«Jeg tar fram dette igjen, på nytt i dag. I hodet mitt arbeider utkastet til en ny blogg. Mot New Public Management, detaljstyringen i mål- og resultatstyringen, uniformeringen vi fortsetter å fanges i, alle som en. Det skrives med store bokstaver om at fagfolk i eldreomsorgen mangler kompetanse. Det skrives om lærere som plutselig ikke er gode nok. Men vi lar oss alle fange i uniformeringen når det kommer til vår egen hjertesak, samtidig som vi blir betenkt over at så uendelig mange unge mennesker i dag må ha antidepressiv behandling. Når skal vi se konsekvensen av våre egne valg i helhetsbildet? Så noe rundt dette her vil min neste blogg handle om.»

Dette skrev jeg på min status på Facebook for en tid tilbake, samtidig som jeg for andre gang delte min siste blogg på Sykepleien.no.

I mellomtiden har jeg fått meg en liten valp, og tiden flyr. Men akkurat nå sover mitt lille nøste ved mine ben.

En dag var den store overskriften at mannlige studenter i sykepleiefaget slutter i stor skala. Jeg kan ikke la være å undre meg: henger ikke alle disse store sakene, disse overskriftene her, sammen med mål- og resultatstyringen i New Public Managemen (NPM)t, og den effektivisering, fryktkultur og annen uniformering som skjer i dette farvannet her? Er det ikke slik at vi nå må gå til bunns i nettopp NPMt, og se hva denne ideologien gjør med oss, og slutte å studere andre detaljer og fragmenter, og samtidig bare få mer av det samme innen effektiviseringsideologien vi drives av?

Er vi villige til å la et faglig hjertespørsmål få litt mindre blæst og støtte, fordi vi ser at denne framgangsmåten for å få støtte medfører NPM, og dermed til syvende og sist en dårlig løsning for pasientene fordi tvang ikke medfører integrering i de fagfolkene som skal utøve dette hos og for pasientene? Våger vi å gå i dybden på hva NPM gjør med oss på denne måten her? Eller vil vi heller fortsette som vi har det i dag?

Tjaa, si det? Det er her den store utfordring i dag ligger!

Hvordan reagerer vi på NPM-systemet når vi får denne utfordringen tettere innpå oss, alle og enhver? Når NPM begynner å påvirke meg selv? Er jeg da villig til å la en hjertesak vente, fordi denne metoden her er NPM-drevet?

For en del år siden ble jeg og den avdeling jeg jobbet i, plukket ut til å bli med i prosjektet «Riktig legemiddelbruk i sykehjem». Vi fikk et heldags informasjonsmøte om dette her, på et hotell i fylket. God mat. Diverse mer og mindre nyttige foredrag om prosjektet. En dag for å skape hallelujastemning, der vi skulle delta i noe som skulle reformere hele pasientbehandlingen i sykehjem. Vi var et utvalgt folk som skulle få delta på noe stort. Vi skulle bruke en mal/en metode utarbeidet for å kvalitetssikre riktig legemiddelbruk for pasientene.

Avdelingen jeg jobbet i hadde gode systemer for å sikre riktig legemiddelbruk, med sterk fagkompetanse, faglige dialogmøter, og kontinuitet i personalgruppa, med tanke på å ivareta pasientene. Vi hadde en måte/en metode å sikre dette på, som passet til vår avdeling. Det ble gjort fordi vi hadde et klart faglig og felles mål om å yte god behandling til pasientene våre. Vi hadde et kontinuerlig samarbeid med pasient og pårørende. Vi hadde faglig stolthet og faglig integritet. Vi brydde oss om våre pasienter.

Hele dette «riktig legemiddelbruk-prosjektet» ble for oss et kunstig og lite effektivt merarbeid for å bidra til å synliggjøre oss selv som det uniformerte, utvalgte folk. Ikke et redskap for å bedre helsen til våre pasienter, eller for å styrke vår stolthet og integritet som de fagfolk vi var, for pasientene. Det var ikke spørsmålet om riktig legemiddelbruk som vi ikke ville være med på, men en metode som fjernet oss fra pasientene, og vårt faglige gode arbeide med basis i vår fagkunnskap og vår pasientkjennskap og pasientsamarbeid.

Når vi stilte spørsmål ved metoden og mente at den ikke passet for oss, ble vi angrepet fordi vi ikke ville ha riktig legemiddelbruk. De som drev prosjektet var frelste og tålte ikke andre innfallsvinkler, og svarte med å gå i forsvarsstilling. Uniformen denne metoden representerte var det eneste saliggjørende, det eneste riktige.

For oss som hadde gode former å sikre dette arbeidet på, var det bare uhensiktsmessig å skulle endre metoden. Målet vårt var ivaretatt slik det var. Hvorfor benytte uhorvelig mange ressurser på å endre dette, fjerne fagpersonale bort fra pasientene, for å få et allerede godt arbeide inn i en ny form, som ikke kunne love noe annet enn mer dokumentasjon?

Jeg stiller i dag samme spørsmål. Igjen og igjen. Etter to år i Trondheim kommune, der fagkompetanse var null verdt, bare disse uendelige dokumentene her, for dette og hint, mens pasientene i realiteten var mindre enn null verdt, så stiller jeg fortsatt dette spørsmål her. Jeg ser så mange rapporter, om interessefelt, om forskningsresultater osv, osv, og tenker at jo, i disse tankene og kunnskapene her, er det veldig mye bra. Jeg kan bare ikke la bli med å ta fram neste spørsmål, og kanskje det viktigste spørsmål av alle; hvor mye blir disse tankene, og disse kunnskapene her forvrengt i overføringen til praksis, når de skal innføres med tvang, til et underbemannet fagpersonale, bare for å kunne dokumentere etter malen, og der pasientene usynliggjøres enda mer?

Min bestefar skal ha sagt: «Enhver form for tvang er nemlig av det onde.» Det er faktisk et ord jeg alltid har tatt med meg, og båret på, gjennom hele livet. Kanskje er det det som gjør det? Jeg tror aldri at vi kommer utenom at vi må ha fagfolk der kunnskapen er integrert, ikke bare i hodet og hender, men i ryggmargen med. Da kommer den gode praksis, kvaliteten i praksis, av seg selv. Byråkrater og dokumentprodusenter får aldri til det som kunnskap og kompetanse gjør.

Jeg har for mye kunnskap og for mange ferdigheter; jeg kan ikke vaske kjøkkenskap og kjefte på den demenssyke gamle damen som kommer bort til meg for tiende gang på ti minutter og spør om hvordan hun i hennes situasjon skal klare å komme seg hjem. Det er for meg simpelthen en umulighet. Men det var ikke det for den ufaglærte assistenten i Trondheim som var ledelsens favoritt. Hun kunne kjefte og sette damen rett inn i en angst- og panikksituasjon som fordret medisiner til å sove på. Dette ble det ingen riktig legemiddelbruk av, selv om dokumentasjonen viste det rette, at skapene var vasket og medisiner gitt.

Hvordan kan du legge denne sistnevnte situasjonen her inn i det særdeles gode avvikssystemet kommunen har? Nei, du kan ikke det heller. For det er ikke et avvik i forhold til Kvaliteket i kommunen, og altså ikke et avvik. Avvikssystemet er altså tilpasset NPM, og ikke pasientene. Vi må slutte å skrike om at vi må bli flinkere til å skrive avvik. I det vi gjør det er vi fanget i NPM-systemet selv. Det vi må skrike om nå er at vi vil ha faglig tillit og faglig myndighet, og så yte kvalitet i behandling, pleie og omsorg, - TIL PASIENTENE.

Når jeg som PhD-student skulle teste et kartleggingsverktøy for sykepleiere i sykehus, som bedre skulle forberede hjemmesykepleien til å ta i mot pasienten, så var det ja fra sykehusene med en gang. Men å yte ekstra ressurser til gjennomføring, til å bidra til å heve kompetansen, så var det stopp. Uten å integrere fagkunnskapen i de individene som skal anvende kompetansen så blir det ikke noe resultat. Da hjelper det ikke at dokumentene er på plass. Det er her mål- og resultatstyringen i NPM tar så fullstendig feil.  Jeg burde visstnok fullført den PhD’en den gang likevel. Fått fram dette viktige budskapet her. Men jeg ble syk. Mennesket er ikke så enkelt at det automatisk passer inn i ethvert program, eller ethvert fragment. Mennesket er mer enn summen av delene, for å si det sånn.

Ja vel, så vil vi alltid møte på noen brustne kar innimellom. Men det er en del av livet, en del av det å leve i flokk, det også. Skal vi ødelegge for alle bare for å forebygge for noen få brustne kar? Jeg tror vi har mer å vinne på å avslutte, for godt, denne mål- og resultatstyringen, enn å ta et brustent kar. NPM er dagens virkelige knuste kar. Spørsmålet er om vi klarer å se dette pseudo-karet, når vi står midt oppe i det?

Jo da, det er en risiko med å gi tillit. Men du verden hvor mye vi kan få igjen ved å gi den, til null kostnad.

Hva koster derimot halleluja-sammenkomstene og alle dokumentene i regi av NPM? Og hva får vi igjen?

Der satt han i sofaen min. 56 år gammel, sliten, trett og fortvilet. Han gråt. Onkelen min satt foran meg og gråt i fortvilelse, mens han forteller. Jeg ba ham om det, å fortelle hva som har skjedd den siste uken. Og han fortalte.

Dette her, det er historien om hvordan en fastlege på sitt vis sparker til en som så vidt har klart å reise seg etter mange år med rusmisbruk.

Jeg er rasende og forbannet. At det er mulig å behandle mennesker slik han forteller at han er blitt behandlet. Han er et menneske, med følelser, tanker, hjerte, sjel og ånd. Og han fortjener å bli behandlet som nettopp dette, et menneske. Uansett fortid.

 Kort fortalt handler bakgrunnen hans om årevis med rusmisbruk. En sykdom så altfor mange sloss og kjemper med og mot, uten at hjelpen alltid strekker til.

Jeg vil ikke høre annet enn at dette er en sykdom, så kan de som mener noe annet søke andre arenaer enn denne. For her forteller jeg utfra et perspektiv om at rusmisbruk handler om sykdom. Og det har egentlig det offentlige helsenorge også konkludert med. Og en sykdom skal behandles om det er mulig.

 Han bor et godt stykke utenfor Oslo. Jeg tror han nesten har sett på hovedstaden som et slags rovdyr, på jakt etter ham. Så han ville bort og vekk herfra hvor han har lagt igjen så altfor mange år av sitt liv. Så til sist ender han opp i en liten leilighet langt fra byen, med sjøutsikt, eget soverom, kjøkken og bad. Så fint. Så trygt. Men så ensomt.

 Han plages med smerter. Mye smerter. Og det er utfordrende for ham. Det isolerer ham. Han klarer ikke så mye.

Vi skulle jo reise nordover vi to. Jeg skulle ta ham med for å besøke mormor, hans mor. Hjelpe ham på reisen, være der sammen med dem.Et av de fineste sommerminnene jeg har, var sammen med nettopp disse to. Mormor og onkel. Vi var sammen noen dager hjemme i Nyelv. Laget middager, sov ettermiddagshvil, ryddet og ordnet utenfor huset, kjørte til nærmeste kafe for å få i oss litt kaffe og ikke minst kaker. Det var så rolig og lun stemning.

Og det var dette jeg hadde i tankene da jeg tilbød meg å ta ham med nordover. Han har jo ikke vært der på 8 år. Det er på tide. Mormor begynner å dra skikkelig på årene. Han må jo få treffe henne. Så jeg går 100% inn for å få til en reise.

Men han klarer ikke. Han plages av angst og av smerter. Ensomheten handler om mye mer enn det å ikke ha mennesker rundt seg. Man kan være ensom i sin angst, ensom i sine smerter. Der er ingen andre enn bare ham selv i dette. Jeg kan ikke hjelpe eller ta fram ham angsten eller smertene.

Så ryker han utfor. Med fastlegens «bistand og hjelp».

Han forteller legen hva han trenger, smertestillende i form av et smerteplaster. Slike plastre som avgir smertestillende i jevne doser hele døgnet i en uke. Så må det nytt plaster til. Dette ville ikke gitt ham noe rus/eufori, det ville gitt ham lindring. Og det var det han trengte. Smertelindring.

Men hva avspises han med? Jo, han er jo tidligere narkoman må skjønne, så her gir vi blaffen i smerter, og han får 1 stk Paralgin forte per dag. Det er som å skvette vann på gåsa for å si det rett ut. Han oppnår ingen smertelindring på dette. Og legen hører ikke på ham. Sannsynligvis fordi han har den fortiden han har.

Men for svarte svingende, både aktive og forhenværende rusmisbrukere kan få vondt! De kan ha smerter på lik linje med alle oss andre!

Hva er det de lærer på doktorskolen om det er slik å forstå at en narkoman/forhenværende rusmisbruker bare skal avspises med uvirksom behandling når de har vondt?? Det er til å gråte av! Jeg kjenner jeg er så forbannet.

For hva var følgende her? Jo, min onkel han starter med selvmedisinering. Mens han glir lengre og lengre inn i depresjonen. For han vet at dette er galt og feil, men han ser ingen andre utveier. Til slutt har han sprukket! Han er på vei til Oslo. Der får han tak i gatas smertelindring. Den som der og da tar både angst og smerter. Injiserer, flere ganger. Han har sprukket.

Han får lindring fra smertene, men på helt feil måte. Fordi legen sviktet. Legen hørte ikke på ham. Legen som kunne hjulpet ham, sviktet fullstendig.

Det er slett ikke alltid slik at en med hans forhistorie bare er på jakt etter piller. Det kan faktisk hende at vedkommende har vondt og har smerter. Tvilen MÅ da komme pasienten til gode noen ganger vel?

Jeg er ikke naiv. Jeg kjenner onkelen min. Jeg har fulgt ham i mange år. Jeg vet om kampene hans, hva han vil og ønsker, jeg vet om smertene og om angsten.Jeg har trøstet ham over telefonen når psykosene kom i forbindelse med brå avslutning av substitusjonsbehandling (metadon).

For det gjorde han, kuttet ut metadonen. Han ville ikke ta noe. Han ville vekk fra metadonen også. Han fikset ikke bivirkningene.

Så han kuttet brått ut og gjennomgikk et mareritt uten sidestykke. Det ville alle forstått om de hadde snakket med ham under prosessen når kroppen skulle kvitte seg med stoffene.

Men han kom igjennom det også. Uten å gi etter for fristelsen med å ta dop. Så han er sterk når han vil.

Men han taper i møte med disse evige smertene. Og det er her jeg mener legen nå har sviktet. Og det har jeg så lyst at denne legen skal få vite. At hun på solid vis har bidratt til at onkelen min nå havnet en uke på kjøret. Nå må han til avrusning, han har vandret gatelangs i Oslo, fortvilet og uten penger eller løsninger.

 Selv er jeg i en flytteprosess og har knapt nok madrasser nok til min egen sønn og meg selv. For tiden.

Så det eneste jeg har kunnet bidra med er psykisk støtte, en gammel telefon (han har ødelagt sin egen), noe penger og forsikringer om at jeg er glad i ham.

Jeg har vært i kontakt med Kirkens Bymisjon. De har for tiden gitt ham tak over hodet og mat. Og de snakker med ham. Tar seg av ham og de har hjulpet ham nå til å trappe ned, slik at abstinensene ikke blir for kraftige. Fordi en uke med sterke stoffer er nok til å gi ham fryktelige abstinenser.

Jeg er evig takknemlig for at det finnes slike som Kirkens Bymisjon. Jeg sendte dem en mail i fortvilelse, fordi jeg selv ikke kunne gi ham tak over hodet. De tok tak. De svarte meg, de ringte meg. Han er trygg. De hjelper ham på bena igjen.

Men fastlegen, hun burde blitt tatt i skole av leger som virkelig kan dette her. Som vet hva menneskeverd er, som vet å møte slike som onkelen min, med den respekt og forståelse det kreves i møte med et hvert menneske.

 Dette er fortalt og gjengitt med tillatelse fra ham det gjelder./ Innlegget er første gang publisert på min blogg: www.mayforsberg.blogg.no

LØNNSOPPGJØRET 2016 ER FRISKMELDT

Det renner mot vår og grønnere tider. Svært så forsiktig er det begynt å spire og gro ute i naturen. En og annen krokus tar sjansen på å sette nye skudd selv om det er lenge til de kan folde seg ut i all sin prakt.

Det samme gjelder for Norsk Sykepleierforbund (NSF).

Iveren og motivasjonen for årets lønnsoppgjør deler allerede Norsk Sykepleierforbund med media der vi ønsker å nå en halv million i minstelønn innen 2019 for en sykepleier med 10 års ansiennitet.

Det tok ikke mange timene før Ragnarokk var i gang.

NSF ble beskyldt for å være både usolidariske og egoistiske når vi ikke tenker på andre enn oss selv. Profesjonskampkortet ble dratt rimelig raskt og uten at det har ført til noe som helst godt.

Det skulle bare mangle at ikke vårt forbund fremmer og verner om våre interesser året rundt, og selvfølgelig også når det nærmer seg lønnsforhandlinger. Det er derfor jeg er organisert.

Noen Catfight mellom de ulike forbundene og profesjonene kan legges død for min del. Den er ikke velkommen fordi det er behov for oss alle og det skal være rett kompetanse på rett plass. Med mindre vi ikke skal innføre borgerlønn skal selvfølgelig kompetanse belønnes.

Vi ble også av ansvarlig redaktør Kjell Werner i Avisenes Nyhetsbyrå nærmest irettesatt med at vi i offentlig sektor må rette oss etter LO-lederen og at våre krav er helt syke.

For det første er Eli Gunnhild By min forbundsleder i Norsk Sykepleierforbund og vi hører inn under UNIO og ikke LO.

Vi har store utfordringer med å rekruttere i fremtiden og da er lønn et viktig virkemiddel for å nå målet med å ha nok sykepleiere.

Årlig slutter 5000 sykepleiere og 3500 blir uteksaminert. Det regnestykket går i dag feil vei og det må snus.

Våre krav er ikke syke og vi ønsker ikke å nøre opp under en profesjonskamp innenfor helsevesenet.

Den eneste som tjener på at ulike yrkesgrupper krangler seg i mellom i lønnsoppgjøret er arbeidsgiver.

Det er nok elendighet til alle og alle skal få.

Det er ikke mulig å benekte at sykepleieryrket er svært kvinnedominert, og ved noen avdelinger kan en mannlig sykepleier føle seg «kastrert». Hvorfor det?
Selv tror jeg at enkeltindividets holdninger spiller en stor rolle for hvordan en mannlig sykepleierstudent blir møtt i praksis.  Samt avdelingens rutiner og holdninger for å møte sykepleierstudenter generelt. 

Jeg er straks ferdig utdannet sykepleier og kan legge bak meg 5 praksisperioder over ca. 56 uker. I praksisene har jeg opplevd mye bra og noen dårlige/betenkelige møter med veiledere. Blant annet siterte  Nrk.no meg på den verste opplevelsen jeg og andre menn i praksis opplevde. Der var det en sykepleier som sa «menn duger bare til å plukke søppel og å være på skyllerommet». Hver gang denne sykepleieren var på samme vakt som meg fikk jeg «drittjobbene» og jeg opplevde at det ble lagt «feller» som gjorde at jeg kunne strøket i praksis om jeg ikke hadde vært bevisst på det.

F.eks. spurte hun om jeg bare kunne gi pasienten 14IE insulin til en pasient, uten at hun hadde kontrollert det. Insulin er et av de mest potente legemidlene man har, og sykepleierstudenter har ikke lov til å gi det uten tilsyn og kontroll av sykepleier. Denne praksisen var krevende og det tok på psykisk. Man gledet seg ikke til å dra i praksis, det skapte dårlig arbeidsmiljø og moral. Heldigvis tok jeg opp dette , med min hovedveileder og situasjonen bedret seg noe.

Er feminismen kommet forlangt i sykepleieryrket? Menn og kvinner er forskjellig bygd i «topplokket» og håndterer situasjoner annerledes. Er det slik at kvinnelige sykepleiere ikke anerkjenner mannlige sykepleieres måter å håndtere samme situasjoner på? Uansett er det et skrikende behov for flere menn i sykepleien! For det første bidrar det til å skape et mindre stressende og mer behagelig arbeidsmiljø. Dessuten er det også en fin måte å lære av hverandre, for kvinner kan lære mye av menn og vice versa.

Når alt kommer til alt så har jeg trivdes godt under min utdanning, og følt at menn og kvinner blir behandlet likt av høgskolelektorer og hovedveiledere. Høgskolen i Hedmark har også et veldig godt miljø blant alle sine studenter. Jeg har ikke møtt noen utfordringer i miljøet under studietiden, kun i praksis. Så alle menn der ute; det er et skrikende behov for dere! Søk sykepleierutdanningen! Du får en trygg jobb og en meget variert og spennende hverdag. Tross alt, sykepleie er mer enn bare å stelle og tørke møkk!

Jeg håper på å møte på deg som er mann i arbeidslivet! Med tiden får vi kanskje et likestilt yrke med kjønnsnøytrale titler, og begge kjønn opplever et bedre arbeidsmiljø ved sin avdeling.

-Kristian

Tanken har slått meg noen ganger. At noen arbeidssteder og fagfelt er mer populære enn andre. De fleste nyutdannede sykepleiere ønsker å jobbe på sykehus etter fullført utdanning. Jeg forstår tankegangen om at nyutdannede vil øve seg og bli gode i praktiske sykepleieprosedyrer, lære mer om symptomer ved ulike tilstander og sykdommer, lære hvordan behandle og lindre disse, utvikle et godt klinisk blikk, og ha mer erfarne sykepleierkollegaer rundt seg til enhver tid og god tilgang på leger. Jeg tenkte også på denne måten og jobbet på sykehus en periode. Det tror jeg også er rett å gjøre.

Men så er det noen av oss sykepleiere som etterhvert finner ut at man trives vel så greit på sykehjem. Jeg har jobbet på forskjellige avdelinger ved forskjellige sykehus, men "gammel kjærlighet ruster aldri". Geriatri ble det faget som engasjerte meg mest.

All ære til sykepleiere som jobber på travle sykehusavdelinger, på operasjonsssaler og i akuttmottak. Det hadde jo ikke gått rundt uten disse sykepleierne. Jeg beundrer den jobben og innsatsen de gjør og det tror jeg ikke jeg er alene om. Keep up that good work!

Heldigvis er vi sykepleiere like varierende som sokkene som kommer ut av vaskemaskinen når vasken er ferdig.

Vi har ulike evner og egenskaper og er flinke på hver vår måte. Heldigvis. For pasientene kan også være like varierende som været om våren.

Jeg jobber på en pleieavdeling på et sykehjem og trives godt med det. Jeg liker å kunne hjelpe pasientene mine med det de trenger hjelp til. Jeg liker stell og pleie og på den måten daglig kunne observere hvordan pasientene har det. Jeg liker å kjenne pasientene mine så godt at jeg ser de slapper av når det kommer en kjent pleier inn til dem om morgenen. Jeg liker kontakten med pårørende, den kan også vare over flere år.

Jeg har engasjerte og flinke kollegaer som jeg trives å jobbe sammen med. Hjelpepleiere, helsefagarbeidere og assistenter. Ulike mennesker, men med samme mål for øye; nemlig å skape en god og meningsfull hverdag for pasientene. Men dessverre er det svært få sykepleiere og det er lite pågang på stillingene som har blitt utlyst. Et aspekt ved dette er at det kan være krevende å være sykepleier på sykehjem hvor det som regel er en sterk pleiekultur. Når man kommer inn som ny sykepleier og gjerne vil forandre på gamle rutiner, så kan det være lettere sagt enn gjort. Det kan være krevende å vite hva man må, bør og kan som sykepleier. Ofte er det forventet at sykepleieren skal gjøre akkurat det samme som helsefagarbeideren/assistenten og så kommer sykepleieoppgavene på toppen. Det kan være en krevende prosess. Hvis det blir tisking og hvisking i gangene og på skyllerommet: "Sitter nå den sykepleieren på dataen igjen?", så må man være nokså varm i trøya for å stå for at man synes oppdatering av sammenfatninger og pleieplaner er noe man vil prioritere fremfor å sette på kaffe, vaske rullestoler og legge på plass klær. Men når man har jobbet en stund, så går det seg til og pleiekulturen er ikke like skremmende. Man lærer seg å jobbe i et kollegialt team og takle såkalte "sterke personligheter". Etter hvert blir det gjerne de "sterke personlighetene" man setter mest pris på, for de er så levende engasjerte i pasientene sitt ve og vel. Men alle pleiere er viktige, på hver sin måte. Sykepleieren er avhengig av helsefagarbeideren og helsefagarbeideren av sykepleieren. Man lærer seg å bruke skjønn og se helheten. 

Jeg kjenner på en tristhet overfor pasientene at de tydeligvis ikke er en spennende nok pasientgruppe. At det avgjørende er hvor mange personheiser og rullestoler det finnes på avdelingen. Hvor stor pleietyngden er. Mange har en oppfatning av at det er tungt å jobbe på en slik avdeling. At det rett og slett er FOR tungt. Det kan det være, men nettopp derfor er vi to pleiere i stell på de mest pleietrengende, og personalet har godt samarbeid og lav terskel for å spørre og be om hjelp, og vi bruker personheiser på de pasientene som ikke klarer å forflytte seg selv. Ved utfordringer i forflytningssituasjoner ber vi om veiledning fra fysioterapeut. 

Det kommer til et punkt da vi ikke kan opprettholde pasientenes ressurser om fysisk aktivitet lenger. Det var en sykepleier som en gang sa til personalet: "Bruk hjelpemidler, for dere skal vi beholde lenge!". Det er kortsiktig tenkt hvis personalet sliter ut armer, skuldre og rygg på tunge pasienter, bare fordi pasientens ressurser skal ivaretas. Det er ikke god personalpolitikk at personalet blir sykemeldt på grunn av tunge løft og forflytninger.

Noe annet som er viktig å fokusere på i denne sammenheng er at personalet også har ansvar for å ta vare på egen helse i fritiden også. Det kan være av stor betydning å være fysisk aktiv og for eksempel trene styrke for å være bedre rustet til å jobbe på en avdeling med stor pleietyngde. 

Jeg ønsker å fokusere på at det er verdifullt å jobbe på en avdeling hvor pasientene er i livets høst og i ferd med å fullføre livet. Noen har kort tid igjen å leve, mens andre kan leve i flere år. Vi har de sykeste av de syke på vår avdeling, flere har kommet så langt i sin demenssykdom at de er fullt pleietrengende. Eldre pasienter er ofte multisyke med flere diagnoser som de får behandling for. En pasient med nedsatt allmenntilstand kan være så mangt. Hvis det i tillegg er en demens- eller slagpasient som ikke kan gjøre rede for seg, så gjør det utfordringen desto større. Da er det bare å begynne å nøste opp i trådene. Da gjelder det å hente frem kunnskapen om de grunnleggende behov og om disse er ivaretatt. Når hadde pasienten avføring sist? Hvordan er mat- og væskeinntaket? Hvordan er søvnen? Kan pasienten være deprimert? Har pasienten begynt på noen nye medisiner? Kan det være tannsmerter? Har neglerotsbetennelsen forverret seg? Vi må benytte oss av utelukkingsmetoden. Det er en fordel av personalet kjenner pasienten godt. Pårørende kan også være til god hjelp. Videre er det viktig med et godt samarbeid med sykehjemslegen og at personalet skriver gode rapporter.

Vi begynner gjerne med å ta vitale mål som; måling av rektal kroppstemperatur, blodtrykk, puls, CRP, urin-stix for å utelukke infeksjon. Eksempelvis kan demens-pasienter ofte bli urolige, forvirrede, trøtte og ha økt falltendens hvis de har en infeksjon. En smertepåvirket demens-pasient klarer ikke alltid å gi uttrykk for smertene, men det kan vise seg på andre måter som for eksempel fysisk eller verbal uro. Forskning viser også at demens-pasienter ikke får adekvat smertelindring. Men da smertestillende ble økt, gikk behovet for beroligende medisiner ned.
 
På vår avdeling dør pasientene til slutt. Det kan høres deprimerende ut, men det er pasientenes siste stoppested. Men det skal allikevel ikke være noe oppbevaringssted. Det er viktig å fokusere på "å legge liv til årene og ikke nødvendigvis år til livet". Avdelingen er i hovedsak en lindrende avdeling hvor god pleie og omsorg skal være i fokus. Flere pasienter står på HLR minus. Det vil si at ved en eventuell akutt hjertestans, så vil en gjenopplivning mest sannsynlig føre til mer skade enn til gagn. 

Når pasienten er terminal kan dødsfallet skje raskt eller den terminale fasen kan hale ut. Dette kan være krevende for pasienten, personalet og særlig pårørende som ofte ikke har så mye kunnskap og erfaring om den siste tiden. Pasienten kan sovne stille og rolig inn eller være mer urolig. Å gi god lindrende omsorg i terminalfasen er helt essensielt, men det kan by på utfordringer. Ingen pasient er lik.

Min erfaring er at det ikke mangler faglige utfordringer på en pleieavdeling. De står heller i kø.

Jeg vil hevde at å jobbe på en pleieavdeling er MER enn godt nok! Man må kunne klare å se forbi alle heisene, rullestolene og rullatorene og se det unike mennesket bak! Det er av stor betydning å kunne se mennesket bak demensen, bak hjerneslaget, bak den fysiske og verbale uroen. Har man kunnskaper nok om demens så vet man at det er "sykdommen som snakker" og at det ikke finnes effektive medisiner mot utagering. Det blir i tilfelle neddoping og det er ikke etisk forsvarlig. Hvis demens-pasienter får beroligende, vil det slå dem ut en stund, men så blir de gjerne ekstra urolige igjen etterpå. Det mest effektive er pleiere med kompetente hender, varme hjerter og kloke hoder som er tilstede både fysisk og psykisk i miljøet. 

Det er ikke så ofte vi har tekniske sykepleierprosedyrer som for eksempel innleggelse av veneflon, men det forekommer. Men jeg vil påstå at sykepleiefaget ikke handler om hvor god man er i sykepleieprosedyrer, men det er hvordan man samhandler og kommuniserer på en god måte med pasienten. Det er en kunst som tar mange år å bli god på. Etter min mening er det essensen i sykepleiefaget. 

Kjære sykepleiere, dere er hjertelig velkommen til å bidra i eldreomsorgen! Det er behov for å gi våre eldre en verdig alderdom! Hvordan vil vi selv ha det når vi blir pleietrengende?

Nå har jeg skrevet om fagfolk og andre folk fø rst med utgangspunkt i sykepleierne og deretter noe om fagfolk med kortere utdanning innen helsevesenet. Denne gangen tenker jeg å skrive noe om andre folk der jobber i kommunale helsetjenester, de der ikke har eller holder på å ta utdanning innen området.

Det er en god del ekstravakter der jobber på sykehjem og liknende uten å ha noen som helst relevant utdanning, de jobber for å tjene penger til livets opphold ved siden av studiene, ved siden av en uføretrygd, bare for å kobbe litt mens de venter på drømmejobben innen eget fag eller fordi NAV har ment det var en god ide de prøvde seg på sykehjemmet. Lurer på om noen på NAV tror alle kvinner har et mors/omsorgsinstinkt og at dette holder for å jobbe innen helsesektoren?! Men det spørsmålet får jeg ta opp en annen gang.

Vi trenger de ufaglærte ekstravaktene for å få det hele til å gå rundt, men de utgjør ofte en for stor andel av de der er på jobbe. Spesielt under ferieavviklingen og i høytidene, de vil jobbe og institusjonen trenger folk - og gjerne billige folk. De ufaglærte må få et vist minimum av opplæring for de får ordinære vakter, opplæringen bør være systematisk og helts bli gitt av en fagperson der må få tid til oppgaven.

Ufaglærte må ha empatien og etikken på plass og vise respekt for pasientene. Og de må kunne utføre noen praktiske oppgaver på forsvarlig vis, de praktiske oppgavende kan variere noe fra institusjon til instiyusjon. Jeg mener de må kunne følgende, i tilfeldig rekkefølge:

- Gjennomføre et stell på en måte der oppleves som tryggt og godt av pasienten. Inkludert munnstell.

- Kjenne branninstruksen.

- Vite hvor EKG-apperatet, akuttskrinet, blæreskanneren og hjertebrettet er. Og hjertestarteren om det finnes.

- Må kunne bruke mate en pasient, hjelpe med drikke og kunne føre en drikkeliste.

- Må kunne bruke dekontaminator, mikrobølgeovn, komfyr, vaskemaskin m.m. på rette måten.

- Skal kunne hjelpe pasientene med støttestrømper, gebis, briller og høreapperat.

- Skal kunne grunnprinsippene i forflytning slik de ikke skader pasienten, arbeidskammeraten eller seg selv.

Er det for mye forlangt av folk der skal ta seg av gamle og syke? Jeg syns ikke det. Men dette er ikke medfødte ferdigheter så de må læres, derfor må de få opplæringsvakter og en opplæring tilpasset de lokale forholdene. Opplæring der er systematisk og god, ikke tilfeldig. Alt for ofte blir folk mer eller mindre "tatt inn fra gaten", blir bedt om å signere en taushetserklæring og satt opp på vakt med beskjed om at de kommer til å lære underveis. Det er ikke godt nok, folk skal ikke ha ordinære vakter før de har fått relevant opplæring og har nødvendige praktiske ferdigheter. Pasientene er ikke forsøkskaniner, de må få hjelpere der kan og vet noe om hva jobben krever.

Blogginnleget kommer etter en uttalelse av en av to ungdommer som passerte meg på vei ut av apoteket, jeg var fortsatt på jobb med skiltet synlig, " Å gud, sjekk hu`a, sykepleier- noe så kjedelig".

Kjære uvitende ungdom. La meg bare opplyse deg om at ingenting ved yrkesvalget mitt reflekterer kjedsomhet. La meg ta deg med inn i min jobb og mitt valg av yrke ;

Når jeg gjennomfører en arbeidsoppgave, være seg kateterinnleggelse eller blodsukkerkontroll, kjeder jeg meg ikke- jeg observerer. Når jeg smører mat og lager te, kjeder jeg meg ikke- jeg observerer. Når jeg setter på pasienten støttestrømper, mens jeg forteller om vær og vind, kjeder jeg meg ikke- jeg obseverer. For når legen ringer og spør hvordan huden var hos Fru Hansen- da kan jeg svare " tørr, varm og hel, men jeg så et begynnende trykksår". Når jeg rer opp sengen eller stryker vaskekluten forsiktig over en gammel,sliten rygg , så kjeder jeg meg ikke- jeg observerer. Mitt kliniske blikk skal aldri forveskles med kjedsomhet. Det kliniske blikket brukes i alle typer settinger, alle typer møter, med alle typer mennesker. Jeg gjør det til og med ufrivillig på privaten.

Jeg ønsker å gi deg et lite bilde på verdien av å være sykepleier. Jeg ønsker at du ser hvilke uendelige muligheter du har for arbeid, som sykepleier. Jeg ønsker at du får kjenne på den stoltheten, det samholdet, den gleden det er å redde liv/ lindre smerter/gjøre døden mindre farlig/ få veilede og støtte pasienter gjennom livets alle faser. Jeg skulle ønske du visste hvor morsomt jeg har det på jobb. For jeg kjeder meg aldri, for ingen dag er lik.

Mitt kollegiale samhold har ingen antydning til kjedelig. Vi sitter rundt samme bord, i alle former og fasonger, med ulike titler men med et felles ønske om å hjelpe pasienter. Fagmiljøet viser oppmerksomhet, nysgjerrighet og engasjement. Aldri i min 10 år lange karriere innenfor yrket har jeg kjedet meg. Jeg lærer noe nytt hver dag. Jeg streber etter ny kunnskap og ønsker meg stadig mer kompetanse.

Jeg valgte ikke å bli sykepleier- sykepleie valgte meg.

Så kall ikke meg kjedelig - jeg har god grunn til å kalle meg alt annet enn nettopp det.

Jeg er sykepleier, og tilhører en av mange faggrupper på min arbeidsplass. Der er leger, fysioterapeuter, ergoterapeuter, renholdere,....noen med kortere fagutdanninger innen helse og omsorg, og der er ufaglærte.

Engang het de med kortere utdanning innen helse, omsorg og pleie hjelpepleiere og de kom i minimum tre versjoner: Noen hadde tatt en utdanning på noen måneder i voksen alder, noe hadde en ettårig utdanning og noen en toårig utdanning. Den kortere helsefagutdanningen har skiftet navn, innhold og lengde flere ganger - alt for mange ganger, tenker jeg. Dette skaper forvirring om kompetansenivået, ikke minst blant pasientene/brukerne som derfor ofte tyr til å kalle alle for "søster", "pleier" eller "hjelper". Forvirringen blir ikke mindre av at mange ikke går med skilt der viser navn og tittel på personen.

En god gammel hjelpepleier med erfaring og utdanning er gull verd og jeg vil ikke unvære noen av de, jeg føler jeg vet hva de står for og hva jeg kan forvente av dem. Personlig tenker jeg hjelpepleierutdanningen var på sist beste da den innholdt en teoretisk gjennomgang av kroppen og dens funksjoner samt praksisperioder innen både kirurgi, medisin og eldreomsorg. Mye har skjedd siden da, helsefagarbeidere og omsorgsarbeidere har sjelden praksis innen noe annet enn kommunal eldreomsorg. Det er synd, kommunens eldre har gjerne mange sykdommer og plager før de får en seng på institusjon og alsidig erfaring kommer godt med ved observasjon av den syke. Desuten er endringene i utdanningen ikke av det gode for den som faktisk tar utdanningen - de er bundet til kommunal pleie og omsorg på sykehjem eller i hjemmetjenestene. En bredere utdanning ville gi disse fagfolkene flere valgmuligheter når de søker jobb. Det er altid bra for yrkesstoltheten og arbeidsmotivasjonen å ha gode kunnskaper innen sitt fag og å ha valgmuligheter.

Denne kortere utdanning må være den mest mishandlede utdanning innen helsevesenet overhodet! Og det er ikke bra for noen, hverken for de som tar utdanningen, andre fagfolk i arbeidsgruppen eller pasientene. Det muligens bra for kommuneøkonomien. Men alle fagfolk innen helsevesenet jobber med og for pasientene sine - det er i alle fall slik det bør være. Så pasientene og ikke økonomien skal være i fokus. Tenker jeg.

I HEISEN MED HØIE
I høst ble jeg spurt av Rogalands Avis (RA): Hvem ville du blitt sittende fast i heisen med?Jeg svarte Richard Gere uten å blunke. Jeg skal ikke gå nærmere inn på hvorfor. Det finnes en haug med interessante og lekre menn som jeg godt kunne tenke meg og sitte fast i heisen med, både fordi de er gode å hvile blikket på, og fordi de sikkert også har noe spennende mellom ørene. Hvis RA hadde ringt meg i dag ville jeg svart; Bent Høie. Og jeg ville sittet lenge fast i heisen sammen med ham. Jeg ville blant annet diskutert navn og begrep. Pakkeforløp [1]. Psykisk helse hos barnehagebarn. Selvmordsforebygging. Elreomsorg. Og så ville jeg snakket om varslingsrutiner. Du skjønner – vi måtte hatt god tid, Høie og jeg, om vi skulle kommet igjennom alle temaene.

Når det gjelder navn og begrep, så lurer jeg på hvorfor det heter psykisk helsevern, når det heter eldreomsorg, rusomsorg, kreftomsorg og så videre. Hvorfor heter det ikke psykisk helseomsorg? Jeg ville undret meg sammen med Høie. Kanskje jeg kunne sådd en spire som førte til at vi begynner å kalle psykisk helsevern, for psykisk helseomsorg. I kraft av ordet omsorgville navnet favnet annerledes. Jeg ville likt det. Kanskje Høie ville likt det også.

Jeg ville spurt Høie om han virkelig tror at pakkeforløp, som sikkert er godt egnet innen kreftomsorg, egner seg like godt innen psykisk helseomsorg. Der hvor diagnosene er høyst usikre. Der hvor noen mener det er psykose, mener andre ar det er en dissosiativ lidelse, en depresjon med psykotiske symptom, en demenslidelse eller noe annet. Diagnoser i psykiatrien er vanskelige. De er beskrivende, ikke eksakte. Ofte kan en person ha flere lidelser, hvor én er mer fremtredende enn en annen. En depresjon kommer sjelden alene. Ofte følger det angst med. Personen kan ha spiseforstyrrelser i tillegg, og gjerne også tvangslidelse. Disse fire lidelser er vanskelige i seg selv, men når de opptrer hos én og samme person blir det krevende for pasienten, og enda mer utfordrende å behandle. Psykiske lidelser er komplekst og komplisert. Vi kunne snakket litt om pakker, Høie og jeg. Jeg ville rådet ham til å vente med pakkeforløp innen psykisk helseomsorg, inntil de er kvalitetssikret og vi er sikre på at det ikke vil medføre en ulempe for pasientene. 

Videre så ville jeg spurt Høie om han tenker på den psykiske helsen til barnehagebarn. Jeg tenker på den. Nesten hver dag. Jeg er farmor. Mine barnebarn går i barnehage. Det gjør mange andres barnebarn også. Det som bekymrer meg er at når en fyller 3 år så er det 6,1 barn per voksen [2]. Hva normen er vet jeg ikke. Tjuefire barn på en avdeling! I barnehagene er det mye støy. Det er mange barn. Mange forskjellige barn. Barn med ulike behov. Barn trenger omsorg. De trenger å bli sett. De trenger å bli hørt. De trenger voksentid og struktur. Jeg ville spurt Høie om han tror det vil påvirke den psykiske helsen til barnehagebarn å være i barnehage i 8 til 9 timer hver dag fra man er under 1 år. Hvordan tror han det vil gå med disse barna? Er det dette vi ser konturene av nå – generasjon perfekt? De som kutter seg, slanker seg og ikke finner seg til rette. De som lever for «selfies» og «likes» Jeg ville spurt Høie om han tror det vil være klokt å sette en norm i barnehagen med for eksempel maks fire barn per voksen, med krav til utdannet personell. Mindre avdelinger. Mindre barnehager. Mer ro. Mer trygghet. Mer tid til omsorg. Mer tid til det enkelte barn. Jeg ville bedt ham tenke på det. Jeg tror det ville være klokt.

Jeg ville også spurt Høie om hvorfor er det så vanskelig å gå for en nullvisjon for selvmord? Det satses i trafikken. Det bygges midtdelere. Vi vet de hindrer trafikkdød. Aldri har dødsoffer i trafikken vært lavere, mens tallene for selvmord er omtrent konstante. De er høye. Altfor høye. Det dør mellom 5 til 600 personer hvert år i selvmord. Det er ugreit. Jeg ville spurt ham, pent, om han kan gjøre noe med det. Prioritere det. Prioritere det forebyggende. Prioritere krisehjelp. Vi vet at en helsetjeneste som fanger opp og behandler psykiske lidelser på en slik måte at det suicidale blir bearbeider, virker beskyttende. Menneskene er psykisk helseomsorg sine midtdelere. Vi trenger flere, ikke færre. 

Eldreomsorg ville jeg drøftet. Fordi – de snakker godt, politikerne. De lover, men når de får ordføreren gjelder ikke løftene. Som pårørende i eldreomsorgen opplevde jeg flere nedbemanninger. En nattevakt på tjuefem beboere hvor 80 % hadde en demenslidelse, men hvor bemanningen var satt etter norm fra somatisk avdeling. Det vil si en lavere pleiefaktor. Mange var rullestolbrukere. Mange var sterkt pleietrengende. Mange var engstelige og kontaktsøkende. Jeg ville spurt Høie om han kan gjøre noe slik at kommunene sørger for å gi eldre som trenger det god somatisk og psykisk helsehjelp. At sykehjemmene, Gud forby bruk av ordet BOAS (som betyr Bo- og Aktivitetssenter), klarer å gi trygg, forsvarlig og god omsorg. At de eldre kan få en verdig død i rolige og gode omgivelser, og ikke slik som jeg opplevde. Den jeg var pårørende til lå på dobbeltrom, der beboerne kun skilt med en skyvedør, som ikke kunne lukkes. Damen bak skyvedøren var ikke dement. Hun kunne høre min høylytte sorg, og at den jeg var pårørende til var døende. Det skal ikke være slik. Jeg tror Høie ville lyttet, og gjort noe med det. Han bryr seg om de eldre han også.

Så til slutt ville jeg spurt om varslingsplikt og ivaretakelse av varslere innen helsetjenesten. Jeg ville spurt om hvordan han tenker at vilkårene for varsleren skal bli bedre. Kanskje kunne ivaretakelse av varsleren blitt satt inn i Helsepersonelloven som en bokstav a under §17, hvor det står at; helsepersonell skal av eget tiltak gi tilsynsmyndighetene informasjon om forhold som kan medføre fare for pasienters sikkerhet. Jeg ville snakket med Høie om varslingsrutiner innen helsetjenesten, og ivaretakelsen av dem som varsler etter Helsepersonelloven. Han kan gjøre noe med det også, tror jeg.

Så hva sier du Bent Høie, skulle vi tatt en tur i heisen? Det kunne blitt interessant og lærerikt for meg, og kanskje for deg også. Ses vi i heisen, Høie?