Jepp. 

Sykepleiere representerer trolig den største yrkesgruppen i helsevesenet, og det vil derfor være av stor interesse for alle at denne yrkesgruppen bruker sin kompetanse fullt ut og sin tid hensiktsmessig. Etter noen Google-søk finner man raskt en mengde artikler og blogger som omhandler misbruk av sykepleierressursene. Sykepleiere bruker tiden sin til å vaske gulv, tømme søppelbøtter, smøre brødskiver, kildesortere søppel, tømme bekken og brette vaskekluter. Dette gjøres samtidig som pasienter venter på medisiner, Fru Hansen ligger med smerter, Herr Olsen har trykket på trygghetsalarmen og trenger hjelp, en hjelpepleier har spurt om hjelp til å vurdere en pasient og medisingjennomgangen som burde vært gjort for en uke siden blir utsatt enda en dag.

Min kompetanse som sykepleier blir best brukt i pasientnære situasjoner og i veiledning av annet helsepersonell. Vi har alle mye å vinne på at tiden til en sykepleier brukes bedre. Hjelpepleierne kan få mer hjelp og veiledning, legene får bedre rapport, pasientene får bedre vurdering og får sine medisiner til rett tid. Det sier seg selv at å bruke en sykepleier til å gjøre oppgaver som en ikke må være sykepleier til å gjøre stjeler tid fra sykepleieroppgavene. Det handler ikke om sykepleierne, det handler om pasienten. Vi får lønnen vår uansett om vi bruker tid på å tømme søppelbøtter, smøre brødskiver og vaske gulvet eller ikke.

Nylig sa en lege på legevakten til meg ”hvorfor gjør dere ikke mer selv, det er jo ikke alt her en må være lege for å gjøre?”. Jeg har tenkt en del over dette utsagnet. Poenget til legen var ikke at vi skal overta massevis av legeoppgaver, men at med bedre organisering så kunne kompetansen vår blitt brukt bedre og til flere oppgaver enn hva den gjør i dag. Det hender ofte at legene må løpe og jobbe kjempehardt mens sykepleierstaben rekker et par kopper kaffe. Dette handler ikke om at vi ikke vil jobbe, men at det akkurat i de situasjonene ikke er noe vi kan gjøre for at ting skal gå raskere.

Dette er spesielt frustrerende når venterommet er fullt av pasienter. Kanskje kunne noen av disse pasientene tjent på å heller fått en sykepleierkonsultasjon, slik som er vanlig i mange andre land. Jeg tror at med et godt opplegg, gode retningslinjer og internopplæring kunne dette fungert. Som vanlig sykepleier er det også for meg merkelig å se at spesialsykepleierne ofte ikke utnyttes bedre. Hvorfor får ikke spesialsykepleiere et større mandat, delegasjoner eller mer ansvar enn oss vanlige sykepleiere? Det er jo soleklart at disse har mye å bidra med.

Et godt eksempel på dette er psykiatriske sykepleiere i psykiatriambulanse som må ha med lege ut dersom en pasient skal bli vurdert tvangsinnlagt. Dette betyr at en sykepleier med to års spesialisering og mange års erfaring fra psykiatrien kan få med seg en helt nyutdannet turnuslege med lite eller ingen psykiatrierfaring som skal ta valget. Det blir som et par turnusleger har sagt til meg ”jeg følger uansett bare den psykiatriske sykepleieren sin anbefaling”. Da er det klart man stiller spørsmålstegn rundt hvorfor legen måtte bli med ut i det hele tatt. Kunne ikke et slikt mandat blitt delegert til den psykiatriske sykepleieren, og at han eller hun kunne konferert med lege over telefon. Dette er bare ett av mange eksempler hvor jeg føler vi ikke utnytter kompetansen godt nok.

Jeg synes ikke at sykepleierne skal overta jobben til legene, men jeg mener heller ikke at alle pasienter trenger lege. Noen pasienter kunne fått god behandling, råd og veiledning av en sykepleier. Noen praktiske oppgaver kunne også blitt overtatt av sykepleier etter at pasienten var vurdert av lege, slik som for eksempel suturering, som er vanlig på enkelte legevakter i Norge og i mange andre land. Enkle medisinske problemstillinger kunne også blitt håndtert av sykepleier, dersom man fikk rett opplæring og hadde mulighet til å konferere med lege.

En styrking av sykepleiernes tid, kompetanse og ansvar på sykehjem og i hjemmesykepleien kunne trolig også ha forebygget en del unødvendige innleggelser. Når jeg jobbet på sykehjem forventet mange av hjelpepleierne og assistentene ofte at sykepleieren skulle gjøre det samme som dem og delta på lik linje i stellet. Dette finner jeg svært merkelig, da jeg på ingen måte forventer at legen skal hjelpe til ”på gulvet” på samme måte som meg. Det er faktisk et like stort hopp mellom sykepleiere og leger som det er mellom hjelpepleiere og sykepleiere. Sykepleierens rolle på sykehjem kunne med fordel ha blitt styrket betydelig og en kunne fått mer tid og myndighet til å styre pleien og vurdere pasienter. Dette er et område som i dag preges av dårlig tid til pasienten, hyppige re-innleggelser og et svært utydelig skille mellom yrkesgruppene.

Det er snart 1.mai og Internasjonalen og “Opp, alle jordens bundne trelle!” skal runge og mane til arbeiderkamp på både tettsteder og sentrale strøk.

Det er kanskje ikke tradisjon for min egen yrkesgruppe, som er sykepleiere, å stemme i. Det er ikke dermed sagt at man ikke støtter den fullt ut. Kjeledresskledde menn med grove og tilsmussete hender har sitt eierskap til den og en forsyner seg ikke av andre sitt uten å være invitert.

Vi har foruten vår yrkestittel som sykepleiere flere synonymer som engler og søstre uavhengig av kjønn. Vi deltar gjerne i koret for å vise solidaritet med fokus på arbeidslivsproblematikk og lønnskamp som er tilkjempet i over hundre år.

Vi har flere fellesnevnere enn forskjeller selv om det er variasjoner innenfor yrkene.

Nå er innledende rier i gang for lønnsoppgjøret 2016 og det tar som vanlig tid før vi ser hva vi kan glede oss over.

Tiden underveis er strevsom og krever sine krefter for dem som deltar. De nærmeste sitter forventningsfulle på sidelinja med håp om at det ikke drøyer for lenge og at det går bra.

I motsetning til en vanlig fødsel med en ny verdensborger som resultat, er ikke lønnsoppgjøret noe håndfast som vi fysisk kan ta og kjenne på. Sluttresultatet er ønsket om at vi vil ha mer å rutte med, og være høyere verdsatt i kroner og øre for den kompetansen vi har som sykepleiere.

Det og ensidig sveise seg fast til Onkel Skrues pengebinge for å få gjennomført sine krav fungerer desverre ikke.

Våre forhandlinger er innrettet etter frontfagsmodellen som er førende for vår lønnsutvikling. Konkurransutsatte næringer angir med andre ord rommet for lønnsøkning. Det blir i verste fall for vår del de smulene som faller utenfor bordkanten som blir tildelt oss.

Vi aksepterer ikke smuler eller restemat lenger!

Oljealderen er på hell og lønnsfesten for dem som har vært berørt av den er definitivt over.

Vi har alltid vist moderasjon fordi dem som har definisjonsmakten har krevd det. Noe annet valg eller makt har vi heller ikke hatt.

Den store hvite arbeiderklassen som vi er i alle sykehuskorridorene, langs veiene eller på sykehjemmene vil ha igjen for å ha sittet på gjerdet og vært tålmodig.

Det er horder av oss og vi er der når livets største og skjøreste øyeblikk er der i ditt liv.

Vi er faktisk der når alt det du holder kjært står på spill.

Vi har strukket oss langt nok og vi vil ha vårt de neste fire årene.

Derfor har vi aktivt startet fødselen tidlig med et soleklart budskap om en minstelønn på 500 000 kroner til alle sykepleiere med ti års ansiennitet innen 2019.

Vi tar med andre ord et ansvar for å sette dagsorden. Den er tydelig og konsis og skal ikke være til å misforstå.

Tvangsekteskapet vi er i med frontfagsmodellen må oppløses med mindre de ikke velger å gi oss den respekt og prioritering vi skal ha. Det holder ikke i lengden at det er bare en som ønsker å være gift og tvangstrøya må før eller siden av.

Det passer aldri å si at vi krever vår plass og at det nå er vår tur. Vi risikerer både utskjelling og latterliggjøring med at vi skramler med bekken og bagatellisering av det å vise ansvarsfølelse. Det er bare å komme med det. Det er forventet i så fall og vi tåler å ha det kleint.

Tirrer vi på oss resten av fagbevegelsen er det oppriktig synd og helt unødvendig sett fra vår side. En catfight mellom forbundene med polarisering og skyttergravsretorikk tjener kun arbeidsgiversiden på.

Regjeringen har en sesongbetont tilnærming til vår yrkesgruppe med løfter om prioritering før hvert valg og når lønnsoppgjøret kommer renner løftene ut med badevannet.

Vi er mange og det skal vi ikke straffes for.

Skal ikke alle dem som har valgt dette yrket ha rett på en god lønn?

Uansett hva vi gjør i nærmeste fremtid vil vi ha stort underskudd på vår kompetanse de neste tretti årene.

Minstekravet er en god lønn med 500 000 kroner til dem med ti års ansiennitet innen neste fireårsperiode.

Hvis myndigheter og arbeidsgivere tar utfordringene i norsk helsevesen på alvor kan de ikke marginalisere vårt lønnskrav.

Da har de et alvorlig problem og de bør uansett stille seg spørsmålet:

 “Hvad gør vi nu lille du?”…

Svaret har vi.