Terror-fatigue. Meningsløse terroranslag, døde mennesker i hopetall slaktet ned uten forvarsel. Øyeblikkelige endringer fra normaltilstand og lykkelige tidsbobler - til forferdelige scener og umenneskelig råskap. Europa. Vårt Europa, også i dag.

Et godt regulert arbeidsmarked i Norge verken kan eller skal sammenlignes med slike bilder. Likevel skal vi aldri glemme 22. juli 2011. Bombinga av Regjeringskvartalet og massakren på Utøya. Den høyre-ekstreme terroristens massedrap. Barnedrap. Han var en av oss. I Norge. Vårt Norge.

Europeiske land har mye til felles. Noe er selvsagt nasjonalt ulikt, men integrering over tid bringer oss nærmere hverandre. Ulike politiske strømninger utfordrer dette. Det er her det hele ligger: i et politisk landskap. Trygghet kan aldri kjøpes gjennom maskingevær og skarpe militære løsninger. Det er politikken som må være bærebjelken, og andre tiltak kun en støtte for dette.

Slik er det også i vårt nasjonale arbeidsliv. En fellesnevner i alt beskrevet ovenfor er helsepersonells innsats til beste for alle, hver dag og hver time. Vi har sett det så alt for ofte, og vet det vil skje igjen: plutselig er det bruk for oss. Vi nøler aldri, men stiller oss til disposisjon. Vi er en del av det som limer en velferdsstat sammen.

Norske sykepleiere må satses på også som en lokal bærebjelke i egen beredskap. I kommuner som på sykehus. I alle deler av vårt helsevesen er økt fagmiljø en garanti for trygghet. Beredskap handler også om kontakten mellom mennesker. Behandling av mennesker. La oss aldri glemme det, verken i budsjettdebatter eller i lokale rådhus.

Beredskap bygges best i fredstid.

Møt Petter, en fiktiv 23 åring fra Oslo. Han vurderer å bli sykepleier. 
Men før han søker opptak til studiet, vil han sjekke hva yrket innebærer.

Petter har sett at antallet menn som søker sykepleierutdanningen er urovekkende stabilt. Hvorfor, undres han.

Derfor snakker han med mannlige studenter og sykepleiere, akkurat som undertegnede har gjort. Petter spør: Hvorfor gidder ikke menn bli sykepleiere? Her er svarene han får:

Ufrivillig deltid

Må han smiske seg til en stillingsprosent det er mulig å leve av? Nei takk, tenker Petter. Motivasjonen hans slår sprekker.

Dårlig lønn

I en bransje som skriker etter arbeidskraft? Det gir ikke mening, tenker Petter. Skal han bli sykepleier og få dårlig betalt?

Halve befolkningen er borte

Mannlige sykepleiere forteller Petter at de knapt lærte noe om menns helse på studiet, til tross for at menn utgjør halvparten av befolkningen. Som om Harry Potter har svøpt halve kloden i sin usynlighetskappe.

Skal Petter bare være sykepleier for kvinner? Da burde vel studielånet bli redusert med femti prosent? Slipper han unna med halv skatt? Får han bruke to sko på jobben? Eller må han klare seg med en? Petter skjønner mindre og mindre. Motivasjon faller som en sten.

Rekruttering? Hvilken rekruttering?

Petter forventer at debatten om rekruttering er høyt oppe på den politiske dagsordenen. Det kunne gitt ham motivasjon til søke.

Men debatten er ikke der. Som om Petter ikke er viktig nok.
Til tross for noen hederlige unntak er spørsmålet om rekruttering forvist til helsedebattens nakne utposter, ytringenes Sibir, hvor ingen menneskehånd har satt sin fot. Sprekkene i Petter motivasjon blir tydeligere.

Hvor er debatten?

Petter undersøker om det finnes noen mannlige sykepleiere som er aktive i samfunnsdebatten. Det må da finnes noen med en tydelig agenda? Igjen, med noen hederlige unntak, er det stort sett stille.

Petter undres. Hvis mannlige sykepleierne er så viktige som det hevdes, hvorfor er de ikke på Dagsrevyen? På NRK Debatten? På avisenes førstesider? Har ikke helsevesenet en kultur for å stimulere sykepleiere til debatt?

Petter har meninger. Han liker debatt. Derfor vil han jobbe i en bransje hvor meningsbærere og premissleverandører har armslag. Det finner han ikke. Petters motivasjon slår ytterligere sprekker.

Kan vi førstehjelp?

Petter oppdager en artikkel i Tidsskriftet Sykepleien. En sykepleier skriver at han er flau fordi han ikke kan nok førstehjelp. De lærte ikke nok om førstehjelp på studiet, skriver sykepleieren.

Petter blir forbløffet. Folk forventer jo at en sykepleier kan førstehjelp. Sykepleiere som ikke mestrer dette? Glem det, tenker han. Petters motivasjon styrter mot bunnen.

Og der nede oppsummerer han funnene i sin uhøytidelige kartlegging: Dårlig lønn. Ufrivillig deltid. Lite om menns helse på utdanningen. Få tilløp til engasjerende debatt. Manglende kompetanse i førstehjelp. Hvorfor skal han gidde dette? Han krøller sammen søknadspapirene til sykepleiestudiet. Så søker han BI i stedet.

Tiltak

Omtrent slik mister norsk helsevesen mange potensielle, mannlige sykepleiere hvert år. Hvordan kan jeg påstå det? Blant annet fordi ferske tall fra Samordna Opptak viser at kun 14 prosent av søkerne til sykepleiestudiet ved Høgskolen i Oslo og Akershus, er menn. Det er en nedgang fra tidligere. Vi trenger et tour-de France i rekruttering av mannfolk. Men da må vi trykke pedalen i bånn og løse følgende problemer:

Problem nummer en: Ufrivillig deltid

Dette er også kjent som kronisk galskap. Pasienten strømmer til sykehusene. Samtidig sitter dyktige sykepleiere hjemme og skreller poteter. Dette er absurd. Behovet for sykepleiere øker. «Ufrivillig deltid» er vårt største, helsepolitiske paradoks.

Løsning: Relevante beslutningstakere og forhandlere stenges inne i et møterom som deretter forsegles. Litt som Big Brother, bare at nå er det alvor. De kan få mat og vann gjennom en luke. Så får de sitte der. Og krangle seg frem til enighet. Ingen får komme ut før «ufrivillig deltid» er skrotet en gang for alle.

Problem nummer to: Lav lønn. Løsning: Øk den.

Problem nummer tre: Menns helse er et ikke-tema på utdanningen. Løsning: Oppdater pensum.

Problem nummer fire: Mislykket rekruttering av menn. Løsning: Menn må kvoteres inn på sykepleiestudiet. Titlene «jordmor» og "helsesøster" må bort.

Problem nummer fem: Sykepleiere mangler førstehjelpskunnskaper. Løsning: Oppdater pensum.

Problem nummer seks: Menige sykepleiere er nesten fraværende i samfunnsdebatten. Løsning: Høgskoler og arbeidsplasser må oppfordre studenter til å delta i helsedebatten.

Dem vi mistet

Som en olympisk svømmer kunne vi stupt ut i rekrutteringens basseng. Vi kunne fosset gjennom bølgene så vannet sprutet.Vi kunne nådd målstreken, hørt jubelen fra publikum og ropt av glede: Vi er best på rekruttering! 

Det gjør vi ikke. Vi plasker rundt i et hav av forspilte muligheter. Og Petter? Han er borte for lengst. Han jobber i næringslivet, sammen med de andre mennene vi trengte, men aldri fikk. 

Vi setter over til avdelingen for rekruttering av mannfolk. Hvem jobber der? Ingen vet. Men nå er to ansatte observert. De sleper seg livstrette fremover. Den ene spør: -Hvorfor gidder ikke menn bli sykepleiere? Den andre sukker oppgitt og svarer: -Menn er rare.

Noen dager har jeg verdens beste jobb!! Her om dagen var en slik dag!

Det var et falltraume som kom inn med kort varslingstid. I løpet av ti minutter var hele traumeteamet samlet og klar for å ta imot det som ble meldt som en kritisk skadd pasient.

Dette har vi øvet på, mange ganger. Hele teamet får en felles rapport og en felles oppfatning av hva vi har med å gjøre. Min jobb var å være loggfører og notere alle funn, observasjoner og tiltak i løpet av mottaket.

Overlevering fra prehospital tjeneste til traumeteam var tydelig og klar med trykk på det viktigste, beskjeder haglet fra alle kanter, og vi vet hvordan det skal foregå; blikk-kontakt, beskjeden leveres, beskjeden gjentas for å sikre at den er riktig mottatt og at hele teamet har fått den med seg. I bakgrunnen hadde vi en veldig erfaren traumekirurg som observerte og kom med tips og råd uten å forstyrre det gode arbeidet til traumeleder.

Det å se så mange yrkesgrupper og spesialiteter jobbe så godt sammen mot ett og samme mål er helt fantastisk.

Du kan kjenne stemningen stige og synke i arbeidet alt etter hvilke funn som gjøres underveis.

Blodgassen leses opp høyt, og du ser at hele teamet umiddelbart vet hvor vi er og hva neste steg blir. Før det i det hele tatt blir sagt et ord om videre tiltak kan du se de ulike fagfeltene begynne sine forberedelser fordi de vet hva blodgass-svaret betyr.

Noen gjør klart nye medisiner og utstyr, noen bestiller mer blodprodukter, noen finner frem pakken til laparatomi…

Hvordan vet vi dette? Fordi vi har øvd! Fordi vi har gjennomgått scenarier i ulike varianter, fordi vi har truffet hverandre på KITS kurs, ATLS, nødkirurgikurs, PHTLS, BEST øvelser, TNCC osv. Vi har lært at når hele teamet har den samme forståelsen, snakker det samme språket og ser viktigheten av å jobbe sammen, så kan vi gjøre den aller beste jobben for pasienten.

Det er som om alt ego hos den enkelte forsvinner og teamet jobber sammen som ett, hvor alle gjør det de er best på, med samme forståelse, mot det samme målet – å gi ypperste behandling til en kritisk skadd pasient!

Det er denne behandlingen som redder Liv, Ola og Kari.

Derfor må vi fortsette å bruke tid og ressurser på å øve i slike team, bli kjent med hverandres roller og få erfaring med å jobbe sammen med alle våre ressurser mot et felles mål!

Innad i et sykehus, som i verden for øvrig, har vi en tendens til å dele oss inn i grupper. I slike traumeteam er det så flott å se når folk fra ulike grupper jobber så godt sammen mot et felles mål.

Tenk om vi kunne hatt det samme fokuset mot jorda og menneskeheten, som vi i dette teamet hadde på pasienten – tenk hva vi kunne fått til i verden da!!

Møkkaapparatet en en fast del av min arbeidsdag, det bor i lommen min gjennom det meste av vakten og jeg forventes å reagere med å ta det frem hver gang det gir den minste lyd fra seg. Vaktmesteren kaller møkkaapperatet for den bærbare telefon, den gir lyd når en pasient vil tilkalle meg, når noen vil ringe meg, når noen trykker på overfallsalarmen eller noen setter fyr på gardinene....

Man kan si jeg har et nært forhold til møkkaapparatet, men samlivet er ikke uten komplikasjoner. Møkkaapperaten vandrer fra lomme til lomme i løpet av uken. Det kjenner nok ikke Murphys lov, men lever etter det - det ringer alltid når det passer dårlig å ta det. Mange som ringer utenfra tror jeg kan ta møkkaapperatet like fort som folk flest tar mobiltelefonen sin. Det bor jo i lommen min. Jeg har måttet forklare både pårørende og arbeidskamerater at jeg IKKE tar møkkaapparatet når jeg har hansker på - hverken sterile hansker eller andre arbeidshansker.
Bakteriene må elske møkkaapperatet! Det har baderutiner og tørkes av med sprit etter hver vakt, men det bor i alle lommer, er innom alle rom, blir tatt i allverdens situasjoner der både hygienen og taushetsplikten er truet. Overflatespriten hjelper noe, men det at det lever mye rart på og i møkkaapparatet er det nok liten tvil om. Og dette lille møkkaapparatet er ikke alene. Langt derifra.

Tastaturene til computerne på vaktrommet har også en tendens til å utvikle egne økosystemer, økosystemer der bli foret av travle ansatte der må "spise på tastaturet" for å få dokumentert alt der må dokumenteres. Der har vi en rutine på å tørke av tastaturene ukentlig - men det blir ofte glemt... tror jeg. Blæreskanneren kan få mye kroppskontakt i løpet av en uke - og jeg har aldri hørt vi har noen rutine på rengjøring av hele blæreskanneren, Eller for EKG apperatet...og disse møkkaappaatene er ofte innom svært syke pasienter- Iblant også innom smitterom.

Murphys første lov sier at alt som kan gå galt går galt. Og Murphys andre lov sier at alt som går galt går galt på det verst tenkelige tidspunktet....men bakterier er små og vi ser dem ikke. Hvor ofte går det galt med hygienen uten vi ser det? Møkkaapparatene utgjør et strålende transportsystem for bakteriene i avdelingen. Det hjelper ikke vi forsvarer oss med at vi har liten tid. Eller mange ufaglærte der som regel ikke vet at noe så enkelt som en urinveisinfeksjon kan overføres fra en pasient til en annen gjennom kontaktsmitte. 

Det bryr ikke bakteriene, de har gode dager og hygienen er på vikende front. Vi bærer bakteriene rundt i avdelingene, og det i en tid da stadig flere av dem utvikler resistens mot både det ene og det andre antibiotika. Vi er på vei mot en fremtid der likner på fortiden, der folk kunne dø av banale infeksjoner.... Lurer på om det var grønnsåpe eller medikamenter som førte til tuberkulosens tilbakegang for en generasjon eller to siden? Kanskje vi gir apotekeren æren rengjøringsassistenten burde hatt?

Lurer på hvor langt det hele må gå veien for bakteriene før hygienen får sin renessanse? Før vi får tid å bruke de kunnskapene vi faktisk har? Før vi får gode hygieniske rutiner, nok stellefrakker, nok hansker, nok folk, nok overflate sprit? Nok resurser til å slå bakteriene tilbake? Sånt kan jeg lure på når jeg kommer på jobb og får overrakt den bærbare telefonen. Bakterienes minibuss. 

Møkkaapparatet.
 

"Where the sun always shines behind a huge stain in the sky, and where your loved one has no face. Where buses have no destination, and where the beautiful full moon turned out to be a street-lamp"

Dhita Siauw (35) , svaksynt  

Har du noen gang lurt på hva de som er blinde ser? Eller hvordan de drømmer? Er det helt svart? Hvordan er det egentlig å se ingenting?

Dette "ingenting" gir ingen informasjon, og der det ikke er noen informasjon prøver hjernen å fylle inn noe som kan passe, det samme som f.eks skjer når noen gradvis mister deler av synsfeltet på et øye uten å merke det - hjernen fyller inn informasjon slik at det ikke blir en svart flekk å se på.

Det å miste synet handler om så mye mer enn å ikke kunne se, synet vårt er viktig for kommunikasjon og sosialisering - bare tenkt deg hvor mye du bruker synet i en samtale; vi ser på hverandres ansikt, får øyekontakt, kan vurdere kroppsspråket eller mimikken til den vi snakker med, eller hvordan "et blikk sier mer enn tusen ord".

Det er ikke alltid så tydelig at noen ser dårlig, og det er mange måter å se dårlig på. Synet kan også variere med omstendigheter og dagsform. Noen har kanskje sterk lysømfintlighet, mistet fargesynet, fått kikkertsyn, tap av sentralsynet, tap av sidesynet m.m. Det kan oppstå mange misforståelser i hverdagen - hvorfor hilser han ikke på meg idag? Hvorfor overser hun meg? Han går med blindestokk men kan lese avisen?

Dhita Siauw er en ung mann som gikk fra å være normalt seende til å være praktisk talt blind i løpet av seks måneder. Han har ønsket å bidra til at vi som har normalt syn kan få et innblikk i hvordan det er å være svaksynt, og hvordan verden kan se ut med ulike øyesykdommer. For et par år siden laget han en fantastisk flott fotoutstilling i samarbeid med kjente fotografer som snakket med svaksynte personer og fikk i oppgave å visuelt fremstille hvordan personene ser verden med sin øyesykdom.

Velkommen til et unikt innblikk i synshemmedes verden: What does the blind see, and what does nothing look like?     

"Her en dag la jeg merke til en flott jente, og så på henne, mens jeg holdt min hvite stokk. Folk lo og kommenterte at han der er ikke særlig blind"

   - Person med Retinitis pigmentosa (RP). RP gir gradvis innskrenking av synsfeltet, såkalt tunnelsyn. Sykdommen gir ofte blindhet på lengre sikt.

"Når jeg ser på en bygning ser det ut som vinduene svaier fra side til side, og når jeg ser på toppen av taket kan det plutselig se helt humptet ut"

  - Person med Makula degenerasjon. En sykdom i retina (netthinnen) som gjør at rette linjer ser svingete ut, og at det du prøver å fokusere på kan se ut som det beveger seg

Nettstedet  Sansetap har også en fin synssimulator som kan vise deg hvordan synsfunksjonsnedsettelser kan arte seg ved ulike aktiviteter på ulike avstander.

om seeing perfectly normal to

Dhita Siauw (34) went from seeing perfectly normal to

becoming practically blind in lss than six months. When

he was 21 he unexpectedly lost his center vision due to a

genetic disease called