Lest i avisene i det siste: «Nord-Trøndelag FrP er bestyrtet, frustrert og meget skuffet over den behandling tidligere arbeids- og sosialminister Robert Eriksson (Verdal) har fått ved de senere endringer av Regjeringen», står det i brevet som Dagbladet publiserte 21.12.15.

Den søte juletid var ikke søt nok for partilaget i den nordligste delen av Trøndelag. Likevel hjalp det litt at Per Sandberg, fra Skogn i Levanger, fikk plass rundt Kongens bord. Per flyttet, og var ved forrige valg sørfylkets toppkandidat, for å rydde plass til nye talenter nordfra. Han kvitterte med å flytte bopæl til Senja, litt lenger nord for Trondheim.

Sånn sett kan en si at regjeringsmedlemmer gjør sitt for å eksemplifisere hva midlertidighet i arbeidslivet betyr. Tidligere statsråd Eriksson er tilbake i Verdal, og forteller i flere medier at han ikke vil behøve å gå til NAV. Han er vant til å pendle, så resten av landet er innen rekkevidde blir vi fortalt.

Per har satt ny rekord i politikerpendling, og nå altså i representasjon langtfra bosted og valgsted. Som polakker med familier ved Østersjøen men til daglig i arbeid ved flere steder på Østlandet, har han tilsvarende lang vei hjem fra jobben.

Han flyr oftere forbi valgkretsen Sør-Trøndelag nå, fiskeriministeren. Men skal en lete etter felles utfordringer som arbeidsmigrasjon virkelig medfører, har både dette og det andre regjeringspartiet lite lært.

I helsevesenet har svenskene for en tid siden snudd nesa hjemover, og i flere andre bransjer sier de også "hej då" til Norge. Utfordringene er også betydelige utenfor helsevesenet.

Fellesforbundet i LO har sagt det lenge, og de har rett i at for stor samtidig utsetting av arbeidsoppgaver er en stor utfordring. Vi ser blant annet i byggebransjen at offentlige etater er ledende i prispressing, som ofte medfører manglende fokus på kvalitet i både sluttprodukt, leveransevilkår og kompetansekrav. Da vet vi alle at organisasjonsoppslutningen er under press. Det er i slike samfunnsprosesser at økonomien oftest skifter farge. Det er et sykdomstegn.

La oss ønske oss en samfunnsøkonomi som tåler en offentlig diagnostisering. Utført av offentlige myndigheter, med tilsvarende transparente prosesser - og kompetente medarbeidere som ikke er bekymret for om de mister jobben hvis konklusjonen medfører litt offentlig etterspill.

Det er i nedgangstider nordmannen historisk har vist sitt sanne jeg. Sammen. Det klarer vi bare med felles ressursbruk og en kompetent offentlig sektor, der helsevesenet fremdeles er en inkludert garanti for alle. Enten du er gjestearbeider eller statsråd på prøve.

Det er mørkt i deler av året her mot nord. Norge har lange mørke dager om vinteren, og mørkere blir det jo lengre nord du kommer. Likevel har vi samme regelverk for arbeidstid og hvile uansett om det er mørkt eller lyst. Moderne mennesker håndterer vel slikt, vil mange si. Sikkert, tenker jeg, men det er ikke så avsindig lenge siden vi fikk en ferielov som baserte seg på at barn fra mørke vintre skulle få rett til å oppleve lys og varme, og produsere vitamin D i lys av sola om sommeren. Kroppen reagerer annerledes i mørketid.

Har noen glemt alt dette?

Det regjeringsnedsatte utvalget som har sett på arbeidstid tenker ikke mye på dette. Det er faktisk slik at retten til 8 timers sammenhengende søvn nå kan bli truet. For turnusarbeidere i helse- og omsorgssektoren er dette realiteten som ligger i innpakkede vendinger fra utvalget. Reisetid til og fra jobb, samt noen praktiske omsorgsoppgaver i eget hjem, fratar mange (særlig kvinner) denne muligheten om arbeidstid skal strekkes lenger på kveld og i helg.

Å legge et større ansvar på den enkelte arbeidstaker og frata makt fra de tillitsvalgte som kan være veivisere for flere, er ikke løsningen på deltidsproblematikken eller rekrutteringsutfordringene. Vi trenger økt forståelse for hverandres behov. Hva om vi ble enige om tilrettelegging og tilpasning, der målsettingen er å skape en arbeidssituasjon hvor flere kvinner i helsesektoren skal jobbe heltid. Skal vi rekruttere og beholde, må vi gi ordet «fleksibilitet» et nytt innhold. Ikke bare fleksibilitet til å smøre arbeidstimer tynt utover et helt døgn. En 100 prosent stilling blir ikke større av at den strekkes ut over lengre deler av dag og uke. Skal vi beholde folk i jobb, må vi også ivareta arbeidshelsa.

Det inkluderer å sikre seg uthvilte, friske arbeidstakere. Retten til 8 timers søvn må ikke ende opp som vår drøm og regjeringas mareritt.

"Fint! Eg kan laga ei liste over når eg kan jobbe, sånn at tida mi ikkje brukast opp på feil folk. Kan eg ikkje velge noko sjølv? Du, men då må eg vere for mykje borte frå alle dei aktivitetane eg likar. Det går ikkje, det. Då kan eg like godt jobbe på kjøpesenteret der borte. Eg tener meir der."

Det er ofte snakk om arbeidsmiljøet, om det er godt eller dårlig, om det er fruktbart eller begrensende, om det er tøft eller ivaretakende. Ofte er det ulike meninger om hvordan et arbeidsmiljø er og hvordan det skal være, og også hvem som har ansvaret for at et arbeidsmiljø fungerer som vi ønsker.

Så hva er egentlig dette arbeidsmiljøet? Eksisterer det på egen hånd? Har det et liv for seg selv? Er det i det hele tatt påvirkelig av noe eller noen utenfra? Er det konstant eller i konstant endring?

Jeg tror arbeidsmiljøet til enhver tid eksisterer som et symptom på den tilstand alle i arbeidsstokken er i. Symptomene til majoriteten i flokken vil være mest framtredende. Det vil si at dersom størstedelen av flokken kjenner på noe, enten det er glede eller frustrasjon, vil dette vises i størst grad. Andre symptomer vil være tilstede hos enkeltpersoner og dermed ikke så synlige i forhold til de andre. I likhet med kroppen vår, er det noen symptomer som går over av seg selv, uten at noen tiltak er gjort, eller behandling er gitt. Andre symptomer forsvinner ikke så lett, og trenger tiltak for å lindres eller behandles.

Arbeidsmiljøloven legger noen rammer som skal sikre oss et optimalt arbeidsmiljø. Det skal sikre oss at vi er uthvilte når vi kommer på jobb, at vi får i oss mat og drikke i løpet av arbeidsdagen og at vi er ivaretatt gjennom ytre regulereringer. Vi er heldige som lever i et land hvor disse rammene er satt og ivaretar de mest grunnleggende behov. Utenfor dette er det stort rom for tolkning i alle retninger på hva som er godt nok og hva som er mulig å få til i en travel hverdag.

Spesielt i helsevesenet har jeg ofte kjent på kroppen at de krav som stilles til meg ikke alltid er forenlig med god ivaretakelse av meg selv. Jeg går ofte på akkord med meg selv for å hjelpe pasienter som trenger meg. Da kan det hende jeg ikke får spist før mot slutten av vakta, eller må holde meg i stedet for å gå på do når jeg har behov for det. Slike omstendigheter har en tendens til å slite oss ut og når vi har lengre perioder med høyt arbeidspress eller store endringer på arbeidsplassen har vi mindre kapasitet til å se andres situasjon og kjenner mest på hva vi selv har behov for.

I perioder med høyt press er dette ofte situasjonen for både arbeidstaker og arbeidsgiver og man kan havne i en situasjon hvor en begynner å peke fingre på hverandre som årsak til at arbeidsdagen oppleves som slitsom. Denne runddansen kan skape mye støy som gir mange symptomer hos arbeidsflokken. Dersom et arbeidsmiljø preges av mye støy i form av baksnakking, frustrasjon, å ta tilbakemeldinger veldig personlig, å lete etter ”feil” hos andre, å ikke lytte til hva staben har å si fordi det oppleves som ”klaging” osv. Både hos arbeidsstokken og ledere kan alle disse symptomene oppstå i større eller mindre grad.

Like fullt er det støy som tapper oss for krefter og forverrer situasjonen vi allerede befinner oss i, i fellesskap! For til syvende og sist sitter vi alle i samme båt og må jobbe sammen for å holde oss flytende. Gjennom å bare se hva som er støy og ikke, tror jeg en lettere kan få tak i hva som er symptomer man faktisk MÅ gjøre noe med, og hva en kan la gå over av seg selv. Dersom en er fanget i sitt eget støy er det ikke alltid så lett å skille alvorlige symptomer fra mindre alvorlige og forbipasserende symptomer. Noen ganger kan det kjennes ut som om en er prisgitt hva verden rundt en presenterer for en. Jeg tror nøkkelen ligger i å se at det er våre egne tanker om det som skjer rundt oss som skaper hele vår opplevelse av verden vi ser.

Dersom jeg kommer på jobb og ser at hele venterommet er fullt av pasienter og jeg får høre at sykehuset er fullt, blir jeg akutt sliten og motløs i forhold til vakta jeg skal til å ta fatt på. Dette er for meg selve beviset på at det er slik det hele fungerer. Jeg har jo ikke begynt på jobb enda og likevel blir jeg akutt sliten og motløs. Det vil si at det er mine tanker om hvordan vakta kommer til å bli som jeg blir sliten av, ikke selve jobben i seg selv. Det kan hende at jeg kommer til å bli veldig sliten i løpet av vakta, men det kan også hende at det hele løser seg lett og at jeg ikke blir det. Det som er sikkert er i alle fall at når jeg ser at det er mine egne tanker om situasjonen som skaper min opplevelse, så kan dette gi en umiddelbar lettelse og jeg er ikke lenger et ”offer” for situasjonen, men kan i stedet bruke min energi i hvert enkelt pasientmøte.

Å bli kvitt alt støyet jeg skaper i mitt eget hode, gir meg større kapasitet og mulighet til å sortere hva som haster å få gjort noe med og hva som kan vente. Prioritering er en viktig del av min jobb som akuttsykepleier og jeg har best mulighet til å prioritere riktig når jeg har et klart hode. På samme måte har vi alle best mulighet til å se hva som må og kan gjøres noe med i forhold til arbeidsmiljøet og hvilken rolle vi selv spiller i det, når vi har et klart hode, fritt for støy.

Flakstad kommune har virkelig gjort en stor flause. En 92-åring blir sendt hjem rett før jul og nektes å feire høytiden sammen med sin ektefelle gjennom 40 år. Hun er for frisk til å få sykehjemsplass, men hun er for syk til at sykehjemmet vil ha henne over julen sammen med mannen, fordi man mener man ikke har ressurser til å ivareta henne. Verdig eldreomsorg? Etisk? Lovlig? Er det slik vi vil ha det? Jeg blir både forbannet og skuffet, det er ikke slik vi skal drive omsorg i landet vårt. I denne saken er det mangel på vilje, innsikt og forståelse for hvordan situasjonen kunne vært ivaretatt.

Med enkle grep kunne man løst dette på en fin måte og ivaretatt det eldre paret. Jeg mener det handler om dårlig dømmekraft og dårlig ledelse. Ledere på alle nivåer er helt nødt til å tørre å stå foran og ta beslutninger som kan hende går i mot det noen ved en skrivepult sier skal gjøres. I denne saken ville jeg som leder aldri, og da understreker jeg aldri, latt denne damen reise hjem. Lett å være etterpåklok, "forståsegpåer" og arrogant, mener kanskje du? Jeg er ikke det, svarer jeg da. For dette handler om å ta grep og ta beslutninger deretter. I denne saken mener jeg at rådmannen over hodet ikke ser eller forstår hva som skal gjøres. Jeg jobbet som avdelingssykepleier i over 5 år, og tok en del lignende beslutninger. De falt ikke alltid i god jord, men jeg tok dem med god samvittighet fordi jeg ivaretok min lojalitetsplikt for pasienter, ikke for systemet. Et system jeg tidligere har uttalt meg om som et råttent og ødeleggende system. Lilly, som damen heter, ble sendt hjem med hjemmesykepleie. Hvorfor tok ikke sykehjemmet kontakt med dem og ba dem om å møte opp på sykehjemmet for å ivareta henne, hvis de ikke selv hadde mulighet til å gjøre det? Hvorfor trillet man ikke inn en ekstra seng på rommet til ektemannen, slik at de fikk være sammen? Hvorfor bestilte/laget man ikke en ekstra porsjon middag til Lilly i høytiden? Hvordan kan man sende henne av gårde og tenke at dette er i orden?

Du kan lese artikkelen og leserbrevet med Synne Bernhardt som hovedforfatter på nrk.no. (Her er saken omtalt i Lofotposten) Jeg har tidligere skrevet blogginnlegg på sykepleien.noog stilt spørsmål ved ledelse, og sagt at ledere sviker pasientene ved ikke å tørre å stå opp og si fra. Det mener jeg fortsatt at de gjør. Lojalitetsplikten går over stokk og stein, og bidrar som i denne saken til lovbrudd. Jeg oppfordrer til ulydighet, for pasientene og for faget. Ja, jeg gjør faktisk det. I Stavanger kommune presenterte man inntil nylig et bilde av en labrador da man ville vise hva man la i arbeidstakers lojalitetsplikt. Liknelsen med lojaliteten til en labrador er riktignok moderert i etterkant av store oppslag i Stavanger Aftenblad, men hvordan ser lojalitetsplikten ut idag? Lilly skulle aldri vært sendt hjem. Så enkelt er det. Det er faktisk ikke vanskelig å forstå i det hele tatt. Hun og mannen er blitt sviktet på det groveste, og nå refses kommunen kraftig.

Jeg håper og ber om at dette får etterspill og at det lages presedens slik at dette ikke kan skje uten konsekvenser i fremtiden.

Jeg møtte blikket hans. En bunnløs fortvilelse nådde meg. Han skalv på hånda, som kavet i lufta i håp om å finne en trygg hånd. 

Jeg la hånda mi forsiktig i hans. Og holdt den i et fast grep, mens jeg prøvde å formidle trygghet og omsorg.

Så sier han: "Jeg må si at jeg vet ikke helt hvor jeg er. Jeg vet jo at jeg er på sykehuset, men det så stort og jeg har aldri vært her før."

Jeg nikker og smiler mot ham. Bøyer meg ned, og sier lavt at jeg synes også det er fryktelig stort og at jeg selv visste bare veien fra inngangsdøra og til min egen avdeling. "Så du er ikke alene om å synes det er stort og uoversiktlig, men nå er du her hos meg. Og jeg, sammen med flere sykepleiere, skal passe på deg. Hele tiden. Det lover jeg." 

Han smilte mildt tilbake. Som om det nå var oss to mot resten. Vi var på samme lag! Han holdt fast i hånda mi. Og han holdt den fast helt til han sovnet av narkosemidlene som gradvis lammet pust og kraften i den gamle kroppen. Han skulle igjennom en større operasjon. Og der sto jeg, som endel av et stort team, og skulle passe på ham. Sørge for at han kom trygt igjennom forløpet hos oss. Og det er ikke lite å passe på. Derfor kan vi bare ha ansvar for denne ene pasienten, akkurat da. Vi kan ikke spre oss på flere. De må vente. Og så blir det deres tur til å ha hele vårt fokus. Vi kan ikke gjøre feil. Skal ikke gjøre feil. Det finnes ikke tabbekvoter i vår jobb.

Dette var jo bare en av mange mange pasienter. Men altså, noen fester seg. Og denne mannen gjorde det. Han minnet meg på noe vesentlig. Noe jeg alltid var veldig klar over. Og som jeg holdt fast ved. Og fremdeles holder fast ved. 

DET ER MENNESKER VI PLEIER OG TAR VARE PÅ

Det er ikke diagnoser, legemsdeler. De er alle unike på hver sin måte. Ingen kan møtes på akkurat samme måte.  
For oss handler det ikke om penger, og at vi må skynde oss å bruke tida riktig. Man kan ikke skynde seg å trøste, skynde seg å vise omsorg, skynde seg å skape tillit, skynde seg å pleie.

Ingen av oss kan være to steder på en gang. Det tar den tiden det tar. Men når våre rammer består av penger og av ledere som vil ha sykepleien unnagjort i en fei, slik at man når over flere, så blir det konfliktfylt. Det skal være kostnadseffektivt! 

Dette tidspresset genererer frustrasjoner. Frustrasjoner jeg mange ganger har hørt, og hører fra kolleger. Frustrasjoner jeg selv har kjent på, og til tider kjenner på.

Det kan synes som om sykepleien skal måles i penger. Og de som bestemmer at det skal være slik, de kan umulig skjønne hva vi holder på med. Helsesøsteren på barneskolen, kreftsykepleieren som tar seg av en døende og hennes barn, operasjonssykepleieren som passer på hver muskel, hver en sene, hvert et ledd, ja hele pasienten som ikke er i stand til noenting, hjemmesykepleieren som får spørsmål om å koke et egg etter sårstellet.

Ingen kan trøste på to steder samtidig. Ingen kan følge to pasienter inn i døden samtidig. Ingen kan legge inn to katetere samtidig. Vi kan ikke dele oss i to, eller tre for den del. Det handler om verdighet. 
Den gang jeg jobbet som sykepleier på post var det utenkelig at en døende lå alene. Det ble leid inn fastvakter som satt inne hos pasienten. Som våket over den døende. På natta var det alltid en sånn lunhet i dette. Denne tryggheten, vi visste at der alltid var noen inne hos pasienten. Mens vi gjorde unna diverse sykepleieoppgaver ute i avdelingen. Så leser jeg at dette er på vei ut. Folk må dø alene. Jeg velger å tro at dette ikke stemmer. At det slett ikke er gått så langt at man opphever verdighetsaspektet på pengesekkens dystre alter! 

Tilbake til han som søkte trygghet i ei hånd. 

Han var nesten 100 år gammel. Skulle inn på operasjonavdelingen.

Og HER venter ikke vi på pasientene, her skal pasientene vente på OSS! Står pasientene klar på gangen, så får vi dem unna - ja, som på et samlebånd faktisk. Redd? Vel, vi får håpe de på posten har gitt pasienten nok beroligende da. 

Denne gamle mannen var en av disse som skulle stå og vente i ventehallen. Mens vi gjorde oss klar til å ta ham i mot. 
- Men han er jo en utrolig godt voksen mann, nesten 100 år gammel! Kan ikke han få vente på rommet sitt da? Trygghet, vet du. Vi kan vel legge vekk regelboka en eneste gang vel?
- Nix, ring ham opp, han skal vente, ikke vi. Du kan passe på ham.
- Men jeg er jo opptatt med en pasient som skal våkne opp fra narkosen. 
- Da får han klare seg alene, vi som går forbi kan se litt til ham. Det går bra, hva kan gå galt? Ingenting. 

" Da får han klare seg alene, vi som går forbi kan se litt til ham"

Hva slags sykepleie er dette da? Et gammelt menneske, langt hjemmefra. Og bare travle, fremmede mennesker rundt seg. Tar han vanndrivende? Må han på toalettet mens han venter? Våger han å tiltrekke seg nok oppmerksomhet til å få hjelp til å gå på toalettet? Hadde det vært min gamle mormor så hadde hun overhodet ikke våget å forstyrre noen. Ikke om det sto om livet! Jeg stolte ikke på at "vi som går forbi kan se litt til ham". Alle har det travelt. Og fokuserer på sine pasienter. 

Så jeg ble værende på to steder samtidig. Som så ofte før. Det blir venstrehåndsarbeid. Ingen av pasientene fikk hele min fulle oppmerksomhet.Og på operasjonsavdelingen blir det feil. Der skal vi ha hele vår oppmerksomhet rettet mot den pasienten vi der og da har ansvaret for. Fordi det er så mye å passe på. Hele tiden. Ingen av oss skal stå igjen alene på en operasjonsstue med en pasient liggende i narkose. Eller en pasient som er i ferd med å våkne. For mye står på spill.

Så det ble halvveis. Og det beste jeg klarte å gi utfra forutsetningene - litt her, litt der. Og gjør man dette ofte nok, ja så får man nok. Det er ikke tilfredsstillende å jobbe slik, og det kan ikke bli bra sykepleie for den som ligger der og trenger oss fullt og helt.

Og det er jo ikke dette jeg har lært. Og ikke stemmer det overens med hva jeg helt klart mener er riktig. 

Når kan vi slå i bordet med våre kunnskaper, når kan vi forlange å bli hørt i detter rotteracet som for det meste handler om penger og endel mindre om SELVE pasienten? Altså det mennesket med hele seg, følelser, tanker, kropp, sjel, pårørende, sykdom, yrke. Ja, alt. Hele seg. 

Jeg har sagt fra. Dette er uforsvarlig, og dette er jeg ikke med på. Det strider mot alt det jeg har av kompetanse. 

Å sette grenser kan handle om alt fra å protestere på nok en pålagt vakt etter å ha jobbet 3 uker i strekk, og hvor man er dønn sliten. Da kan man ikke passe godt nok på! Da MÅ man si fra. Uforsvarlig (og ulovlig?). For mange krevende arbeidsoppgaver samtidig kan føre til at noe går galt. Fortere enn man aner. 
Skjer det noe, så er det vi, den enkelte sykepleier som blir ansvarliggjort. Og de det i alle fall går ut over er pasientene. Og vi vet at feil skjer. Det er bare å se til Norsk Pasientskadeerstatning. Utbetalingene derfra er formidable. 

Det hjelper ikke å fylle ut skadeskjema, det hjelper ikke å tenke at dette skal aldri skje igjen. Uten at man tar fatt i grunnene til at feil skjer. Noen ganger er det ren og skjær tankeløshet. Men jeg våger den påstand at når en skal gjøre jobben man før var to til å utføre, da er vel risikoen for at en og annen feil blir begått vel? Jeg skulle likt å vite hvor mange feil som begås på grunn av tidspress. 

Ser vi på en annen yrkesgruppe, og en spesiell sak, så var det altså tidspress som gjorde at det holdt på å gå fullstendig galt, da disse to ungdommene på UNN fikk 40 ganger mer Metotrexat, enn det de skulle ha (det er bare å google, metotrexat ungdommer UNN). To liv kunne gått tapt. Fordi man ikke har nok folk på jobb. Til dobbeltsjekk. Til å gjøre jobben. 

Hva med å bare la oss få være sykepleiere, la oss få gjøre jobben vår ordentlig. Og sette rammene deretter!
Sykepleie kan ikke være på billigsalg. Enten gjør man det ordentlig og det tar den tiden det tar, eller så blir det til at vi må vi skynde oss. Og vi strekker oss. Langt. For å klare å yte sykepleie av god kvalitet. Men hvor lenge orker man? Hvor lang tid tar det å brenne ut en sykepleier som jobber om kapp med tiden? Og som må jobbe på en "kostnadseffektiv måte"? Pasientene blir uansett salderingsposten. Og det er ikke noe fint å se på. Det strider mot alt vi noen gang har lært.

Hvor lang tid tar det? 

Fra tid til annen kommer jeg over artikler som omhandler depresjoner.

I det siste har jeg lest mer enn vanlig om dette. Og det gjør at jeg husker tilbake. Jeg har vært der. En gang var jeg der, jeg også. Hvor depresjonen lå som et truende mørke over meg, i ferd med å kvele meg.

Så derfor har jeg sånn en sympati med de som sliter med dette, for jeg vet hvor mørkt det kan bli. Jeg vet hvor farlig det kan bli. Jeg vet.

Depresjon er farlig. Og depresjon er vanskelig å få behandling til - fordi den ikke finnes enkelt tilgjengelig, med mindre du har flere tusen kroner til overs etter at alt annet er betalt. De private psykologene. Der timene koster masse penger! Og det å behandle en depresjon kan faktisk ta tid. Og da bli dyrt.

Jeg synes det er så himla rart at det fokuseres så lite på psykisk helse. Disse lidelsene utgjør jo en temmelig stor del av sykemeldingene her i landet.

Men ingen politikere tar skikkelig grep, viser vilje og handlekraft til å gjøre behandling for psykiske lidelser like lett tilgjengelig som behandling for andre lidelser er. Å få time hos fastlegen for bihulebetennelse er ikke så vanskelig. Å få behandling for diabetes er heller ikke spesielt utfordrende. Eller migrene, eller ørebetennelse. Eller, eller og eller. Lista er lang. 

Mens en som går der og føler at livet bare er svart, som ikke klarer å forholde seg til verden, som ikke orker å gå på jobb - han/hun kan gjerne bare få beskjed om å "ta seg sammen", av fastlegen. Av arbeidsgiver, av familie, venner og gudene vet hvem som nå egentlig ikke vet hva de snakker om.

Kan man si det? Ta deg sammen, til en med en brukket fot? Kan man be en med diabetes, cøliaki, allergi om å bare ta seg sammen? Vel, hvis vi skulle gjort det, så ville jo dødstallene på for eksempel pasienter med diabetes skutt i været.

Er du allergisk mot vepsestikk og man bare sier "ta deg sammen" om vepsen har stukket, så vet vi jo at dette kan føre til døden.

Så vi behandler. Vi iverksetter og vi jobber mot å forebygge for tidlig død.

Men når det kommer til å få redusert dødstallene hos de som sliter med en eller flere psykiske lidelser - se DER snakkes det ikke så mye om å forebygge. Joda, i visse fora, og man har så fine intensjoner fra politisk hold. Men derfra og til konkret og virkelig handling er det snakk om lysår. Virkelig. 

Det er jo bare å se på statistikken det. Tallene der forteller oss at det gjøres altfor lite for å få ned dødstallene.

Når fastlegene river seg i håret og bare kan si til pasienter som sliter at det ER umulig å komme inn til psykolog igjennom det offentlige helsevesen - hva da? Hva skal en fortvilet stakkar da gjøre? Ta seg sammen? 

Hvis en med en mild depresjon vet at det er vanskelig å komme inn til psykolog, til en pris man har råd til, så kan det vel lett hende at dette mennesket lar være å oppsøke hjelp. Det nytter jo ikke. Og hva da om denne milde depresjonen utvikler seg til å bli moderat? Alvorlig?

For det kan bli virkelig svart! Og da kan jeg love deg at det ikke bare er å ta seg sammen! Ikke i det hele tatt. For er det noe man vil, så er det ut av det mørket. Men man finner ikke utgangen...

Når jeg leser dødsannonser hvor det står at "xxxx valgte å forlate oss", så lurer jeg på om dette mennesket følte at der var flere valgmuligheter igjen? Vi som står utenfor vet jo at det er det, men den som kaver i mørket alene, uten hjelp, klarer kanskje ikke å se dette? Da MÅ man ha behandling og hjelp. Før utgangen blir så fatal. Før det får utviklet seg til å bli så mørkt og så svart at man ikke finner veien.

Jeg har i grunnen ikke vært så åpen omkring min egen depresjon. Men kanskje det er på tide? Kanskje jeg skal si noe om det? For å være med å kaste lys over et viktig helsemessig anliggende!

Jeg føler jeg kan snakke med tyngde og autoritet når det gjelder dette - fordi jeg har vært der selv! Jeg VET hvor forbanna tungt dette er! Og jeg blir sint og frustrert når jeg ser at der stadig ikke gjøres stort for å lette tilgjengeligheten til hjelp for den som sliter med for eksempel en depresjon.

Strikken i mitt liv ble strukket for langt. Kapasiteten min til å håndtere livet og de krav som ble kastet på meg, forsvant. Og jeg beveget meg sakte, men sikkert inn i dette mørket jeg synes depresjonen dreier seg om. 

Jeg hadde en lege som forsto, han ba meg ikke bare om å ta meg sammen. Jeg hadde en fantastisk leder som forsto, og som heller aldri bare ba meg ta meg sammen.

Og jeg klarte etter lang tid å få hjelp hos psykolog. Jeg gikk til psykolog i omtrent ett år. For å bearbeide tidligere hendelser, det handlet om så mye som jeg bare hadde parkert og ikke gjort noe med. Reaktiv depresjon heter det når det er på grunn av utenforstående hendelser. Endogen heter det visst, om det ikke er noen åpenbare hendelser som bidrar til depresjonen. Jeg er ikke så inne på dette, men jeg er fullstendig klar over hva som utløste min depresjon. 

Det var på høy tid at jeg kom inn, og det sa psykologen min også: "Jeg sitter her og tenker at du skulle vært her for lenge siden." Det sa hun. Og hun hadde rett. Men å komme igjennom det nåløyet der var ikke lett. Men omsider klarte jeg det. Og fikk behandling.

Men så skal det legges til, og dette er viktig. Det var ikke bare det å gå til psykolog som stablet meg på bena igjen.

Arbeidsgiveren min var en svært sentral faktor her. Min nærmeste leder.

Hun hadde alltid en åpen dør for meg. Jeg kunne sitte på kontoret hennes og gråte ut min fortvilelse over at jeg ikke orket å jobbe. At jeg følte meg helt udugelig. Hun lyttet med omsorg. Hun klandret meg aldri for at jeg var ute av dansen.

Men det hun gjorde, som jeg tror var avgjørende hva meg og jobben angikk, var å stille ett eneste krav. Kom på jobb - litt! Noen få prosent. Du trenger ikke jobbe engang sa hun. Bare være her! Så jeg var for det meste sykemeldt 90 prosent denne perioden. 10 prosent på jobb. Fordi jeg visste at dette ble på mine premisser. Jeg var ikke i stand til å jobbe, men jeg var i stand til å VÆRE på jobb! Oppholde meg der, ti prosent! 

Tenk å ha en slik sjef? Tenk så mye omsorg det lå i dette kravet? Som jeg egentlig syntes var pyton. Kunne jeg ikke bare få være i fred? Helt i fred. Men i ettertid ser jeg verdien av dette at hun ikke lot meg være i fred.

Men uansett hvor mye jeg ønsket å være i fred, så fanget jeg likevel opp at dette var krav stilt i ren skjær omsorg. Ikke for at hun skulle få en eller annen vaktplan til å gå opp. For jeg var ikke i stand til å bidra så mye på jobb på denne tiden. Men hun skjønte at jeg trengte å komme meg ut døra hjemmefra. Og hun skjønte at dette ville gjøre veien tilbake lettere når det kom til å skulle bli fullt arbeidsdyktig igjen. For er du borte lenge lenge lenge, så kan jeg forstå at man nærmest får angst av å skulle møte jobben igjen. 

Jeg hadde jo en kort periode der jeg var 100 prosent sykemeldt. Men da kalte sjefen meg inn for å bare snakke med henne. Så en gang i uka, igjennom 100% sykemeldingsperioden min, så måtte jeg inn på teppet hos sjefen. Men på en god måte. 

Så veien mot målet kan man vel nå på mer enn en måte.

Men først og fremst må man kunne tilby behandling til den som er syk. Så bør kanskje arbeidslivet også ha plass til de som er i knestående? For det tror jeg nemlig det ikke er overalt. Det er ikke alle som har en sjef i samme kaliber som det min sjef er i.

Uansett hvilken type jobb man har, om det er i det offentlige eller privat - er man syk, så er man det! Og da kan jo arbeidsgiveren velge sin strategi deretter. Arbeidsmiljøloven er som den er, men til syvende og sist er det lov å være medmenneske også. 

Og til den som er syk, til den som sliter, så vil jeg også si, som andre som har vært der jeg har vært, vil si. Ikke gi opp! Om ikke hjelpen er der umiddelbart og så enkelt tilgjengelig som den er når du er fysisk syk, så finnes den der. Man må bare ikke gi opp. For gir du opp så finnes det jo ingen angrefrist ...

Er det noe som kan skje alle, så er det å bli rammet av en depresjon - livet kan snu på sekunder, så betaler du prisen for det kanskje mange år etterpå. For slik kan en psykisk lidelse utarte seg. Og noen kan rammes lettere enn andre. Jeg er blitt betegnet som sterk, en som tåler mye, en med såkalt høy resiliensfaktor eller hva det nå ikke heter. Og jeg ble rammet. Så dette kan skje hvem som helst. Det kan kanskje være en slags trøst for de som sliter. Og det kan kanskje bidra til å fjerne noe av tabuene omkring psykiske lidelser.

Fordelen med å ha vært der jeg har vært, er at jeg kjenner signalene. Det gjør ikke du som aldri har vært der. Det er forskjellen på oss. 

Selv om ikke det fra politisk hold er spesielt stor interesse og engasjement for å gjøre helsehjelpen lettere tilgjengelig, kan ikke vi bare bli enige om at det der med å be folk med depresjoner, om å bare ta seg sammen er fåfengt, respektløst og helt bak mål? Takk, da er vi enige.

(innlegget er første gang publisert på min egen blogg: www.mayforsberg.blogg.no)

Jeg ble veldig glad da jeg fikk være en av bloggerne for Sykepleien, og jeg har fra før publisert to innlegg på Sykepleien.no: "Ja, det gjør noe med meg"og "Enkle grep for en bedre eldreomsorg".

Jeg er sykepleier og har jobbet i eldreomsorgen, først på en avdeling for personer med demens og så på en lindrende avdeling. Jeg har de siste årene fått en del helsemessige utfordringer som dessverre gjør at jeg ikke lenger kan jobbe i pleien, og jeg er for tiden ikke i jobb. Men jeg følger med, holder meg oppdatert og er spesielt opptatt av eldreomsorgen. 

Som sykepleier ved sykehjem så jeg en utvikling jeg ikke kunne la være å protestere mot. Å kunne hjelpe mennesker med sykdommer, lidelse og hjelpebehov er det helsearbeidere ønsker å bruke sin kompetanse på.

Jeg tror vi nå er vitne til et byråkrati som presser leger og sykepleierne på en måte som krenker deres faglige integritet. Helseøkonomer og såkalte prioriteringsutvalg er med sine tiltak og retorikk med på å kvele dette. Pasienten og menneskeverdet blir redusert til et tall! 

Vi kan ikke godta at noen blir prioritert bort eller satt opp mot hverandre. 

Følger vi de etiske retningslinjer når vi må lukke øynene for det vi egentlig vet er rett, bare fordi vi skal oppfylle avdelingens krav til effektivitet? Skjønner ikke politikerne at det er mennesker vi har med å gjøre, at de har et menneskeverd som skal ivaretas? Å respektere det enkelte mennesket og dets iboende verdighet vil si å se ham eller henne slik de er nå, men også slik de engang var. Å respektere er å vise tillit og å gjøre seg tilliten verdig. God omsorg krever noe av deg som pleier! Både av kompetanse og ikke minst tilstrekkelig tid.

Derfor startet jeg Facebooksiden "Verdig eldreomsorg"i februar i år. Jeg ville gjøre litt nytte fra sofakroken. Lite visste jeg da at denne siden skulle bli så stor og at folk ville engasjere seg så til de grader. Vi teller i dag snart 32 000, og siden vokser for hver dag. 

Jeg mener det er viktig å vise at det ikke bare er et innlegg her og der i media, men det er mye som skjer i eldreomsorgen som ikke er av positiv karakter. På siden "Verdig eldreomsorg" synliggjøres alt fra media på én side.
Noen skriver at de blir deprimerte og ikke orker å lese om det negative og uverdige som faktisk foregår. De ber meg heller skrive om alt det positive som skjer der ute.

Og vi skal ikke glemme at det faktisk skjer positive ting i eldreomsorgen også, noe som er viktig å få frem. På den måten kan vi kanskje lære noe av hverandre. Slike innlegg er like velkomne på denne siden. Jeg er også på utkikk etter dette hver dag, for det er ingenting som gleder meg mer.

Men vi kan ikke lukke øynene for det som faktisk ikke er bra! Når eldre mennesker ikke blir behandlet med verdighet, om det så bare er noen få ja da mener jeg vi må få det frem i lyset. Tenk om det var din egen mor eller far. Eller deg selv om noen år ...

Mitt håp er at denne siden også kan få oss som er helsepersonell til å stå sammen. Mange våger ikke å si fra om uverdige og uforsvarlig ting på arbeidsplassen fordi de er redde for konsekvensene. Er du organisert bør jo fagorganisasjonen støtte deg, men her tenker jeg også siden kan bidra. 

Jeg tror på samarbeid mellom de som har et felles mål. Vi må fremheve hverandre og stå sammen, ikke bare være opptatt av å fremme oss selv eller vår egen sak eller organisasjon. Som helsepersonell er vi talsmenn for pasientene, og sammen er vi så veldig mye sterkere.

Jeg opprettet også en bloggsom har tilknytning til siden "Verdig eldreomsorg", hvor jeg selv skriver, men også inviterer andre til å skrive. På den måten kan jeg dele innlegg både på facebokk og twitter, og på twitter heter siden "@VerdEldreomsorg".

Jeg skriver på en enkel og forståelig måte for alle, og har opplevd at dette appellerer til veldig mange. Slik var jeg også som sykepleier, opptatt av at alle skulle forstå informasjonen de fikk fra legen og oss som pleiere. Dette tror jeg skaper en grunnleggende trygghet, òg fører til at pasienter og pårørende våger å spørre meg om alt de lurer på.

Da jeg ble spurt om å blogge her ble jeg overrasket, nettopp fordi jeg skriver slik som jeg gjør. Jeg kommer til å blogge mest om eldreomsorgen, om etiske dilemmaer som oppstår og andre temaer som dukker opp på siden "Verdig eldreomsorg" eller andre steder. 
Så da håper jeg du vil lese det jeg blogger om, og kom veldig gjerne med kommentarer og innspill.

23. november kom det endelig. Budsjettet alle har ventet på. Noen med spenning og forventning, andre med gru.

I spesialisthelsetjenesten var nok forventningene noe avdempet da vi allerede hadde mer enn nok med å finne kutt som tilfredsstilte helseministerens «tidenes helsebudsjett». Ja, kutte. For det er resultatet av «økningen». Regjeringen med samarbeidspartiene kom med lite nytt, annet enn mer salt i et allerede gapende sår. Hvordan kan tidenes helsebudsjett bli til trekk og kutt?

For St. Olavs Hospital sin del er den kronemessige budsjettøkningen på 316 mill. i 2016. Når vi trekker fra prisvekst, pensjon, økte kostnader som følge av den økte rammen, øvrige endringer i finansiering og andre forventede endringer så «skylder» vi 253 millioner. Det som i alle år hadde navnet «underskudd» er nå døpt om til «utfordring», men det er det samme. Vår direktør sier han ikke kan sende en uforsvarlig stor og uløselig «utfordring» til klinikkene. Han har løst dette ved å «bare» gi en utfordring på 86 millioner, dette må de kutte enten de vil eller ei. Det gjenstående underskuddet blir da 167 millioner for vår del.

Om man legger godviljen til og har tro på at alle mulige prosjekter går godt og all innsats slår til og det ikke kommer flere dyre medikamenter eller løsninger i løpet av hele 2016, så mener vår direktør at vi KAN greie å finne en løsning for 105 av disse 167 millionene. Ja, dersom alt annet går fint og ingenting skjer på noen annen front, altså. Noen som har tro på det? Ikke jeg heller.

Men uansett om dette skulle gå, så gjenstår fortsatt 65 millioner i underskudd som vi ikke har funnet gode tiltak for. Skal vi slutte å vedlikeholde det nye sykehuset og la det forfalle? Skal vi slutte å investere i sårt tiltrengt utstyr og kompetanse? Disse forslagene KAN gi oss slakke til å løse resten av underskuddet, men er ikke det å pisse i buksene for å holde varmen?

Dette var situasjonen fram til kl. 19, onsdag 23. november. Og så kom de fire partiene med et spikret resultat. Ille hadde blitt til verre. Langt nede, kryptisk skrevet (med håp om at det er vanskelig å oppdage?) i tallmaterialet, under overskriften «Reduserte utgifter og økte utbytter» finner jeg følgende: Kapittel 732 post 74 – basisbevilgning Helse Midt-Norge, redusert rehabilitering helsebygg: -7,5 mill, kapittel 2751 post 72 – innsparing i medisinsk forbruksmateriell: -27 millioner og pent plassert under diverse: effektiviseringsreform øke med 0,1 %: 303 262 000,-

Helse Midt-Norge skal altså unnlate å rehabilitere de sykehusene som malingen allerede flasser av, dette angår kanskje ikke oss på St. Olav i første omgang, men er tragisk for dem som sliter med gamle og dårlige bygg. Kvalitativt godt for pasientbehandlingen der er det heller ikke. Vi skal kjøpe mindre forbruksmateriell. Det vil, svært forenklet, si mindre plaster, bandasjer, hansker og lignende. Samtidig skal vi behandle flere. Hvem av disse skal man ikke gi plaster? Hvem skal vi utsette for infeksjonsfare ved å ikke bruke hansker? Det står det selvfølgelig ingen ting om, det blir opp til oss å avgjøre … 

Plaster til «budsjett-såret» får vi i alle fall ikke. Jeg har aldri hørt at den effektiviseringen vi har bedrevet de siste 10 årene er en del av en reform, men det er det tydeligvis. Disse 303 millionene er jo fordelt utover alle statlige sektorer, men jeg er helt trygg på at også vi i spesialisthelsetjenesten får vår andel av trekket. At statlig sektor skal effektivisere er i og for seg greit, men da må helseministeren spille med åpne kort. Den reelle effektiviseringen i spesialisthelsetjenesten er langt over de prosentene det budsjetteres med. Dette vet helseministeren meget godt, men det passer kanskje ikke inn i politikken å si det så høyt?

Resepten er altså mer helse for hver krone, medisinen er færre midler til å gjøre enda mer i et sykehus der ansatte løper mer og raskere enn noen gang. Er dette Høyres «nye ideer og bedre løsninger», FrPs «en enklere hverdag», KrFs «menneskeverd i sentrum» og Venstres «folk først»? Hvordan dette vil slå ut på sykefraværet og deretter økte kostnader for staten det skal jeg ikke spå, men jeg har mine tanker.

Jeg er sikker på at styre og ansatte kommer til å presenteres for et budsjett som "går opp", men er svært usikker på om talltriksingen for å få det til er en god løsning. Det vil i beste fall være en nødløsning for ett år. Det som er helt sikkert er at «tidenes helsebudsjett» fra Høie er enda mindre penger ute i klinikken der behandlingen av pasientene faktisk skjer.

Hva er et sykehjem? Tjaa, hva er det egentlig? Vet vi det?

Er et sykehjem det som i gamle dager het Gamlehjemmet?

Eller hva er et sykehjem, egentlig?

Jeg tror nok at ordet sykehjem får mange til å tenke noe i de baner at det har noe med hjem for noen eldre mennesker gjøre. Men det er i alle fall ikke slik at alle gamle mennesker bor i sykehjem. Mange eldre mennesker bor også hjemme hos seg selv, livet ut. Og dessuten, hva er det å være gammel?

Om geriatri, det vil si den medisinske spesialitet som omhandler sykdommer hos eldre mennesker, står det på Wikipedia: «Geriatrisk medisin er ikke spesifikt aldersdefinert, men de fleste pasientene vil være over 65 år gamle, og problemene som håndteres best av spesialiteten geriatri blir mye vanligere i aldersgruppen 80+.»

Men alt er i endring, og i utvikling. Alt er også individuelt. Noen blir gamle før andre. Men hva som er å være gammel er også i endring. Jeg er 54 år og jeg føler meg overhodet ikke gammel. Da min far fylte 50 år kom en eldre nabo og gratulerte han med dagen. Jeg tror ikke pappa følte seg spesielt gammel på den tiden. Denne naboen var en eldre mann som ofte snakket om hvordan ting var før. Etter å ha gratulert pappa, fullførte han sin hilsen på følgende måte: «ja, når en vart femti år fær i ti’n, ja, da skull en no snart døy da.» Rett var nok dette også, for så vidt. Hva som er gammel; -ja, det endres.

Så hvem er det da som bor i sykehjem? Eller aldershjem? Eller hva det nå er?

Det skal i alle fall være et slags velferdstilbud. Et tilbud som skal hjelpe der individet ikke klarer dette helt på egen hånd?

Mine tipptippoldeforeldre, Kjersti og Arnt, døde i 1848 og i 1867. Arnt gikk på legd, da han døde. Det var den tidens form for velferd, og sikkert ikke noen god form å bli gammel på. Men en velferdstjeneste var det, på et vis? Sønnen, min tippoldefar Anders og kona Randi, min tippoldemor, de ble husmannsfolk uten jord, på min oldefars gård. Dette var også en form for velferdstjeneste. En forbedring, vil jeg tro, en utvikling? Men det jeg vil fram til med disse slektsdetaljer er noe om at vårt samfunn alltid har hatt noen former for å ta ansvar, og ta vare på. Det har vært utvikling i dette, men spørsmålet er om all utvikling er positiv utvikling? Det skal jeg ikke ta stilling til her. Jeg vil bare komme fram til hva et sykehjem i 2015 er, sånn gradvis.

I februar 1936 flyttet de første beboerne inn på Soknedal gamlehjem. Det var min egen farmor som fikk gjennomslag for dette i herredsstyret, mot ordførerens forslag om å vente til etter neste kommunevalg. Huset var satt opp med midler fra Sanitetsforeningen, og sto ferdig 11 år tidligere, i 1925. Sanitetsforeningen var en viktig drivkraft i frivillighetsarbeid rundt omkring, og på denne tiden var det innsatsen mot tuberkulosen som var foreningens første og største arbeidsoppgave. Men de hadde også et annet fokus rettet mot fattigdommen. Trolig såg de en forbindelse mellom sykdom og fattigdom og i Soknedal ønsket de å ta gammelheimen i bruk til sitt egentlige formål. Men å få kommunen til å drifte dette tok altså sin tid, men det var nødvendig selv om huset alt var på plass.

I våre dager er disse aldershjem, eller gamlehjem, på tur ut. Aldershjem legges ned, og det er omsorgsboliger som tar over det som var aldershjem før. Fordi aldershjem etter hvert utviklet seg til å være institusjoner der det skulle ligge store krav til selvhjulpenhet, og intakte funksjoner, med mindre behov for hjelp fra sykepleiere og hjelpepleiere. I omsorgsboliger har beboerne egne leiligheter, men det finnes tilbud om hjelp fra hjemmebaserte tjenester til ulike behov, og ofte er det vel mulighet til å få kjøpe og spise middag i et felles spise-/oppholdsrom. Institusjonens rammer skal imidlertid være fraværende i disse omsorgsboligene.

Men ikke alle kan klare seg i omsorgsbolig. En del har sykdommer som gir større og mer omfattende hjelpebehov enn det som er mulig å yte i en omsorgsbolig. Det kan være medisinske behov som er så utfordrende og komplekse at kontinuerlig tilsyn er nødvendig, for eksempel smertebehandling eller intravenøs antibiotikabehandling. Det kan være sykdommer som er slik at de i seg selv skaper behov for kontinuerlig tilsyn for å kunne ivareta liv, helse og verdighet. Mange typer og grader av den somatiske sykdommen demens kommer inn under dette punktet.

Disse pasientene må i sykehjem, for kortere eller lengre tidsrom, og kan ikke være i omsorgsbolig. Det er heller ikke behandlingstilbud som dagens sykehus tar seg av. Her har det vært enorme endringer, og mye utvikling gjennom de seneste årene.

Da jeg var ferdig utdannet sykepleier i 1984 hadde vi i sykehusavdelingene der jeg jobbet, pasienter som ventet på sykehjemsplass i mer enn halvår. Norges eldste menneske, en dame på noen og hundre år, bodde fast i en avdeling ved Aker sykehus i flere år, på slutten av åttitallet. Også fordi hennes alder gjorde henne interessant for den tidens geriatere. På sykehjemmet der jeg jobbet noen ferier mens jeg var student, bodde det i mange år mennesker som var så å si selvhjulpne. De bodde der bare fordi de var gamle. De fikk hjelp til å dusje annen hver uke, men det var det.

Jo, det har vært en utrolig utvikling.

Så hva er da dagens sykehjem?

Tja, det tror jeg må vente til «neste episode». Jeg kommer tilbake med mer neste år. J

Ha en riktig god jul.

Når jeg leste endringsledelse ved universitetet lærte vi om ledere som legger til rette for endringer, om ledere som tar hånd om humankapitalen (de ansatte), om ledere som motiverer, som har langsiktige perspektiver i sin ledergjerning. Ledere som stiller krav og gir tilbakemeldinger, og på den måten påvirker den ansattes opplevelse av kontroll i arbeidet. Om motstand som oppstår i endringsprosesser og hvor farlig den kan være, men også hvor nyttig den er. Uten motstand, uten konflikter - hvor ville vi da vært? Kunne vi da utviklet oss?

Vi lærte også om relasjonslederen og om brobyggeren. Om alliansene, om tilliten eller mistilliten, om at det i systemer som lages alltid er enkeltindivider - som må og skal ha sin plass i det som i mine øyner kan sammenlignes med et stort puslespill. Alle har en funksjon, alle gjør nytte og alle bidrar med det de kan. Hvis vi mister for mange puslebiter, mister vi helheten. For de små delene er de som skaper helheten, og i denne helheten er det plass til mange små deler, individer, som sammen bidrar. Hermeneutisk tankegang dette.

En leder er den som samler troppene og får de til å gå samlet mot et felles mål. Men en leder er også den som tør å lytte til dem som ser at vi kanskje kan ta en litt annen vei mot målet, kanskje skal noen av oss gå den veien, mens noen tar en litt annen vei - og så møtes vi der fremme. For målet, det har vi en felles forståelse av. Veien dit kan vi faktisk nå på ulike måter. Jeg tror vi må se at vi ikke må strømlinjeformes som ledere, for å nå dit vi har satt oss som mål. En leder må tørre å gå inn i ulike perspektiver, og lytte til dem som fremmer andre tanker enn de som allerede er luftet. Endring er noe vi stadig forholder oss til, det er slik vi utvikles. Mye kan sies om dagens arbeidsliv, men statisk, det er det ikke. Dette skal vi lære oss å leve i, fungere i, prestere i. Da er det viktig vi har ledere som kan ha flere baller i luften, og som også ser at alle ansatte ikke alltid er på topp. Livet er tøft i perioder, og i noen av disse periodene kan kanskje den enkelte ansatte ikke yte like mye. Livets faser, livsfasepolitikk. Ikke bare å se på sin medarbeider som gravid eller senior. Men å implementere "livsfasetilnærming" som et HR-verktøy. Småbarnsforeldre og tenåringsforeldre hadde kanskje hatt enda litt mer å gi i de aller travleste årene med en tilpasset arbeidstid, ønsketurnus, 6-timersdag. Middeladrende som plutselig får syke foreldre og igjen ser seg selv i en krevende omsorgssituasjon. Det er mye som skjer i livet, vi utfordres stadig, livet er mer enn å prestere på arbeid - og arbeidslivet er nødt til å tenke nytt når det gjelder disse temaene mener jeg. Samtidig har vi driftshensyn opp i det hele, det er en fin balansegang å ivareta begge deler.

Som leder er det min oppgave å legge til rette for at mine ansatte, mine medarbeidere, skal kunne bidra med alle sine ressurser og kunnskaper. Med sin person og med sin kompetanse. Jeg skal samle, men jeg skal også skjære gjennom ved behov. Dette er det tveeggede sverd ved lederrollen. Du skal bygge relasjoner men du skal også gå foran. Jeg mener at dette gjør en aller best sammen med dem man jobber med til daglig. Medarbeiderne, de ansatte, er de som kjenner hvor skoen trykker, hvor det trengs forandring og hvor det fungerer godt. Min oppgave er å legge til rette for at disse områdene blir sett, tatt på alvor og lyttet til. Jeg blir urolig og bekymret når jeg hører om hvor mange ledere som ikke tenker slik. Der budsjetter har overtatt både sunn fornuft og vanlig folkevett. Ledere som burde gått av for lenge siden, men som sitter i sin lederstol fordi noen skjermer dem. Fordi det er prestisje i bildet, fordi noen andre ledere ikke orker eller evner å ta kampen det er å forandre.

Jeg er sykepleier, og i mitt hjerte er jeg alltid akkurat det, sykepleier. Medmenneske, brobygger, koordinator, samlende og kritisk. Jeg prøver å ivareta alle disse idealene, alle disse karaktertrekkene som en god sykepleier må inneha. Som en sykepleier skal ha. Problemene oppstår når lederne i systemet ikke evner å ivareta kompetansen i sine organisasjoner og den forsvinner ut. Når det ikke står nye krefter klar til å fylle på kompetansehullene. Ledere som ikke ser humankapitalen, som ikke ivaretar det enkelte individ i livsfasene vedkommende befinner seg i. Lederne som ikke ser behovet for individuell tilnærming, langsiktighet, tillit og brobygging. Så jo, jeg tror vi trenger lederne. Men samtidig så tror jeg at vi skal ha en flatere struktur, med mer autonomi hos dem som er nærmest pasientene. La dem avgjøre hva som skal gjøres, når det skal gjøres og ikke minst hvor lang tid det skal ta!

Til sist; det er ikke alle som skal være leder. Det er altfor mange som har lederroller som overhodet ikke hører hjemme i den rollen. Og det er altfor mange toppledere som ikke bytter ut disse, men som istedenfor er med på å videreføre en ukultur med "stolbyttelek" i store virksomheter fordi det er lettere og mindre ubehagelig enn alternativet.

Jul på barne- og ungdomssykehuset

Jul – til glede eller besvær?

Når julen nærmer seg blir vi hvert år minnet på at julehøytiden kan være en vanskelig tid for både barn, ungdom og voksne. Media formidler mye om dette, og kanskje kjenner vi noen som forteller åpent om dette selv? Motsatt kan andre stråle av lykke når de forteller om planer, forventninger og gleder som er i vente. Heldigvis er det slik at mange av oss får oppleve en oppriktig varm og gledelig jul!

Barn/ungdom - rett til aldersadekvat aktivisering på sykehus

Dessverre er ikke sykdom og sykehusinnleggelse "øremerket" alle andre årstider enn jul, høytid og ferie. For noen barn, ungdommer og deres omsorgspersoner og søsken vil det kunne medføre "julefeiring" på sykehus istedenfor hjemme. Dette kan oppleves veldig urettferdig og trist – ja, bortimot uutholdelig for noen!? Til tross for at sykehusenes barne- og ungdomsavdelinger prøver å legge til rette for mange hyggelige juleaktiviteter, for eksempel pynting, juleverksted, baking og servering av pepperkaker og andre godsaker, nissekorps og julekonserter, adventsstund og nissefest. " Forskrift om barns opphold i helseinstitusjon" skal sikre barn og ungdom rett til aldersadekvataktivisering.

Sykepleie til barn og ungdom – faglig ansvar

 Ifølge " Funksjonsbeskrivelse for Barnesykepleier" er barnesykepleiers faglige ansvar i møte med syke barn og ungdommer på sykehus – blant annet at pasientmålgruppen skal ivaretas ut fra individuelle behov, forebygge komplikasjoner og utviklingsskader, fremme modning, vekst og utviklingsmuligheter ved sykdom og sykehusopphold.

I dette ligger det mye. Og i julehøytiden, som ellers i året, møter sykepleiere barn/ungdom og pårørende/søsken med ulike utfordringer, spesielt knyttet til sykdom, men også utfordringer med hensyn på hverdagsliv, livsstil, vaner og tradisjoner.

Barn/ungdom på sykehus – ulik bakgrunn

Sykepleiere møter barn/ungdom som lever under gode, stabile og harmoniske forhold i hverdagen. Som vanligvis har fått muligheten til å feire jul med positive overraskelser, hygge og samvær med mennesker de er glade i. Men, de kan også møte barn/ungdom hvor julefeiring er forbundet med frykt, engstelse i et miljø som ikke er trygt for dem. De møter også barn/ungdom fra andre kulturer, som kan føle at våre norske juletradisjoner er fremmed for dem. Dette er «bagasje» de har med seg på sykehuset i tillegg til sykdom og plager de utredes og behandles for her og nå.

Oppfordring til alle sykepleiere som jobber med barn og ungdom på sykehus i jula:

Vær lydhør og oppmerksom med hensyn på alle typer utfordringer syke barn, ungdommer og pårørende har på sykehuset i jula.  Jeg ønsker med dette alle med behov for sykehusopphold jula-2015 en så god jul som mulig!

Kompetansehevning av sykepleiere

Etter at jeg ble ferdig utdannet sykepleier har jeg ofte tenkt over hvor lite oppfølgning, kursing, resertifisering og internundervisning som foregår mange steder. Mulighetene er mange, som sykepleier er noen av våre nærmeste kollegaer leger, spesialister og spesialsykepleiere. Dette betyr at iallefall muligheten for internundervisning i stor grad er til stede.

Når det kommer til kursing finnes også en del gode kurs i Norge som sykepleiere kan ta, men som ofte arbeidsgiver ikke sørger for at vi får mulighet til. Eksempler på disse er PHTLS, AMLS, PLS, TNCC, AHLR og HHLR. Ettersom min erfaring stort sett er fra akuttmedisinen kommer jeg til å bruke eksempler herfra.

Jeg jobber primært ved en storby legevakt. Her har de altså valgt å sende legene på AHLR kurs og sykepleierene på DHLR kurs. Som godkjent AHLR og DHLR instruktør finner jeg dette svært merkelig. Noe av fundamentet med AHLR er at hele teamet skal kunne utføre dette, ikke bare leder av teamet. Det er også merkelig at sykepleiere ikke skal få mer kompetanse i hjerte og lunge redning enn hva en svømmetrener, speiderleder eller frivillig i Røde kors får. Selv holder jeg ofte DHLR kurs for speiderledere. Dette er særdeles spesielt dersom sykepleieren jobber på en akuttinnstans som legevakt faktisk er. Et AHLR kurs er mer teoretisk krevende og selve kurset er dobbelt så langt som et DHLR kurs. Dette betyr større kompetansehevning og mer mengde trening under kurset. Det fremstår svært merkelig at det ikke blir vurdert slik at sykepleiere skulle trenge denne kompetansen. Det finnes også noe som heter HLR for helsepersonell (HHLR). En kunne i alle fall tilbudt dette.

Dersom en sammenligner med andre akuttinstanser som for eksempel ambulansetjenesten så blir en nesten litt forskrekket over hvor lite vi sykepleiere får. I flere helseforetak får nyutdannede ambulansearbeidere AMLS, PHTLS og et årslangt internopplæringsopplegg. Dette er kurs som kan være svært relevante for sykepleiere som arbeider på legevakt og akuttmottak. En sykepleier ved disse stedene arbeider ofte mye selvstendig og gir råd og veiledning over telefon. Det er naturlig å tenke at deres kompetanse innen akuttmedisin skal være høy. Desverre skjer det ofte svært lite på dette feltet. Å gi sykepleiere på mottak og legevakt muligheten til å ta AMLS og PHTLS sammen med ambulansepersonellet ville også gi kontakter og økt forståelse på tvers av instansene og yrkesgruppene.

Jeg har snakket med en del kollegaer som ytrer stor frustrasjon over ikke å få kurs og lite internopplæring, men blir satt til å gjøre en svært teoretisk og praktisk krevende jobb i et svært hektisk arbeidsmiljø. En kollega søkte om permisjon for å delta på et kurs holdt av Norsk medisinstudent forening. Dette kurset omhandlet akuttmedisinske tilstander en kunne møte på norske legevakter og akuttmottak, undervist av sykepleiere og leger. Han tilbydde seg å betale reise og oppholdt selv, men ønsket permisjon med lønn for de to dagene. Vedkommende fikk avslag da kurset ikke ble vurdert som aktuelt for sykepleier på legevakt. Det er til tider svært tydelig at økonomi er viktigere enn kvaliteten på tjenesten som tilbys.

Vi har også lite resertifisering av norske sykepleiere. Jeg har selv jobbet med svært dyktige og erfarne kollegaer, men som mangler en del ferdigheter og kunnskaper som er naturlige i dagens sykepleierutdannelse. Jeg har hørt uttalelser som jeg ”legger ikke venflon” eller jeg "kateriserer ikke menn” begrunnet med at dette lærte ikke vedkommende da han eller hun ble utdannet. Dette er ting som enkelt kunne vært rettet opp med god internundervisning. I dag kan en sykepleier som har jobbet 20 år på sykehjem eller i psykiatrien skifte direkte til for eksempel legevakt eller akuttmottaket. Med dagens sykepleiermangel hadde de nok fått den jobben også. Etter 3 dager med opplæring skal de altså fungere i et helt nytt og hektisk arbeidsmiljø, innenfor et felt de ikke har erfaring med. Allmennleger må på kurs i akuttmedisin hvert 5 år, ambulansepersonell har årlige utsjekker, offshore sykepleiere har PHTLS og AMLS hvert 4 år. Vi andre er visstnok utdannet for livet.

Denne problematikken finner en ikke bare i akuttmedisinen den er like mye tilstede ved sykehjem, hjemmesykepleien, psykiatrien og sengeposter. På psykiatriske avdelinger skjer ofte stranguleringsforsøk, kuttskader og personellskader. Hvor ofte er de ansatte på førstehjelpskurs, hjertestarterkurs og lignende? Hvor ofte har vi kompetansehevning av sykehjemspersonellet vårt? Sykepleiere i hjemmesykepleien møter ofte svært dårlige og kompliserte pasienter. Hvor ofte får de et skikkelig kompetanseløft?

Jeg synes det er skremmende hvor lite enkelte arbeidsgivere sørger for å heve kompetansen av sine ansatte. I sommer jobbet jeg i ambulansetjenesten og ble dypt imponert over at de hadde godt planlagt internundervisning ukentlig, i tillegg til fagdager og andre kurs. Jeg nevnte dette på den lokale legevakten og ble møtt med, sånt har ikke vi tid til. Den dagen det skjer noe alvorlig grunnet mangelfulle teoretiske eller praktiske ferdigheter blant de ansatte håper jeg vi har en bedre forklaring enn at vi ikke hadde tid til kompetanseheving og vedlikehold av ferdigheter.