I bokhyllen min hjemme står barnebøkene sammen med bøker om ledelse og ledelsesteorier, om makt og påvirkningskraft. Småbarnsmor og foretakstillitsvalgt. Lite visste jeg som nyvalgt foretakstillitsvalgt at jeg på disse årene skulle bli så fasinert av og lære så mye om ledelse, relasjoner, makt og påvirkningskraft.

Nå står nye utfordringer for tur og det er tid for å gjøre opp status. Jeg har levd med fine helsepolitiske føringer og en kjent beskrivelse av utfordringsbildet. Men hva har egentlig skjedd? Det holder ikke bare å anerkjenne problemet, Det trengs handling.

10 års erfaring fra tillitsvalgtarbeid på ulike nivåer i sykehus har gitt meg en unik erfaring og innblikk i hvordan sykehus ledes og organiseres. Jeg har lært om helsepolitikk og føringene som legges for den daglige driften i sykehusene. Ikke minst har jeg blitt kjent med utrolig mange dyktige og dedikerte mennesker som har en genuin interesse for det de gjør. Sykehushverdagen fasinerer fra utsiden. Befolkningen ser opp til og har høy tillit til de som jobber der, og det har de gode grunner til.

Jeg vil forsøke å oppsummere og dele med dere noe av det jeg har lært og tar med meg på veien videre i mitt sykepleierliv. Fordi sykepleietjenesten spiller en nøkkelrolle i helsetjenesten og fordi vår stemme er viktig. Vi har et ansvar for å delta i samfunnsdebatten på vegne av sykepleietjenesten for å påvirke poltikken og de føringene som legges for våre tjenester.

Sykepleiemangel, knappe ressurser, flere eldre og stadig sykere pasienter. Deltidsproblematikk og et stort press på sykepleiernes arbeidstidsordninger. Det tar ikke lang tid før jeg konstaterer at utfordringene er de samme nå som da.

Jeg har erfart hvordan våre sykepleieledere tar et stort ansvar. De fungerer som en buffer for de utfordringene ansatte opplever i sykehusene i dag. De har en stor personalgruppe å følge opp, liten innflytelse på egne ressurser og samtidig har de et stort ansvar for forsvarlig pasientbehandling. Det er derfor ikke uten grunn at sykepleieledelse har vært ett av mine viktigste fokusområder som tillitsvalgt. Ledere trenger støtte og ressurser til å utøve god faglig ledelse. Deres rammevilkår må styrkes. Det vil være avgjørende for det tilbudet vi gir til våre pasienter i fremtiden. De spiller en nøkkelrolle.

Jeg kommer ikke utenom trepartssamarbeidet når jeg sitter her og ser tilbake på årene som har gått. Den norske modellen som vi er så stolte av settes på prøve, og det er med stor uro at jeg konstaterer et økende press på trepartssamarbeidet. Særlig fordi min egen erfaring er at dette samarbeidet er selve grunnlaget for å få til gode løsninger. Sammen finner vi løsninger vi ikke finner alene. Arbeidstid er et tema vi tillitsvalgte har mye kunnskap om og hvor jeg vet at vår kunnskap gjør en forskjell. Arbeidstidsutvalgets forslag om å frata tillitsvalgte avtaleretten på turnus er feil vei å gå. Forslaget innebærer at arbeidsgiver skal kunne sette opp turnus uten avtale med tillitsvalgt og vil i praksis si at turnusen kan få flere kvelds- og nattevakter, flere vaktskift og kortere hviletid mellom vakter uten at innsigelser fra tillitsvalgte blir hensyntatt. Maktforskyvning og mer belastende turnuser. Jeg har ingen tro på at hverdagen i sykehusene blir lettere ved å redusere ansattes innflytelse og medbestemmelse. Og når forskningen i tillegg kan fortelle oss at det er nær sammenheng mellom ansattes medbestemmelse og kvaliteten i pasientbehandlingen, er det god grunn til å ta dette på alvor. Med kunnskap om trepartssamarbeidets betydning for dagens arbeidsliv burde våre politikere vite bedre.

I 2014 sa jeg ja til en oppgave jeg var usikker på om jeg ville mestre. I dag sier jeg oftest ja. Fordi jeg vet at med ett nytt ja følger ny lærdom og erfaring. Det gir mot og tro på at jeg kan gjøre en forskjell. Jeg har blitt bevisst betydningen av å tørre og å våge. Det har også gjort at jeg har motivert og heiet frem andre. Utfordringene er kanskje de samme, men jeg står bedre rustet til å møte dem. Med kritiske spørsmål, politisk engasjement og ved å delta i samfunnsdebatten.

Og jeg kommer ikke til å gi meg.

Jeg vet at sykepleie gjør en forskjell. Jeg vet at min stemme er viktig og at min kunnskap trengs.

Det er en gedigen tabbe, som var stilt kritiske spørsmål ved fra tillitsvalgte uten at de ble hørt. Likevel valgte Helse Sør-Øst å sette det ut på anbud, og ut av landet ble resultatet. 

Av hensyn til pasientene får man inderlig håpe at dem som har vært inne og lest har vett nok til å ikke misbruke opplysningene. Bare tanken på den belastningen det er for pasienter ved lekkasje av sensitiv personlig informasjon er skrekkelig. 
For Helse Sør-Øst sin del bør de beklage, lære, hive seg på arbeidet med skadebegrensning og gå i skammekroken.

Gapestokken er imidlertid offentlig, takket være media ved NRK, som har fulgt opp saken, og ikke gitt seg til tross for at oppdragsgiver har benektet omfanget.

Sånn kan det gå når anbudshoreriet får lov til å gå bananas.

Laveste pris blir vinneren og pasienten blir taperen. Den skade og belastning som blir forvoldt har ingen konsekvenser for bestiller av anbudet så langt. Ansvaret fragmenteres og usynliggjøres når det er en gedigen oppdragsgiver som et regionalt helseforetak er. Måtte de bare lære.
At man skal sikre seg at det ikke inngås kontrakter som er i strid med habilitetsregler er rett og rimelig. Veien er riktignok svært lang til der det kan synes at valget faller i dag. Interessenter hiver seg på i anbudshoreriet, som er som en omvendt auksjon.
By lavest og du er vinneren av kontrakten.

Ved å flagge ut oppdraget, skapes det heller ingen norske arbeidsplasser. Når vi sender det til utlandet, vet vi ikke noe om hvilke rettigheter dem som arbeider har. Sanksjonsmuligheter har vi mer eller mindre sagt fra oss. 
Bare prisen er lav nok, og de kan fylle oppgaven som er bestilt er det greit.

Kvalitet i arbeidsprosessen er i hvert fall ikke ivaretatt her. Trygghet og vern for dem som har deler av sine liv i journalene er kasta over bord, og de må bare håpe det går godt. Å være så naiv har ikke en så stor bestiller lov til å være.
Det er med gru jeg tenker på hva som vil slå inn når eldrebølgen skyller inn for fullt. 

For alt jeg vet vil de omtales i kolli når en ribber vekk det som betyr noe,- kvalitet, trygghet, sikkerhet, menneskeverd etc. 

Settes et ukjent antall eldre ut på anbud også, til en annen kommune eller et land? De skal mates 4–6 ganger pr. dag, snus annenhver time, vaskes osv. Tar du et kolli med 6 stk. eller 12 stk.? Leveres og hentes etter en rundreise rundt jorda på et lasteskip.

Penger er tall og har ikke så mye mer ved seg, enn at det kan være høyt eller lavt på en skala. At det offentlige helsevesen er den som kaster de gode og rette verdiene i søpla er begredelig. Tallene er vinneren, dessverre, og overskygger oppgaven de er satt til å utføre. Økonomi trumfer alt, – fagene inkludert.

Snehvit vant kampen mot den forkvakla dronninga takket være de hjelpsomme sju dvergene. At det gode er det som vinner til slutt er ulykksaligvis forbeholdt eventyrene. 

I virkeligheten må det nok mer bevisst politisk styring til for at det skal gå bra, og ikke minst en ideologi som har tanke for mer enn det som kun kan telles.

Jeg har blitt et av disse menneskene jeg tidligere ble svett av å høre om. Mamma til 3,  ansatt  i hjemmesykepleien, fylkesrepresentant i fylkesstyret til NSF Nordland, lokallagsleder og sist men ikke minst, nettbasert sykepleiestudent. Fritid? Nei, det sparer vi til senere.

Hvor ble det av den dovne pleieassistenten som jobbet akkurat nok til at det gikk rundt, og ikke mer? Det var før jeg skjønte at det var sykepleier jeg skulle bli. Heldigvis går det an å studere nettbasert og desentralisert på deltid i Norge. Fire år tar det, og gir oss som har stiftet familie og kommet oss gjennom tyveårene en mulighet til å få en lenge ønsket utdannelse.  

Men for å ikke male et altfor rosenrødt bilde av situasjonen, hvor jeg fremstiller meg som det supermennesket jeg slett ikke er, vil jeg fortelle litt om hvordan det er å være nettstudent. Eller studenten som Gud glemte. For det er ofte sånn jeg føler det når jeg sitter hjemme ved kjøkkenbordet og skal lære meg forskjellen på tibia og fibula, eller kunne forklare et aksjonspotensiale slik at noen faktisk forstår at jeg snakker om en kroppslig funksjon og ikke en meteoreksplosjon i verdensrommet. Jeg hadde nemlig ikke noen foreleser som kunne forklare og tegne og svare på alle disse spørsmålene jeg har hatt og fortsatt har. Selvdisiplin er en avgjørende egenskap for å kunne studere på denne måten. Det som er fint med nettforelesninger kontra forelsening på en skole er pauseknappen. Og spole tilbake funksjonen. Jeg kan se forklaringen gang på gang, men jeg kan ikke spørre underveis og få et svar med en gang. 

Men det går fint. Jeg har vært forbausende pliktoppfyllende når det gjelder å lese pensum, søke på nettet og torturere mine medmennesker med forklaringer og gledeshyl når jeg skjønner at jeg faktisk skjønner noe. Hadde jeg vært Donald Duck hadde det blinket en lyspære over hodet mitt, nonstop i eksamensperiodene. Hvor mange arbeidskrav og oppgaver vi har levert, både individuelle og i grupper har jeg mistet oversikten over for lenge siden. Det er tilbakemeldingene på disse som virkelig har vært avgjørende for å kunne måle kunnskapen vår mot pensum. Har vi tolket det rett? Er vi innenfor det kunnskapsnivået som er forventet? Er det noe forskjell på vårt nivå sammenlignet med heltidsstudetene? 

Jeg håper og tror at sluttresultatet blir det samme, selv om veien har vært annerledes. 

Det er tross alt når vi er i praksis at vi virkelig lærer noe, og lærer det aller viktigste, nemlig å ta oss av andre mennesker. Og i praksis er vi likestilt med heltidskullene. Første praksissemester hadde vi 18 uker sammenhengende praksis i kommunehelsetjenesten. 18 lange uker uten store muligheter til å jobbe noe ekstra for å tjene penger. Jeg jobba 30 prosent utenom å holdt på å kollapse flere ganger. De dagene jeg var i praksis på sykehjem på dagtid, og bare gikk en etasje ned og fortsatte med ei aftenvakt i hjemmesykepleien var tunge. Gjerne etterfulgt av ny dagvakt dagen etterpå. For det er nemlig slik at som deltidsstudent får man mindre studiestøtte fra lånekassen. Men, når vi er i praksis er vi regnet som fulltidsstudenter, og med lange praksisperioder på henholdsvis 18 og 16 uker blir det ganske tøfft økonomisk. Jeg mener at dette burde være noe lånekassen tar høyde for, at vi i de månedene vi er i praksis får økt stipend og lån slik at vi har en sjanse til å komme oss gjennom uten å «jobbe ræva» av oss. Vi ønsker ikke lønn i praksis, bare det samme som heltidsstudentene får. 

Kollektivtransport er en annen ting som er ganske så interresant når man er student og har lagt fra seg russedressen for snart et par ti-år siden. Det er nemlig øvre aldersgrense på studentrabatt. Ganske sprøtt spør du meg, for økonomien blir vel ikke bedre av at man er eldre? Tvert om, jo eldre man blir jo mer utgifter drar man på seg. For eksempel unger, huslån og alt det som følger med når man ikke lenger har pappa som hovedsponsor. NSB har en øvre aldersgrense på 30 år, og busselskapet mitt har 29 år. Nå er det mange av oss som er i den heldige situasjon at vi har bil, men for de som bor så sentralt at kollektivtransport er det beste alternativet føles det urettferdig å bli satt i bås på denne måten. Gammel og treg med å utdanne deg? Jaja, da får du betale. 

Dette er ikke problemer bare vi som nettstudenter opplever, men veldig mange av oss som studerer over fire år er over 30. Dessverre er disse tingene med på å skremme folk bort fra å studere sykepleie. Det blir for dyrt når man har andre økonomiske forpliktelser. I et land som kommer til å mangle over 30 000 sykepleiere i årene fremover er det dårlig rekruttering å ha begrensninger som dette. Jeg håper og tror at det i fremtiden blir lagt litt bedre til rette for at alle som starter på studiene skal kunne fullføre, uten å jobbe seg halvt i hjel, eller gjøre seg til gjeldsslaver hos andre enn lånekassen. 

Likevel, så er det en fantastisk mulighet å kunne studere via nettet. Jeg får legge opp studiehverdagen min akkurat som jeg vil. Forelseninger kan jeg høre mens jeg sitter på do om jeg vil. Jeg kan koke middag mens jeg pugger skjelettet, og jeg kan velge å sende inn bachelor oppgaven min fra Gran Canaria. Så lenge jeg bare har råd til flybussen da. 

Kort sagt så har vi allverdens muligheter til å komme gjennom disse fire årene. Selvdisiplin, stort kjøkkenbord og uante mengder kaffe/te og smågodt så er vi der!

Etter gjennomført oppstandelse og kattevask på badet kler jeg på meg som best jeg kan. Klype og sokkepåtrekker fungerer utmerket. Det er ikke så lett å kle på seg helt som vanlig med et nytt kne. Men med god tid klarer jeg det – og det gjør så godt å klare meg selv. Stolt, dog med smerter, kan jeg spasere med krykker til matsalen og glede meg til en deilig frokost.

Det lukter deilig kaffe og nystekt bakst – jeg glemmer smertene mens jeg nyter utvalget av mat. Det blir kaffe, melk, juice, youghurt, rundstykke, egg, smør, tomat og melon. Fantastisk! Hjemme hadde det blitt mindre fargerik mat, og ikke så ofte som her. Vi spiser jo hele tiden! Å gå med krykker samtidig som jeg skal bære et brett er bortimot umulig. Men jeg får hjelp! Hva skulle jeg gjort uten helsefagarbeider, tenker jeg.

På ernæringsundervisningen lærte jeg at regelmessige måltider, helst 4, stabiliserer blodsukkeret. Stabilt blodsukker er vektstabiliserende, gir overskudd, minsker sjansen for småspising, ja og mye mer som jeg ikke husker. Jeg kan jo øve mens jeg er her. Hjemme alene er det ikke så lett med 4 måltider med mye variasjon. Et halvt brød og en melkekartong varer altfor lenge når jeg er alene – for ikke å snakke om en gryte med middag. Med disse knesmertene hadde det nok blitt svært ensidig kost hjemme. Jeg lærte også at proteiner er viktig for at det nye kneet skal gro, og for at jeg ikke skal miste for mye muskler. Har nesten aldri hørt om pro ... proteiner. Men jeg skal prøve å huske at egg, kjøtt, fisk, melkeprodukter og erter er bra å spise mye av i denne perioden etter operasjonen. Hva skulle jeg gjort uten matbuffet de to første ukene etter operasjonen, tenker jeg.

Så fort første bit av rundstykket er unnagjort, svelger jeg de smertestillende tablettene på høykant i deilig kald drikke. Og kaffen smaker like godt som den lukter. Hva skulle jeg gjort uten frokosten, tenker jeg.

Resten av dagen går fort unna. Innimellom måltidene rekker jeg å være hos fysioterapeut og å hvile. Selv om jeg er svært stiv og støl etter de to forrige dagene hos fysioterapeut, vet jeg at det gjør godt med trening. Hjemme i min lille leilighet hadde det nok blitt litt mye sitting i godstolen, og det sier fysioterapeuten er farlig for et nytt kne. Han sa at de av og til får inn pasienter som har måttet ta operasjon nummer to, fordi kneet ble brukt for lite og stivnet. Huff, det skal jeg passe meg for. Hva skulle jeg gjort uten daglig fysioterapi i denne perioden, tenker jeg.

Undervisning om hjelpemidler fikk jeg også med meg denne uka. Av en ergoterapeut som visste litt av hvert om både hjelpemidler og kne – ja, og om hofter og skuldre og mere til. Hun viste meg også hvordan jeg kan bruke de hjelpemidlene jeg trenger, og i tillegg vil hun ringe til kommunen og ordne med hjelpemidler hjemme. Hva skulle jeg gjort uten hjelp fra ergoterpeut akkurat nå, tenker jeg.

Sykepleier har sjekket blodprosenten, og det gikk til stryk-karakter. Så nå må jeg spise jerntabletter og drikke appelsinjuice. I tillegg skiftet de på såret mitt, og det væsket en del. Noe var rødt og noe var gult. Og foten min er både blå, lilla og gul. De smurte meg med noe salve. I tillegg hjalp de meg å vurdere hvor mye smertestillende jeg skal ta de neste dagene. Midler mot hard mage fikk jeg også – nesten uten å spørre selv – for de spurte meg! Og ny blodprosent kan jeg få sjekket om noen dager – og det uten å måtte ut i taxi og kjøre ei mil. Hva skulle jeg gjort uten nærkontakt med sykepleier de første ukene etter operasjonen, tenker jeg.

I min hjemkommune er det noen ukers ventetid på fysioterapeut. Og legekontoret har støtt ventetid. Her har jeg fått legetime flere ganger når jeg har trengt det. Med lav blodprosent, mye smerter, en noe hoven fot og en del blødning har det vært godt å få raskt legetime. For ikke å glemme sengeskift og golvvask ukentlig, gangtrening uten å måtte kle på seg vanskelige uteklær - og sko, sosialt samvær på kveldstid, noen å ringe på på natta dersom det kniper på med smerter, og trappetrening under kyndig veiledning.

Hva skulle jeg gjort uten et rehabiliteringsopphold rett etter kneoperasjonen, tenker jeg.

Det er vel ikke alle som er som meg, og tenker over dette. Men de aller fleste studiene vi har tilbud om, har en fastsatt rammeplan for studiet. Det har ikke videreutdanningen i akuttsykepleie. Og det innebærer at videreutdanningen kan arte seg veldig forskjellig, alt etter hvor du studerer den.   Og kan man da forvente at akuttsykepleiere du møter i arbeidslivet, kan det samme som deg? 

Da jeg studerte til å bli sykepleier, var jeg engasjert i studentpolitikken på skolen jeg gikk på. Jeg ble skikkelig bitt av basillen kan man si, og jeg var både kulltillitsvalgt, representant i diverse styrer, råd og utvalg på skolen, engasjert i studentorganisasjonen lokalt og nasjonalt, og NSF Student lokalt og nasjonalt. Jeg fartet rundt på en del møter ved siden av studiene og lærte en og annen ting om rammeplaner, økonomisk styring, akkreditering, lover og forskrifter.
Og er det noe som alltid kom opp som et spørsmål, så var det; hva sier rammeplanen om hva studenten skal lære?

Derfor ble jeg litt overrasket over at det ikke eksisterte noen rammeplan for studiet da jeg startet på akuttsykepleie.

På sykepleierstudiet var det ofte et tema at det finnes 28 ulike sykepleierutdanninger, men at det er en felles rammeplan og innenfor den rammeplanen kan skolen gjøre individuelle tilpasninger. Rammeplanen fungerte som den skulle, men den ble oppfattet som alt for vid, fordi det kom frem at det å studere sykepleie i Kristiansand var en ganske annen utdanning enn for de som studerte sykepleie i Tromsø.

Tilbake til videreutdanning. Jeg fant en rammeplan på  regjeringens side. Regjeringens definisjon av funksjonen til rammeplan sier, og jeg siterer:
«Rammeplaner angir målområder og bestemmer innhold i videreutdanningene og er et nasjonalt styringsmiddel. Hovedintensjonene med rammeplaner er å sikre et  ensartet faglig nivå, fremme mulighetene for fleksible utdanningsløsninger og gjøre de enkelte videreutdanningene innen hvert fagområde  likeverdige i hele landet.»

Dette er tatt fra  rammeplan for videreutdanning i anestesisykepleie men jeg sjekket de andre også, og det står det samme i alle rammeplanene for de forskjellige videreutdanningene. Jeg reagerer derfor på at en utdanning som akuttsykepleie ikke er inkludert i dette. Noen vil si at utdanningen er ny. Nei, det er den ikke lenger! I Østfold har utdanningen eksistert i over ti år. Testperioden er over nå.

Jeg stiller meg undrende til at dette ikke får større fokus og kommer frem i lyset. For at jeg som fremtidig akuttsykepleier skal kunne vite at andre akuttsykepleiere, som har tatt sin utdanning andre steder i landet, også har de samme kunnskapene som meg, så kreves det en rammeplan.
Noen vil vel kanskje si at læringsgrunnlaget og kompetansemålene er de samme som for anestesi og intensiv, og derfor kan vi «bare bruke deres rammeplan,» men nei, det blir faktisk feil!

Akuttmedisin og sykepleie er i vinden om dagen. Leger har endelig fått sin egne spesialisering i akuttmedisin, og alle jubler. Det blir sagt;  «endelig»,  «det var jammen meg på tide» og  «pasienten skal møte personell med den beste kompetansen først.»

Det samme blir ikke sagt om akuttsykepleie.  «Hva skal man med det?» har jeg fått høre opp til flere ganger. Akuttsykepleie er ikke anerkjent som et eget fag og det provoserer meg kraftig. Og mangel på rammeplan forsterker bare det inntrykket.
Rammeplanen skal være fundamentet for enhver god utdanning. Skal faget akuttsykepleie bli anerkjent i Norge som det blir i utlandet, må det være et felles fundament for alle akuttsykepleierutdanningene i Norge. Og det må det gjøres noe med nå. Vi er på overtid.

Det er nok noen som ikke er enige med meg, noen mener kanskje at rammeplan er begrensende for utdanningsinstitusjonen. Jeg er ikke enig i det. Rammeplan er en kvalitetssikring og nettopp det burde både nåværende studenter, fremtidige studenter og arbeidsgivere kreve.
Arbeidgiver gir stipend til sine arbeidstakere for at de skal komme tilbake, kunnskapsrike og mer arbeidslystne.
Det brukes store summer på de som tar denne utdanningen og da må vi også kunne sikre oss en kvalitetsikring gjennom rammeplan. 

Dette innlegget ble først publisert på Sykepleier-blogg