Hytteboken

Den bru­ne hyt­te­bo­ken vår er full av min­ner og hen­del­ser fra 1971 til i dag. Det er en for­tel­ling som strek­ker seg over 41 år.

Hyt­tens uli­ke mål og bygg­her­re­nes be­skri­vel­se og ga­ran­ti om at hyt­ten er byg­get et­ter de bes­te prin­sip­per står sen­tralt i for­or­det. Der­et­ter føl­ger utal­li­ge for­tel­lin­ger om pluk­king av blå­bær, tyt­te­bær, ør­ret­fis­ke, fis­kens stør­rel­se og vel­be­ha­get et­ter gode mål­ti­der. Alt til vel­be­hag for hyt­tens man­ge gjes­ter.

Bo­ken er et kol­lek­tivt pro­sjekt. Her er det man­ge for­fat­te­re, både unge og gam­le. De fles­te i slek­ten, men også gjes­ter – nor­ske og uten­land­ske, har for­mu­lert sin for­els­kel­se i det enk­le liv og vak­re kvin­ner.

Vi skri­ver nye ka­pit­ler hver gang vi har ka­vet oss opp til den 38 kvad­rat­me­ter sto­re en­kelt­he­ten.

Størst er kan­skje li­ke­vel gle­den over å bla til­ba­ke i teks­te­ne, gjen­fin­ne tid­li­ge­re gode øye­blikk og und­re oss over hvor len­ge si­den alt er.

Når glem­se­len tar oss helt er hyt­te­bo­ken en bank av levd liv der også svi­ger­fars – byggeherrens – sis­te hil­sen og takk for alt, fram­kal­ler den trist­het som også er en del av li­vet. Vi min­nes den sis­te tu­ren da vi rod­de han til­ba­ke over van­net der sy­ke­sen­gen og dø­den ven­tet på den and­re bred­den.

Snart når vin­te­ren er omme skal vi skri­ve nye ka­pit­ler i bo­ken som skal føl­ge slek­tens gang.

Denne kommentaren stod først på trykk i Sykepleien 2/2013.