Dagboken
Lyrikeren Olav H. Hauge begynte å skrive dagbok som 16-åring. Hans dagbøker fra 1924 til 1994 er samlet i fem tykke bind. Jeg holder på å lese det første nå.
Selv begynte jeg å skrive dagbok som 17-åring. I likhet med Hauge, var også jeg opptatt av å sette ord til mine tanker. ”Jeg er ordene – ordene er meg”, skrev jeg høsten 1971.
«… ei dagbok yver tankar og hugskot – ei aandeleg dagbok,- og meir slikt som kan vere verdt å minnast», skrev Hauge i mars 1924 i det som innleder dagbøkene hans og som formidler en dyp innsikt i litteratur, natur og menneskets eksistens.
Olav H. Hauge er en av de største norske dikterne vi har hatt. Dagbøkene synliggjør et menneske som i det enkle fant det store, og beskjedent skrev ned sine tanker om det. De lever videre og leses av mange.
Mine egne dagboknotater blir værende der de er. De blir neppe tatt vare på. Det ønsker jeg heller ikke. De er for private. Jeg vil ha dem for meg selv – ordene jeg i min ungdom brukte for å søke meg frem til en slags innsikt i livet og meg selv.
«Det er gitt deg en fremtid, men vær snar for fremtid blir fort til fortid på jorden», skrev jeg høsten 1972. Mer enn førti år senere innser jeg at jeg ikke har forandret meg så mye. Det minner dagboken meg om.
Nå skal jeg følge Olav H. Hauges liv slik han selv opplevde det i 70 levde år. Jeg gleder meg. Leve dagboken!
Denne kommentaren stod først på trykk i Sykepleien 5/2013.
0 Kommentarer