Forskningen må vise sin nytteverdi

Helsepersonell møter forskning så å si daglig. Nye legemidler, nye behandlingsmetoder, ny medisinsk teknologi, evidensbaserte prosedyrer, nye måter å organisere helsefaglig arbeid på. Forskningen griper inn i alle deler av helsevesenet slik den gjør på de fleste andre områder i samfunnet.

Likevel er det mange som stiller kritiske spørsmål ved om vi får nok igjen for forskningen, om den har den impact som vi forventer (1). Med impact menes hva som skjer med forskningsresultatene etter at de er publisert eller formidlet på en annen måte. I Norge ville vi ofte kalt det for nytteverdi. Holder det at forskningen er god, eller er det mer som må til? Hvordan skal impact dokumenteres?

Vurderer forskningens nytte i Storbritannia

Ingen land har stilt slike spørsmål oftere enn Storbritannia. Der blir alle forskningsmiljøene ved universiteter og høyskoler jevnlig evaluert for å se om kvaliteten er god nok.

I forrige evaluering fra 2014 måtte de 154 britiske lærestedene ikke bare sende inn sine beste publikasjoner. De måtte i tillegg produsere såkalte impact cases: tosiders beskrivelser av hvordan deres forskning var blitt tatt i bruk og kommet til nytte innen helse, miljø, industriutvikling eller annet.

De laget nesten 7000 slike caser, og eksperter har gitt dem skår fra 1 til 4 ut fra hvor viktig forskningen har vært for en eller annen form for praksis. Også den akademiske kvaliteten ble gitt en tilsvarende skår.

Den britiske undersøkelsen viser at de fleste eksemplene på impact baserer seg på forskning fra flere ulike fagområder. Dermed støtter de et syn om at nyttig forskning ofte er tverrfaglig. Det er en positiv, men svak sammenheng mellom kvalitet på forskningen og kvalitet på impact, og her ser vi et komplisert bilde.

Selv om det er vanlig med god skår på begge delene, er det mange fagmiljøer som har gode resultater i hovedsak på akademisk kvalitet eller på nytteverdi. Klinisk medisin skiller seg ut ved å være det eneste fagområdet hvor det er en negativ sammenheng mellom forskningskvalitet og nytte.

Hvis et miljø skårer høyt på kvalitet, skårer det ofte lavt på nytteverdi – og motsatt. Først og fremst uttrykker nok dette at det er flere måter forskning kan være god på, og at det er flere veier til nytteverdi. Særlig gjelder nok det for den pasientnære forskningen.

Målinger av forskningens nytte i Norge

Denne typen målinger er på full fart inn i Norge også. Miljøer innen samfunnsvitenskap og humaniora har allerede laget sine impact cases i forbindelse med store evalueringer. Flere andre fag står for tur de neste årene. Om lag åtte milliarder kroner brukes på helserelatert forskning i Norge hvert år.

De sentrale aktørene på feltet – de statlige helseforetakene, Helse- og omsorgsdepartementet, Kunnskapsdepartementet og Norges forskningsråd – er blitt stadig mer opptatt av impact.

Ofte ønskes det flere typer impact på én gang: Helseforskningen forventes ikke bare å komme til gode for pasientene, men også danne grunnlaget for levedyktige bedrifter som kan gi landet inntekter i en tid med redusert aktivitet innenfor olje og gass.

Vanskelig å måle impact

Impact er imidlertid svært vanskelig å måle. Et sentralt problem er det som kalles attribusjon: Hvem skal ha æren, og hvor mye ære, for vellykkete resultater? Forskning som tas i bruk, avhenger ofte av innsatsen til mange ulike fagfolk og mange forskjellige organisasjoner. Et annet problem er tidsperspektivet. En rekke undersøkelser har vist at det kan ta flere tiår før gjennombrudd i forskning viser seg i praksis.

Medisinsk forskning nevnes ofte som eksempel på et område hvor det kan ta spesielt lang tid før gjennombrudd vises i praksis. Årsaken er ikke bare at det skal lages nye legemidler som skal gjennom en langvarig prosess med utprøving, men også at arbeidsformer og rutiner er vanskelige å endre.

I noen tilfeller kan det være spenninger knyttet til ulike former for impact. Er det for eksempel realistisk å forvente at forskningsresultater både skal kunne gi bedre pasientbehandling, nye arbeidsplasser i industrien, miljøforbedringer og innsparinger i helsesektoren? Noen ganger kan det være slik, men oftere vil det nok i større eller mindre grad være spenninger mellom målene.

Forutsetninger for impact

Diskusjonen om nytte og impact har ofte en litt kritisk undertone mot forskerne. Hvis de bare var flinkere til å kommunisere, til å formidle, til å ta med seg og samarbeide med næringslivet eller klinikkene eller pasientene, ville det gått lettere å skape gode samfunnseffekter. Mye tyder likevel på at viktige forutsetninger for nytte i alle fall er delvis utenfor forskernes kontroll.

Det kan være nyttig å vende oppmerksomheten bort fra å skulle måle impact og det forskerne driver med, til å se nærmere på hvilke betingelser forskning lettere kan tas i bruk under, og hva som kan gjøres med disse betingelsene. Brukerne av forskning – personalet i helsesektoren, ansatte i bedrifter, pasienter, pårørende og andre – er sentrale i så måte.

Hva slags kunnskap og ressurser kreves av brukerne for at de skal kunne bidra til å omsette forskning til ny praksis? Er det god nok interaksjonen mellom forskerne og brukerne? Hvor viktige er kunnskapsoppsummeringer og organisasjoner som arbeider med evidens, for prosessen med å ta forskning i bruk? Disse spørsmålene vil være i søkelyset de neste årene, også når helseforskningen må presentere systematiske eksempler på egen nytte.

OSIRIS, The Oslo Institute for Research on the Impact of Science, er et nystartet forskningssenter som skal se spesielt på slike kompliserte spørsmål. Helsesektoren er et sentralt område for OSIRIS, der det er behov for et godt samarbeid med aktører i sektoren og med leger, sykepleiere og andre viktige grupper av helsepersonell. Vi vil gjerne ha kontakt med miljøer som arbeider med å ta forskning i bruk i praksis.

Referanse

1.            Christiansen A. Helsevesenet bruker ikke ny forskning. Tilgjengelig fra: https://forskning.no/2015/12/helsevesenet-bruker-ikke-ny-forskning (nedlastet 20.02.2018).