Vi arbeider alle i helsevesenet, fra sykehjem og hjemmesykepleie til ambulanse, akuttmottak, intensiv og sengepost. Vi har alle samme utgangspunkt, lik utdannelse. Sykepleier. Men vi arbeider på forskjellige steder. Men når en sykepleier som ikke arbeider på samme arbeidsplass som meg selv tviler på mine kunnskaper, ser jeg rødt.

Alt etter hvor du arbeider, så har du et sett med retningslinjer du skal følge. Hva retningslinjene på din arbeidsplass sier om hvordan du skal utøve din jobb, er nok annerledes enn de retningslinjene jeg må forholde meg til. Og slik skal det være. Det har med at vi tilbyr forskjellige helsetjenester.

Når noen som ikke arbeider på samme sted som meg betviler at jeg utøver min jobb riktig, da blir jeg forbanna. Jeg har fra tid til annen opplevd slike sykepleiere på sykehuset jeg arbeider på. Jeg blir møtt med en «ovenfra og ned»-holdning som ikke ligner noe. Og det er ikke legene eller andre yrkesgrupper som utmerker seg, nei, det er sykepleiere som er verst.

Jeg kan få følelsen av å bli sett ned på, jeg ser i øynene på noen at de synes jeg er ung og at den jobben jeg gjør krever en eldre sykepleier. Jeg har blitt snakket til som om jeg er en dritt. Det gjør meg sint. Jeg ble ikke sykepleier for å måtte slåss for min måte å utøve yrket på, ovenfor andre sykepleiere! Jeg ble sykepleier for å hjelpe syke mennesker videre i livet.

Men selv om vi alle har som mål å hjelpe syke mennesker videre i livet, så stoler vi ikke på hverandre. Vi stoler ikke på at alle har den samme kunnskapen! Det er en dårlig egenskap. Det er lov å stille nysgjerrige spørsmål om hvorfor man ikke gjør det slik istedenfor slik, men vi må slutte å henge hverandre ut.

Jeg har blitt uthengt. Uthengt av sykepleiere som arbeider med noe annet enn meg selv. Uthengt fordi jeg ikke gjør jobben slik som de gjør sin. Og jo, jeg gjør min jobb like godt som din! Men allikevel er det ikke godt nok for noen.

De gangene noen har vært slik mot meg har jeg dratt hjem fra jobb, forbanna og lei meg. Det kan ødelegge hele dagen min. Noen ganger har jeg lyst til å grine og slutte som sykepleier fordi vi ikke klarer å akseptere og respektere hverandres arbeid! Er det slik vi ønsker å ha det?

Bidrar dette til godt arbeidsmiljø og kultur? Bidrar en slik kultur til at flere vil bli sykepleiere i fremtiden? 

Dette innlegget ble først publisert i Sykepleier- Blogg

8. mars har passert. Også i år ble det kamp om hvem som skal få lov å gå i tog, med hvilken parole.

Jeg rakk desverre ikke toget i år, men hygget meg på Norsk Sykepleierforbund sitt arrangement på dagen, der temaet var vold i nære relasjoner. Dagen ble alvorspreget når vi fikk høre utsagn som «jeg var innlagt på kvinneklinikken med gjentatte spontanaborter. Blåmerkene var tydelige. Ikke en eneste sykepleier spurte ...». Jeg krympet meg i stolen der jeg satt da jeg fikk høre dette utsagnet.

Vold i nære relasjoner er fremdeles tabu. Vi snakker ikke så mye om det, og når vi tar det opp, er det til og med slik at noen sier «vi er jo et sykehus, og ikke noe krisesenter». Nei. Det er vi ikke. Men vi er helsepersonell, og det er vår fordømte plikt å se. Og å forholde oss til tydelige, og utydelige tegn.

Jeg skal forlate denne hjertesaken en stund og snakke litt om blomster. Gemyttene har senket seg etter årets 8. mars-diskusjon og den første løvetannen titter opp til påske noen steder. I min egen hage er det snøklokkene som viser seg fram på den mosegrodde plenen min. Inne i boden ligger tulipanløken som jeg glemte å få i jorden før frosten. Jeg har med andre ord ikke grønne fingre.

Det jeg derimot har, er kunnskap. Om blomster, og om bier. Som sykepleier på gynekologisk seksjon vet jeg hva som skal til for å skape liv. Jeg vet at det er mange som har fordypet seg i dette, og fått sjokk når de leser av prøvesvaret. Jeg vet at det er mange som ikke klarer å tro på det, og ikke helt forstår hvordan det kunne gå til, som kjenner dyp panikk, og som bare vet at dette ikke kan skje akkurat nå. En ikke planlagt graviditet kan skje med alle kvinner i fertil alder. Når den i tillegg til å ikke være planlagt, er uønsket, har vi i Norge en vefungerende abortlovgivning. Den fungerer, til det den skal, og vi må ta inn over oss at alternativet er så mye verre. Dødsfall og alvorlige komplikasjoner som følge av ulovlige aborter - slike tilstander vil vi ikke ha.

KrF har kommet med forslag om obligatorisk betenkningstid før du får innvilget abort. Som sykepleier med kjennskap til dagens praksis, vil jeg si det slik: De aller færreste kommer til kvinneklinikken uten å ha tenkt seg om! Noen har tvil, og da kommer de igjen neste dag, eller de avbestiller timen og kommer tilbake til kvinneklinikken når barnet skal fødes.

Å innføre obligatorisk betenkningstid før en kvinne får abort, er sykepleiefaglig sett ingen garanti for at hun tenker seg om en ekstra gang, og tar en mer velfundert avgjørelse. Det er derimot en garanti for å at vi tilfører kvinnen mer skyld, og mer skam. Hvis KrF vil forebygge abort, kan de gjerne se på andre tiltak - men kvinnene som får abort i dag, de har tenkt seg ferdig, og de har bestemt seg.

Vi går inn i den stille uken. Akkurat nå er det helt sikkert en kvinne nær deg, som tenker. Enten det er obligatorisk eller ikke.

KrF ufordres herved til å heller tenke på om vi gjør nok for kvinner som blir utsatt for vold i nære relasjoner. På det punktet kan vi alle få obligarisk refleksjonstid.

Hei politiker: Du trenger flere sykepleiere, ikke økonomer.

- Det er alvorlig svikt i samhandlingen mellom sykehus og norske kommuner. Pasientsikkerhet kan komme i fare på grunn av dette, heter det i en landsomfattende undersøkelse fra Helsetilsynet. Jepp, det vet vi. Det vet alle som arbeider i denne sektoren. Det vet kanskje politikere og byråkrater også. Men det er ikke nok. Det er ikke nok at tillitsvalgte, pasientorganisasjoner eller pårørende har sagt det lenge. Så hva er egentlig nok?

Helsetilsynets klare melding om status må da vel være tilstrekkelig til å få dette mer på skinner. Men når?

Tålmodige er vi kjent for å være, norske sykepleiere. Er det ikke det ene så er det alltid det andre, og i sum er det aldri nok til å få de politiske løftene på plass. Forståelsen av norsk lov er sjelden mer tentativ enn når den omhandler hvordan helsesektoren skal bruke sin samlede kompetanse.

Den nye vin heter e-helse. Vi som hoster litt av det hele mener at helhet er bra, og langt på vei sikret om gamle løfter allerede hadde vært innfridd. Men nå er det andre leverandører som skal inn på markedet, for det er det dette er. Et marked, med stadig nye aktører som skal definere nye virkeligheter. Hvor ventelister betraktes som ordrereserve.

Og nå skal alt bli digitalt bedre. Men for pasientsikkerheten er det fremdeles lege og sykepleier som er svaret på mye. Vårt nærvær. Vår observasjonsevne og eventuelle endringstiltak når situasjonen krever det. All verdens monitorering skal til slutt ende opp i vurderings- og behandlingstiltak. Det krever tilstedeværende kompetanse. Akkurat som i all samhandling.

Elefanten i rommet er mangel på nok relevant kompetanse til å utøve reell samhandling. Det betyr noen flere leger, og mange flere sykepleiere i kommunal sektor. Pasientsikkerheten er i fare når direktører og rådmenns tolkning av forskrifter, som skal forstå loven, bare hensyntar "fare for liv og helse". Du kan lese selv i Helsepersonellovens paragraf 4 i kapittel 2 her: https://www.nsf.no/lover-og-forskrifter/artikkelliste/17078. Forskriften er klokkeklar på at det er faglig forsvarlighet, og retten til omsorgsfull hjelp, som skal ivaretas. Uten kompetent bemanning er dette ikke mulig å oppnå. Forskriften brytes derfor daglig.

Det blir ikke orden på dette før kommunale budsjetter tar inn over seg at vi trenger lønnsmidler til flere sykepleiere. Det er mulig at e-helse er både mer digitalt og tilsynelatende moderne, men det er mennesker som får de farlige virus- og som trenger behandlingsregimene. Kronikerne trenger oppfølging, først og fremst av fagpersoner. Sykepleiere er fleksible, analoge og virker.

Vi trenger et Sykepeleierløft nå.

500 000

Ein halv million!

Har det rabla for deg?,- seier du.

Ikkje i det heile tatt,- seier eg.

Det er for mye,

du tar ikkje ansvar,

det er ei vanskelig tid,

vis moderasjon,- seier du.

Florence hadde ikkje sagt dette,- seier du.

Nei, ho er død,- seier eg.

Eg mumlar at eg er

Tydelig,

Modig,

Stolt ...

Eg skjønne ikkje ka du meiner, seier du.

Eg gjør ..

Ka skal eg si då?, - seier eg.

Argumenta mine er brukt før,- seier eg.

Likelønn,

verdsetting,

arbeidskraftsbehov,

ansvar,

vi er mange,

flest kvinner,

frontfagsmodellen,

kompetansebehov,

rekruttera,

beholda,

reallønnsvekst,

ei lønn og leva av.

Ka meir kan eg si?,- seier eg.

Dåkke er for mange, -seier du.

Ja, 106 000,- seier eg.

Det går ikkje,

det er egoistisk,

du tenker ikkje på andre,- seier du.

Eg tenker på 106 000 andre faktisk,

det er ikkje egoistisk,- seier eg.

Ein halv million,

500 000,

til alle,

med 10 år,

i 2019?,- seier du.

Det er mulig,

hvis du vil.

Eg har håp,- meiner eg.

Jepp.