fbpx FRA FAGLIGE TIL BYRÅKRATISKE BEGREPER Hopp til hovedinnhold

FRA FAGLIGE TIL BYRÅKRATISKE BEGREPER

Forrige gang skrev jeg om institusjonen. Jeg beskrev at institusjonen ikke egentlig bare er en bygning, men en uniformering og tilpasning til et system. Dette gjør at dagens pleie- og omsorgstjenester, styrt etter mål- og resultatstyringen i New Public Management, bidrar til at eldre, syke og hjelpetrengende mennesker institusjonaliseres, også når de mottar hjelp i eget hjem. Så mens politikerne har hatt som mål mer medbestemmelse og individualitet, ved å få bo i eget hjem, så har de, ved hjelp av byråkratenes effektiviseringsiver, fått institusjoner ikke bare i sykehjemmene, men også i hjemmene.

Politikken har nå gjennom mange år vært å tilby tjenester i hjemmet, og forebygge/unngå sykehjem så lenge som mulig. Omsorgsboliger er bygd ut og skal bidra til dette samme målet. Bo hjemme, klare seg selv, så lenge som mulig, i størst mulig grad. Men betyr det at du også får opprettholde individualitet og medbestemmelse i eget liv, i større grad i hjem enn i sykehjem? Dette spørsmålet la jeg inn et svar på i forrige blogg.

Institusjonen er ikke en bygning, men rigide rammer. Disse rammene lages av de som skal yte tjenestene. De lages av de som utøver tjenestene. Imidlertid er det også slik at de som leder tjenestene gir så rigide og trange rammer til utøverne, slik at disse tvinges til å gjøre rammene også for selve pasienttjenestene veldig rigide og trange. Dette medfører at medbestemmelse, selvbestemmelse og individualitet i liten grad er det reelle målet av dagens politikk, selv om de gamle, syke og hjelpetrengende bor i eget hjem. (Omsorgsbolig er eget hjem.)

I 2012 ble Samhandlingsreformen også satt ut i livet. Dermed ble det raskt et økende press på kommunene. Folk må kjapt ut fra sykehus, og dermed blir det ofte til sykehjem, i kortere eller lengre perioder. Sykehjemmene ivaretar stadig flere av oppgavene som ble utført i sykehus tidligere. I og med at det er pasienter som tidligere ble behandlet i sykehus som kommer til sykehjem, så blir nå presset på sykehjemsplasser forsterket. Gamle mennesker må være stadig sykere og mer hjelpetrengende for å få sykehjemsplass. Dette sier seg selv. Samhandlingsreformen ble iverksatt uten at kommune Norge hadde anledning til å forberede seg på den økte etterspørsel etter sykehjemsplasser. Nå skal lokalsykehus legges ned, og presset på sykehjemsplasser vil vel bli ytterligere forsterket?

Ikke bare er etterspørselen etter sykehjemsplasser stigende, oppgavene som helsepersonell i sykehjem utøver øker også. Stadig flere pasienter i sykehjem er i økende grad under medisinsk behandling, og rehabilitering, når de kommer til sykehjemmet. Det samme gjelder også for eldre mennesker som stadig tidligere skrives ut fra sykehuset til eget hjem, med hjemmesykepleie. Bemanningen i sykehjem, og i hjemmesykepleie, har ikke blitt oppgradert i henhold til behov og etterspørsel hos stadig sykere mennesker, verken med tanke på tilsynslege, sykepleiere, fysioterapi, helsefagarbeidere, etc etc.

Det er det samme personalet som finnes i dag, i antall og med tanke på kompetanse og ferdigheter, mens pasientene har mange flere komplekse og sammensatte behov enn tidligere. Behovet for blodprøver, røntgenundersøkelser, fysisk trening og psykisk behandling, medikamenter og ulike medikamentadministreringsmetoder, med mer, er et helt annen i dag enn for ti år siden. Og bemanningen er stort sett færre ansatte enn for ti år siden. Den kompetansesammensetning som finnes i dag er heller ikke oppgradert i relasjon til den enorme variasjon og sammensetning vi har fått i pasientenes sykdommer, symptomer og behandlingsbehov. Behovene for, og kravene til dokumentasjon av, tjenestene har også i de seneste årene økt enormt.

Det er ikke helt enkelt å finne ut hvordan og hvorfor denne utviklingen har blitt slik. Viktigst er det vel å se at utviklingen har skjedd slik jeg her beskriver den. Men er det slik vi vil det skal fortsette? Og hvordan vil og kan da kommunene imøtekomme sine forpliktelser i henhold til lovverket, med å yte nødvendige tjenester til alle som oppholder seg i kommunen? I alle fall er det tydelig at veldig mange flere enn før vil måtte ha behov for hjelp i hjemmene sine. Også der blir behovene mer komplekse og flere.

Når vi i tillegg ser at pleiepersonell i sykehjem også i stadig økende grad overtar oppgaver som støttepersonell utøvde tidligere, som matlaging, klesvask, rengjøring osv osv, så er det egentlig et under hvordan disse profesjonelle pleieutøverne kan rekke over å yte en forsvarlig, omsorgsfull tjeneste for de det gjelder. Og det er jo også et stort spørsmål om de klarer å være utøvere av undere, og om helsetjenestene i kommunene er i henhold til lovens krav?

Byråkrater har gjennom en årrekke jobbet med dette; hvordan klare å imøtekomme innbyggernes behov for hjelp, uten at det skal koste mer? Eller som jeg leste det nettopp, hvordan yte samfunnets velferdstjenester på en bærekraftig måte?

I denne byråkrativrimmelen har det nok også vært mange sykepleiere med, men først og fremst er det byråkratene og deres språk, som har skapt kvalitetssikringsredskaper slik at tjenester skal kunne ytes, både mer og til flere, uten at det skal benyttes mer på personalkostnader, som er det som utgjør hovedtyngden i pengebruken i velferdstjenester.

Det som er så forstemmende da er hvordan byråkratene har grepet fatt i fagbegreper, og tatt dem ut av sin komplekse faglige betydning for å spare penger.

Som jeg opplevde i begynnelsen av 1990-tallet, som sykepleier i en bydel i Oslo. Jeg var på velkomstmøte som nyansatt i kommunen, sammen med mange flere. En byråkrat skulle presentere bydelens pleie- og omsorgstjenester. Hva var det jeg da hørte at hun sa? Jo, der i bydelen satset de ikke så mye på omsorg, men heller på egenomsorg. Dorothea Orem sitt begrep i sykepleie var blitt så fordreid med dette utsagnet at jeg omtrentlig steilet der jeg satt. For riktignok satser sykepleiefaget på egenomsorg, og på å ta vare på funksjoner og evner til å kunne yte selv, lengst mulig. MEN det er ikke i motsats til omsorg, slik denne byråkraten presenterte det. Det må ofte mye og tidkrevende omsorg til for å kunne bidra til denne egenomsorgen, det vet jo jeg, som fagmenneske.

Da jeg skrev min artikkel i det internasjonale tidsskriftet «Nursing Philosophy» i 2005, en filosofisk analyse av begrepet myndiggjøring/empowerment, så jeg også i den nødvendige litteraturgjennomgang der, hvordan begreper slik kan mistydes og misbrukes, om en ikke forstår begrepenes egentlige betydning. Myndiggjøring er jo også et sentralt element i den politiske visjonen om at det er bedre å yte hjelp i hjemmene, enn i sykehjem. Myndiggjøring, eller empowerment, betyr jo egentlig nettopp å ta vare på individet, og å bidra til selvbestemmelse og en opplevelse av å ha kontroll og styring over eget liv.. Som jeg skrev i denne artikkelen: “Rappaport (1981, 1987) claims that if the concept of ‘empowerment’ is to be taken seriously, people must be regarded as individuals with both needs and rights, and even the most incompetent individuals, having needs they apparently are incapable of catering to themselves, claim more – rather than less – control over their own lives. Promotion of this enhanced control will, however, not necessarily mean ignoring these individuals and their needs.”

Myndiggjøring og egenomsorg har mye av den samme betydningen. Å få delta og bestemme i sitt eget liv. Å vite hva du velger for noe for deg selv og for ditt eget liv. Å myndiggjøre pasienter til å bestemme over eget liv, betyr ikke at pasientene nødvendigvis kommer fram til de samme svar og handlinger for sitt liv, som de profesjonelle ville gjort, men de foretar et valg basert på viten om hva ulike alternativer bidrar til for dem, og så kan og skal pasienten få bestemme hva slags alternativ, hva slags konsekvenser for seg selv dette valget bidrar til. Når en pasient på en lungeklinikk velger å ta fram sigarettene igjen når vedkommende kommer hjem, så er det ikke fordi sykepleierne på lungeklinikken har gitt dårlig undervisning, men fordi for pasienten opplever det mer meningsfullt å kunne beholde sigaretten, alene hjemme, enn det er å leve i ti år ekstra.

Hva slags valg i eget liv har den gamle damen i en bydel i Oslo som jeg besøkte? Hun hadde vedtak på at hjemmesykepleien kom innom og ga henne medisiner fra dosett en gang om dagen. Så fikk hun en kraftig forkjølelse en søndag, og maktet ikke komme seg på kjøkkenet for å finne seg drikke, eller smøre seg mat. Men hjemmesykepleieren som kom innom og doserte medisiner fortalte henne at hun bare hadde vedtak på å få hjelp til medisiner slik at hjemmesykepleieren ikke kunne hente drikke til henne eller smøre mat til henne før hun hadde vedtak på den tjenesten. Pasienten burde selvsagt ha visst at hun kom til å bli forkjølet den dagen noen dager i forkant, slik at hun kunne søkt om hjelp til mer den dagen. Men hvem har kontroll på hvilken dag en får en forkjølelse som slår en knock-out?

Slik går det når byråkratene tar styringen, og når de får misbruke våre fagbegreper som de vil. Også dette refererer jeg fra i min artikkel den gang i 2005. Myndiggjøringstilnærmingen i helsevesenet kan anklages for både å være en skjult form for kapitalisme ved at de selv skal gjøre gratis, det helsepersonell gjør mot betaling. Myndiggjøring kan også beskyldes for å være en skjult form for paternalisme, der helseprofesjonelle vet bedre enn pasienten hva som er best for vedkommende, som å ta hånd om egen helse. Helseprofesjonelle skal derfor lære pasientene og ta hånd om seg selv, og spare samfunnet for penger. Dette blir betraktet som myndiggjøring, men myndiggjøring er egentlig det stikk motsatte av dette. Myndiggjøring er å verdsette og respektere pasientens preferanser, uavhengig av pris.

Men dette var aldri byråkratenes formål eller hensikt med å favne begreper som egenomsorg og myndiggjøring. Men det er byråkratene som har makten i vårt samfunn i dag, og derfor umyndiggjøres gamle, syke og hjelpetrengende mennesker i Norge i dag, enten de får hjemmesykepleie eller sykehjemsplass når de er blitt veldig, veldig syke, fordi politikerne ikke vil ta inn over seg konsekvensene av den byråkratstyring samfunnet i dag lider under.

Så kom jeg heller ikke i dag fram til sykehjemmet. Men flere blogger kommer. Dette er viktige momenter å ha innsikt i for å forstå sykehjemmet

POPULÆRE ARTIKLER NÅ