fbpx På ferie med IS Hopp til hovedinnhold

På ferie med IS

Et barn legger ned blomster på Promenade des Anglais i Nice. 84 mennesker ble drept da en lastbil kjørte inn mot menneskemengden som feiret den franske nasjonaldagen. 

Vi skal bare leve «som vanlig», sier forståsegpåere. Men å dra på ferie ut i Europa er for mange blitt en slitsom øvelse i stressmestring.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning.

Jeg vet at det smalt i Istanbul og Brussel. Det er ikke til å unngå å vite en god del om det. Meldingene tikker inn, nyhetsvarslene på mobilen piper i ett sett. Så er det lastebilmannen under feiringen av nasjonaldagen i Nice, og så en mann som går løs med en kniv på et tog i Tyskland. Pokker og!

Men på ferie skal vi jo. Vi skal ikke la dem vinne, som det heter. Vi skal leve våre liv uten å bli knuget av den frykten som terrorister og andre desperadoer vil at vi skal føle. Vi skal altså gjøre som vanlig: Dra til Spania eller Frankrike, kose oss i sola og spise fremmed mat. Vi skal slippe opp gasspedalen og la det lave tempoet smøre helsen. Stresse av.

Jeg er ikke noen nevrotiker og har gjerne hatt en klar strategi for å snakke meg ut av mer eller mindre innbilte riskosituasjoner. Kan flyet bli utsatt for sabotasje, sier du? Det er tryggere i 10 000 meter høyde enn på vei til nærbutikken! Bombe på jernbanestasjonen, sier du? Å dø av kreft er mer sannsynlig. Angst for folkemengder? Faren for å skli på badet og dø, er større.

Slik har jeg alltid tenkt. Og jeg vil jo heller ikke la angsten styre mine bevegelser. Que será, será!

Likevel blir ikke ferie i utlandet det samme i år, samme hvor mye jeg mobiliserer argumenter som rasjonelt peker på det motsatte. På flyplassen kan jeg ikke vente med å komme meg ut av avgangshallen og inn på sikkerhetsklarert område. På t-banestasjonen i den eksotiske hovedstaden følger jeg med på passasjerer med sekker. I mitt hode har jeg lagret scenarioer på hvordan jeg kaster meg bak skranker i tilfelle det smeller. Ikke vil jeg til festivalen som guider reklamerer for heller.

Jeg vil bare ha det rolig, jeg. Sitte på en liten café i en liten sidegate i en liten by som nesten ikke finnes på noe kart.

Nederlag? Har IS vunnet? Tja.

Jeg husker hvor imponert jeg var da AUF etter 22. juli erklærte at de skulle «ta Utøya tilbake». Budskapet var at vi skulle leve som før. Men det var den gang, for fem år siden. Borgerkrigen i Syria hadde ikke en gang begynt.

I dag er situasjonen en annen. 2016 har vært preget av brutale nyheter. Derfor er det noe krampaktig over å skulle late som om terroren ikke har påvirket våre liv.

Jeg vil tro at de fleste, på et eller annet nivå, kjenner på uroen for å bli utsatt for noe, på vei mot flyplassen, inne på stappfulle tog, ferjer og metrostasjoner. Vi er blitt mer preget av frykt, og vi kan like godt bare innrømme det.  Vi som bor og reiser i Europa, er blitt mer sårbare. Våre velorganiserte samfunn, med statlige velferdsgoder og nasjonale helseprogrammer, beskytter ikke mot tilfeldig, meningsløs død.

  

Det er noe krampaktig over å skulle late som om terroren ikke har påvirket våre liv.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.