– Aktiv dødshjelp er ikke veien å gå

I Tønsbergs Blad, 5 desember 2020 [for abonnenter], fikk vi ta del i en rørende historie om venninnene som hadde holdt sammen hele sitt voksne liv. En av dem ville til Sveits for å avslutte livet sitt da hun fikk påvist uhelbredelig kreft. Hun var engstelig for å bli avhengig av andre fordi situasjon opplevdes som å miste all verdighet. Venninnene var med henne på den siste reisen.

Det er noen ytterst få land som tillater aktiv dødshjelp, og disse landene har ulike regelverk og praktiserer aktiv dødshjelp forskjellig. Det er viktig at vi også her hjemme tar denne debatten. En god meningsutveksling gir oss bedre innsikt. Spørsmålet er om samfunnet skal legge til rette for aktiv dødshjelp, og hvilke verdier vi skal holde fast ved. Som sykepleiere har vi et godt fundament:

«Grunnlaget for all sykepleie skal være respekten for det enkelte menneskets liv og iboende verdighet. Sykepleie skal bygge på barmhjertighet, omsorg og respekt for menneskerettighetene».

Vi må kjempe for en naturlig død

Det er ikke vanskelig å forstå at enkelte mener at aktiv dødshjelp må være opp til hver enkelt. Vi er alle ulike, og ingen av oss kan fullt ut forstå andres prøvelser. Det har jeg stor respekt for. Likevel mener jeg at en naturlig død er en verdi vi må kjempe for.

Den siste reisen i livet skal være tilrettelagt så godt som overhodet mulig i samarbeid med pasient, pårørende og helsepersonell fordi alle fortjener en verdig avslutning på livet. Vi mennesker har den samme iboende verdighet. Om vi blir avhengige av hjelp, er det også en del av det å være menneske, og det er ikke uverdig.

Den enkelte helsearbeider har et etisk og juridisk ansvar for å fremme verdighet i møte med sykdom og død, og den øverste ledelse i sykehus og kommuner har et absolutt ansvar for å legge til rette for dette. Sykepleiernes yrkesetiske retningslinjer viser til at: «Sykepleieren har ansvar for å yte omsorgsfull hjelp og lindre lidelse. Sykepleieren bidrar til en naturlig og verdig død, og at pasienten ikke dør alene. Sykepleieren bidrar ikke til aktiv dødshjelp (eutanasi) og hjelper ikke pasienten til selvmord».

Verdier må holdes fast ved

For 30 år siden hadde jeg et engasjement ved palliativ enhet ved St. Olavs hospital under sykepleier og leder Marie Aakres kyndige hånd. Å delta i pasientarbeidet der var en lærdom for livet. En palliativ avdeling er til for pasienter med relativt kort forventet levetid. Denne avdelingen bar preg av ro, verdighet, musikk, mulighet for privatliv, og det var prester tilgjengelig. Det var en mulighet for lindring – både sjelelig og fysisk. Personalet hadde regelmessige samlinger hvor vi tok opp etiske dilemma.

Jeg har fulgt mange pasienter de siste uker og dager av livet. Når døden nærmer seg, opplever mange verdifulle stunder. Familier kommer nær hverandre, og samtaler som unnfanges i smerte og usikkerhet, kan gi en helt spesiell mening. De kan bli til gode minner for pårørende. Ord som utveksles og nærheten som oppstår, kan bli til trøst. 

Myndighetene har ikke alltid vært altfor flinke til å legge til rette for en verdig død. Det burde være en selvfølge med ressurser nok til alltid å sørge for verdighet, ro, lindring og tilstedeværelse.

Livet er et usikkert prosjekt

Valgfrihet er en verdi som verdsettes høyt i dagens samfunn. Vi vil bestemme selv, og det er forståelig at man ønsker å velge bort det som er ubehagelig. Men virkeligheten og livet består også av påkjenninger, sykdom og savn som ikke kan velges bort.

Etikken spør etter hva som er det beste for menneskene og er selve grunnfjellet i helsetjenestene. Mange av oss har opplevd at kalkulatorens makt til tider overvinner etikkens legitimitet. Det er ikke sånn det skal være.

Gode helsetjenester er en verdi vi sammen må kjempe for, og alle sykepleiere og andre helsearbeidere vet hvor utfordringene befinner seg. Med knappe ressurser og deltidsstillinger, er regnestykket til tider umulig. Tilstedeværelse og den kontinuitet som tjener alle parter, er uoppnåelig. Men, som sagt, vi må plassere ansvaret der det hører hjemme.

Livet er et usikkert prosjekt. Det har det alltid vært. De verdiene vi verner om er et «vi». I de vanskelige dager kan vi trene oss på, om enn med vaklende skritt, å komme den andre i møte. Et tydelig «nei» til aktiv dødshjelp, og et like tydelig «ja» til en verdig død. I et av verdens rikeste land bør det være mulig. Kunnskapen og mulighetene for å lindre har aldri vært bedre enn i dag, men vi behøver kloke politikere som tar inn over seg alvoret.

Innspillet ble først publisert av Tønsbergs Blad.