Hva sier du til å få tilbud om en tjeneste med kvalitet, kompetanse i alle ledd, og til en lavere pris enn du trodde? Ingen protester så langt, hører jeg. Vi fortsetter derfor med tanken: I tillegg skal du også få beslutningsmyndighet om leveransetidspunktet, samt påvirkning om hvem som skal levere tjenesten. Fremdeles innafor, dette? For du, som tjenestenes mottaker, er ikke den som skal bry deg med detaljene som ligger bak at dette skal være organisert slik at det lar seg gjøre. Du får det du skal, til avtalt tid og rammer, for du har jo full oversikt over tjenestenes egentlige innhold når det gjelder kvaliteten, i alle ledd. Eller?

La oss leke litt med ideen om at dette handler om rørlegging. Du får en bil på døra, med folk i arbeidsdresser, som bringer med seg utstyret som skal monteres og installeres i ditt hus. Du vet at vannskader i boligen blir dyrt, derfor er du opptatt av at kvaliteten i alle ledd overholdes og at arbeidet følger kvalitetsmessige prosedyrer. Rørleggere kan jo sitt fag.

La oss leke litt videre: Du skal ha hjelp til hjemmesykepleie hos en nær slektning, og er tilstede når hjelperne kommer. Til avtalt tid kommer bilen med den uniformerte hjelper, som har navneskilt og bredt smil. Alt er tilsynelatende greit, alle virker å være komfortable med det som skal foregå i sårstellsituasjonen. Du vet at sår krever prosedyrebasert stell over tid for å leges, og er derfor opptatt av at det er kvalifisert personell som utfører handlingen hos dine nære. Eller? Vet du faktisk at det er rørleggere som legger rør, og sykepleiere som leger sår? Eller er det noe du bare antar? Er du blant dem som blir litt urolig nå, er du i godt selskap.

Både ordførere, rådmenn, tjenesteledere og pårørerende bør følge betydelig bedre med. Det er ikke garantert at alle får det de antar, uten å sjekke fakta. I dagens kommunehelsetjeneste er det dagligdags at den lovpålagte tjenesten pasienter antar kommer fra kompetente hoder og kvalifiserte hender, ikke er det som faktisk leveres. Det som kommer kan komme fra noen som gjør så godt de kan, ut fra det noen har fortalt er gjeldende prosedyre. Men hvordan virkningen av slike handlinger skal vurderes, det finnes det ingen prosedyre på. Det er derfor det skal brukes riktig kompetanse hver gang.

Se gjerne mer her: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-64

Ikke bra kan bli bare billig - på kort sikt. Et sår kan raskt medføre bakteriell infeksjon, hospitalisering, og kroniske smerter. Oppdages en uønsket utvikling for seint, kan det bli alvorlig. Likevel er dette ikke hentet ut fra en tegneserie; dette skjer hver dag. Og noen vet. Men siden budsjetter er trange, og det blir kjeft å få om det trange driftsbudsjettet overskrides, holder mange tåta. Og håper at det går bra. Forskjellen mellom lydighet og lojalitet ligger, blant annet, i kompetansen å forstå hele innholdet i et budskap. Der den lydige tier kan det være lojalt å varsle ifra... Norsk lov er ikke en lunsjmeny hvor du kan velge vekk det som ikke passer. Likevel er dette dagligdags i kommune-Norge i dag. Ikke bra, bare billig...

Her om dagen var jeg på en gruppetime på 3T, mitt lokale treningssenter. Instruktøren sa på slutten av timen at ”nå har tida jammen gått fort, dere”!!!

Jeg kjente en umiddelbar motstand og trang til å protestere! Jeg hadde ikke trent på en måned og kjente med hvert fiber i meg at timen var langt som et ondt år….tiden har vel ALDRI gått saktere, tenkte jeg!!

Det slo meg da jeg gikk hjem fra treningen at tiden går vel egentlig stort sett i ganske jevnt tempo, hele tiden…

Opplevelsen av tiden, derimot, kan variere veldig fra situasjon til situasjon, fra dag til dag.

Det falt meg ikke inn å begynne å diskutere med denne usedvanlig morgenfriske instruktøren om det var min oppfatning av tiden som var riktig eller om det var hennes!

Det hadde vel strengt tatt ikke så mye å si, vi hadde bare en ulik opplevelse av en time en søndag morgen, det er alt!

MEN – når det kommer til andre ting og situasjoner i livet, kan jeg merke at det betyr utrolig mye for meg om andre er enig med meg og ser det samme som meg eller ikke! Er det ikke egentlig basert på mye av det samme? Vi har alle vår egen opplevelse av virkeligheten, hele tiden! Vi ser vår virkelighet gjennom et filter av våre tanker, følelser, kunnskap, erfaring, dagsform, overskudd osv.

Når blir en uenighet til en konflikt?

Noen ganger er det selvfølgelig en stor fordel om man er enig om ting, dersom man skal ta en avgjørelse, og spesielt om en skal ta en avgjørelse raskt. Men hvorfor har vi dette enorme behovet for å være enig om alt, hele tiden? Er det ikke fint å kunne se ting fra ulike vinkler? Med forskjellig bakgrunn?

Jeg for min del har fått de aller største lærdommene i livet fra folk som har vært uenige med meg. De har sett noe annet enn jeg har sett, og dermed har jeg lært noe nytt.

Jeg lurer på om det å være uenig er så skummelt for oss fordi vi er redd for å havne i konflikt. Når en havner i konflikt snakker en plutselig om ting som ikke omhandler saken i det hele tatt…det er noe annet enn å være uenig. Å være uenig i seg selv er ikke farlig på noen som helst måte, så lenge vi ikke blir redde, går i forsvar og skaper en konflikt ut av det. Her har vi så mye større innflytelse enn vi gir oss selv kredit for!! Ingen kan påføre oss en konflikt dersom vi selv ikke tar imot og henger oss på! Vi kan ha opplevelsen av at den andre påfører oss eller fører oss inn i en konflikt, men vi kan aldri havne der hvis vi ikke lar oss lede og blir med inn i den.

Sykepleieperspektiv

Så, hvorfor skriver jeg om dette i Tidsskriftet Sykepleien?

Jo, fordi jeg mener vi sykepleiere er altfor redde for å være uenig! Vi har en tendens til å tro at det alltid er en ”rett” eller ”galt” og at man må ”vinne” eller ”tape” en diskusjon. På bakgrunn av dette kommer sykepleieperspektivet bort fra mange viktige diskusjoner innen hele helsevesenet! Vi HAR et annet perspektiv enn mange leger, vi HAR et annet perspektiv enn økonomer og direktører, vi HAR et annet perspektiv enn de som skal sørge for drift og balanse i regnskap – og det SKAL vi ha!!

Jeg mener problemet oppstår når vi tror, håper eller forventer at alle skal være enig med oss. Grunnen til at jeg sier det er at jeg gjennom mine 15 år som sykepleier har opplevd gang på gang at vi som gruppe sier fra, litt forsiktig i all offentlighet, mye kraftigere oss imellom – og blir fortvilet når vi ikke blir hørt – og så fortsetter vi å snakke mest om fortvilelsen over å ikke bli hørt, enn det vi hadde på agendaen i utgangspunktet. Alt dette gjør vi helt uskyldig, fordi vi ikke ser klart at vi alle har vår egen opplevelse av virkeligheten, hele tiden.

Framtidsdebatten

Jeg tror at dersom vi ikke er så redde for å være uenig, dersom vi tør å snakke litt høyere i andre forum enn kun våre egne om de ting vi er opptatt av, så kan vi få fram et perspektiv som verden sårt trenger i dag! I en tid hvor markedsøkonomi styrer mye mer enn jeg er komfortabel med å tenke på, trenger vi et perspektiv som ivaretar det nære, menneskelige, mellommenneskelige og varme.

Kanskje kan det å se at alle har sin egen opplevelse av virkeligheten gi et større rom for det å tåle å være uenig? Vi trenger sykepleiere i debatten om organisering av helsevesenet framover. Vi trenger sykepleiere som tåler å være uenig og som kan stå stødig i sitt perspektiv og snakke om dette, samtidig som vi må være med på endringen og utviklingen – for den kommer!

For å finne de virkelig gode løsningene på framtidens utfordringer tror jeg vi må tåle å være uenige i alle leirer slik at vi kan se så mye nytt som mulig - for det trengs!!

Hverdager. Uten terroranslag og bombeangrep. Har du opplevd den dagen hvor du vet at mye kan bli bedre, selv om du tilsynelatende gjør det du kan for å lykkes? Da snakker vi om dagene med urealisert potensiale! Når du våkner for seint, snøen laver ned, og den forfryktelig tidlige timeavtalen nærmer seg. Morgenavisa skriver om regjeringas arbeidstidsutvalg, hvor flertallet mener at lite søvn ikke er en avgjørende motforestilling mot lange vakter. Jeg kjenner indignasjonen stige, du kan lese om den her: https://www.nsf.no/vis-artikkel/2784443/17036/--Slett-arbeid-fra-arbeid…. Den manglende morgenkaffen er et fjernt ønske når bil med innhold endelig bukseres mot en ledig parkeringsplass, ikke langt unna MR-lab'en. Timen er kommet. Tenåringen, med kneskinne og krykker, skal gjennomlyses. Så står vi tilslutt ved skranken, og er klare. Men da: da forteller den medisinske sekretæren at hit skal vi da slett ikke. Ikke nå. "Jeg må da lese brevene mine", blir jeg servert. De har endra avtalen til seint i kveld. Velkommen tilbake! Jeg har fremdeles ikke drukket kaffe, eller sovet godt. Nå brister en liten demning, og sykepleieren ved siden iler til hjelp. Hun beklager at de ikke har ringt eller sendt endringsbrevet. Hun forstår at dette ble dumt, men kan intet gjøre. Jeg spør, rimelig framoverlent, om telefon og SMS er ukjente hjelpemidler i kommunikasjonen ved en poliklinikk anno 2016. Og får til svar at ja, SMS er noe som ligger litt fram i tid. "Vi sender brev om vi ikke ringer." Jeg kvitterer med at de nok også sender feite purregebyr når mange tenåringer, av åpenbare årsaker, ikke dukker opp. De blir svar skyldig. Jeg har fortsatt ingen kaffe, og ingen MR. Det hele krones imidlertid når kjøretøyet, nå godt nedsnødd, skal ryddes fri for hvit nedbør. Nøkkelen settes i tenninga, tenåringen står ved inngangen og venter, jeg stiger ut av kjøretøyet og tar snøkosten i bruk idet døra glir igjen. Klikk. Lyden av låste bildører kan være jævlig. Opplevelsen i det øyeblikket jeg skjønner hva som skjer, og konsekvensene det har, er som å få et slag i trynet. Både folk og maskiner kan feile, og akkurat nå låser bilen seg inne. Alene. Vi andre finner en buss. Før jeg returnerer med en reservenøkkel et par timer seinere... Og der, på den kveldsbussen, utløses potensialet ved hele dagen. Mange av oss snakker til andre om å se mulighetene i enhver situasjon. Lett å si, litt vanskeligere å alltid levere. På denne bussen skjer det denne dagen virkelig trenger: rungende smittende latter. To kvinnelige studenter, det viser seg at en blir pedagog og en sykepleier, forteller hverandre gode historier. De kvitterer med en latter så sprudlende at det er umulig å forbli sur. Jeg forsøker, for dette har ikke vært morsomt. Men når de byr opp til allsang med Let it be, The Rose, og Monty Pyhons "Allways look at the bright side of life", da letter det litt. Bussturen tok 20 minutter. Det meste av tida med latter og allsang. Skitvær og kollektivtransport trenger ikke være det dummeste du kan få. Kanskje skal arbeidstidsutvalget prøve det neste gang? Om dagen har et potensiale, kan det hende at de finner det i møtet med medmennesker!

Vi arbeider alle i helsevesenet, fra sykehjem og hjemmesykepleie til ambulanse, akuttmottak, intensiv og sengepost. Vi har alle samme utgangspunkt, lik utdannelse. Sykepleier. Men vi arbeider på forskjellige steder. Men når en sykepleier som ikke arbeider på samme arbeidsplass som meg selv tviler på mine kunnskaper, ser jeg rødt.

Alt etter hvor du arbeider, så har du et sett med retningslinjer du skal følge. Hva retningslinjene på din arbeidsplass sier om hvordan du skal utøve din jobb, er nok annerledes enn de retningslinjene jeg må forholde meg til. Og slik skal det være. Det har med at vi tilbyr forskjellige helsetjenester.

Når noen som ikke arbeider på samme sted som meg betviler at jeg utøver min jobb riktig, da blir jeg forbanna. Jeg har fra tid til annen opplevd slike sykepleiere på sykehuset jeg arbeider på. Jeg blir møtt med en «ovenfra og ned»-holdning som ikke ligner noe. Og det er ikke legene eller andre yrkesgrupper som utmerker seg, nei, det er sykepleiere som er verst.

Jeg kan få følelsen av å bli sett ned på, jeg ser i øynene på noen at de synes jeg er ung og at den jobben jeg gjør krever en eldre sykepleier. Jeg har blitt snakket til som om jeg er en dritt. Det gjør meg sint. Jeg ble ikke sykepleier for å måtte slåss for min måte å utøve yrket på, ovenfor andre sykepleiere! Jeg ble sykepleier for å hjelpe syke mennesker videre i livet.

Men selv om vi alle har som mål å hjelpe syke mennesker videre i livet, så stoler vi ikke på hverandre. Vi stoler ikke på at alle har den samme kunnskapen! Det er en dårlig egenskap. Det er lov å stille nysgjerrige spørsmål om hvorfor man ikke gjør det slik istedenfor slik, men vi må slutte å henge hverandre ut.

Jeg har blitt uthengt. Uthengt av sykepleiere som arbeider med noe annet enn meg selv. Uthengt fordi jeg ikke gjør jobben slik som de gjør sin. Og jo, jeg gjør min jobb like godt som din! Men allikevel er det ikke godt nok for noen.

De gangene noen har vært slik mot meg har jeg dratt hjem fra jobb, forbanna og lei meg. Det kan ødelegge hele dagen min. Noen ganger har jeg lyst til å grine og slutte som sykepleier fordi vi ikke klarer å akseptere og respektere hverandres arbeid! Er det slik vi ønsker å ha det?

Bidrar dette til godt arbeidsmiljø og kultur? Bidrar en slik kultur til at flere vil bli sykepleiere i fremtiden? 

Dette innlegget ble først publisert i Sykepleier- Blogg

8. mars har passert. Også i år ble det kamp om hvem som skal få lov å gå i tog, med hvilken parole.

Jeg rakk desverre ikke toget i år, men hygget meg på Norsk Sykepleierforbund sitt arrangement på dagen, der temaet var vold i nære relasjoner. Dagen ble alvorspreget når vi fikk høre utsagn som «jeg var innlagt på kvinneklinikken med gjentatte spontanaborter. Blåmerkene var tydelige. Ikke en eneste sykepleier spurte ...». Jeg krympet meg i stolen der jeg satt da jeg fikk høre dette utsagnet.

Vold i nære relasjoner er fremdeles tabu. Vi snakker ikke så mye om det, og når vi tar det opp, er det til og med slik at noen sier «vi er jo et sykehus, og ikke noe krisesenter». Nei. Det er vi ikke. Men vi er helsepersonell, og det er vår fordømte plikt å se. Og å forholde oss til tydelige, og utydelige tegn.

Jeg skal forlate denne hjertesaken en stund og snakke litt om blomster. Gemyttene har senket seg etter årets 8. mars-diskusjon og den første løvetannen titter opp til påske noen steder. I min egen hage er det snøklokkene som viser seg fram på den mosegrodde plenen min. Inne i boden ligger tulipanløken som jeg glemte å få i jorden før frosten. Jeg har med andre ord ikke grønne fingre.

Det jeg derimot har, er kunnskap. Om blomster, og om bier. Som sykepleier på gynekologisk seksjon vet jeg hva som skal til for å skape liv. Jeg vet at det er mange som har fordypet seg i dette, og fått sjokk når de leser av prøvesvaret. Jeg vet at det er mange som ikke klarer å tro på det, og ikke helt forstår hvordan det kunne gå til, som kjenner dyp panikk, og som bare vet at dette ikke kan skje akkurat nå. En ikke planlagt graviditet kan skje med alle kvinner i fertil alder. Når den i tillegg til å ikke være planlagt, er uønsket, har vi i Norge en vefungerende abortlovgivning. Den fungerer, til det den skal, og vi må ta inn over oss at alternativet er så mye verre. Dødsfall og alvorlige komplikasjoner som følge av ulovlige aborter - slike tilstander vil vi ikke ha.

KrF har kommet med forslag om obligatorisk betenkningstid før du får innvilget abort. Som sykepleier med kjennskap til dagens praksis, vil jeg si det slik: De aller færreste kommer til kvinneklinikken uten å ha tenkt seg om! Noen har tvil, og da kommer de igjen neste dag, eller de avbestiller timen og kommer tilbake til kvinneklinikken når barnet skal fødes.

Å innføre obligatorisk betenkningstid før en kvinne får abort, er sykepleiefaglig sett ingen garanti for at hun tenker seg om en ekstra gang, og tar en mer velfundert avgjørelse. Det er derimot en garanti for å at vi tilfører kvinnen mer skyld, og mer skam. Hvis KrF vil forebygge abort, kan de gjerne se på andre tiltak - men kvinnene som får abort i dag, de har tenkt seg ferdig, og de har bestemt seg.

Vi går inn i den stille uken. Akkurat nå er det helt sikkert en kvinne nær deg, som tenker. Enten det er obligatorisk eller ikke.

KrF ufordres herved til å heller tenke på om vi gjør nok for kvinner som blir utsatt for vold i nære relasjoner. På det punktet kan vi alle få obligarisk refleksjonstid.

Hei politiker: Du trenger flere sykepleiere, ikke økonomer.

- Det er alvorlig svikt i samhandlingen mellom sykehus og norske kommuner. Pasientsikkerhet kan komme i fare på grunn av dette, heter det i en landsomfattende undersøkelse fra Helsetilsynet. Jepp, det vet vi. Det vet alle som arbeider i denne sektoren. Det vet kanskje politikere og byråkrater også. Men det er ikke nok. Det er ikke nok at tillitsvalgte, pasientorganisasjoner eller pårørende har sagt det lenge. Så hva er egentlig nok?

Helsetilsynets klare melding om status må da vel være tilstrekkelig til å få dette mer på skinner. Men når?

Tålmodige er vi kjent for å være, norske sykepleiere. Er det ikke det ene så er det alltid det andre, og i sum er det aldri nok til å få de politiske løftene på plass. Forståelsen av norsk lov er sjelden mer tentativ enn når den omhandler hvordan helsesektoren skal bruke sin samlede kompetanse.

Den nye vin heter e-helse. Vi som hoster litt av det hele mener at helhet er bra, og langt på vei sikret om gamle løfter allerede hadde vært innfridd. Men nå er det andre leverandører som skal inn på markedet, for det er det dette er. Et marked, med stadig nye aktører som skal definere nye virkeligheter. Hvor ventelister betraktes som ordrereserve.

Og nå skal alt bli digitalt bedre. Men for pasientsikkerheten er det fremdeles lege og sykepleier som er svaret på mye. Vårt nærvær. Vår observasjonsevne og eventuelle endringstiltak når situasjonen krever det. All verdens monitorering skal til slutt ende opp i vurderings- og behandlingstiltak. Det krever tilstedeværende kompetanse. Akkurat som i all samhandling.

Elefanten i rommet er mangel på nok relevant kompetanse til å utøve reell samhandling. Det betyr noen flere leger, og mange flere sykepleiere i kommunal sektor. Pasientsikkerheten er i fare når direktører og rådmenns tolkning av forskrifter, som skal forstå loven, bare hensyntar "fare for liv og helse". Du kan lese selv i Helsepersonellovens paragraf 4 i kapittel 2 her: https://www.nsf.no/lover-og-forskrifter/artikkelliste/17078. Forskriften er klokkeklar på at det er faglig forsvarlighet, og retten til omsorgsfull hjelp, som skal ivaretas. Uten kompetent bemanning er dette ikke mulig å oppnå. Forskriften brytes derfor daglig.

Det blir ikke orden på dette før kommunale budsjetter tar inn over seg at vi trenger lønnsmidler til flere sykepleiere. Det er mulig at e-helse er både mer digitalt og tilsynelatende moderne, men det er mennesker som får de farlige virus- og som trenger behandlingsregimene. Kronikerne trenger oppfølging, først og fremst av fagpersoner. Sykepleiere er fleksible, analoge og virker.

Vi trenger et Sykepeleierløft nå.

500 000

Ein halv million!

Har det rabla for deg?,- seier du.

Ikkje i det heile tatt,- seier eg.

Det er for mye,

du tar ikkje ansvar,

det er ei vanskelig tid,

vis moderasjon,- seier du.

Florence hadde ikkje sagt dette,- seier du.

Nei, ho er død,- seier eg.

Eg mumlar at eg er

Tydelig,

Modig,

Stolt ...

Eg skjønne ikkje ka du meiner, seier du.

Eg gjør ..

Ka skal eg si då?, - seier eg.

Argumenta mine er brukt før,- seier eg.

Likelønn,

verdsetting,

arbeidskraftsbehov,

ansvar,

vi er mange,

flest kvinner,

frontfagsmodellen,

kompetansebehov,

rekruttera,

beholda,

reallønnsvekst,

ei lønn og leva av.

Ka meir kan eg si?,- seier eg.

Dåkke er for mange, -seier du.

Ja, 106 000,- seier eg.

Det går ikkje,

det er egoistisk,

du tenker ikkje på andre,- seier du.

Eg tenker på 106 000 andre faktisk,

det er ikkje egoistisk,- seier eg.

Ein halv million,

500 000,

til alle,

med 10 år,

i 2019?,- seier du.

Det er mulig,

hvis du vil.

Eg har håp,- meiner eg.