Vet du hvor verdifull du er?

Et enkelt spørsmål å stille – men hvor ofte hører barn det?

Flinkhetstyranniet hersker over oss, man skal mestre, lykkes, vise seg frem - dog ikke for mye, husk på jante - og aldri vise svakhet. Svakhet og føleri er farlig.

Barn som vokser opp i dag har en jungel av ting å sammenlikne seg med. Øyvind Kvello sier at idet barnet begynner på skolen slutter det å oppfatte seg selv som enerådende og enestående i sitt univers. Det begynner å se seg rundt og sammenlikne seg – mestringen av nye oppgaver blir grunnleggende for barnets oppfattelse av seg selv. Dette er bare begynnelsen. Etter hvert som barna får flere oppgaver de skal klare og flere å sammenlikne seg med, får de flere ting å vurdere seg opp mot. 

Vi har alle hørt; «så flink du er!», «hun er skikkelig flink pike» osv.

Barn som får høre dette kan også høre sin egen stemme si: «Når jeg ikke mestrer (ikke er flink) er jeg ikke verdt noen ting» (Elisabeth Gerhardsen).

Alle som jobber med eller møter barn og unge kan gjøre en forskjell. Ved å vise at du setter pris på at personen du møter er akkurat den unike, verdifulle sjelen som bidrar i felleskapet med sitt blotte nærvær. Det kan bety en stor forskjell i barnets utvikling av selvbilde. Tone Strømøy oppfordrer til å gi barnet en opplevelse av egenverd for å styrke selvbildet. Gjennom dette en robusthet til å klare livets mange utfordringer. Gi omsorg. Spør og minn foreldre på å spørre:

«Vet du hvor verdifull du er?»

Kilder:

Øyvind Kvello; Barn i risiko

Tone Strømøy; Oppdragelse mellom frihet og grenser

Elisabeth Gerhardsen; forelesninger ved HiOA

Voksne for Barn; Plakat:  http://www.vfb.no/filestore/Produkter_til_nettbutikk/Plakater_og_kort/n…

Demens. Et lite ord som rommer så mye. Sorg over å ha blitt rammet av det og tap av flere funksjoner, både fysisk, psykisk og sosialt. En sykdom det ikke finnes noen kur mot, men som bare går som en nedadgående spiral. Det finnes lite håp for fremtiden.

Mange har en av sine nærmeste eller en de kjenner boende på en sykehjemsavdeling. En ektefelle, en bestemor, en nabo, en venn. Som har blitt rammet av demens. Noen har kommet langt i sin demenssykdom og dette kan oppleves vondt og vanskelig for omgivelsene rundt. Noen kan ha fysisk og verbal uro som en del av sykdommen. Det kan være tøft å oppleve grovt språkbruk hos den demensrammede.

Det er naturlig at mange opplever det vanskelig å besøke en med demens. "Hva er vitsen? De husker ikke noe allikevel," kan være en tanke som dukker opp. Hvis den demensrammede også har problemer med å uttrykke seg og å forstå det som blir sagt slik at det blir en "god dag mann, økseskaft"- kommunikasjon, så kan lysten til å dra på besøk bli betydelig redusert.

For personer med demens er det øyeblikkene som betyr noe. 
Selv om de ikke kan huske hvem som har vært på besøk eller at de har hatt besøk i det hele tatt, kan de allikevel sitte igjen med en god følelse inni seg etterpå.

Som en sykehjemslege skildret godt til en pårørende; hvis man danner seg et bilde av personen med demens ute i en båt i et tåkelandskap, så kan du som ektefelle, sønn, datter, venn oppleves som et skjær av noe kjent i et ellers ukjent terreng. Den demensrammede kan kjenne igjen en stemme, et ansikt, et par øyne, en hånd.

Det gjelder å skape gode øyeblikk. Det trengs ikke brukes så mange ord. Det kan være mer enn godt nok å bla i et gammelt fotoalbum og prøve å vekke til live gamle minner, høre på god musikk, smøre ansikt og hender med en god fuktighetskrem, stelle hår og negler til dem som liker det, drikke en kopp kaffe sammen med noe hjemmebakt eller hvis vær og vind tillater det; gå ut for å oppleve frisk luft og kjenne sola varme i ansiktet. Eller bare sitte i fred og ro og eventuelt holde hverandre i hendene. Den som kommer på besøk kan gjerne ta med seg noe lesestoff eller strikketøy. Finnes det noe mer beroligende enn å høre på knitrende strikkepinner? Det er ikke så mye som skal til. Å bare være tilstede kan bety mye. Mange demensrammede har også glede av barn og dyr. Da kan gode minner om egne barn og egne dyr dukke opp og skape et øyeblikk av glede. Det kan være mye terapi i å stryke på en myk pels.

Vennskap og kjærlighet kan også uttrykkes uten ord. Den demensrammede forstår ofte kroppsspråket best. Et par vennlige øye, et oppmuntrende smil og et fast håndtrykk fra et medmenneske som viser omsorg. Det sies at demensrammede opplever alvorlige mennesker som sinte. Derfor er det fint å smile mye og ofte i samvær med personer med demens.

Det er de små dryppene av gode opplevelser i hverdagen som betyr noe. Husk det.

Ulike system og skjema for vurdering av pasienters sykdomstilstand.

De siste ti åra er det i Norge blitt vanlig å innføre system for å hastegradvurdere pasienter som blir bragt til sykehusenes akuttmottak, og i senere tid system for å vurdere eventuell forverring av tilstanden til allerede innlagte pasienter.

Systemene danner grunnlag for en «score» som angir grad av hast/forverring. I «gamle dager» hadde sykepleierne på sykehus stort sett kurve og intensivskjema til å føre sine observasjoner på, i dag eksisterer mange ulike dokumentasjonsskjema. Eksempler på system/skjema er MTS, RETTS, SATS, Norsk indeks for medisinsk nødhjelp, NEWS og PEVS, lokale egenproduserte system med mer. Målet med systematiske observasjoner er økt pasientsikkerhet og effektiv logistikk, en viktig målsetting.

Utfordringer

Med ulike system følger også en del utfordringer. Ulike system kan ha ulike referanserammer for vitale parametre, som for eksempel hva som regnes som normal puls og respirasjonsfrekvens ut fra pasientens alder.

En annen utfordring kan være samarbeid med leger, som også må involveres når sykepleier har vurdert grad av hast/forverring – de må varsles og ta stilling til våre observasjoner og iverksette nødvendig respons. Og etter at systemene er implementert bør de også valideres, fanger systemet opp hva det er tenkt til? Er de til å stole på? Blir det prioritert tid og ressurser til forskning på dette?

Ulike nivå i helsetjenesten

Kartlegging av hastegrad og forverring av sykdomstilstand til pasienter er viktig også utenfor sykehus, for eksempel hos fastleger, på kommunale legevakter, kommunale akutte døgnenheter, forsterka sykehjem med mer. Hvilke system brukes i primærhelsetjenesten til dette formål? Er det dialog mellom de ulike nivå i helsetjenesten rundt dette?

Nasjonal standard?

Man kan spørre seg om det er behov for en nasjonal standard for å unngå at for mange system/skjema er i omløp, som lett kan føre til forvirring og usikkerhet med hensyn på hvilke system som er best egnet for å ivareta pasientsikkerheten og effektiv flyt i pasientlogistikken.

Forrige gang skrev jeg om institusjonen. Jeg beskrev at institusjonen ikke egentlig bare er en bygning, men en uniformering og tilpasning til et system. Dette gjør at dagens pleie- og omsorgstjenester, styrt etter mål- og resultatstyringen i New Public Management, bidrar til at eldre, syke og hjelpetrengende mennesker institusjonaliseres, også når de mottar hjelp i eget hjem. Så mens politikerne har hatt som mål mer medbestemmelse og individualitet, ved å få bo i eget hjem, så har de, ved hjelp av byråkratenes effektiviseringsiver, fått institusjoner ikke bare i sykehjemmene, men også i hjemmene.

Politikken har nå gjennom mange år vært å tilby tjenester i hjemmet, og forebygge/unngå sykehjem så lenge som mulig. Omsorgsboliger er bygd ut og skal bidra til dette samme målet. Bo hjemme, klare seg selv, så lenge som mulig, i størst mulig grad. Men betyr det at du også får opprettholde individualitet og medbestemmelse i eget liv, i større grad i hjem enn i sykehjem? Dette spørsmålet la jeg inn et svar på i forrige blogg.

Institusjonen er ikke en bygning, men rigide rammer. Disse rammene lages av de som skal yte tjenestene. De lages av de som utøver tjenestene. Imidlertid er det også slik at de som leder tjenestene gir så rigide og trange rammer til utøverne, slik at disse tvinges til å gjøre rammene også for selve pasienttjenestene veldig rigide og trange. Dette medfører at medbestemmelse, selvbestemmelse og individualitet i liten grad er det reelle målet av dagens politikk, selv om de gamle, syke og hjelpetrengende bor i eget hjem. (Omsorgsbolig er eget hjem.)

I 2012 ble Samhandlingsreformen også satt ut i livet. Dermed ble det raskt et økende press på kommunene. Folk må kjapt ut fra sykehus, og dermed blir det ofte til sykehjem, i kortere eller lengre perioder. Sykehjemmene ivaretar stadig flere av oppgavene som ble utført i sykehus tidligere. I og med at det er pasienter som tidligere ble behandlet i sykehus som kommer til sykehjem, så blir nå presset på sykehjemsplasser forsterket. Gamle mennesker må være stadig sykere og mer hjelpetrengende for å få sykehjemsplass. Dette sier seg selv. Samhandlingsreformen ble iverksatt uten at kommune Norge hadde anledning til å forberede seg på den økte etterspørsel etter sykehjemsplasser. Nå skal lokalsykehus legges ned, og presset på sykehjemsplasser vil vel bli ytterligere forsterket?

Ikke bare er etterspørselen etter sykehjemsplasser stigende, oppgavene som helsepersonell i sykehjem utøver øker også. Stadig flere pasienter i sykehjem er i økende grad under medisinsk behandling, og rehabilitering, når de kommer til sykehjemmet. Det samme gjelder også for eldre mennesker som stadig tidligere skrives ut fra sykehuset til eget hjem, med hjemmesykepleie. Bemanningen i sykehjem, og i hjemmesykepleie, har ikke blitt oppgradert i henhold til behov og etterspørsel hos stadig sykere mennesker, verken med tanke på tilsynslege, sykepleiere, fysioterapi, helsefagarbeidere, etc etc.

Det er det samme personalet som finnes i dag, i antall og med tanke på kompetanse og ferdigheter, mens pasientene har mange flere komplekse og sammensatte behov enn tidligere. Behovet for blodprøver, røntgenundersøkelser, fysisk trening og psykisk behandling, medikamenter og ulike medikamentadministreringsmetoder, med mer, er et helt annen i dag enn for ti år siden. Og bemanningen er stort sett færre ansatte enn for ti år siden. Den kompetansesammensetning som finnes i dag er heller ikke oppgradert i relasjon til den enorme variasjon og sammensetning vi har fått i pasientenes sykdommer, symptomer og behandlingsbehov. Behovene for, og kravene til dokumentasjon av, tjenestene har også i de seneste årene økt enormt.

Det er ikke helt enkelt å finne ut hvordan og hvorfor denne utviklingen har blitt slik. Viktigst er det vel å se at utviklingen har skjedd slik jeg her beskriver den. Men er det slik vi vil det skal fortsette? Og hvordan vil og kan da kommunene imøtekomme sine forpliktelser i henhold til lovverket, med å yte nødvendige tjenester til alle som oppholder seg i kommunen? I alle fall er det tydelig at veldig mange flere enn før vil måtte ha behov for hjelp i hjemmene sine. Også der blir behovene mer komplekse og flere.

Når vi i tillegg ser at pleiepersonell i sykehjem også i stadig økende grad overtar oppgaver som støttepersonell utøvde tidligere, som matlaging, klesvask, rengjøring osv osv, så er det egentlig et under hvordan disse profesjonelle pleieutøverne kan rekke over å yte en forsvarlig, omsorgsfull tjeneste for de det gjelder. Og det er jo også et stort spørsmål om de klarer å være utøvere av undere, og om helsetjenestene i kommunene er i henhold til lovens krav?

Byråkrater har gjennom en årrekke jobbet med dette; hvordan klare å imøtekomme innbyggernes behov for hjelp, uten at det skal koste mer? Eller som jeg leste det nettopp, hvordan yte samfunnets velferdstjenester på en bærekraftig måte?

I denne byråkrativrimmelen har det nok også vært mange sykepleiere med, men først og fremst er det byråkratene og deres språk, som har skapt kvalitetssikringsredskaper slik at tjenester skal kunne ytes, både mer og til flere, uten at det skal benyttes mer på personalkostnader, som er det som utgjør hovedtyngden i pengebruken i velferdstjenester.

Det som er så forstemmende da er hvordan byråkratene har grepet fatt i fagbegreper, og tatt dem ut av sin komplekse faglige betydning for å spare penger.

Som jeg opplevde i begynnelsen av 1990-tallet, som sykepleier i en bydel i Oslo. Jeg var på velkomstmøte som nyansatt i kommunen, sammen med mange flere. En byråkrat skulle presentere bydelens pleie- og omsorgstjenester. Hva var det jeg da hørte at hun sa? Jo, der i bydelen satset de ikke så mye på omsorg, men heller på egenomsorg. Dorothea Orem sitt begrep i sykepleie var blitt så fordreid med dette utsagnet at jeg omtrentlig steilet der jeg satt. For riktignok satser sykepleiefaget på egenomsorg, og på å ta vare på funksjoner og evner til å kunne yte selv, lengst mulig. MEN det er ikke i motsats til omsorg, slik denne byråkraten presenterte det. Det må ofte mye og tidkrevende omsorg til for å kunne bidra til denne egenomsorgen, det vet jo jeg, som fagmenneske.

Da jeg skrev min artikkel i det internasjonale tidsskriftet «Nursing Philosophy» i 2005, en filosofisk analyse av begrepet myndiggjøring/empowerment, så jeg også i den nødvendige litteraturgjennomgang der, hvordan begreper slik kan mistydes og misbrukes, om en ikke forstår begrepenes egentlige betydning. Myndiggjøring er jo også et sentralt element i den politiske visjonen om at det er bedre å yte hjelp i hjemmene, enn i sykehjem. Myndiggjøring, eller empowerment, betyr jo egentlig nettopp å ta vare på individet, og å bidra til selvbestemmelse og en opplevelse av å ha kontroll og styring over eget liv.. Som jeg skrev i denne artikkelen: “Rappaport (1981, 1987) claims that if the concept of ‘empowerment’ is to be taken seriously, people must be regarded as individuals with both needs and rights, and even the most incompetent individuals, having needs they apparently are incapable of catering to themselves, claim more – rather than less – control over their own lives. Promotion of this enhanced control will, however, not necessarily mean ignoring these individuals and their needs.”

Myndiggjøring og egenomsorg har mye av den samme betydningen. Å få delta og bestemme i sitt eget liv. Å vite hva du velger for noe for deg selv og for ditt eget liv. Å myndiggjøre pasienter til å bestemme over eget liv, betyr ikke at pasientene nødvendigvis kommer fram til de samme svar og handlinger for sitt liv, som de profesjonelle ville gjort, men de foretar et valg basert på viten om hva ulike alternativer bidrar til for dem, og så kan og skal pasienten få bestemme hva slags alternativ, hva slags konsekvenser for seg selv dette valget bidrar til. Når en pasient på en lungeklinikk velger å ta fram sigarettene igjen når vedkommende kommer hjem, så er det ikke fordi sykepleierne på lungeklinikken har gitt dårlig undervisning, men fordi for pasienten opplever det mer meningsfullt å kunne beholde sigaretten, alene hjemme, enn det er å leve i ti år ekstra.

Hva slags valg i eget liv har den gamle damen i en bydel i Oslo som jeg besøkte? Hun hadde vedtak på at hjemmesykepleien kom innom og ga henne medisiner fra dosett en gang om dagen. Så fikk hun en kraftig forkjølelse en søndag, og maktet ikke komme seg på kjøkkenet for å finne seg drikke, eller smøre seg mat. Men hjemmesykepleieren som kom innom og doserte medisiner fortalte henne at hun bare hadde vedtak på å få hjelp til medisiner slik at hjemmesykepleieren ikke kunne hente drikke til henne eller smøre mat til henne før hun hadde vedtak på den tjenesten. Pasienten burde selvsagt ha visst at hun kom til å bli forkjølet den dagen noen dager i forkant, slik at hun kunne søkt om hjelp til mer den dagen. Men hvem har kontroll på hvilken dag en får en forkjølelse som slår en knock-out?

Slik går det når byråkratene tar styringen, og når de får misbruke våre fagbegreper som de vil. Også dette refererer jeg fra i min artikkel den gang i 2005. Myndiggjøringstilnærmingen i helsevesenet kan anklages for både å være en skjult form for kapitalisme ved at de selv skal gjøre gratis, det helsepersonell gjør mot betaling. Myndiggjøring kan også beskyldes for å være en skjult form for paternalisme, der helseprofesjonelle vet bedre enn pasienten hva som er best for vedkommende, som å ta hånd om egen helse. Helseprofesjonelle skal derfor lære pasientene og ta hånd om seg selv, og spare samfunnet for penger. Dette blir betraktet som myndiggjøring, men myndiggjøring er egentlig det stikk motsatte av dette. Myndiggjøring er å verdsette og respektere pasientens preferanser, uavhengig av pris.

Men dette var aldri byråkratenes formål eller hensikt med å favne begreper som egenomsorg og myndiggjøring. Men det er byråkratene som har makten i vårt samfunn i dag, og derfor umyndiggjøres gamle, syke og hjelpetrengende mennesker i Norge i dag, enten de får hjemmesykepleie eller sykehjemsplass når de er blitt veldig, veldig syke, fordi politikerne ikke vil ta inn over seg konsekvensene av den byråkratstyring samfunnet i dag lider under.

Så kom jeg heller ikke i dag fram til sykehjemmet. Men flere blogger kommer. Dette er viktige momenter å ha innsikt i for å forstå sykehjemmet

Sykepleierhverdagen er ikke den samme som da jeg var nyutdannet sykepleier.

1. Gule lapper og tørkepapir

Som pliktoppfyllende, nyutdannet sykepleier hadde jeg alltid en liten orange notatbok i lomma. I flere år faktisk. Hvor jeg sirlig noterte ned pasientens vitale og mindre vitale mål. Men etter som årene gikk har den orange notatboka blitt liggende igjen en eller annen ukjent plass. Ensom og forlatt. Jeg er ikke så dannet lenger, men river uhemmet gule lapper fra en av de mange gule blokkene som ligger på vaktrommet, eller krafser dyrisk etter tørkepapir fra den nervøse holderen på veggen for å ha noe å skrive de mindre vitale målene på. Når vakten er omme minner jeg om en hamster med lommene fulle av papir. Snakk om å være lite dannet. I morgen skal jeg skjerpe meg. Kanskje jeg klarer å holde meg til en pakke dopapir.

2. Penner

Som ny i helsevesenet hadde jeg en rød penn, en blå penn, en grønn penn og en blyant med viskelær. De stod som tinnsoldater så pent på rad oppi navneskiltet mitt. I starten av min karriere dokumenterte vi med blå penn i de blå pasientjournalene etter endt dagvakt, med grønn penn etter kveldsvakt og med rød penn etter nattevakt. Blyant med viskelær var også nyttig. Men kan ikke huske hvorfor. Som mindre dannet sykepleier kan det variere fra 0 til 13 penner av ulike slag på brystlomma mi. I det ene øyeblikket er jeg takknemlig over å ha så mange penner så nært hjertet, men i det neste fortvilet over at alle pennene er sporløst forsvunnet. Så står jeg der med gule lapper og tørkepapir i hendene og lurer på hva jeg skal skrive med. I nøden finner jeg en flaske krystallfiolett og en bomullspinne og pensler pasientens mindre vitale mål i sirlig løkkeskrift. Eller jeg finner nål og tråd og broderer pasientinformasjonen på en vaskehanske. Når jeg er ferdig med dette etter noen timer, ser jeg plutselig alle de tretten pennene stå på rekke og rad oppi navneskiltet mitt igjen. Som tinnsoldater med dårlig samvittighet.

3. Mikrolax klyster og andre klyster

Det er ikke en ukjent problematikk at pasienter kan slite med forstoppelse med alle problemene det medfører. Lite eller fravær av fysisk aktivitet, for lite væskeinntak, medisinbruk, for lite fiber i kosten, sykdom og normale aldersforandringer for å nevne noen årsaker. "God helse kommer fra tarmen!". Proklamerer en engasjert kollega ofte mens han holder fem mikrolax i den ene hånden og tre flasker oljeklyster i den andre hånden og en rektalsonde bak hvert øre. Nå skal alle verdensproblemene løses! Når resultatet er meget godt er det vanskelig å si hvem som er mest fornøyd. Sykepleieren eller pasienten. Det er også vanskelig å få plass til den store A-en i dagens rute på avføringslista.

4. Sprit

En av de yrkesgruppene som er mest glad i sprit må være sykepleierne. Rart det ikke er flere sykepleiere som går i terapi i ADSA-grupper (Anonyme DesinfeksjonSprit- Avhengige). Det sprites på alle tenkelige og utenkelige plasser; nattbord, tastatur, datamus, skrivebord, jobbtelefoner, oppkastbelagt golv, dørhåndtak, urinrørsåpninger og hender for å nevne noe. Den lille spritflaska på innerlommen eller beholderen på veggen gjør susen. En liten skvett i kaffen i lunsjpausen er ikke å forakte. Det blir lite av det hvite i kaffen til pasienter og pårørende. De må nøye seg med spritmuggen.

5. Tics

De fleste sykepleiere har to tics som går igjen, nemlig å se ned på sitt venstre bryst samtidig som man tar på det. Der er alle pennene (hvis man er heldig) og søsteruret. Som sykepleier er man avhengig av å vite hva klokka er i forhold til mange ting. Når det er tid for medisiner, når legen kommer (høyst usikkert), når man var på toalettet sist, og sekundviseren er essensiell i forhold til måling av som sagt, vitale og mindre vitale mål hos pasienten (eventuelt sykepleieren selv). Så hvis du observerer personer med en tendens til å se ned på og ta på sitt venstre bryst til stadighet, så er de med all sannsynlighet sykepleiere.

6. Nåler og blodårer

Før jeg var utdannet sykepleier og mens jeg holdt på med utdannelsen var jeg ikke særlig høy i hatten når det kom til blod og sprøyter. Etter vaksinering i grunnskolen lå jeg ofte på benken med hodet lavt og beina høyt etterpå. Med svetteperler i pannen og med tåkete syn var jeg besvimelsen nær. I studentpraksis ved medisinsk avdeling skulle jeg en gang observere innleggelse av perifer venekanyle. Den stakkars pasienten, en voksen mann, syntes dette var lite stas. Han ga uttrykk for at dette gjorde vondt. Jeg kjente besvimelsen nærme seg, så jeg måtte ut på korridoren og sette meg ned på gulvet med ryggen inntil sykehusveggen og med hodet i hendene. Men etter noen år i gamet lærer man seg å takle vonde stikk og blod som sildrer. Etterhvert begynner man å bli glad i dette. Personer med synlige blodårer blir man tiltrukket av og man begynner å lure på om man har vampyrer i slekta.

7. Hansker

Foruten om sprit er hansker alfa og omega. Å beskytte seg selv mot smittestoffer og å skape profesjonell avstand til pasienten. Lommene på arbeidsfrakken begynner å bli fulle av gule lapper, tørkepapir, mikrolax, rektalsonder, penner, sprit, alle slags stikkete ting og en bråte med hansker. Ta fra en sykepleier hanskene og du frarøver sykepleieren livsmot, håp og verdighet.

8. Pasienter

Hva skulle en sykepleier gjort uten pasienter? Med alle slags tenkelige og utenkelige symtomer og diagnoser. De lette og de vanskelige. I forskjellige faser av livet. De ressurssterke og de ressurssvake. Sykdom og skade er selvfølgelig dumt og trist for de som rammes, mens det for sykepleierne gjør jobben interessant, givende, utfordrende, slitsom og meningsfull.

Jeg kjenner en del som er opptatt av luftforsvaret i Norge. Folk som har selvsagte forklaringer på hvorfor nasjonen må kjøpe et nytt flyvåpen, til en pris som blir landets største kostnadsmessige investering noensinne. Dette som erstatning for dagens F16, som visstnok slår sprekker. De samme menneskene aner lite om betydningen av F3. Dette vet vi:

Hvem har ikke opplevd å kjenne at nå er begeret nådd. Dette var den berømmelige dråpen som fikk det til å renne over. Og når det først har begynt å renne, så er det ikke bare begeret som renner over, men det renner fra øynene også. Som en bekk under snøsmeltingen om våren renner tårene i strie strømmer. 

Jeg har opplevd dette. For ikke så lenge siden faktisk. Jeg var redd jeg hadde møtt den store stygge veggen. Eller var på vei mot den i stor fart. Eller allerede hadde brast igjennom den med bulder og brak. Hvilken type vegg det var snakk om, var jeg usikker på. En lettvegg eller en betongvegg. Jeg kjente bare at det var hardt og vondt.

Jeg begynte å ta jobben med meg hjem. Har jeg gjort alt jeg skulle gjøre? Var det rett det jeg gjorde i forhold til den pasienten? Burde jeg ha ringt til pårørende? Burde jeg ha gitt mer informasjon til kollegaene mine? Var det rett det jeg gjorde? Eller burde jeg heller ha gjort det annerledes? Gjorde jeg noe feil? Gjorde jeg noe alvorlig galt?

Etter at jeg hadde lagt meg om kvelden hadde jeg problemer med å finne søvnen. Jeg lette høyt og lavt, men den var gjenstridig å finne. For dem som kjenner meg, vet hvor godt sovehjerte jeg har. Et utpreget B- menneske som er glad i å sove lenge og vel når anledningen byr seg. "Søvnproblem" har vært et fremmedord for meg.

Søvnen ville ikke komme og hjertet hamret og slo som om jeg nettopp hadde vært på en Zumba-time. Jeg pustet rolig inn gjennom nesen og ut gjennom munnen som jeg praktiserte på de fødselsforberedende kursene jeg tidligere deltok på. Men hjertet galopperte avgårde som om jeg hadde både atrieflimmer og ventrikkelflimmer på en gang og jeg tenkte at nei, dette går ikke an, jeg måtte lide av alvorlig anemi.

Armer og bein var rastløse som om jeg led av magnesium-mangel, jeg klarte ikke å finne roen. Mens mannen ved siden av meg i senga sov sin uskyldigste søvn, slet jeg med både hjertesvikt, alvorlig anemi, "restless legs" og pustet som om jeg var fødselen nær.

Så var det alle disse bekymringene som kom og gikk. "Ville jeg klare jobben, var jeg god nok".

Jeg bor på en liten frodig øy i havet. Her har jeg bodd med familien i flere år og trives svært godt. I utgangspunktet var jeg skeptisk til å flytte til et lite sted hvor bygdetrollet bodde. Det kunne jo hende at bygdetrollet hadde en stor familie med både tanter og onkler, svigerforeldre, en hel haug med søskenbarn i tillegg til egne barn. Da var det godt jeg høyt og hellig hadde avlagt en ed på sykepleierhøyskolen at jeg skulle overholde taushetsplikten for evig og alltid. En annen utfordring var at man ikke kunne få være anonym hvis man ville det, særlig på røde dager en gang i måneden når humøret var ustabilt og man ikke fikk helligdagstillegg en gang, da var det nødvendig å hilse og smile på folk og biler som suste forbi.

Dette opplevde jeg også da vi flyttet hit. Fremmede folk kom bort og hilste på meg rett som det var. De visste hvem mannen min og hans familie var, så de var jo nysgjerrige på hvem denne nykomlingen var. Jeg rakk høflig fram hånden og viste tennene.

Etterhvert begynte jeg å sette pris på å bli sett og hørt. Også på de røde dagene. Det var ikke så verst allikevel! Etterhvert er man bare på fornavn. Slik er det på bygda. Etternavn eksisterer ikke. 

Så begynte folk å spørre om jeg ville delta i både det ene og det andre. "Ja"- menneske som jeg er sa jeg jo selvfølgelig "ja". På bygda er dugnadsånden stor og jeg ville ikke være verre jeg enn andre. Jeg følte meg også beæret over å bli vist tilliten verdig. Jeg takket begeistret ja til å begynne som Zumba-instruktør. Jeg takket ja med skrekkblandet fryd til å stå på valg til kommunevalget. Etter oppmuntring fra andre opprettet jeg egen blogg og sendte etterhvert inn et langt innlegg til den lokale avisa om hva jeg syntes om sparingen i eldreomsorgen i kommunen. 

I et lite øysamfunn var det altså mulig å gjøre karriere hvis jeg skal bruke det ordet. På flere områder samtidig faktisk. I tillegg hadde jeg oppfølging av mann, unger, katt, hus og hjem. Flere foreninger var jeg med i. Så skulle jeg ha tid til både trening og brødbaking. Og familie og venner ventet utålmodig på telefon fra den travle sykepleieren med så mange jern i ilden. Flere ville gjerne ha besøk også. 

Ja, jeg jobber som sykepleier. I full stilling og det krever også sin kvinne. Og da anledningen bød seg søkte jeg på stilling som avdelingssykepleier. Det er noe av det mest spennende, krevende, givende og utviklende jeg har gjort noen gang.

Å få være leder på en sykehjemsavdeling, ha ansvar for at pasienter, kollegaer og pårørende har det bra og blir sett og hørt. Være raus. Være tydelig. Informere godt nok. Innhente kunnskap. Delegere oppgaver. Ta avgjørelser. Være forståelsesfull. Ha oversikten. Kunne gi gode svar. Være ærlig. Være et godt eksempel. Være lydhør. Være profesjonell. Være vennlig. Forandre på inngrodde vaner. Ivareta et godt arbeidsmiljø. Utvise skjønn. 

Jeg er veldig glad i jobben min, men jeg begynte altså ta jobben med meg hjem. Tankene begynte å kverne. Jeg bekymret meg og hadde problemer med å sovne.

I dag har jeg blitt noen erfaringer rikere.

Jeg lærte at det lønner seg å være ærlig med omgivelsene. Være ærlig og fortelle hvordan man har det til egen leder og eventuelt enkelte kollegaer hvis det er naturlig. Jeg opplevde stor forståelse hos egen leder da jeg informerte om at jeg var sliten og utbrent. Det var av stor betydning at min leder tok seg tid til å lytte til hva jeg hadde å fortelle og at arbeidshverdagen min ble tilrettelagt til en viss grad.

Jeg lærte at " Roma ikke ble bygd på en dag". Å lære hvordan man kan bli en god leder er en prosess som tar tid. Det gjelder å akseptere at man gjør feil. Og at men kan lære av det. Blir man heller ikke ferdig med oppgavene men hadde planlagt, så nei vel. Det kommer en dag i morgen også. 

Jeg lærte at det er ikke så farlig å gråte på skulderen til en god kollega som man kjenner godt. Selv om man er avdelingssykepleier. Det er ikke så farlig å vise følelser når livet stritter i mot. Det er godt å kunne motta omsorg og en klem når man har behov for det.

Jeg lærte at for å ikke stagnere er det viktig å be om tilgivelse og skvære opp med den/ de personene det gjelder hvis man fortsatt tenker på uheldige episoder som har skjedd tidligere. Selv om det er en såkalt filleting og det mest sannsynlig er glemt hos den andre, bare ikke hos en selv. Det er så bra å få ting ut av verden. Og hodet, ikke minst.

Jeg lærte at det gjør godt å ha en utenforstående mentor å snakke med. Enten det er en god venn eller en faglært. Det er ikke så farlig å snakke med noen i en periode av livet når man trenger det. Å få hjelp til å sortere tanker og følelser. Det er bedre å ta tak i problemet med en gang fremfor å skyve det foran seg helt til man virkelig møter den store stygge veggen.

Jeg lærte at det er ikke så farlig å fortsatt gå på jobb selv om man er sliten. En fra NAV sa en gang: " Det er bedre å gå på jobb med det som er frisk enn å være hjemme med det som er sykt". Noen kan oppleve dette som et provoserende utsagn, men det behøver ikke å være automatikk i når man trenger sykemelding. Her mener jeg ikke fysisk og psykisk sykdom og andre forhold, jeg kan bare snakke for meg selv. For meg har det vært godt å fortsette i jobben og oppleve mestringsfølelse på nytt igjen istedenfor å sitte hjemme med alle slags tanker kvernende i hodet.

Jeg lærte at jeg var nødt til å prioritere bort noe. Med full jobb og familie kunne jeg ikke få tid til alt. Selv om jeg så gjerne skulle fortsatt med alle mine fritidsaktiviteter, sa kroppen min i fra om at det ikke var forenelig med god livskvalitet.

Jeg lærte at det er viktig å ta vare på seg selv. Hvis man i det hele tatt skal ta vare på andre, må man først ta vare på seg selv. Å ivareta grunnleggende behov ikke bare hos pasientene, men også hos en selv. Basiskunnskap som de aller fleste kjenner i teorien, men det gjelder å utføre det i praksis også. Et sunt og variert kosthold, være aktiv, bare det å komme seg ut døra, gå en liten halvtime for å lufte tankene, nok søvn; om du så må legge deg i åttetiden en kveld, opprettholde kontakt med familie og venner, være engasjert i noe utenom jobb som ikke tar for mye tid og krefter og så videre. Hvilke behov som er viktige for den enkelte kan jo variere til en viss grad.

Jeg lærte at man vokser og utvikler seg som menneske både profesjonelt og privat hvis man våger å stå i det som er vanskelig. Det sies at motgang gjør en sterk. Og det finnes alltid håp. 

Advarsel til alle lesere som ikke ønsker en runde med telling til tre helger og en i mente per måned. Alle som ikke synes godt om gjennomsnittsberegning av hele livets kalendermåneder bør også skygge unna. For dette blir tydelige tall og klar tale!

-A brilliant brunette with a lot of blonde moments?

Jeg skrev i min forrige blogg (Sykehjem, hva er det? Et tilbakeblikk - 21. desember 2015) at jeg ville komme tilbake til hva dagens sykehjem egentlig er. Dette tema skal jeg nok også komme til. Imidlertid så slår det meg, her jeg er nå, også med de tanker om omlegginger som skaper overskrifter fra Oslo sin eldreomsorg, at det passer best å se på en del andre aspekter aller først.

Sykehjemmet er en institusjon.

Politikken gjennom mange år har vært at mennesker skal få bo i eget hjem. At sykehjem er noe som skal forebygges og unngås så lenge som mulig. Hjemmebaserte tjenester skal imøtekomme hjelpebehovene i pasientene sine egne hjem, så langt som mulig.

Hvorfor er det slik?

Jeg liker å forsøke å forstå litt av bakgrunn og tenkning, før jeg kritiserer eller støtter. Nå vil jeg se litt på bakgrunnen for denne tenkningen her. Hvorfor skal det være best å bo hjemme så lenge som overhodet mulig? Er det bare økonomisk tenkning som ligger bak? Det koster jo mye å organisere og drive en tjeneste som dette også? Jeg vet ikke, men jeg er heller ikke så sikker på at det bare er økonomi som har fått fram dette med at hjemmebaserte tjenester er best. Jeg vil forsøke å reflektere litt omkring dette nå.

Høsten 1992 hadde jeg permisjon fra min stilling som avdelingssykepleier ved sykehjemmet i Rennebu, for å ta grunnfag i sykepleievitenskap ved Universitetet i Bergen.

Noe av det første vi leste i pensum den gang var Erwing Goffman sin analyse av «Den totale institusjon». Goffman beskriver der en psykiatrisk institusjon, men det som gjorde dette pensum så skjellsettende for meg, den gang, var hvordan jeg kunne kjenne igjen mange elementer der til hverdagen i sykehjem. I hverdagen der jeg hadde permisjon fra, fra sykehjem jeg hadde opplevd i praksis i sykepleierutdanningen, fra sykehus der jeg hadde jobbet, osv.

«Den totale institusjon kan defineres som et oppholds- og arbeidssted hvor et større antall likesinnede individer sammen fører en innelukket, formelt administrert tilværelse, avskåret fra samfunnet utenfor i en lengre periode.» (E. Goffman, 1961, «Anstalt og menneske»)

For å forstå fullt ut den vedtatte politikk om nedleggelser av institusjoner, i psykiatri, i eldreomsorg og så videre, så tror jeg man bør kjenne til Goffman sine analyser og teorier. I sin natur er sykehjem institusjoner. Sosiologen Dag Østerberg har knyttet institusjonen til begrepet instituering: - at noe bringes inn i fastere former, gjør det til en institusjon, - et system preget av tydeligere og fastere strukturer. 

Å gå inn på alle detaljer i disse analyser og definisjoner er mer en jeg kan presentere her i en blogg. Imidlertid er det nettopp i denne tenkningen rundt rigide enheter som også bidrar til tilpasning og sosialisering til «nye» individer, i en administrert tilværelse, som har bidratt til å få en politisk preferanse for å yte hjelp utenfor institusjonens rammer.

Politikken for å gi hjelp i pasientenes hjem, framfor i sykehjem, er bunnet i dette ønsket om respekt for enkeltindividenes unike opplevelse og status. Den er bunnet i vår forståelse av at mennesket skal ha rett til deltakelse og medbestemmelse i eget liv. Om eldre mennesker blir syke og hjelpetrengende, så skal de likevel få lov til å bevare egen identitet og bestemme over eget liv. Det er jo en god tanke. De har mistet så mye allerede, med sykdom, funksjonstap, venner og samfunnsposisjoner. Å bli avhengig av hjelp skal ikke også ta fra dem identitet og selvbestemmelse. Jo, jeg tror virkelig det er denne idéen her som ligger til grunn.

Men etter som antall eldre blir flere, antall med store hjelpebehov blir flere, så er det klart at også de økonomiske aspekter blir mer og mer viktige, for de som skal drifte hjelpen, og bestemme. Men det er vel ikke alltid slik at hjelp i hjemmet er billigere enn hjelp i sykehjem? Det er jo avhengig av hvor mye hjelp den aktuelle pasient har behov for.

Forfatteren Axel Jensen hadde sykdommen ALS. Han ville ikke i sykehjem, og førte sin sak for retten. Den hjelp han måtte ha, og som kommunen var pliktig til å yte, kostet på et tidspunkt kr 100 000,- mer enn en sykehjemsplass, ifølge Fædrelandsvennen.

Fusa-dommen omhandler en handikappet dame som mottok et kommunalt vedtak som innebar betydelig reduksjon av tidligere hjemmehjelp. Vedtaket ble kjent ugyldig på grunn av saksbehandlingsfeil og lovstridig innhold. Dommen utleder noen sentrale prinsipper i forhold til nødvendig helsehjelp fra kommunen. Førstvoterende uttalte: ”Vedtaket innebar en vesentlig reduksjon av de ytelser som Kari Austestad tidligere hadde hatt, og det var åpenbart at det ikke tilfredsstilte hennes livsviktige behov for stell og pleie. Et slikt hensyn kan etter min mening ikke forsvares ut fra hensyn til kommunens økonomi”.( http://www.jusinfo.no/index.php?site=default/721/1400/1404/1405)

På et tidspunkt er det muligens slik at kommune og pasient må kompromisse på hvor rettighetene til selvbestemmelse skal ha en grense, for pasient og for kommune? Andre kan sikkert si mer om dette enn meg? Eller jeg kan gå inn i dette senere, selv. Vi får se hva som kommer, her får dette holde.

Formålet med denne bloggen, her i dag, er å se på dette med institusjonen, og hva det er som har fått våre politikere, gjennom mange år til å hegne om hjemmebaserte tjenester framfor sykehjemsomsorg. Vi som jobber innen sykehjem, pasienter og pårørende, ser faktisk at av og til er det sykehjemmet som er det ettertraktelsesverdige. Det som gir trygghet og tilhørighet i en hverdag der egne funksjoner svikter med tanke på hverdagens gjøremål, med tanke på overlevelse og med tanke på å kunne leve verdig, blir for mange, på et tidspunkt nettopp sykehjemmet. Så hvorfor er det slik? Hvorfor harmonerer ikke idéene til politikerne med opplevelsene til de det gjelder?

Tjaa, det var nå kanskje et veldig ambisiøst mål for bloggen her da, men forstå meg rett. Selv om jeg ikke klarer å svare på forskjellen mellom politikeres idéer og pasienters opplevelser, så ønsker jeg likevel å si noe mer om institusjonens natur. Institusjonen, slik Goffman beskriver den er rigid, og alt der er styrt av de som styrer og de som arbeider der. Selv om også de som arbeider der, faktisk er styrt av de som sitter over dem og bestemmer institusjonens mål, mening og rutiner. Jeg minnes fra min første arbeidsperiode som pleieassistent ved et sykehjem i Trondheim, i 1981, før jeg begynte min utdanning som sykepleier. Alt gikk etter runder. En hadde ansvaret for munnstell om dagen, og gikk rundt etter frokost og stelte tenner og munnhuler til samtlige pasienter der. En annen hadde barberingsansvar og gikk rundt og barberte alle de mannlige pasientene, og pøste på med felles etterbarberingsvann. (Jeg tåler enda i dag ikke lenger lukten av Old Spice etterbarberingsvann.) I dette systemet her var det ingen mulighet for å være enkeltindivid, eller å få bestemme over seg selv. Personalet, eller institusjonen bestemte alt om ditt liv og din hverdag; -når du skulle stå opp, når og hva du skulle spise, når du skulle legge deg osv osv. Identitet og integritet, det var begreper som ikke hadde noen som helst plass der, i institusjonen.

Men hva er det jeg beskriver her? Jo, dette er det som jeg opplevde for fullt nå, i helse- og velferdssentrene i Trondheim kommune, de to siste årene. Det er dessuten akkurat det samme som pasienter i hjemmene sine opplever når de er blitt avhengige av hjelp fra hjemmebaserte tjenester i Trondheim. Det er dette med at plassen til individualiteten og integriteten skrumper inn for dine kjære, som er blitt avhengige av stoppeklokkene i hjemmebaserte tjenester, pårørende opplever.

Med byråkratiseringen som har skjedd med pleie- og omsorgstjenestene, ved bruk av mål- og resultatstyringen i New Public Management (NPM), med frykten for at eldrebølgen skal bli en uoverkommelig økonomisk belastning på kommune- og najonens regnskaper, så har man forsøkt å effektivisere, ved å gjøre menneskene som trenger hjelp til firkantete dokumenter, uten behov for fleksibilitet og individualitet. Så i dag har vi den totale institusjon, slik Goffman beskriver den, ikke bare i sykehjemmene, men i hjemmebaserte tjenester like meget. Den totale institusjon er ikke en bygning, men et system. Når min forrige enhetsleder i et personalmøte kan si at hun ønsker seg en liste over arbeidsoppgavene som pleierne skal utføre for hver pasient, for hver vakt, som skal avkrysses etter hvert som det er utført; - ja da vet jeg bare en ting, med sikkerhet, og det er at denne enhetslederen har mistet all sin kunnskap om hva faget sykepleie er!

Det er ikke bygningen som avgjør om det er en institusjon eller ikke, NEI. Det er systemet.

I sykehjem der jeg jobber, og får jobbe som sykepleier, så er det fortsatt slik at dette er pasientenes hjem, og de skal fortsatt få bestemme over seg selv, og få beholde sin individualitet. Jeg banker på døren til pasientenes rom. Det er deres og ikke mitt sitt hjem. De har kommet dit fordi de har måttet på grunn av sin helse, jeg har selv valgt å jobbe her. En vesensforskjell!

Pasientene skal selv bestemme om de vil ha brødskive eller tomatsuppe til lunsj. De skal fortsatt få bestemme om de vil bruke deodorant eller ikke, eller hvilken type etterbarberingsvann i hvor stor mengde de vil bruke. Pasient, pårørende og primærsykepleier snakker sammen, kjenner hverandre og har et felles mål for hvordan akkurat denne pasienten skal ha det. Og pasient og pårørende vet hvem som har hovedansvar, og hvem de skal ta opp diverse spørsmål om liv og levnet med.

Jeg går ikke tur fordi jeg har lyst, men fordi pasienten har lyst. Og pasientene går ikke tur, fordi nå kommer livsgledeelevene og skal ta pasientene med ut på tur. Pasientene går på tur fordi de selv ønsker, vil og har behov for å gå på tur. Primærsykepleiesystemet gir rammer for daglige forskjeller og individuelle forskjeller. Primærsykepleiesystemet gir rom for å bruke faglig kunnskap og faglig kyndighet for å yte det som akkurat den pasienten har behov for, ikke som i NPM der oppgaver utøves kun fordi det står i dokumenter som skal krysses av.

Som sykepleier er jeg utdannet til å behandle komplekse mennesker og ikke firkantede dokumenter.

Jeg begynner med å synliggjøre linker til to av våre forskrifter, som jeg trodde var laget for å ivareta våre eldre.

Forskrift for sykehjem og boform for heldøgns omsorg og pleie 
https://lovdata.no/dokument/ SF/forskrift/1988-11-14-932

Forskrift om en verdig eldreomsorg (verdighetsgarantien)
https://lovdata.no/dokument/ SF/forskrift/2010-11-12-1426

Jeg har alltid trodd at en forskrift er en utfyllende bestemmelse i en lov, og at Innholdet i en forskrift er juridisk bindende. Altså gjelder som en norsk lov, men det kan tydeligvis ikke være riktig. Hvorfor blir folk da plassert på tomannsrom med en person de ikke kjenner? Det står da tydelig i forskriften:"Det kan innredes to-sengsrom for ektefeller og andre som ønsker å bo sammen." Kan dette tolkes på annen måte? Ja noen kan visst det...

Flere blir nå plassert på dobbeltrom, som f.eks. i Haugesund mot deres egen vilje:  https://hnytt.no/2015/ 12/22/intet-rom-privatliv/
Dette håper og tror jeg nå vil bli løst på en god måte til beste for pasientene snarest! Vi er mange som følger med her.

Her er et eksempel til fra Tromsø: 
http://www.nrk.no/troms/flere- eldre-ma-dele-sykehjemsrom_-_- du-far-ikke-noe-privatliv-1. 12214337. Riktignok et år gammelt innlegg. La oss håpe det nå er bedre, men dessverre har jeg mine tvil.

Er det slik at det ikke er så nøye med våre eldre? Når de kommer over en viss alder bør de da bare ta til takke med det de får? Ville du eller jeg bodd sammen med en fremmed på ett rom?  Nei, ikke en dag engang, mens våre eldre må tolerere dette. Hvorfor det?

Hvor er logikken Bent Høie? Jeg forsøkte å spørre deg på twitter men du svarte ikke. Forstår at du er opptatt av langt viktigere saker enn dette. Men kan du forstå at for dem det gjelder er dette fryktelig frustrerende, å miste privatlivet sitt den siste tiden de har igjen å leve. Er det dette som kalles verdighet? Da henviser jeg til den såkalte "Verdighetsgarantien". Den som mange har hørt om men ingen forstår hvorfor er laget. 

Hva er vitsen med slike forskrifter hvis de kan tolkes akkurat slik byråkratene ønsker og vil? Når jeg leser dette om dobbeltrom kan jeg ikke med min beste fantasi klare å tolke det på noen annen måte, men det klare utrolig nok de som sitter og bestemmer. Får de egen opplæring i hvordan de kan tolke forskrifter og lover til beste for kommunen sin og dennes økonomiske situasjon? 

På Nasjonal etikk konferanse innledet du som helse og omsorgsminister Bent Høie dagen med å slå fast at «Etikk er kvalitet».
For meg er det jeg har skrevet om her et stort etisk dilemma som det snarest bør ryddes opp i. Hvis vi bare hadde fulgt våre lover og forskrifter ville eldreomsorgen ha vært helt annerledes. 

Du bør innføre etisk refleksjon og veiledning som obligatorisk for oss som jobber med pasienter, også for lederne. Det forebygger sykemeldinger og bedrer arbeidsmiljø. Vi står nemlig i mye tøft når vi arbeider med og hos syke og døende mennesker, og det har vi behov for å bearbeide.

Nå vil Regjeringen i tillegg utvikle et felles verktøy for å sikre god praksis på alle sykehjem; en såkalt «Trygghetsstandard på sykehjem». Mer penger ut, mer byråkrati og flere sjekklister. Behøver vi egentlig flere slike verdiløse tiltak, og hvem skal tolke om det blir bedre? 

Jeg foreslår heller at dere begynner med å lytte til helsepersonell som sier at vi behøver mer bemanning, tid og kompetanse. Hører dere ikke alle som sier dette Bent Høie? Hører dere ikke at både pårørende og pasienter sier det samme? Nemlig at pleierne ikke har tid til pasientene fordi de har så mye å gjøre. Rett og slett så enkelt er det. Vi behøver ikke et nytt verktøy for å finne ut dette. Det kan jeg si her og nå etter alle tilbakemeldinger, mailer og samtaler jeg har hatt i forbindelse med siden jeg har opprettet "Verdig eldreomsorg". Nå teller vi snart 40 000.

Gi helsepersonell tillit og tid til å utføre faget sitt, og jeg skal garantere deg at det blir færre avvik og færre sykemeldte. Og vi vil få fornøyde og glade pasienter og pårørende. Det koster nok kanskje litt akkurat her og nå, men vi vil spare på litt lengre sikt.

Vi beøver også ledere som ser de ansatte, pasientene og pårørende. Ikke ledere som er en forlenget arm av det byråkrater uten erfaring fra pasientrettet arbeid sitter og bestemmer. Ikke gjør ting vanskeligere enn det egentlig er.