Drit i visjonen!

Visjonen er ikke det samme som drømmen din. Tvert imot stenger ofte visjonen for det DU egentlig drømmer om.

Våg å være deg selv, og våg å drømme.

Visjonen er oftest påført av samfunnet og/eller mennesker rundt oss.

Samfunnet har lagt en del føringen for hva som kreves for å være «vellykka». Hvis vi skal følge alt dette blir livet ofte et jag. Det er ikke lett å skulle leve opp til alle forventingene i dagens samfunn. Du skal være en del av «kunnskapsnorge», du skal ikke røyke. Du skal spise sunn mat, og du skal selvfølgelig trene. Helst på et treningsstudio foran et speil, sammen med andre sunne mennesker.

For mange passe dette godt, og er riktig definisjonen på å leve sunt og godt. Men mange føler samfunnet sitt press som en byrde. En byrde der  det er definisjonen på samfunnet, og alt annet er å havne på utsiden. En føler seg mislykket, og noen blir til og med syke eller «møter veggen» på grunn av samfunnets forventninger. Fordi dette blir en visjon. Det finnes ikke plass til den enkeltes drøm. Det er trist at vi lar oss påvirke av dette. Vi lar andres forventninger legge våre  egentlige drømmer på hyllen. Vi skal for en hver pris passe inn over alt, selv om det kan bety at vi skal måtte leve i en evig flukt fra oss selv og vår egentlige drøm. Da kjenner altså mange på denne følelsen av å være mislykka.

Men det fins ingen oppskrift på lykke, og hvorfor skal vi egentlig være så fordømt lykkelige hele tiden?

Jeg har selv alle stemplene som mange frykter: Jeg er barnevernsbarn, tidligere psykiatrisk pasient, har en psykisk lidelse og var uføretrygda.

Men jeg beklager å måtte si det: Jeg har det veldig ofte bra. Jeg nekter å være med på dette lykkejaget som er ferdig definert, jeg nekter å skjule meg bak en maske og late som om jeg er noen jeg ikke er.

Kanskje er det noe av grunnen til at jeg har klart meg mot alle odds? Dette er det livet jeg har fått. Jeg vil ikke bare være i live. Jeg vil leve!

Jeg vil våge. Jeg vil tro, og jeg vil drømme.  Mine drømmer. Fordi jeg VET at drømmer kan gå i oppfyllelse. Det krever jobbing. Absolutt. Derfor har ikke jeg tid til å oppfylle alle de tingene som samfunnet sier at jeg skal gjøre for å være et «vellykka menneske».

Jeg har vært røykfri i 12 år.

Det var de første 12 årene i mitt liv.

Hvis du ser meg løpe, så er jeg antakeligvis i siste liten på å nå et fly eller en avtale.

BMI… Vel, min BMI sier at jeg skal være 3 og en halv meter lang. Jeg er 1,79.

Like fullt tør jeg påstå at jeg lever et tålig greit liv. Jeg vil til og med driste meg til å si bra liv.

Altfor mange velger å møte samfunnets krav med ei maske. Ei maske ingen må se bak. Men hadde vi turt å se bak hverandres masker. Da tror jeg at vi ville sett mange flere likheter enn vi tror. Nei, jeg vil ikke bære ei maska med et påsatt smil. Jeg er ikke født som klovn. Jeg vil være den jeg er! Jeg smiler når jeg er glad, og jeg gråter når jeg er trist. Fordi jeg er meg, og det funker best for meg. Da opplever jeg til og med av og til også denne lykkefølelsen. Men lykke er ingen konstant følelse. Det er min erfaring. Det er blaff som kommer innom av og til.

Det jo også slik at noen ganger krever livet at vi  har masker på. Det skal vi også erkjenne. Av og til krever situasjoner at vi har masker for å ivareta oss selv. Mamma pleide si: Den som ikke har hemmeligheter, er ikke spennende lenger.

Det er ikke slik at vi skal blottlegge oss til alle vi treffer. Det vet vi, men den masken jeg snakke om er den maska som skal skjula hele vår identitet. Det fører ofte til skam. Skam finnes det ingen medisiner mot. Eller?

Jo. Det er en ting som hjelper mot skam: Stolthet. Derfor må vi våge, tro og drømme.

Jeg er så heldige at jeg får jobbe med mennesker sine drømmer og mål i mitt sosiale entreprenørskap Fra offer til kriger.

Vi jobber sammen fag og erfaring. Og vi jobber mot deltakernes egendefinerte mål.

Der har jeg sett at vi først må fjerne visjonen. Fordi den stenger veldig ofte for den enkeltes drøm. Nettopp fordi den kun bidrar med at de føler seg mislykka.

Jeg ønsker også å rocka litt med begreper. Både vi med psykisk skavanker og mennesker med rusproblemer betegnes ofte som «svake» grupper. Er det riktig?

Se for dere ei ung jente. Hun har et rusproblem og er bostedsløs. Det betyr at hver morgen må hun orientere seg om hvor hun befinner seg.

Verdighet er et ord som hun ikke har mulighet til å forholde seg til i sin verden. Hun må gjøre det hun må, for å skaffe penger til dagens dose. Når hun har gjort det må hun ta en avveining. Skal hun spise eller ikke? Hvis hun vil spise trenge hun enda litt penger.

Så starter jakten på overnattingsplass. Hvordan kan  jeg kalle henne  svak? Hun er beintøff! Jeg hadde aldri klart den livsstilen hun har.

Det samme gjelder ofte oss med psykiske skavanker. Vi har ofte møtt mer motstand enn et gjennomsnittsmenneske.

Da jeg ble lagt inn på Dale som 20-åring var jeg faktisk ikke klar over at mitt liv var et avvik. Men jeg lover dere at det ble jeg gjort veldig klar over. Jeg hadde alltid hatt gode venner, og selv om jeg hadde vært et barnevernsbarn tider av min ungdom og flyttet mye, så hadde jeg ikke tenkt så mye over det. Det var mitt liv og jeg hadde korpset mitt i tillegg. Vi er også veldig smidige som barn.

Det var viktig for meg likevel og få anerkjent at de tingene som hadde skjedd meg ikke var mitt ansvar. Det var jeg som var barn og de voksne som var voksne. Dette var viktig. Men jeg savna litt at de anerkjente den styrken som tross alt lå i at jeg hadde klart meg tålig greit, frem til jeg blei syk som 20-åring. Jeg var stort sett på psyk i 6 år. Jeg var i ferd med å bli bitter.

Jeg gikk inn i en prosess etter hvert. Det tok noen år. Jeg måtte tenke annerledes: Ok, så hadde jeg vært igjennom traume etter traume. Jeg har en manisk depressiv lidelse, eller bipolar lidelse som det heter nå. (Selv liker jeg ikke det bipolar ordet. Men der er vi veldig delte, vi som har diagnosen.)

Jeg syns bipolar høres litt ut som en hjertelidelse. «Hva feiler du, Linda?», «Jo, jeg har en bipolar lidelse», så ser jeg for meg at de tenker: «Huff, hun har sikkert ikke så lenge igjen». Jeg synes at manisk depressiv sier mer om hva det handle om. Mani og depresjon».

Depresjon har alle i større eller mindre grad kjent på. Det tror i alle fall jeg.

Men mani er ukjent for mange. La meg forklare det enkelt:

• Mani e FANTASTISK!
• Men veldig dyrt.

Det er alt motsatt av depresjon. Jeg ble «kongen på haugen». Jeg var full av energi og selvtillit. Jeg ble en jækel i muntlig.

Jeg jobba som telefonselger for å finansiere skole når jeg blei manisk første gang. Jeg lover dere: Å være telefonselger og manisk er en fantastisk kombinasjon. Jeg tjente MYE penger og var månedens selger gang etter gang.

Men så ble jeg veldig ukritisk i tillegg. Svidde av en haug med penger på ting som virket veldig smart der og da. En tanke som: «Guu, jeg har aldri sett Vikingskipet». Endte med at jeg impulsivt hoppet på toget til Hamar, for å se det fordømte Vikingskipet.

Jeg fikk meg også mobil, og ringte mine venner og kjente.

Jeg trengte minimalt med søvn i manien min. Så når venner og kjente la seg. Da ringte jeg slike åpne snakkelinjer å snakket med fremmede hele nettene.

• Vi snakker 1997.
• Vi snakker mobil.
• Vi snakker 4 kr pr minutt.
• Vi snakker  forhåpentligvis om Norges største telefonregning: 36.000kr!!

Dere ser at det kosta mer enn til og med jeg som manisk telefonselger klarte å tjente.

Altså: Mani er fantastisk! Men veldig dyrt.

Denne diagnosen har jeg nå uansett. Nå under bedre kontroll med hjelp av behandleren min, medisiner og livet rundt meg. Jeg går av og til ned for telling. MEN jeg reiser meg gang etter gang. Når jeg har klart alt dette, er jeg da et offer? Nei, jeg er en kriger!

Dette er grunnlaget for at mitt sosiale entreprenørskap heter Fra offer til kriger. Det er ingen mirakler, men å få deltakerne til å anerkjenne sine egne styrker i de ulike kampene de har stått i. Være stolte av de kampene de har tatt. For som jeg skrev: Stolthet er medisin mot skam.

Vi forholder oss ikke til fortid eller diagnoser. Vi vetat de har levde liv, i og med at de melde seg på kurs hos oss. Vi har fokus på: Her er du nå. Hva drømmer du om? Vi forteller ingen at deres drøm er urealistiske. Det kan vi ikke gjøre. Vi er ikke synske.

Se for dere dene tenkte situasjonen:

Jeg sitter hjemme. Har sittet der i 3 måneder og huset har blitt overfylt av kaos og rot. Jeg har 9-årig grunnskole som høyeste fullførte skolegang.

Huset er kaos og det er jeg også. Har ikke vært verken i dusjen eller vært ute og hentet posten på disse 3 månedene. Så får jeg hjemmetjeneste fra kommunen. De kommer hjem til meg å spør meg: «Linda, hva drømmer du om?». Da svarer jeg: «Jeg vil bli professor». Da kan det være lett å tenke: «Ja,ja. Så så.»

Det jeg  vil at de skal si er at: «OK Linda. For å bli professor må du ha universitet. For å komme inn på universitetet må du ha artium. Det kan være lurt å starte med å ta et fag som en start, i og med at det e noen år siden du gikk på skole. For å kunne lese og gjøre lekser må du nesten rydde en plass til å sitte med skolearbeid, og du må betale rgningen til internett for å søka på skole. Fordi det gjøres via nett. For å kunne betale regninger må du faktisk gå i postkassen å hente regningen.»

Så går det noen uker, og en dag de kommer har jeg vært i postkassen. De tenke kanskje: «Så bra! Nå er hun i bedring. Hun har kommet seg i postkassen».

Hva tenker jeg?

«Jeg er på vei til å bli professor»

Derfor: Våg å drømme! Våg å tro. Våg å kaste den fordømte maska som alle forventer.

Ikke la samfunnet definere hvem du er!

Våg å være DEG!

Foto: Stockphoto (øverst) og Linda Øye.

Jeg gikk i egne tanker, med et lite snev av dårlig samvittighet for handel litt for sent på en fredags ettermiddag. Tankestrømmen og julemusikken i kjøpesenteret stoppet brått når jeg så deg. Jeg hadde ikke sett deg på lenge, men tankene streifet stundom forbi et minne av ei som slo armene rundt midjen min og klemte inderlig etter at jeg hadde delt av det jeg kunne om «Røde og Grønne tanker». 

Det var ikke lenger den blyge forsiktige jenta som jeg så for meg. Håret og kroppen hadde vokst, du var blitt tynnere. Altfor tynn. Skarpe konturer av lutende skuldre gjennom genseren, spede håndledd ble blottlagt når du strakte deg etter ei venninne som satt bortenfor deg. Et blekt smil som ikke nådde øynene i et ansikt som hadde mistet noe jeg ikke kunne sette ord på… 

Jeg hastet videre uten å finne det jeg skulle ha – jeg husket det forresten ikke – hodet var fylt av undring og bekymring over hva jeg hadde vært vitne til. Var det noe jeg ikke hadde sett den gang du var på mine lister. Var det noen som så deg nå?

Jeg vet at mange barn ikke finner en åpen dør når de har noe på hjertet. Jeg vet at mange helsesøstre jobber langt ut over sin begrensede tidsramme for å hjelpe flest mulig – best mulig.

Jeg jobber som helsesøster og tillitsvalgt. Håper at min skjerv kan gjøre en forskjell. At de som bestemmer over pengene kan gjøre meg og mine medhelsesøstre mer tilgjengelig for dem som trenger oss. 

La meg hjelpe mer!

Det er min bønn i desember.

Nasjonal helseplan for organisering av sykehusene er nylig presentert for oss og er intet annet enn en varslet katastrofe for de små og mindre lokalsykehusene.

For vår del her på Stord vil vi miste vår akuttkirurgi og Odda står i fare for å bli nedlagt.

Den skisserer opp scenario 1 og 2 som enklest kan beskrives som et valg mellom pest eller kolera.

Jeg ønsker ingen av delene og vi må opp med et alternativ hurtigst mulig.

Dette er en rasering av et likeverdig helsetilbud til alle oss som bor og arbeider i distriktene og det er ikke akseptabelt.

Det eneste som vil oppleve en betydelig vekst er de prehospitale tjenester med ambulante oppdrag langs veiene og i luften.

Det er et absolutt krav å beholde muligheten for å behandle akutte kirurgiske skader for stabilisering av pasienter når ingen andre valg er tilstede.

Fremtidens helsevesen står overfor store utfordringer bare ved å behandle de vanlige plager og lidelser som preger den daglige driften og utgjør et betydelig volum både i Odda og på Stord. Dette volumet kan ikke de større sykehusene klare å ta unna slik situasjonen er i dag.

Det er et viktig bidrag lokalsykehusene utfører hver eneste dag året rundt. Dette medfører at vi er tilstede på de mindre plassene og har en beredskap som er tilgjengelig med kompetanse for de hendelsene som haster.

Norge har behov for alle de sykehussengene som er her i dag og mer til.

Det er tverrpolitisk enighet i distriktet for at vi ikke vil ha den planen dere nå legger frem.

Det er viktig å understreke at en ikke skal skape et fiendebilde innad i helseforetaket fordi dette dreier seg om noe som er mye større.

En bedre funksjonsfordeling mellom sykehusene må gjøres slik at vi samlet sett står sterkere. Klarer man ikke det lokalt får andre gjøre det. Helse Bergen har klart det med for eksempel Voss.

Det er eksistensielt for oss som bor i distriktene og vi forlanger å bli verdsatt likt som i mer sentrale strøk.

Det skal være likestilt å ha adresse i Røldalsveien i Odda, Hystadvegen på Stord som Ullevål Hageby Oslo.

En sortering som annenrangsborgere er her helt uakseptabelt!

Vi krever å ha et akuttkirurgisk tilbud ved våre sykehus på Stord og i Odda.

Dem som i villfarelse har klatret opp i naivitetens høyborg og roser denne planen kan pent komme ned på landjorda igjen der dere er velkomne for et jevnbyrdig samarbeide.

Vi vil engasjere oss og kjempe for vårt lokalsykehus med de funksjoner vi har i dag og vi vil også styrkes.

Alt annet er uaktuelt.

Oftere og oftere føles det som vi sykepleiere er offer for den berømte "stoppeklokke"-mentaliteten. Vi avbryter samtaler midt i og må haste avgårde, glemmer noe og må snu og dra tilbake. Vi glemmer å spise og det går ofte en hel vakt mellom dopausene. Men av og til så lar jeg stoppeklokken ligge;

Jeg stryker bort en salt tåre fra ditt triste ansikt som ikke vil jeg skal dra. Jeg gir trygghet når det er som skumlest, ved å være der. Jeg gir deg troen på at dette skal gå bra. Jeg smører mat med favorittpålegget ditt og legger en agurk, formet som et hjerte ved. Jeg henger opp det våte tøyet som er satt på i skjul, når uhellet har vært ute. Jeg strør litt ekstra grus ved trappen for jeg vet du er tidlig oppe og henter avisa. Jeg koker en ekstra kopp kaffe som vi kan drikke sammen. Jeg vanner familiekaktusen som er over 150 år, jeg stryker forsiktig over hår som er herjet av sykdom når jeg vekker deg. Jeg finner frem den andre kjolen, når den som er lagt frem ikke fremhever øynene dine. Jeg forteller villig om vær og føre - for da smiler du og sier " du vil få din lønn i himmelen du engelen min". Jeg rer opp sengen din og legger frem pysjen. Jeg lager kveldsmat og lager en kopp te med riktig antall sukketter.

Jeg er sykepleier og ikke urmaker. Jeg jobber etter hjertet og ikke stoppeklokken. Det er derfor jeg ble sykepleier.

Her om dagen fikk jeg mail fra Sykepleien om at jeg var en av 35 bidragsytere som var trukket ut til å blogge for bladet Sykepleien. Jeg må si jeg er ydmyk og takker for tilliten jeg har blitt vist. Lite visste jeg om at det var slik det skulle gå når jeg opprettet Sykepleier-bloggpå eget domene for halvannet år siden. 

Men jeg må si at dette er meget gøy og litt skummelt. Prestasjonsangsten kom snikende med en eneste gang og jeg har hatt en liten anelse skrivesperre de siste dagene. Men jeg skal bidra så godt jeg kan med innlegg som kommer rett fra levra og andre saklige meningsutvekslinger. 

Tidligere har jeg skrevet en del om utdanning og om arbeidslivet generelt. En sykepleiers arbeidshverdag er aldri lik og det ønsker jeg å fortelle noe om. Mitt største ønske er at mine innlegg vil inspirere andre og åpne øynene til de som styrer den store pengesekken til nytenkning innenfor faget sykepleie. 

Hvis dette kan være mitt bidrag til å gjøre en forskjell, uansett om det skulle være seg innenfor utdanning, arbeidshverdagen eller politisk så er jeg fornøyd. 

Igjen, tusen takk for tilliten! Dette blir morro. 

I tenkeboksen…

Jeg kommer ilende bortover korridoren, som vanlig akkurat i tide til at vakta skal begynne – fordi jeg har et liv utenom jobb som krever at jeg bruker tiden før seinvakt til å organisere alt jeg ikke får gjort når jeg tilbringer hele kvelden på hospitalet. Fint nok!

Når jeg begynner å nærme meg avdelingen kjenner jeg nesten at stemningen tar meg. De desperate blikkene fra pasienter på venterommet, når de endelig ser noen i hvitt som kanskje kan fortelle dem noe om hvor lenge de må prøve å hvile i uvissheten, til det skjer noe mer, til de blir tatt med inn til undersøkelse og noe avklaring – til en viss følelse av kontroll igjen.

Jeg ser på lista at alle pasientrommene – og venterommet er stappfullt. Jeg ser på den andre listen at sykehuset er fullt  og jeg vet hvilken vakt dette blir!!

Det vil si: jeg TROR jeg vet hvilken vakt dette blir!

Det slår meg plutselig at jeg blir akutt sliten, der og da! Hvordan kan det ha seg at jeg blir så sliten, bortimot fysisk utmattet, uten at jeg i det hele tatt har løftet en finger?

Kan det ha seg at det er mine TANKER om hva denne vakta vil bringe som sliter meg ut? For meg ble dette et veldig sterkt bevis på at det er mine tanker om situasjonen som skaper min opplevelse av det hele.

Det KAN hende at vakta blir travel, at mange behov forblir udekt, at jeg ikke får spist maten min før langt utpå kvelden, at jeg ikke får tisset når jeg har behov for det… Men det KAN også hende at det ikke skjer.

Poenget er at jeg har ikke opplevd vakta enda, og jeg kan da umulig være sliten før jeg i det hele tatt har begynt på jobben.

Jeg må også stole på at midt i all omsorgen for alle pasientene har jeg nok selvomsorg til å få i meg maten jeg trenger og til å gå på toalettet når jeg må.

Jeg kan ta meg selv i å ville legge ansvaret over på noen – hvem som helst! Hva er det med mine kollegaer som ikke kan organisere bedre eller i det minste rydde sånn at omgivelsene ligger til rette for en god vakt? Hva er det med mine ledere som ikke kan si fra oppover i ledelsen at NÅ må det gjøres noe? Hva er det med ledelsen lenger opp som ikke kan se at dette sliter oss ut og ødelegger avdelingen fullstendig? Hva er det med direktøren som tydeligvis GODTAR at dette sykehuset skal drives på denne måten? Hva er det med mister Høie som ikke kan se at vi trenger mer for å holde hjulene i gang? Vi trenger flere folk for å kunne ta imot flere folk!!! Og enda flere skal det bli, når eldrebølgen virkelig setter inn…

Så her kommer jeg altså bortover korridoren, snart fremme, helt utslitt – og alt dette har jeg skapt helt på egen hånd, inni mitt eget hode…

Jeg prøver IKKE å si at vi ikke skal bry oss om hvordan ting rundt oss organiseres og fungerer, heller ikke at vi alltid skal være snill pike og finne oss i alt, eller ta på oss skyld for at vi er slitne, eller tenker tanker som sliter oss ut!

Nei, jeg prøver å sette fokus på at når alt dette foregår inni hodet mitt, så blir det mye støy! Og støy kommer i veien for å se gode løsninger! Gode løsninger som jeg kan gi uttrykk for til mine ledere. Støy som hindrer meg i å se ting klart og formulere ord som forklarer det som ikke fungerer. På en forståelig måte.

Slike tanker kommer og går, uten at vi skal gjøre så mye for å styre det, men bare det å se at det er slik det hele henger sammen – at det i dette tilfellet er mine tanker om situasjonen som sliter meg ut, i stedet for selve situasjonen – gir opphav til et stort potensiale av nye krefter!

Med denne innsikten er jeg ikke lenger et offer for det som skjer rundt meg, men kan i stedet bruke min evne til å se tingene klart, til å gi klare tilbakemeldinger der de hører hjemme, og ellers gjøre jobben min så godt jeg kan, hos hver enkelt pasient.

Alt dette er betraktelig lettere med et klart hode enn en tenkeboks full av støy.

De siste 2 skrittene mot vaktrapporten går lettere…

Den gang, da jeg som 23 åring, begynte på sykepleien i Stavanger, var jeg helt fullstendig blank på alt som handlet om å pleie mennesker. 

Hadde riktignok besøkt oldemora mi på et sykehjem - en gang på åttitallet. Så var jeg lagt inn på sykehus selv en gang på tidlig nittitallet. 
Så ett og annet besøk i forbindelse med noen barnefødsler i familien.

That`s it. Ikke noe mer. Så jeg ante mildt sagt ikke hva jeg hadde i vente da jeg optimistisk tok fatt på studiet.

Der var forresten en kamerat som ble stående som et stort spørsmålstegn da jeg proklamerte at jeg skulle bli sykepleier.
 "DU??" sa han. Jeg orket ikke be ham utdype hva han mente med dette - jeg hadde vel en anelse.

Jeg var redd blod, og kunne ikke utstå å skifte bleier på familiens smårollinger. To av mange sentrale komponenter i sykepleien, skulle jeg snart nok oppdage.

I alle fall. Jeg flytter jo fra nord til sørvest. Stavanger. Hadde aldri vært der før. Men det var bare å bli kjent med folk i en faderlig fart. Og det ble jeg. Noen av mine beste år ble levd i Stavanger. Men den sosiale delen av tiden der var nå en ting.

En annen ting var de sykepleiefaglige erfaringene jeg gjorde meg. Både som student, og senere som ferdigutdannet.

I Stavanger skaffet meg jobb nesten med en gang. Studier måtte finansieres. Jeg hadde ikke noen åpen bank av noen foreldre som kunne spytte inn alt jeg måtte trenge av penger.

Midt i byen, på en klesbutikk fikk jeg meg en deltidsjobb. 
Men, jeg tenkte som så at jeg måtte jo også ha en jobb som gav meg litt praktisk erfaring i forhold til sykepleieryrket jeg med tid og stunder skulle ut i. Så jeg skaffet meg en til jobb.

Hver 3. helg skulle jeg være ekstravakt, eller hva de nå ikke kalte slike som meg, på et sykehjem. På en avdeling for demente.

Jeg fikk sjokk.

- En stakkars dame på nitti år gikk og gråt dagen lang etter mammaen sin. Jeg kunne jo ikke si at mora var død, for ellers ville jo alt blitt ti ganger verre for henne. Det der syntes jeg var trasige greier.

- En dame satt så frisk og opplagt i dagligstua, og vi pratet om håndarbeid (som jeg ikke kan noe av), om barnebarna hennes, om mannen (som hun fikk meg til å tro at levde, men så skulle det vise seg at han var død) og om livet i sin helhet. Alt mulig. Jeg likte henne. Så da jeg kom på jobb igjen etter tre helger, fikk jeg virkelig hakeslepp. Dama var død!! Hun hadde dødd av en lungebetennelse. 

Jeg skulle jo lære meg etterhvert at døden kunne komme fort og noen ganger brutalt. Men dette her var jeg ikke forberedt på. Hun levde jo som bare det sist jeg så henne! Og nå død?

- For første gang så jeg en kateterisering bli. Beboeren som dette skulle utføres på, protesterte vilt. Så det ble litt armer og bein, og jeg syntes det hele virket mer som et overgrep, enn det jeg forestilte meg var sykepleie. Jeg var nummen da jeg gikk hjem.

- Å gi en fullstendig hjelpeløs person mat, skulle bli svært nervepirrende. Svelgrefleksen var ikke som den skulle, så den pasienten jeg skulle gi mat, fikk stadig mat i halsen. Og dette var moset mat! Fullstendig. Nettopp fordi hun ikke kunne svelge nevneverdig bra. 

Det var regelrett ubehagelig å ta ansvar for mat og drikke her, og jeg trodde på ramme alvor en gang at hun var i ferd med å dø, av mat jeg nettopp hadde gitt henne. Herregud så redd jeg ble! Sprang ut og ropte på hjelp. Det jeg der lærte var at slike hendelser slett ikke var så uvanlig med denne beboeren, samt at man alltid, alltid måtte ta opp sengehesten før man forlot en hjelpeløs person som var sengeliggende.

Jeg syntes møtet med pleieverdenen var sjokkartet og litt overveldende. Og jeg husker jeg lå på senga på hybelen min og stirret opp i taket mens jeg tenkte og tenkte. 

"Jeg kan IKKE bli sykepleier. Dette her passer jeg ikke til!".

Jeg bestemte meg, jeg skulle slutte på studiet. Det var helt klart. Vi var tett oppunder jul i første semester og jeg var klar til å gi meg. 

Så reiser jeg nordover til familien i jula på ferie.

Og hva får jeg i julegave av mora mi? Jo, et søster-ur! Alle sykepleiere vet hva dette er vel? De klokkene som henger på brystet, opp-ned, slik at eieren bare kan kaste et blikk ned på klokka og med en gang se hva den er. 

Dette var et dyrt urverk. Det visst jeg. Og dermed så visste jeg også at jeg ikke kunne slutte på sykepleien. Nå som mamma hadde brukt så mye penger på den klokka, så måtte jeg bare fortsette! Og det gjorde jeg.

Og sykepleier, det ble jeg. Og senere ble jeg operasjonssykepleier. Jeg som var så redd blod.

(Innlegget er tidligere publisert på min private blogg mayforsberg.blogg.no. Teksten er imidlertid noe redigert.)

Kjære Anne Merete Hage, velkommen til Sykepleiens nye blogg!

Du er en av 35 bidragsytere som Sykepleien har plukket ut til vår nye bloggsatsning.

I bloggen vil du få anledning til å publisere dine meninger og/eller erfaringer.

Vi har store forhåpninger om at bloggen vil kunne bidra til viktig debatt om viktige spørsmål for sykepleiere.

Denne epostmeldingen fikk jeg her om dagen. Snakk om mulighet. Mulighet til å få satt sykepleiespørsmål jeg opplever som viktige på dagsorden. Samtidig som jeg kjenner denne stoltheten her, så kjenner jeg også på en ydmykhet. Dette er en mulighet, men den må forvaltes med forstand og med respekt. Jeg er sykepleier, jeg har viktig kunnskap, og jeg har engasjement. Men hva er det jeg kjenner at jeg har mest lyst, og mest kompetanse til å bidra med her, som er viktig for også flere enn meg?

Sykepleie er et stort fagfelt. For meg har det egentlig alltid vært eldreomsorgen som har stått mitt hjerte nærmest. Selv om dette vanligvis ikke har størst status, eller oppfattes som et faglig utfordrende felt å jobbe i. Vel, for meg er det en myte. Hvor kan jeg finne større faglige utfordringer, som sykepleier, enn i eldreomsorgen? Men sykepleie i eldreomsorgen rommer også mange felter å gripe fatt. Her er blant annet hjemmebaserte tjenester, sykepleie i sykehjem, for korttidspasienter, for langtidspasienter, for mennesker med demenssykdom, for pasienter i sin siste livsfase, og det finnes sikkert flere måter å spesialisere fagfeltet på. Men jeg har jobbet som sykepleier i over 31 år. Der jeg har møtt de største faglige utfordringer, og de mest utviklende situasjoner, jo, det er nettopp som sykepleier i sykehjem. Men jeg ser og opplever stadig vekk at her finnes mange myter, og mange misforståelser omkring hva et sykehjem er, og omkring hva sykepleie i sykehjem er.

Når jeg nå har fått denne muligheten her, vil jeg gå inn i dette temaet her. Hva er et sykehjem? Hva er sykepleie i sykehjem? Hvilke faggrupper finnes i sykehjemmet? Og hva er det de ulike profesjonene bidrar med i sykehjemmet? Hvem er det som er pasienter i sykehjemmene?

Denne materien vil jeg gå inn i og skrive om. Ikke fortrinnsvis basert på egne meninger og synser, men på bakgrunn av lovverk og fagkunnskap. Med fagkunnskap mener jeg da hovedsakelig forskningsbasert fagkunnskap. Etikk vil det nok heller ikke være mulig å komme utenom, slik min erfaring fra praksisfeltet her er. Etiske spørsmål skal behandles samvittighetsfullt og grundig, for det er mange slike spørsmål i sykepleiepraksis i sykehjem, daglig.  Selvfølgelig vil det sikkert ikke være mulig å komme utenom egne erfaringer, men de må passe inn i den normen jeg har forsøkt å tydeliggjøre her.

Jo, det her vil jeg benytte denne bloggen til, og jeg håper at det kan legge grunn for, slik Sykepleien sier her innledningsvis: viktig debatt om viktige spørsmål for sykepleie, og dessuten tenker jeg, for dem vi som sykepleiere skal tjene, de eldre pasienter i sykehjem.

Jeg håper dette kan friste flere til å følge meg, og hjelpe meg til å få en konstruktiv debatt. Så skal jeg forsøke å fremme mine bidrag her, på en så god måte som mulig. Men for meg er et viktig poeng i fagutvikling og kompetanseheving, kritiske spørsmål og andre synspunkter. Derfor er det mitt ønske å få til en slik blogg her; en blogg som fremmer kvalitet og fagkompetanse, for de som trenger oss.

Jeg håper mange vil følge meg, og delta i debatten.

NSFs landsmøte er over. Et forbund som strutter av selvgodhet og optimisme. Kanskje ikke så rart, med tanke på alle medlemmene de har fått det siste året. Over 106.000. Da har man jo lov til være optimist.

Landsmøtet skal forme strategien og prinsippene de neste fire årene, og vedta organisasjonens politikk fram mot 2019. Det er nok av saker å ta tak i for Norges fjerde største forbund. Nasjonal kompetanseplan, lønn under videreutdanning, og selvsagt heltidsstillinger.

Det blir spennende å se hvordan Eli Gunnhild Bye orkestrerer rollen som forbundsleder i neste periode. 1. og 2. nestleder er på plass, altså de samme som sist Solveig Kopperstad Braseth og Karen Bjøro. Utfordrerne kom til kort, demokratiet har talt. For NSF er ingen potemkin-kulisse må vite.

Forut for landsmøte har, naturlig nok, hovedpersonene som har gått til valg blitt utsatt for intens oppmerksomhet i de ulike fylker og delegasjoner, samt i landsmøtets innerste «lobbykontor-korridor» i likhet med andre organisasjoner.

Forbundsstyret er også nytt. Medlemmene, som har valgt de, kommer naturligvis til å følge de med argusøyne i framtiden. Ingen nevnt ingen glemt.

Både statsminister Erna Solberg og helseminister Bent Høie kastet samtidig glans over landsmøtet og hyllet sykepleierne. Selvsagt. Like selvsagt innfridde de ikke på lønna til sykepleiere. Men vi klappet høflig likevel, omsorgsfulle som vi er. Eminente ordstyrere i særklassse krydrer landsmøtet, samt en sjelden blomst av en sangfugl fra Harstad gjorde at viogså kom på andre tanker. Som spådd så trodde noen at landsmøtet er en ren retorikk-konkurranse som enkelte delegater krydret med metaforismer, vakre punchlines og ordgyteri.

Hvem vant så debatten? Tja. Ikke godt å si. En knapp på Hordaland, Rogaland eller grannane i Troms. Vi i nord som er hundrevis av mil unna Sykepleiernes hus, T-22 som det kalles på folkemunne. Et hus for de få av de 100.000 medlemmene. Vi bor nå engang mest grisgrendt i Norge. Noen individer ble sågar kronet som både konger og dronninger. En krysning av Ivar Aasen og Bob Dylan finnes blant NSF sine mest markante delegater. Ikke verst bare det. På den andre siden tar noen til takke med å kritisere maktstrukturene. Det går heller ikke hus forbi må vite.

Så kjære helsebror eller møteplager, i mellomtiden tar vaktbikkjene, de 2500 tillitsvalgte og 650 hovedtillitsvalgte i NSF temperaturen på helsenorge, bjeffer om likelønn og snerrer om kompetansegap og krangler med arbeidsgiver om hovedavtalen, frikjøpt fra den [Anchor] eller ei.

Fire år til neste gang.

Tema blir nok strikking da og.

Helsing frå Delegat 158.

Tor Erlend Nordhuus

Bodø