fbpx Til min ukjente helt Hopp til hovedinnhold

Til min ukjente helt

ORGANDONASJON: Jeg kjenner deg ikke, min ukjente helt. Jeg vil aldri få muligheten til å treffe deg. Foto: colourbox

Det er ti år siden du døde. Det er like lenge siden jeg fikk en ny sjanse i livet, skriver anonym organmottaker.

Bare dager i forveien var du en aktiv og livsglad person, jeg var dødssyk og hadde ikke stor fremtid foran meg. Men slik skulle det ikke fortsette for noen av oss. En hendelse skulle gjøre at kroppen din ikke lenger skulle kunne brukes av deg. Dine organ ble holdt i live av maskiner. De som stod deg nær så livet ditt ebbe ut og måtte forholde seg til en helt utenkelig situasjon. «Har den avdøde uttrykt sin holdning til organdonasjon på noen måte?».

Si det!

Jeg leser med bekymring at ventelistene for en organtransplantasjon øker og øker. Dette blant annet fordi stadig flere livstruende plager kan bli hjulpet av en transplantasjon. Antall årlige organdonasjoner holder seg derimot ganske stabilt. Mange har gjort sin vilje kjent, muntlig til sine nærmeste eller ved at de har fylt ut et donorkort eller en app på mobiltelefonen. Det viktigste er at familien din vet at du sier ja til organdonasjon.

Det gir mange en god følelse å kunne si at man ønsker å hjelpe andre.

Du gav liv til flere

Jeg kjenner deg ikke, min ukjente helt. Jeg vil aldri få muligheten til å treffe deg. Likevel vet jeg at du ønsket noen andre noe godt. Du hadde en positiv holdning til organdonasjon, som du delte med dine nærmeste. Da livet ditt brått og uventet tok slutt, gav du liv til andre. Jeg er så glad for at din vilje ble fulgt den gang for ti år siden.

Denne natten fikk flere personer muligheten til et nytt, bedre og lengre liv. Da jeg våknet opp kikket jeg over på en person som jeg skulle få et veldig godt forhold til. Jeg fikk en ny bror denne dagen. En bror av én og samme donor. Han fikk et av dine organ, jeg ett annet.

Min «bror» fikk åtte bonus år. Åtte år der han kunne følge flere av sine drømmer, reise, arbeide og være tilstede for sin familie. Vi snakket utallige ganger om hvor heldige vi var som delte denne gaven. Selv da jeg besøkte han på sykehuset siste gang, var han ikke annet enn takknemlig. Akkurat som jeg er, hver dag!

Opp- og nedturer

Det er et paradoks at der ute, på en kirkegård, er det en gravstein med samme dato inngravert som samsvarer med dagen jeg fikk livet mitt snudd fra stummende mørke til noe lysegrønt. Jeg skal ikke verken rosemale eller svartmale det livet jeg har hatt disse ti årene. Det har inneholdt både oppturer og nedturer, som de fleste liv ellers. Nedturene mine har kanskje vært av en litt mer alvorlig grad, men så har jeg også funnet gleder selv i de minste ting. Jeg sier ikke at det har vært bare enkelt, men jeg lever, tenker og unngår det jeg frykter mest av alt – å gå glipp av noe.

Tusen takk for den største og beste gaven jeg noen gang har fått.

(Innlegget er også publisert på bloggentil Stiftelsen Organdonasjon)

Det gir mange en god følelse å kunne si at man ønsker å hjelpe andre.

Les også: