retning av en heldigitalisert helsesektor. Det krever også at de som jobber der har forståelse for både bruk og utnytte av teknologi.

Det er en spennende tid for de som er interessert i helse og teknologi. Utviklingen har skutt skikkelig fart. Roboter, analyse av stordata, kunstlig intelligens, 3D printing, personifisert behandling, skytjenester og presisjonsmedisin er noen av trendene.

Det kan kalles et “paradigsmeskifte”, selv om ordet et litt stivt og blir ofte misbrukt. Ifølge ordboka betyr dette “et systematisk skifte i måte å tenke på som er av betydelig størrelse og rekkevidde”. Og at den grunnleggende strukturen på et område er i ferd med å endres.

For å gi et eksempel. For fem år siden ble rapporten “Innovasjon og omsorg” publisert, også kjent som “Hagen-rapporten, etter Kåre Hagen som ledet arbeidet. På det tidspunktet var et utvalg av Norges klokeste hoder på dette området ganske pessimistisk på vegne av omsorgsektoren. Det var nesten ingen som jobbet med å gi ny teknologi innpass.

Nå kan vi trygt fastslå at innovasjonstakten på omsorg og hjemmeteknologi er blant verdens raskeste utviklinger. Også i Norge er det mange store og små prosjekter på gang, og kommunene er for øyeblikket blant de mest innovative i norsk helsevesen.

Dette betyr også at helsepersonell i økende grad må lære seg å bruke teknologi. Vi har heldigvis lagt debatten om “kalde hender mot kald teknologi” bak oss. Teknologi vil i høyeste grad gi oss mer kvalitetstid med pasientene.

Likevel er det krevende å holde seg oppdatert i en raskt endrende arbeidssituasjon. Vi trenger derfor mye mer fokus på å involvere helseperonell i det store digitaliseringsprosjektet. Både leger og sykepleiere bør få mye mer opplæring om og forståelse for hvilken retning vi er i ferd med å gå.

For et å siden skrev jeg på Dagens Medisin en blogg om hoderegning for sykepleiere, “ Bruk IT, ikke hodet: 2+2 = 5”. Jeg er overbevist om at riktig bruk av teknologi vil gjøre jobben for mange lettere og skape mer trygghet og kvalitet.

Men det forutsetter at vi ikke overlater teknologi til “it-folk”. Vi trenger engasjement og innspill fra leger og sykepleiere, som kan bringen inn sin erfaring og innsikt i hverdagen når vi utformer nye tjenester.

Dette er noe som i mye større grad må legges inn i utdannelsene til helsepersonell. For vi trenger både varme hender og kloke hoder. Implementering av gode løsninger kan ikke skje uten godt samarbeid mellom teknologiutviklingen og de som jobber med helse i hverdagen.

Nard Schreurs er tidligere redaktør for Helse-it bilaget i Computerworld og nå direktør for eHelse og smart tek i IKT-Norge. Han er ansvarlig for EHiN Future Health 2016 på Spektrum i november, som går sammen med European Telemedicine Conference (www.ehin.no)