fbpx Aktivitetsskjerm gir personer med demens bedre livskvalitet Hopp til hovedinnhold

Aktivitetsskjerm gir personer med demens bedre livskvalitet

En eldre mann og en eldre kvinne heier og ler
MER GLEDE: Å bruke touch & play-skjermen sammen med andre ser ut til å føre til økt sosial integrasjon for beboerne. Skjermen kan også inspirere de ansatte og sykepleierstudentene til aktiviteter og samhandling med beboerne. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

Dette er en fagartikkel som er kvalitetssikret og godkjent av Sykepleiens fagredaktører.

Beboerne på et demenssenter smilte og var glade når de fikk bruke touch & play-skjermen. Aktivitetsnivået og fleksibiliteten økte, og den kognitive funksjonen ble forbedret.

Hovedbudskap

Skyrud demenssenter i Kongsvinger kommune har testet en touch & play-skjerm over en periode på 16 uker. Sykepleierstudenter som var i praksis ved sykehjemmet, var med som observatører og hjelpere for brukerne som deltok. Å bruke en aktivitetsskjerm kan føre til mer fysisk aktivitet og økt livsglede for mennesker med demenslidelse som bor på sykehjem og demenssentre. Jevnlig bruk av touch & play-skjerm er et godt alternativ til annen aktivitet.

Befolkningen blir stadig eldre, og antallet personer med en demenslidelse vil derfor øke fremover. Demens er en tilstand som består av flere sykdommer, der Alzheimers sykdom er den vanligste. Tilstanden kjennetegnes ved endring i kognisjon og atferd ut ifra hvilken sykdom man har.

Sykdommene som fører til demens, er progredierende (1). Ett av målene i Demensplan 2025 er at personer med demens skal leve et aktivt og meningsfylt liv. Det skal tilrettelegges for individuelle behov (2).

Skyrud demenssenter i Kongsvinger kjøpte i 2020 touch & play-skjermer til alle sine avdelinger. Kongsvinger kommune ønsket å teste ut nytten av skjermene. Prosjektgruppen søkte om samarbeidsmidler fra Høgskolen i Innlandet for å starte opp et prosjekt.

Midlene ble innvilget i 2019, og prosjektet startet i 2020. Resultatene fra lignende prosjekter i Danmark (3) og Sande kommune viser lovende resultater (4).

Neal og medarbeidere (5) konkluderte med at ny teknologi kan brukes for å styrke meningsfulle aktiviteter og engasjement for beboere med en demenslidelse. Det må være søkelys på interaksjon mellom mennesker, individuelle hensyn og personsentrerte prinsipper hvis det skal lykkes.

Tavlen reagerer ved berøring

Tavlen er en tradisjonell whiteboard som er gjort interaktiv. Den har projektor og sensorer som gjør at den reagerer på berøring. Tavlen tåler hardhendt bruk uten at det skader skjermen eller dens funksjoner (6). Mange av problemene som beboerne har i sin funksjonsnedsettelse, kan forebygges ved å være i fysisk aktivitet i institusjonen i hverdagen.

Beboerne ved Skyrud demenssenter og deres pårørende ønsket mer aktivitet i hverdagen. Spillene som tilbys gjennom touch & play-skjermen, aktiverer kroppens motoriske og kognitive funksjon (6).

Vi fant at flere av beboerne lærte seg spillet de likte best.

Beboerne oppnådde økt glede, større grad av selvstendighet, bedre samhandling med medbeboere, bedre balanse og bedre konsentrasjon ved å bruke skjermen regelmessig. Det å bruke touch & play-skjermen sammen med andre ser ut til å føre til økt sosial integrasjon og bedre livskvalitet for beboerne (7).

Vi fant at flere av beboerne lærte seg spillet de likte best, og trengte etter hvert bare hjelp til å starte spillet. Det stemmer med Astell og medarbeideres (8) funn om at eldre med demenslidelse kan lære å spille digitale spill uavhengig av andre kun ved å bruke synet og hørselen.

En annen effekt er at touch & play kan inspirere ansatte og sykepleierstudenter til aktivitet og samhandling med beboerne på demensenheten. De ansatte og sykepleierstudentene i Astell og medarbeideres (8) prosjekt fungerte som veiledere og fasilitatorer for beboerne.

Prosjektdesign

Etter at utstyret var anskaffet og installert på en avdeling ved Skyrud demenssenter, ble deltakere invitert. Vi kontaktet pårørende til beboerne for å godkjenne deltakelsen. Beboerne ble introdusert for skjermen og fikk prøve den. De fikk spørsmål om de ville være med i prosjektet, og de samtykket til det.

Siden alle beboerne hadde en demenslidelse, spurte vi dem hver gang de skulle bruke skjermen. Søknad til NSD ble sendt og godkjent. Vi søkte ikke REK, da prodekan forskning ved Høgskolen i Innlandet godkjente prosjektet uten anmerkninger. Sykepleierstudentene som skulle ha sin praksis ved Skyrud demenssenter, var involvert i prosjektet i sin praksisperiode.

Prosjektet startet med en observasjonsstudie. Sykepleierstudentene skulle observere beboerne etter et skjema og skrive et refleksjonsnotat etter endt observasjonsperiode. Vi intervjuet deretter noen ansatte i et gruppeintervju og sendte ut et spørreskjema til alle de ansatte på avdelingene som deltok i prosjektet.

Metode

Utvalg

Åtte beboere deltok i prosjektet. Fire av beboerne hadde mild til moderat demenslidelse, og de andre fire hadde langtkommen demenslidelse. Tre av dem hadde en del fysiske utfordringer, mens resten var fysisk friske.

Fire sykepleierstudenter deltok som observatører. De assisterte beboerne i å bruke touch & play-skjermen og observerte dem. En ansatt på avdelingen var med på intervjuet. Fem av sju fast ansatte svarte på spørreskjemaet.

Analyse

Analysen tok utgangspunkt i det vi umiddelbart så – det manifeste innholdet. Både manifest og latent innhold har med tolkning å gjøre; tolkningen varierer i dybde og lengde. Den mest grunnleggende avgjørelsen å ta når man begynner å jobbe med kvalitativ innholdsanalyse, er å velge enhet for analyse (9).

Enheten i denne undersøkelsen var touch & play-skjermen og bruken av denne. Konteksten var hvordan pasientene brukte skjermen, og sykepleierstudentenes observasjoner. Studentenes observasjonsskjemaer og refleksjonsnotater dannet grunnlag for teksten til analysen og domenene. Deretter valgte vi meningsenhetene ut fra svarene medforskerne hadde gitt (10).

Videre kondenserte vi tekstene for å gjøre det kortere og dermed lettere å håndtere. Kodene ble funnet gjennom diskusjoner gruppen hadde sammen, og hver for oss (10). Til sist bestemte vi oss for kategoriene. Navnet på kategoriene svarer på spørsmålet «Hva» (10). Vi var to som leste igjennom teksten og startet analysen hver for oss, og deretter diskuterte vi det i fellesskap.

Resultater

Resultatet av observasjonene og refleksjonsnotatet sykepleierstudentene skrev, viser at flere beboere fikk økt livsglede både i og utenfor øktene med touch & play-skjermen. Etter noen uker med jevnlig bruk av skjermen husket de fleste beboerne hvordan de skulle bruke den fra gang til gang.

De fikk bare litt instruksjon i starten. Et eksempel på at funksjonsnivået økte, var en beboer som i de første øktene kun brukte én arm til å klaske fluer i et av spillene. Etter to uker med regelmessig bruk av touch & play-skjermen brukte beboeren begge armene.

Flere beboere fikk økt livsglede både i og utenfor øktene.

Farten på spillene økte. Det var betydelig flere fluer som døde og ballonger som sprakk i slutten av prosjektet enn i starten. Vi observerte økte kognitive funksjoner. En beboer uttalte: «Dere har skrudd på hjernen min igjen.»

En annen beboer gjenkjente studentene på energien deres da de kom for å starte touch & play-skjermen. De fire beboerne med moderat demenslidelse husket favorittspillet sitt etter hvert når skjermen ble satt på fra dag til dag, og de hjalp de fire andre beboerne med spillene. Alle beboere hadde økt fysisk aktivitet og viste glede når de brukte skjermen.

Et hinder for å bruke skjermen var de ansattes tid. Et annet var de daglige rutinene som de ansatte ikke kan forandre på, og et tredje var at beboerne heller ville være ute når det var sommer og fint vær. Resultatet av svarene på spørreskjemaet fra de ansatte viser at de fleste var positive til skjermen.

Diskusjon

Skjermen er et godt alternativ til annen aktivitet

Her vil vi diskutere funnene fra materialet som prosjektlederen og medforskerne samlet inn. Vi ønsket å få svar på om ny kunnskap om touch & play-skjerm kan brukes til å forbedre fremtidens tilbud til personer med demenslidelse i demenssentre.

Hovedfunnet var at jevnlig bruk av skjermen vil være et godt alternativ til andre aktiviteter. Langvad (3) samt Roll og medarbeidere (4) gjorde liknende funn i sine prosjekter.

Det å være i aktivitet er viktig for pasienter med en demenslidelse. Aktivitet styrker kroppen og ser ut til å ha en positiv effekt på kognitive funksjoner hos personer med demens. Aktivitet har positive effekter på ferdigheter og hukommelse (11).

Våre funn fra denne undersøkelsen viser liknende resultater. Uttalelser fra beboerne og personalet tyder på at den kognitive funksjonen økte, og observasjonene viser høyere ferdighetsnivå hos beboerne.

De ansatte hadde ikke nok tid til å tilrettelegge

Et hinder for at pasientene kunne bruke touch & play, var at de ansatte ikke hadde nok tid til å tilrettelegge for det. Haugland (12) fant i sin undersøkelse at ansatte ikke kjenner til beboernes ønsker og behov godt nok. Det var noe vi tenkte at kunne være tilfellet også i våre resultater, uten at vi spurte direkte om det i denne omgangen.

Studentene observerte at flere av de ansatte heller ville servere kaffe og kake.

Studentene observerte at flere av de ansatte heller ville servere kaffe og kake og liknende gjøremål enn å la beboerne delta i aktivitetene rundt touch & play-skjermen. Studentene la merke til at noen av de ansatte hentet beboerne mens de holdt på med aktiviteter på skjermen.

Haugland (12) fant at de ansatte trodde at beboerne var interessert i aktiviteter der de ansatte var aktive, mens beboerne ønsket å delta i aktiviteter der de selv var aktive. Det kan forklare vårt funn om at prosjektet og de ansatte konkurrerte om pasientenes tid.

De fleste ansatte var positive til skjermen

Sykepleiestudentene hjalp beboerne med touch & play-skjermen. De ansatte som var interessert, fikk noe opplæring, og de kunne bruke touch & play-skjermen til å aktivisere beboerne videre.

Langvad (3) rapporterte at personalet ved et senter opplevde at beboernes bruk av touch & play-skjermen var en belastning i hverdagen. Våre resultater etter observasjonene kan tyde på at noen av de ansatte i avdelingen opplevde det samme.

Samtidig viser analysen av svarene fra de ansatte at de fleste var positive til touch & play-skjermen, og ønsket å fortsette å bruke denne etter at prosjektet var avsluttet. Langvad (3) fikk det samme resultatet i sitt prosjekt, noe som kan tyde på at det kun er noen få ansatte som er negative.

Konklusjon

Resultatene av prosjektet viser at beboerne og noen av de ansatte er godt fornøyd med touch & play-skjermen. Beboerne smilte og var aktive når de fikk bruke skjermen. Aktivitetsnivået og fleksibiliteten deres økte. Det var også noen synlige bevis på at den kognitive funksjonen forbedret seg noe.

Touch & play-skjermen er fortsatt i bruk i avdelingen etter at prosjektet er avsluttet. Flere ansatte er positive til skjermen og bruker den regelmessig. Flere av beboerne ønsker selv å benytte seg av skjermen og ber om hjelp fra de ansatte til å bruke den.

Det kan se ut til at touch & play-skjermen kan brukes til å forbedre fremtidens tilbud til personer med en demenslidelse i demenssentre dersom de ansatte får nok informasjon om fordelene og opplæring i å bruke skjermen.

Det er også viktig å vite hva beboerne liker, slik at de kan få rett tilbud om spill og musikk. Neste steg bør være et prosjekt som omhandler de ansatte og deres holdninger til touch & play-skjermen.

Referanser

1.       Gjøra L, Kjelvik G, Strand BH, Kvello-Alme M, Selbæk G. Forekomst av demens i Norge. Tønsberg: Forlaget aldring og helse; 2020.

2.       Helse- og omsorgsdepartementet. Demensplan 2025. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet; 2020. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/demensplan-2025/id2788070/ (nedlastet 10.08.2022).

3.       Langvad CH. Evaluering av prosjekt touch and play i MSB og MSO. Aarhus: Aarhus kommune; 2015. Tilgjengelig fra: https://velfaerdsteknologi.aarhus.dk/media/8148/touchandplayevaluering-191015.pdf (nedlastet 10.08.2022).

4.       Roll KH, Lønningdal T, Holmene B. Effekter av aktivitetsskjermen touch and play for personer med demens diagnose sluttrapport. Sande: Sande kommune; 2019. Tilgjengelig fra: https://openarchive.usn.no/usn-xmlui/handle/11250/2584179 (nedlastet 10.08.2022).

5.       Neal I, Du Toit S, Lovarini M. The use of technology to promote meaningful engagement for adults with dementia in residential aged care: a scoping review. International Psychogeriatrics. 2020;32(8):913–35. DOI: 10.1017/S1041610219001388

6.       Applikator. Touch & play. Vejle: Applikator; 2021. Tilgjengelig fra: https://applikator.dk/touchandplay/ (nedlastet 10.08.2022).

7.       Tanaka S, Yamagami T, Yamaguchi H. Effects of a group‐based physical and cognitive intervention on social activity and quality of life for elderly people with dementia in a geriatric health service facility: a quasi‐randomised controlled trial. Psychogeriatrics. 2021;21(1):71–9. DOI: 10.1111/psyg.12627

8.       Astell A, Alm N, Dye R, Gowans G, Vaughan P, Ellis M. Digital video games for older adults with cognitive impairment. Lector Note in Computer Science. 2014;8547(1):264–71. DOI: 10.1007/978-3-319-08596-8_42

9.       Graneheim UH, Lundman B. Qualitative content analysis in nursing research: concepts, procedures and measures to achieve trustworthiness. Nurse Education Today. 2004;24(2):105–12.

10.     Lundman B, Graneheim UH. Kvalitativ innehållsanalys. I: Nielsen BH, Granskär M, red. Tillämpad kvalitativ forskning inom hälso-och sjukvård. Lund: Studentlitteratur; 2008. s. 221–6.

11.     Venegas-Sanabria LC, Martínez-Vizcaino V, Cavero-Redondo I, Chavarro-Carvajal DA, Cano-Gutierrez CA, Álvarez-Bueno C. Effect of physical activity on cognitive domains in dementia and mild cognitive impairment: overview of systematic reviews and meta-analyses. Aging & Mental Health. 2021;25(11):1977–85. DOI: 10.1080/13607863.2020.1839862

12.     Haugland BØ. Meningsfulle aktiviteter på sykehjemmet. Sykepleien Forskning. 2012;7(1):40–7. DOI: 10.4220/sykepleienf.2012.0030

Skriv ny kommentar

Kommenter artikkel

Utfordrende atferd hos personer med demens er krevende for sykepleiere

En sykepleier gir medisiner til en person med demens
INDIVIDUELL TILPASNING: Uavhengig av om det gjelder å forebygge eller å dempe utfordrende atferd, er det viktig at sykepleiere er rolige i tilnærmingen til personer med demens. Illustrasjonsfoto: Alamy Stock Photo / NTB

Sykepleiere må kunne håndtere utfordrende atferd hos personer med demens. Da trenger de kjennskap til pasienten, kunnskap om demens og forståelse for atferd som kommunikasjonsuttrykk.

I denne artikkelen presenterer vi resultater fra en studie der vi intervjuet sykepleiere på sykehjem som jobber på styrket skjermet enhet med personer med demens som har utfordrende atferd. Hensikten med studien var å få kunnskap om sykepleiernes erfaringer med denne pasientgruppen.

Metode

Studien har en kvalitativ tilnærming, og datainnsamlingen foregikk ved intervjuer. Inklusjonskriteriene for å kunne delta i studien var bachelor i sykepleie og minimum tre års erfaring som sykepleier innenfor demensomsorg.

Vi gjennomførte intervjuene i to forsterkede skjermede enheter i Nord-Norge. Fire sykepleiere ble intervjuet. Dataene analyserte vi ved hjelp av systematisk tekstkondensering (1).

Studien er godkjent av Norsk senter for forskningsdata (referansenummer 652128). Sykepleierne ga skriftlig informert samtykke etter å ha blitt kjent med studiens formål og hadde mulighet til å trekke seg fra studien uten at det ville få konsekvenser for dem.

Resultater

Sykepleierne må bli kjent med pasienten

Sykepleierne fremhevet at pasientens livshistorie er den viktigste redskapen de har i møte med personer med demens som har utfordrende atferd. Ved å bruke livshistorien aktivt kan de bidra til å skape trygghet for personen med demens gjennom å bekrefte hvem vedkommende er.

Livshistorien kan også brukes som avledning i utfordrende situasjoner. Tiltaksplaner er også noe sykepleierne trakk frem som positivt. De fortalte at tiltaksplaner kan danne et grunnlag for at personalet har samme måte å møte pasientene på, hvilket skaper trygghet og forutsigbarhet.

Like viktig som tiltaksplaner er observasjonene som gjøres i møte med pasienten: «Det er som å bli kjent med nye mennesker, vi må være sammen med dem over tid, og så må vi se hvordan de responderer. Vi må være sammen med dem for å lære dem å kjenne, for å se den endringen i blikket, for å se den endringen i kroppsbevegelsen, om de er knapp eller om de er myk. Vi må se på måten de tygger på, altså det er alt» (sykepleier 1).

Livshistorien kan også brukes som avledning i utfordrende situasjoner.

Sykepleierne beskrev at det er avgjørende å ha forståelse for hva demens er, hvordan sykdommen utvikler seg, og hvilke konsekvenser det kan gi for pasienten.

De fremhevet nødvendigheten av å ha kunnskaper om atferd som kommunikasjonsuttrykk, det vil si at atferd må forstås som et uttrykk for et underliggende budskap som pasienten ikke er i stand til å formulere verbalt: «Raskt endret atferd har som oftest en bakenforliggende årsak. Da må vi forske, da må vi bruke eliminasjonsmetoden» (sykepleier 1).

Sykepleierne beskrev en eliminasjonsmetode der de utelukker at det er somatiske plager som ligger til grunn for den endrede atferden. De fremhevet at å gi beroligende medikamenter når en person forsøker å kommunisere noe som plager dem, kan overskygge det som faktisk er årsaken til at atferden oppstår.

Dersom den somatiske eliminasjonsmetoden ikke forklarer atferden, vurderer sykepleieren om atferden kan være uttrykk for noe annet, for eksempel en annerledes virkelighetsoppfattelse:

«Fullt forståelig at hun fru Hansen klatrer ut av vinduet dersom hun tror barna er alene hjemme, selvfølgelig. Hadde det vært meg som hadde en opplevelse av at ungene var alene hjemme og at du hadde stengt meg inne, jeg hadde jo smurt deg rett ned. Det er jo helt, helt forståelig. Hvis noen da i tillegg hadde gitt meg en kopp kaffe, hadde jo vært helt idiotisk. Ta nå heller og hjelp meg hjem» (sykepleier 1).

Kartlegging brukes i krevende situasjoner

For å få en oversikt over den utfordrende atferden bruker pleiepersonalet ulike metoder for kartlegging. Ifølge sykepleierne benyttes ikke kartlegging systematisk. Det er først når de ikke klarer å finne årsaken til atferden at kartlegging utføres. Mest benyttet er døgnregistreringsskjema, også kalt mengdekartlegging.

Skjemaet kan benyttes for å kartlegge ulike typer atferd og symptomer gjennom døgnet. Det kan belyse hvor ofte disse inntreffer, hvor lenge de varer, hvilke situasjoner de oppstår i, når på døgnet de eventuelt endres, og liknende.

En av sykepleierne fortalte at de bruker situasjonskartlegging i avdelingen. Det gjør det lettere å finne årsaken til at atferden oppstår, og det blir mulig å se et mønster.

Ved situasjonskartlegging kartlegger sykepleierne hva som skjedde i forkant av situasjonen, selve situasjonen og hvordan den ble løst. Døgnregistreringen og situasjonskartleggingen varer i cirka en til to uker før materialet analyseres.

Tilnærmingen må tilpasses hver enkelt

Sykepleierne fortalte at det viktigste er å tilpasse tilnærmingen til hver enkelt pasient. Uavhengig av om det gjelder forebygging eller å dempe utfordrende atferd, er det viktig å formidle ro i situasjonen:

«Jeg går sakte mot pasienten, jeg er rolig og har lavt toneleie. Etter hvert går jeg nærmere med omsorg, da stryker jeg kanskje litt på pasienten sin skulder. Jeg bruker korte setninger, sørger for at pasienten forstår at jeg er her for å hjelpe» (sykepleier 3).

Sykepleierne er bevisst på sitt eget kroppsspråk i møte med pasientene, og de fortalte at det er viktig å fremstå som trygge i møter der atferden er utfordrende. Nye og uerfarne pleiere kan gjøre situasjoner mer utfordrende:

«Dersom noen i personalet ikke vet hva de skal gjøre og blir redd eller usikker i møte med en pasient som selv føler seg utrygg, så kan situasjonen bli enda verre for pasienten. Da blir ofte atferden verre» (sykepleier 2).

Ulike tiltak iverksettes i møte med en utagerende pasient. Sykepleierne fortalte at det er vesentlig å vise forståelse og bekrefte at man ser at personen er lei seg, for så å gi trøst eller å vise ydmykhet når personen blir agitert. En annen løsning er å gå ut av situasjonen for så å forsøke på nytt igjen eller bytte pleier.

Bruk av medikamenter må vurderes nøye, og en helhetsvurdering må legges til grunn.

Bruk av medikamenter må vurderes nøye, og en helhetsvurdering må legges til grunn: «Det handler om: Hvorfor gir du medisiner? Er det for at pasienten skal få det bedre, at den skal få det lettere, for at den skal få bedre ro til å spise, for at pasienten skal kunne få muligheten til å glede seg over en tur ut eller hva det måtte være, så tenker jeg at det er på sin plass. Hvis tanken er at det er vanskelig for oss, da er vi helt på villspor. Det er pasienten vi må ha i fokus» (sykepleier 1).

Dersom pasienten er veldig agitert, kan sykepleierne imidlertid vurdere å gi en tilpasset dose beroligende medisin slik at pasienten får roet seg. Da kan pleierne komme i en bedre posisjon for å kunne hjelpe.

Sykepleierne fortalte at deres egen tilnærming ofte er årsaken til at den utfordrende atferden oppstår. Andre ganger kan det være umulig å forutse, og sykepleierne må derfor være føre var. I tilnærmingen må de være forberedt på at en plutselig atferdsendring kan forekomme. Det gjelder å være observant på pasientens kroppsspråk og ansiktsuttrykk.

Plutselige atferdsendringer kan oppstå som en følge av høy lyd eller andre overraskelsesmomenter:

«Vi skal ta en risikovurdering hver gang vi skal møte en pasient som kan ha en atferd i form av fysisk utagering. Vi skal tenke hva det er jeg kan møte her, hvordan stiller jeg meg, hvordan har jeg håret, har jeg noe som er løst slik at jeg kan bli kvelt. Jeg er alltid imellom når vi er hos de krevende pasientene, jeg vet alltid hvor døren er, jeg har alltid ryggen mot veggen og vet alltid hvor pasienten er» (sykepleier 1).

Personalet opplever utfordrende atferd daglig

Sykepleierne fortalte at de opplever situasjoner med utfordrende atferd daglig. Det aller mest utfordrende er imidlertid ikke atferden i seg selv, men å ikke komme i posisjon til å hjelpe.

«Atferden var så vekslende. Personen ble så sint på meg og ville slå meg og mine kollegaer, det var ikke det som var vanskelig. Det som var vanskelig, var at vi ikke klarte å hjelpe vedkommende i hans frustrasjon og sinne. Vi klarte ikke å få tak på hva det var, vi klarte ikke å trygge han» (sykepleier 1).

Sykepleierne beskrev at det er vanskelig å se hvor vondt noen av pasientene har det følelsesmessig. Det er utfordrende å ikke strekke til for å hjelpe dem i disse situasjonene. Sykepleierne fortalte at det gjør noe med deres egne følelser. De er usikre på hvordan det vil bli å møte pasienten etter ubehagelige situasjoner.

«Det var liksom fra det ene til det andre, sånn følelsesmessig så var jo jeg oppkavet og bare ‘ååååh, herregud’, for jeg var jo rød rundt halsen og hadde merker etterpå, så det var jo ordentlig kvelertak. Så det var kanskje litt utfordrende for meg selv, da, at jeg måtte skifte situasjon, så du kan ikke la følelsene liksom ta overhånd» (sykepleier 4).

«Det er også det at man klarer å skille den utfordrende atferden, det er viktig. At du ikke får et sånn horn i siden til pasienten. Det er viktig at man skaper en ny dag» (sykepleier 4).

Deltakerne trakk frem at det er viktig å støtte hverandre i hverdagen, og at refleksjon kan bidra til å forstå atferden.

Sykepleierne uttrykte at de har gode rutiner for refleksjon på avdelingene der de jobber. Refleksjonen er ikke satt i system, men skjer der og da når de føler at behovet er der. Innholdet i refleksjonen varierer. Det kan dreie seg om årsakene til en atferd eller at en i personalgruppen har opplevd en utfordrende situasjon.

Deltakerne trakk frem at det er viktig å støtte hverandre i hverdagen, og at refleksjon kan bidra til å forstå atferden: «Vi er veldig flinke til å dele erfaringene våre med hverandre. Dersom noen får til en god samhandling med en pasient som andre har utfordringer med, deler vi erfaringene med hverandre. Vi spiller hverandre gode» (sykepleier 3).

«Det å gjennomgå en situasjon med kollegaer i etterkant kan hjelpe meg med å forstå hva jeg kanskje gjorde galt i tilnærmingen, som gjorde sånn at atferden forverret seg» (sykepleier 4).

Sykepleierne beskrev at refleksjon kan være til hjelp for å bedre eventuelle negative holdninger til pasientene og er en nødvendighet for å takle arbeidet.

Diskusjon

Studiens resultater viser at god kjennskap til pasienten er avgjørende for å lykkes med samhandlingen. Sykepleierne beskrev tiltaksplaner som positivt, da disse kan bidra til at personalet møter personen mest mulig likt, og det skaper trygghet og forutsigbarhet.

Kjennskap til pasienten var også en av faktorene som gjorde det mulig å komme i posisjon til å hjelpe. Sykepleierne fremhevet nødvendigheten av å ha personen i fokus og ha kunnskap om livshistorien. Gjennom bruk av livshistorier kan sykepleierne se personen med demens som en hel person i stedet for en «dement pasient» (2).

Gjennom bruk av livshistorier kan sykepleierne se personen med demens som en hel person i stedet for en ‘dement pasient’.

I tillegg til kjennskap om pasienten fortalte sykepleierne at det er nødvendig å ha kunnskap om demens og atferd som kommunikasjonsuttrykk for å kunne ha en personsentrert tilnærming (2–4).

Studier viser at en personsentrert tilnærming kan være gunstig i møte med personer med utfordrende atferd (5). Ifølge Helsedirektoratet (6) skal det tilbys miljømessige og psykososiale tiltak basert på personsentrert omsorg og behandling som førstevalg.

Det kan bli synsing uten systematisk kartlegging

Studien viser at sykepleierne observerer og vurderer pasientenes kroppsspråk kontinuerlig. Kartleggingsverktøy brukes i liten grad når atferden endrer seg. Systematisk kartlegging, identifisering og en nøyaktig beskrivelse av utfordrende atferd hos personer med demens er helt sentralt for å kunne forstå og iverksette behandling på en best mulig måte (7).

Uten systematisk kartlegging og mangelfull dokumentasjon kan det bli mye synsing blant pleiepersonalet, noe som kan gi ulik forståelse og oppfatning av hvorfor den utfordrende atferden oppstår, og hvilke tiltak som bør igangsettes (8, 9).

Selv om ikke sykepleierne benyttet kartleggingsverktøyet, satte de i gang kartlegging for å finne årsaken til atferdsendringen. Er det en somatisk tilstand som ligger til grunn, eller er det en annen virkelighetsforståelse av situasjonen?

Rokstad hevder at personer med demens ofte kan ha en annen virkelighetsoppfatning som er preget av hendelser fra tidligere i livet, enn de andre som er til stede i situasjonen (9).

Pleiernes tilnærming kan være en årsak

Et interessant resultat er at pleieres tilnærming ofte er årsaken til at den utfordrende atferden oppstår. Sykepleierne fortalte at det er essensielt å vise trygghet overfor pasienten.

Dersom pleiepersonalet ikke er godt forberedt på det uforutsigbare som kan skje i samhandlingen, og ikke vet hva de skal gjøre i situasjoner der atferden er utfordrende, kan situasjonen eskalere. Dette kan ofte skje dersom de ansatte er nye og uerfarne.

Faktorer knyttet til miljøet personen befinner seg i, samt samhandlingen med helsepersonell og pårørende, viser seg imidlertid ofte å innvirke på atferden (3). Dessverre preges eldreomsorgen både nasjonalt og internasjonalt av utfordringer knyttet til bemanning, kunnskap og kontinuitet i personalgruppen (10, 11), noe som kan ramme tilbudet til personer med demens og utfordrende atferd.

Refleksjon med kollegaer kan være til hjelp

Et viktig, men ikke overraskende resultat var at hyppige situasjoner med utfordrende atferd kan være krevende for sykepleierne å forholde seg til. Det aller mest utfordrende er imidlertid ikke atferden i seg selv, men at pleierne ikke kommer i posisjon til å hjelpe. Dette er verdt å løfte til diskusjon i ledergrupper og personalgrupper på sykehjem.

Hva kan vi gjøre for at pleiepersonalet skal komme i en bedre posisjon til å hjelpe personer med utfordrende atferd? Hva skjer egentlig hvis vi som sykepleiere stadig erfarer å komme til kort? I verste fall kan følelsen av utilstrekkelighet i arbeidet føre til lav jobbtilfredshet, utbrenthet og søk etter annet arbeid (12, 13).

Det kan tenkes at det å reflektere sammen med kollegaer kan bidra til at møte med personer med utfordrende atferd kan bli noe enklere å håndtere. Resultatene fra denne studien belyser imidlertid at refleksjonsarbeidet ikke er satt i system, men skjer der og da når det er behov for det. Ved slik «ad hoc-refleksjon» kan det være en fare at man oppsøker personer som gir støtte, men ikke nødvendigvis utfordrer.

Profesjonell og systematisk refleksjon og veiledning kan på en helt annen måte bidra til en dypere forståelse for hvordan det faglige og det personlige påvirker en selv og situasjonen (14). For at refleksjon og veiledning skal kunne bli en etablert del av sykepleiepraksisen, må tiltaket forankres i ledelsen (15).

Det er mulig at innføring av profesjonell og systematisk refleksjon og veiledningsarbeid kan bidra til å sette helsepersonalet bedre i posisjon til å hjelpe personer med demens og utfordrende atferd.

Ved å få mulighet til å sette ord på egne reaksjoner og følelser som kan oppstå når man møter utfordrende atferd, blir man mer bevisst på sin egen rolle i samhandlingssituasjonen. En slik bevissthet kan forhåpentligvis bidra til at det sjeldnere er pleiernes tilnærming som er årsaken til at den utfordrende atferden oppstår.

Referanser

1.       Malterud K. Kvalitative metoder i medisinsk forskning: en innføring. 3. utg. Oslo: Universitetsforlaget; 2011.

2.       Grøndahl VA, Persenius M, Bååth C, Helgesen AK. The use of life stories and its influence on persons with dementia, their relatives and staff – a systematic mixed studies review. BMC Nurs. 2017;16(1):28. DOI: 10.1186/s12912-017-0223-5

3.       Lichtwarck B, Myhre J, Goyal AR, Rokstad AMM, Selbaek G, Kirkevold Ø, et al. Experiences of nursing home staff using the targeted interdisciplinary model for evaluation and treatment of neuropsychiatric symptoms (TIME) – a qualitative study. Aging Mental Health. 2018;(8):966–75. DOI: 10.1080/13607863.2018.1464116

4.       Harris U, Jönsson I, Fagerström C. A case study in Sweden: the need for person-centred methods in the care of dementia patients with severe aggressive behaviour. I: Garcia D, Archer T, Kostrezewa R, red. Personality and brain disorders. Cham: Springer; 2019. s. 145–59.

5.       Wang G, Gong H, Albayrak A, van der Cammen TJM, Kortuem G. Personalising management of behavioural and psychological symptoms of dementia in nursing homes: exploring the synergy of quantitative and qualitative data. BioMed Research International. 2020;1–16. DOI: 10.1155/2020/3920284

6.       Helsedirektoratet. Demens. Nasjonal faglig retningslinje. Oslo: Helsedirektoratet; 2020. Tilgjengelig fra: https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/demens (nedlastet 07.09.2021).

7.       Mæland MJ, Joa I, Testad I. Agitasjon og funksjon i stell. Førekomst og samanheng hos personar med demens. Sykepleien Forskning. 2013;8(3):232–40. DOI: 10.4220/sykepleienf.2013.0092

8.       Melander C, Sävenstedt S, Olsson M, Wälivaara BM. Assessing BPSD with the support of the NPI-NH: a discourse analysis of clinical reasoning. Int Psychogeriatr. 2018;30(4):581–9. DOI: 10.1017/S1041610217002009

9.       Rokstad AMM. Se hvem jeg er! Personsentrert omsorg ved demens. Oslo: Universitetsforlaget; 2014.

10.     Gaudenz C, De Geest S, Schwendimann R, Zúñiga F. Factors associated with care workers’ intention to leave employment in nursing homes: a secondary data analysis of the Swiss nursing homes human resources project. J Appl Gerontol. 2019:38(11):1537­–63. DOI: 10.1177/0733464817721111

11.     Lohne V, Høy B, Lillestø B, Sæteren B, Heggestad AKT, Aasgaard T, et al. Fostering dignity in the care of nursing home residents through slow caring. Nursing Ethics. 2017;24(7):778–88.

12.     McCormack B, Dewing J, McCance T. Developing person-centred care: addressing contextual challenges through practice development. J Issues Nurs. 2011;16(2):3.

13.     Helgesen AK, Fagerli LB, Grøndahl VA. Healthcare staff's experiences of implementing one to one contact in nursing homes. Nurs Ethics. 2020;27(2):505–13. DOI: 10.1177/0969733019857775

14.     Woodhead EL, Northrop L, Edelstein B. Stress, social support, and burnout among long-term care nursing staff. J Appl Gerontol. 2016;35(1):84–105. DOI: 10.1177/0733464814542465

15.     Driscoll J, Stacey G, Harrison-Dening, K, Boyd C, Shaw T. Enhancing the quality of clinical supervision in nursing practice. Nursing Standard. 2019;34(5):43–50. DOI: 10.7748/ns.2019.e11228

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.