Tema: Kombinasjonsstillinger

Bemanningssenterets Supersykepleier!

Innspill
Bildet viser en ung kvinne som forvandles til en superhelt
GENERELT SUPER: Jeg er en ressurs for avdelingene jeg kommer til. De mangler folk, det er derfor jeg er der. Jeg er en generell sykepleier, og det er utrolig mye jeg kan! skriver kronikkforfatteren.
Å være en del av sykehusets bemanningssenter får meg til å føle meg som en Supersykepleier, skriver Marlen Egeland.

Hovedoppslaget i årets første papirutgave av Sykepleien var trist lesning. Vikarene i eget hus på Haukeland har det tydeligvis ikke bra. Det er en fanesak for NSF at sykepleiere skal kunne jobbe i 100 prosent stilling, og Haukelands vikarsenter jobber for å få dette til.

Selv jobber jeg ved Sykehuset Telemark Skiens (STHF Skien) bemanningssenter, og hører til de heldige få som har fast 100 prosent stilling. Hadde grunnlønnen vært bedre og jeg hadde hatt økonomisk mulighet til det, hadde jeg valgt å jobbe redusert. Å være sykepleier i 100 prosent stilling i tredelt turnus er knallhardt. Men selve turnusarbeidet, med arbeids- og hviletider, er en annen diskusjon.

LES: Tema: Kombinasjonsstillinger

Slik jeg forstår det, har de fleste større sykehus organisert et vikar- eller bemanningssenter. Det er meget bra at sykehusene vil bruke egne ressurser til dette og ikke kjøper vikartjenester utenfra.

Modellene de forskjellige sykehusene bruker for sine vikarpooler, varierer. Det er et evig problem i helsevesenet at vi sitter på hver vår tue og finner opp hjulet på nytt. Her bør sykehusene snakke sammen. Det vil alltid være behov for lokale tilpasninger og justeringer, men vi bør kunne dele erfaringer fra hva som fungerer ved de forskjellige stedene.

Fra ringevikar til fast jobb

Artikkelen i januarutgaven av Sykepleien gjorde meg som sagt trist. Det som der ble beskrevet, var det motsatte av det jeg som sykepleier opplever i mitt daglige virke som sykepleier ved STHF Skien.

Her skal jeg ikke gå inn på hvordan bemanningssenteret vårt er organisert, til det har jeg for lite kunnskap. Min opplevelse av å være en Supersykepleier kan jeg derimot prøve å si litt om. Først litt om min bakgrunn som sykepleier.

Som sykepleierstudent på heltid ved Høgskolen i Sørøst-Norge var jeg på ortopedisk avdeling i kirurgisk praksis og ved geriatrisk avdeling i medisinpraksis. Allerede det første år fikk jeg bli ringevikar som assistent på nevrologisk avdeling. Det var før bemanningssenteret hadde startet opp.

Andre året på sykepleien bar det ut i sykehuspraksis, og etter endt praksis på ortopedisk avdeling fikk jeg fast jobb hver tredje helg som assistent. Da var bemanningssenteret opprettet, og jeg fikk mulighet til ekstravakter gjennom dem til både ortopeden og nevrologen.

Da utdanningen nærmet seg slutten og det skulle søkes på jobb, kom muligheten til å søke et heltidsvikariat i bemanningssenteret. De har en politikk om ikke å ansette sykepleiere før de har to års erfaring etter endt utdanning, men siden jeg allerede var godt kjent på to avdelinger, fikk jeg sjansen. Innen et år etter endt utdanning var jeg fast ansatt i full stilling i bemanningssenteret.

Kollegaer på hele huset

Som ny ved bemanningssenteret ble jeg først satt opp på fire avdelinger: ortopeden, nevrologen, infeksjon og hjerte. Jeg fikk en til to dagers opplæring ved hvert sted.

Etter hvert ble jeg booket til flere avdelinger: plastikkirurgen, gynekologisk, kreft, palliasjon og blod, gastrokirurgisk samt mage og tarm. Jeg har ikke hatt opplæring på alle disse avdelingene. De gangene jeg har blitt booket ut til nye avdelinger, har avdelingen fått spørsmål om de vil ha meg, selv om jeg ikke har opplæring. Jeg har da også fått spørsmål fra bemanningssenteret om det er greit å være på en ukjent avdeling.

Jeg føler meg heldig, og ikke bare fordi jeg har 100 prosent fast stilling. Jeg har nemlig gode kollegaer over hele huset. Ikke en eneste gang har jeg kommet på jobb og følt meg uønsket.

Ikke ekspert, men god

Det er her følelsen av å være Supersykepleier kommer inn. Jeg er en ressurs for avdelingene jeg kommer til. De mangler folk, det er derfor jeg er der. Noe er vakante vakter, langtidssykdom eller korttidssykdom, eller personalet er på fagdag, kurs, permisjon eller annet og klarer ikke selv å dekke opp.

Nei, jeg er ikke ekspert, men jeg er en god sykepleier. Jeg har to hender og to føtter, jeg kan løpe, ta klokker, avlaste, stelle og pleie. Jeg er en generell sykepleier, og det er utrolig mye jeg kan! Hvordan har pasienten det? Hva sier målingene?

Ja, og så er det mye jeg ikke kan, det vet jeg. Det viktigste jeg vet, er nemlig hva jeg ikke kan! Det er mitt ansvar som sykepleier å oppsøke kunnskapen jeg mangler, og få jobben gjort.

Vi må støtte oss til hverandre

Jeg tror at verken kollegaene mine eller jeg har følt at det at jeg kommer fra bemanningssenteret, har gått på pasientsikkerheten løs. Ja, det hender at en avdeling er alvorlig underbemannet, eller at det i løpet av dagen skjer uforutsette hendelser som gjør at vi burde vært flere på jobb. Men det er jo utfordringer som ikke har med bemanningssentret å gjøre.

I skrivende stund har jeg en 75 prosent fast stilling på avdelingen for kreft, palliasjon og blod (KPB) og 25 prosent i bemanningssenteret. I halvannet år har jeg jobbet fast på KPB – og vet dere, jeg kan faktisk ikke alt her heller. Hver dag må vi som sykepleiere støtte oss til hverandre, dele kunnskap og lære hverandre opp.

Når bemanningen er lav, må vi prioritere hardt. Hva er viktigst i dag? Stell før frokost og visitt, eller medisiner og målinger? Hele tiden må vi – enten vi jobber på fast post eller er på hele huset – ta disse vurderingene.

Gi og ta

Ingen arbeidsplass er perfekt. Hele tiden skjer det endringer i organisering og struktur, for ikke å snakke om stadige sparetiltak og nedskjæringer. Generelt er det viktig at det som er positivt ved en arbeidsplass, må være mer enn det som er negativt. Hvordan den nærmeste ledelsen kommuniserer med oss ansatte, er viktig, men også hvilken innstilling vi som ansatte har selv.

Ingen kan få alt man vil hele tiden, det handler om å gi og ta. Slik er det i jobb på fast avdeling, og slik er det i bemanningssenteret. Det hele koker ned til kommunikasjon og innstilling til arbeidet.

Ressurs overalt

Poenget mitt med dette innlegget er at det ikke er udelt negativt å jobbe i et bemanningssenter, slik man kunne få inntrykk av gjennom artikkelen i Sykepleien. Ved noen sykehus oppleves det faktisk som positivt, slik som her i Skien.

De forskjellige avdelingene vet å dra nytte av min kunnskap. Jeg kan nemlig mye om mangt som sykepleierne på de forskjellige faste postene ikke kan. Nettopp fordi jeg går på mange avdelinger, plukker jeg opp kunnskap som kan deles med mine kollegaer på de ulike avdelingene.

Jeg føler meg heldig som har gode kollegaer på hele huset, og jeg vet hvor jeg skal lete, spørre og få hjelp på tvers av avdelinger. Mer enn én gang har sykepleiere kommet bort til meg og spurt meg om jeg kan vise dem prosedyrer, hvor på dataen de finner forskjellige dokumenter, eller gi dem opplæring i ting de ikke gjør så ofte.

Det er en god opplevelse å få være en del av de ulike avdelingene de dagene jeg er der, og samtidig få være en ressurs for dem. Jeg treffer, og får bli kjent med, så utrolig mange flotte mennesker. Vi eksisterer i en fin symbiose synes jeg, bemanningssenteret og avdelingene.

Ansvar for egen hverdag

Jeg håper at Haukelands vikarsenter blir en god arbeidsplass å være, men vi sykepleiere har også ansvar for egen hverdag. Å jobbe på mange avdelinger passer ikke for alle. De fleste trives nok best i faste og forutsigbare rammer, og det bør være mulig for dem som ønsker full stilling på bare én avdeling, å få det i fremtiden.

Jeg går nå straks tilbake i 100 prosent stilling i bemanningssenteret, ut fra eget ønske, og jeg gleder meg stort. Jeg er en Supersykepleier med god kompetanse i generell sykepleie. Tydelig, modig og stolt!

Les også: