Det snør, det snør, tiddeliboooom! Inne er det sikkert 85 grader og damp overalt. Badstua er for alle og holder koken.

Det sies at venner er dem du ikke ser før de finner deg. En sjelden gang finner noen også mer. Her inne både ser og finner du rimelig lite, men du hører og lytter. Latter, lygarhistorier, jobbrelaterte meldinger, treningsstatus, siste nytt fra samlivsfronten, og ymse annet. På en rekke språk jeg oppfatter i større eller mindre grad til daglig, med ditto forståelse.

Kurva! Polakkene, flest menn, smeller til i en felles latterkule og holder det gående med fotballprat overfor stakkars nordmenn. Polen har vunnet vm-kvalet i gruppa til Danmark, og vi skal få unngjelde for at danske Big Bendtner ikke klarte "mer" enn kvalifisering. De gidder ikke engang å mobbe oss for landslaget vårt. Like greit, i denne badstua er det RBK som gjelder for oss kritthvite.

Neste melding kommer på et språk som viser seg å være Tigrinja. Jeg skjønner selvsagt ikke et skvidder. Språket, et semittisk blir jeg opplyst, høres imidertid morsomt ut. Historien som fortelles fenger tilhørerne. Jeg spør, som jeg ofte gjør når jeg lurer på noe. De er inkluderende og deler historien en gang til. Denne gangen på plettfritt trøndersk. Det er direkte imponerende, for språket disse eritreerne snakker til daglig ligger lysår fra Åge Aleksandersens "Lys og varme".

Noe jeg selvsagt nevner, og blir dermed utfordret på direkten av våre vietnamesiske venner i den andre kroken. De har sunget tidligere, og nå er det altså min tur synes de. De advares, før jeg trasker gjennom refrenget med sola og lyset og varmen og alt det der. De jubler, og deltar med "en gang til".

Temperaturen stiger. Dampen peser. Vi svetter så det holder. "Beste stedet i hele trøndelag i hele vienteren", meldes det fra eritreerne. Jubel fra alle andre, før neste allsang slår fast hvor det hele bærer avgårde. Den sagnomsuste snøen er her. Det er litt rart og likevel befriende å sitte nær kokepunktet med en rekke ganske så ukjente nye venner og kauke av full hals at det snør. I en badstu. I trøndelag.

Hvitt er vakkert.

Tiddelibom!

E-posten kommer fra en leder og videreformidles fra medlemstjenester via fylkeskontoret til fylkesleder og videre til hovedtillitsvalgt (HTV) Til orientering.

I skrivende stund er vi midt i budsjettrunder og både administrative og politiske prosesser står på dagsorden. Høyt, og tydelig.

Norsk Sykepleierforbund (NSF) er ikke et barnehagebarn som lar seg hysje på av en tilstedeværende voksenperson med en eller annen tittel. Vi er opptatt av kvalitet i tjenestene vi leverer. Vi er opptatt av vårt fag, pasientens reise gjennom helsevesenet og en verdig utgang for alle parter. Hovedtillitsvalgtes funksjon er noen ganger å gi tydelig beskjed. Om dette går på bekostning av «noens» verdigrunnlag, kanskje en «noen» som enten er medansvarlig for at virkeligheten ser ut som den gjør, eller som burde være glad for at andre sier tydelig ifra, så er det prisen vi må betale.

Tilfeldigvis skjer dette i en kommune som har flagget effekten av profesjonsnøytralitet høyt, og som har lovprist hvor klokt og kostnadseffektivt slikt tilsynelatende er. Ikke noe av dette stemmer i dag, og det er tvilsomt om det overhodet har vært korrekt. Ingen forskning kan bekrefte en slik effekt, tvert imot. I Sverige og Danmark er det fra regjeringshold vedtatt å avvikle styringsmodellen New Public Management (NPM).

Danmark sier nå rett ut at det er dårlig økonomi å la andre enn kvalifiserte fagfolk innen eget fag styre ordreboken. I et regjeringsnotat ble det nylig reversert å pålegge sykehus en innsparing på to prosent, da det fra helsefaglig hold ble dokumentert hvor skadelig (også samfunnsøkonomisk) denne såkalte «sunne» innsparinga var.

I min kommune, hvor denne hovedtillitsvalgte også snakker høyt og tydelig i media på NSFs vegne, klarte rådmannen i 2016 å unngå å bruke 62,5 bevilgete millioner til helse- og omsorg. Dette er altså et mindreforbruk. Språk er makt, og når økonomene snakket om overskudd i helsebudsjettet, var vi raskt på banen med korreksjonen «mindreforbruk». Bevilgete, men ikke benyttete midler i et mindreforbruk. Et negativt avvik i et fordelingsbudsjett.

Konteksten er et politisk flertall som mener at de satser på en sektor, en satsing som administrasjonen ikke evner å omsette i stillinger og ressurser i felt. Hvor tror du de ikke benyttete helsepengene endte? Jo, i asfalt og i andre sektorer. For nå var de blitt engangspenger, og således ikke lenger en del av «helse», het det i årsoppgjøret i året etter. Hvilket verdigrunnlag går dette på tvers av? Hvor er de kritiske lederstemmene da?

NSF har på landsbasis en ledergruppe i vekst. Årets lederkonferanse «Vil(le) kår for ledelse?» samlet nylig rundt 300 sykepleierledere. Få var fra kommunesektoren, min storkommune møtte med én. Problemet med dette, er at fagmiljøet hjemme ikke får jevnlige og tilstrekkelige nasjonale impulser. Risikoen for faglig forvitring øker. En rapport fra Nordlandsforskning, som ble lagt frem på konferansen, dokumenterer at mange sykepleierledere har meget krevende arbeidsvilkår, med for få innsatsmidler og for lite tilgjengelig sykepleierkompetanse.

Dette er en politisk utfordring. I tillegg viser undersøkelsen at når sykepleiere, som hos oss, utgjør under 20 prosent av de ansatte ved flere sykehjem og hjemmesykepleiesoner, så er dette for få og alvorlig for både pasient og fagmiljø. Vi er for få sykepleiere, og vi trenger en helt annen overordnet tilnærming fra arbeidsgiver enn dagens kvelningstaktikk.

Nå skriver vi 2017, og året går mot slutten. NSF har, som tidligere, vært tydelig. Hovedtillitsvalgt kaller en spade for en spade, og beskriver rådmannens tyveri av midler bevilget til helse- og omsorg som både utilbørlig og politisk pinlig.

I sitt budsjettforslag for neste år klarer den samme rådmannen å fornærme oss nok en gang, ved å foreslå reelle nedskjæringer – samt «en økt effektivisering» av tjenestene. Aktiviteten skal derimot planlegges som før. «Det er mer å hente», får vi høre. Det stemmer at rådmannen finner mer å hente tilbake. Tilsvarende ubrukte, men bevilgete midler i samme sektor i 2017 ser ut til å ende på 55 millioner. Hvor ender de?

Den som mener at vi skal gå i stille i dørene under slike forhold, må gjerne mene det. Hos meg er behovet for en faglig tydelig stemme vesentlig. Jeg stiller til valg i 2019, og før den tid er det min fordømte plikt å si ifra om slik vanstyring av ressurser i primærhelsetjenesten.

Det er ikke kritikk som dreper. Det er mangelen på den som kan ta livet av en hel sektor.