Norsk arbeidsliv er et gjennomarbeidet system. Vi har avtaleverk for mye. Når bedriften eller organisasjonen har en tariffavtale, da er mønsterbeskyttelsen på plass. Både for arbeidsgiver og arbeidstaker. Dette skal sikre et avtaleverk og håndtere hvordan partene skal forholde seg til hverandre.

Noen ganger blir det forholdet vanskelig. Da er det godt å være medlem av noe større enn seg selv. Fagforeninger ivaretar mye. NSF er det soleklare valget for sykepleiere her til lands, og som landets fjerde største fagforening har vi makt. Det har våre motparter i arbeidslivet også, så vi behøver all vår styrke.

Når arbeidsforholdet for den enkelte går galt, og arbeidsgiver blir en reell motpart, da er avtaletekster og intensjoner i disse helt avgjørende. Da ser den enkelte hva en avtale med en fagforening er verdt. Når noen arbeidsgivere er på tulltur, og glemmer hva en tariffavtale medfører i rammen av en inkluderende hovedavtale, da er vi verdens beste venner for våre medlemmer. Mange tar oss for gitt, vi tillitsvalgte som er de første for å tale andres sak. De som har sett resultatet av vår innsats, forstår. De som antar at alt skjer av seg selv, er lykkelig uvitende.

Hva en avtale faktisk er verdt handler mye om hvordan den blir brukt. Det er litt som ellers i livet; formaliserte forhold er alltid mer solid. Fordi det skal bety noe! (Se gjerne denne: https://sykepleien.no/blogg/2016/04/er-du-lydig-eller-lojal). Arbeidsgivere som glemmer dette, og som dermed havner på tulltur, må inn på samtalerommet med oss så snart vi finner slikt. Et forhold kan alltid reddes om begge parter forstår at noe er galt. Om den ene parten derimot alltid skal ha viljen sin, kan det etterhvert bli vanskelig.

Avtaler bygger på gjensidig tillit. Ordet som staves likt både forlengs og baklengs. Prisen for å glemme slikt kan bli høy. Kan hende er det da et annet slikt ord som blir det gjeldende: regninger. Dem er det alltid dyrt å glemme...

Smak på overskrifta en gang til. Mange stusser over at jeg tillater meg å stille spørsmålet.

For det er viktig å dra i samme retning, og at vi er enige om å jobbe sammen - ikke mot hverandre. Men hør på dette: Jeg møter mange som forteller historier som viser at økonomi trumfer fag. Særlig i kommunene. Sykepleiere som oppgir at de opplever å bli presset til lydighet av ledere som vet de drar strikken for langt. Ledere som likevel gjør det fordi de er fortalt at grensene er satt. At økonomien er stram, at det må eksistere økonomisk disiplin med konsekvenser. Men hvem skal ta disse konsekvensene, og hva skal de være? Om jeg overdriver? Slett ikke. Historiene vil komme, vi må til bunns i dette.

Er det slik at lydighet i pleiesystemer belønner de lederlydige, og straffer de pasientlojale? De som forstår at lover og rettigheter er hevet over lokalpolitiske føringer. Slike føringer og beslutninger som kan være tatt uten nødvendig styringsinformasjon, fordi denne ikke presenteres? Lojale fagfolk kan være slitsomme for lydige ledere. Ledere som står midt i striden mellom for høye politiske ambisjoner, og for lave tilgjengelige ressurser og få fagfolk.

Så lenge lydighet til stabssjefer er viktigere enn lojaliteten overfor pasientens lovlige rettigheter, så er spørsmålet i overskrifta både vesentlig og viktig. Når den lydige velger å tie, kan det være lojalt å varsle i fra. Tenk litt på det neste gang du vurderer hva du skal gjøre.

I flere år har hele helse-Norge hatt stort fokus på pasientsikkerhet. Det skal sprites hender, fjernes ringer og klokker, uniformeres korrekt og man skal ha fokus på fall, trykksår og alskens indikatorer. Ved St. Olavs Hospital går direktøren jevnlig en pasientsikkerhetsvisitt for å se at alt er i orden og for å få innblikk i hvilke utfordringer som truer pasientsikkerheten ved de enkelte avdelingene. Samtidig ligger pasientbelegget jevnt og relativt stødig oppunder 100 % i flere av de samme avdelingene. Det nærmer seg to år siden den tyske forskningsrapporten som viste at å ha mer enn 92,4 % belegg er å planlegge med økt dødelighet ble publisert. Gjennomsnittsbelegget i OECD-landene er omtrent 78 %.

Mye er sagt siden artikkelen ble publisert. Møter er avholdt og problemer er belyst, men enkelte avdelinger er stadig like overfylte. Det er inngått nye avtaler med kommunene, og man er sammen enige om at ferdigbehandlede pasienter ikke skal ligge på sykehus. Innholdet i avtalene ser kjempefint ut, og samtidig ligger fortsatt mange ferdigbehandlede innlagt. Og misforstå meg ikke, kommunene har en soleklar rett til å avvente å ta i mot pasienter som de enten ikke har kompetanse eller kapasitet til å ta i mot. Det skal alle være glad for, både de ansatte i helsevesenet, pasientene og deres pårørende.

Så hva er det man ikke greier å få til? Alle er enige om at det å ligge inne i sykehus bør unngås i det lengste. Man skal prøve andre ting før noen legges inn. Man skal behandle raskt og effektivt når pasienter først må legges inn og de samme pasientene skal raskest mulig ut og tilbake til sitt eget liv etter at de har vært innlagt. Tankene er gode, planene ser gode ut, alle parter ser ut til å være enige og politikerne applauderer. Hvor går det galt? Hva er det som ikke fungerer optimalt? Hvert eneste år jeg har vært tillitsvalgt kommer etterjulsvinteren med en topp i antall innlagte og antall ferdigbehandlede vi ikke får ut. De ansatte melder om pasienter i korridorer, på legekontorer, på undersøkelsesrom og en evig jakt på neste ledige seng. Er dette god pasientsikkerhet? Ikke i følge forskningen! Ansatte melder om at de er slitne, ringes og SMSes til ekstravakter og etter hvert blir syke. Hvert år skjer dette. Hvorfor lærer vi ikke? Eller gjør vi det? Lærer vi av det og legger planer for neste vinter? I tilfelle vi gjør dette, hvorfor får vi det ikke til? Hvorfor buler veggene i sykehuset fortsatt utover på etterjulsvinteren? Og, tro meg, jeg vet at det ikke er mye ledig kapasitet ute i kommunene heller… Men hvorfor er det sånn?

Kravene til effektivisering i spesialisthelsetjenesten opprettholdes fra år til år. Det betyr at det samme antallet pasienter som i fjor, ikke lenger er godt nok. Flere skal behandles i år. Med de samme ressursene som før. Altså flere pasienter pr. ansatt. Om vi ikke greier dette, straffes vi økonomisk neste år. Samtidig som kravet til effektivisering fortsatt opprettholdes. Da blir konsekvensen enda flere pasienter for litt mindre ressurser. Og plutselig befinner man seg inne i en nedadgående spiral. Sykehusene sliter med å rekruttere nok kompetanse. Flere avdelinger har nærmest ikke søkere på sykepleierstillinger, mange går allerede med en konstant mangel på sykepleiere.

Kommunene er pålagt å ta mer av det som tidligere ble behandlet i sykehus. De sliter også økonomisk. De avhjemler sykehjemsplasser og oppretter omsorgsboliger med døgnkontinuerlig bemanning. Det høres flott ut, men kravet til antall ansatte er langt fra det samme og pasientene må betale mye mer for disse plassene. Kommunene sliter også med rekrutteringen. De har heller ikke nok sykepleiere. Det utdannes færre sykepleiere i Norge enn det antallet som går av med pensjon årlig. Dette er en kjent utfordring. Både fagfolkene og politikerne har vært klar over dette i flere år. Samtidig er det ikke greit å presse flere gjennom utdanningen heller, vi er avhengig av at de som uteksamineres har den kompetansen som kreves. En nylig gjennomført nasjonal deleksamen viser at det kanskje ikke er optimalt det som foregår i utdanningssektoren heller…

Og hvordan skal vi løse alt dette? Vi har ikke sykepleiere nok i sykehusene eller i kommunene og det er for få som vil bli sykepleiere. Hva er svaret? Arbeidstidsutvalget og flere med dem mener at svaret er å tyne dem som allerede er «innenfor» enda litt mer. De ansatte som allerede melder om at de er nær sykdom på grunn av belastningene skal nå fratas kontrollen med arbeidstiden sin. Det vil medføre mer ubekvem arbeidstid og sannsynligvis enda mer helgejobb. Min kollega Gro Lillebø har allerede skrevet om dette på maddam.no, jeg skal ikke forsøke å overgå henne for hun skriver svært godt!

Men, om tannkremtuben er tom, kommer det mer tannkrem ved å klemme enda litt hardere?

Noe av det mest verdifulle ved å jobbe med eldre mennesker på sykehjem, er å få ta del i det siste kapittelet i et menneskes liv. Et menneske som er i livets høst.

Det er spesielt å være til stede når døden nærmer seg. Med sine slitsomme symptomer. Eller å være til stede når døden er en venn med sitt stille nærvær. Holde en slapp hånd. Stryke en rynkete hud. Så skjør. Så tynn. Så myk. Lytte til overfladisk og uregelmessig pust. Se en åpen munn og lukkede øyne. Kjenne en svak og uregelmessig puls. Se store blå blodårer som ligger rett under den skjøre huden. Se klær som er for store. Se blide barnefjes med tindrende øyne innrammet på veggene. Se et bilde i svart-hvitt av et ungt lykkelig par på sin store dag. For så lenge siden. Se noe av pasientens identitet i omgivelsene. Perlesmykke og en parfymeflaske på nattbordet. Utført håndarbeid. Se noe av det levde livet i omgivelsene. Se slekt følge slekters gang. Se familie som sitter beskyttende rundt senga. Se en blanding av sorg, lettelse og bekymring i våte øyne. Være sykepleier. Være trygg. Være en klippe og en borg. Ha kontroll. Være profesjonell. Hente frem kunnskapen man har lært. Hente frem erfaringene man har fått i årenes løp. Trøste. Å ivareta pasientes håp om å få treffe sin kjære ektefelle igjen. Lindre. Å ivareta pasientes integritet ved å få be et lavmælt "Fader vår" mens den gamle tar sine siste overfladiske åndedrag. Samtidig være tilstede for pårørende i utmattende sorg eller lett savn. Men etterpå være liten. Sammen med kollegaer. Kjenne på savn og våte kinn. Puste. Senke skuldrene. Ta farvel med både pasient og pårørende. Et kapittel er enda en gang avsluttet. Livet går ubønnhørlig videre. Heldigvis. Kjenne på takknemlighet. Stolthet. Over å ha kjent et unikt menneske. Kjenne på ydmykhet over at man fikk anledning til å gå ved siden av det siste stykket av livets vei. Kjenne på hvor meningsfylt det er å få ta del i et medmenneskes fullførelse av livet.

Hva sier du til å få tilbud om en tjeneste med kvalitet, kompetanse i alle ledd, og til en lavere pris enn du trodde? Ingen protester så langt, hører jeg. Vi fortsetter derfor med tanken: I tillegg skal du også få beslutningsmyndighet om leveransetidspunktet, samt påvirkning om hvem som skal levere tjenesten. Fremdeles innafor, dette? For du, som tjenestenes mottaker, er ikke den som skal bry deg med detaljene som ligger bak at dette skal være organisert slik at det lar seg gjøre. Du får det du skal, til avtalt tid og rammer, for du har jo full oversikt over tjenestenes egentlige innhold når det gjelder kvaliteten, i alle ledd. Eller?

La oss leke litt med ideen om at dette handler om rørlegging. Du får en bil på døra, med folk i arbeidsdresser, som bringer med seg utstyret som skal monteres og installeres i ditt hus. Du vet at vannskader i boligen blir dyrt, derfor er du opptatt av at kvaliteten i alle ledd overholdes og at arbeidet følger kvalitetsmessige prosedyrer. Rørleggere kan jo sitt fag.

La oss leke litt videre: Du skal ha hjelp til hjemmesykepleie hos en nær slektning, og er tilstede når hjelperne kommer. Til avtalt tid kommer bilen med den uniformerte hjelper, som har navneskilt og bredt smil. Alt er tilsynelatende greit, alle virker å være komfortable med det som skal foregå i sårstellsituasjonen. Du vet at sår krever prosedyrebasert stell over tid for å leges, og er derfor opptatt av at det er kvalifisert personell som utfører handlingen hos dine nære. Eller? Vet du faktisk at det er rørleggere som legger rør, og sykepleiere som leger sår? Eller er det noe du bare antar? Er du blant dem som blir litt urolig nå, er du i godt selskap.

Både ordførere, rådmenn, tjenesteledere og pårørerende bør følge betydelig bedre med. Det er ikke garantert at alle får det de antar, uten å sjekke fakta. I dagens kommunehelsetjeneste er det dagligdags at den lovpålagte tjenesten pasienter antar kommer fra kompetente hoder og kvalifiserte hender, ikke er det som faktisk leveres. Det som kommer kan komme fra noen som gjør så godt de kan, ut fra det noen har fortalt er gjeldende prosedyre. Men hvordan virkningen av slike handlinger skal vurderes, det finnes det ingen prosedyre på. Det er derfor det skal brukes riktig kompetanse hver gang.

Se gjerne mer her: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-64

Ikke bra kan bli bare billig - på kort sikt. Et sår kan raskt medføre bakteriell infeksjon, hospitalisering, og kroniske smerter. Oppdages en uønsket utvikling for seint, kan det bli alvorlig. Likevel er dette ikke hentet ut fra en tegneserie; dette skjer hver dag. Og noen vet. Men siden budsjetter er trange, og det blir kjeft å få om det trange driftsbudsjettet overskrides, holder mange tåta. Og håper at det går bra. Forskjellen mellom lydighet og lojalitet ligger, blant annet, i kompetansen å forstå hele innholdet i et budskap. Der den lydige tier kan det være lojalt å varsle ifra... Norsk lov er ikke en lunsjmeny hvor du kan velge vekk det som ikke passer. Likevel er dette dagligdags i kommune-Norge i dag. Ikke bra, bare billig...