Hun jakter blodpropper

Mistanke om dyp venetrombose?

På akuttmottaket i Skien kan du bli undersøkt av en avansert klinisk allmennsykepleier (AKS).

Randi Anette Ejme tar opp grundig sykehistorie, undersøker, måler hevelse og tar ultralyd. Hun jobber seg frem mot diagnose i tett samarbeid med akuttlegene på Sykehuset i Telemark.

– Jeg liker å jobbe så selvstendig, sier hun.

– Og jeg føler jeg utgjør en forskjell.

En stram legg

Hver dag mellom åtte og tolv tar hun imot pasienter som er henvist med mistanke om dyp venetrombose, gjerne forkortet til DVT.

Denne tirsdagen er det fem.

Foten til Reidun Thiis-Evensen har vært sår og øm. Nå føles leggen stram, og den er rød på baksiden. Fastlegen lurte på om det var rosen, men etter å ha fått svar på blodprøve, ble hun henvist til akuttmottaket.

Der påviser Randi Anette Ejme to blodpropper. 

– Jeg ble ikke stresset fordi hun var så rolig, sier Thiis-Evensen etterpå.

– Og jeg var kjempeglad for å bli sendt til sykehuset, fordi det er ikke noe morsomt å gå med blodpropp.

– Tenkte du over at hun ikke var lege?

– Jeg er aldri på sykehus, men hadde nok forventet å møte en lege, sier hun.

– Men hun kunne sine ting, og hun konfererte med lege, så da er det greit.

Normalt til lege

Dyp venetrombose (DVT) er en blodpropp i en dyp vene, oftest i beina. Det er en tilstand som er viktig å oppdage og behandle, fordi proppen kan løsne og flyte med blodet til lungene og gi lungeemboli. Lungeemboli er en potensielt livstruende tilstand.

Derfor sendes pasienter til akuttmottak ved mistanke om DVT. Og der ses de normalt til av lege.

Oppgaver i grenseland

Men da Randi Anette Ejme tok master i avansert allmennsykepleie, lærte hun å håndtere disse pasientene.

Hun sier det var på initiativ fra ansvarlig lege i akuttmottaket, Grethe Line Syvertsen.

– Hun spurte meg om å være veileder og ga meg mye informasjon om studiet sitt. På den måten fikk jeg kjennskap til hva AKS er, sier Syvertsen.

– Og da så jeg etter oppgaver i grenseland.

DVT ser Syvertsen som egnet fordi det er mange nok pasienter til at man kan opparbeide kompetanse og mestring ganske raskt. Undersøkelsen er ikke invasiv, og den er ikke farlig.

Syvertsen trekker også frem personlig egnethet.

– Randi Anette er systematisk og nøye. I utgangspunktet er hun en flink sykepleier med høy faglig standard. Hun er en jeg har tillit til, og da er det lettere å gi henne ansvar, sier Syvertsen.

Er også møtt med skepsis

I sin masteroppgave viste Ejme at AKS-studenters vurderinger av mistenkt DVT samsvarte med vurderinger gjort av overleger.

Men at en sykepleier får legeoppgaver er også møtt med skepsis. Både internt og eksternt.

Grethe Line Syvertsen sier hun fikk kritikk for å være veileder for en AKS-student.

– Men det er besluttet at vi skal ha AKS i Norge, og da mener jeg vi må forholde oss til det, sier hun.

– Og finne ut hvordan vi best kan samarbeide.

Syvertsen trekker en parallell til sin egen ferske legespesialitet i akutt- og mottaksmedisin. Den ble innført i 2019.

– Mange faggrupper er skeptiske til den spesialiteten, men jeg tror det handler om mangel på kunnskap og erfaring, sier hun. 

– Men mener du som lege at det er behov for AKS?

– Jeg tenker at de har sin plass. Og det er fint med en rollemodell som er faglig sterk, sier hun. 

– Den som jobber sammen med Randi Anette, erfarer hvilke kvaliteter hun har. Da forsvinner skepsisen, sier Grethe Line Syvertsen.

– Det er de som ikke jobber tett med henne, som er skeptiske.

Hun ser også potensialet for flere AKS-er. Ikke minst for at Ejme skal få en til å spille på.

– Ser du noen risiko ved at AKS-er undersøker DVT-pasienter?

– Nei. Men det er viktig å passe på at LIS-legene får opplæring i å gjøre det, og det ivaretar hun, sier Syvertsen.

Ønsket utvidet rolle

For Randi Anette Ejme var AKS en masterutdanning hun hadde ventet på.

– Jeg ønsket en utvidet rolle med mer klinisk kompetanse og mulighet til å jobbe selvstendig, sier hun.

– Og med høyere kompetanse til å beslutte og vurdere.

– Men skal sykepleiere være en slags minileger?

– Nei. Jeg er ikke lege. Jeg er spesialsykepleier som kan ivareta legeoppgaver på en god måte, i tett samarbeid med legene.

Ejme har ikke forskrivingsrett.

– Og når jeg fanger opp mulige underliggende tilstander, er det lege som tar det videre, understreker hun.

Hun konfererer alltid med akuttoverlege, enten hun finner blodpropp eller ikke. Og tar ingen store beslutninger alene.

– Hvor er sykepleien i det du gjør?

– Jeg gjør sykepleieroppgaver, sier hun.

– Jeg har en god evne til å se hele pasientsituasjonen og ser litt lenger enn blodproppen. Jeg ser individet, hvilke faktorer som spiller inn. 

Hun påpeker at hun også avlaster sykepleierne.

– Ingen sykepleiere server meg, det ville vært dumt. Jeg gjør vitale målinger, og skal pasienten videre på CT, legger jeg inn perifert venekateter.

Kuttet ventetiden

At hun tar imot DVT-pasienter handler ikke bare om deling av oppgaver, men også om flyt.

Tidligere kom disse pasientene rett til akuttmottaket og ble gjerne sittende og vente. Nå gjør fastlegene innledende undersøkelser før de henviser. Ved høy sannsynlighet for blodpropp starter de også antikoagulasjonsbehandling. Så får pasienten time i akuttmottaket dagen etter.

Det har gjort at ventetiden for DVT-pasientene i akuttmottaket har gått ned fra fire til halvannen time.

– Trygt kompromiss

Frode Ramslien, overlege på avdeling for kreft og blodsykdommer, ser jobbenEjme gjør som positiv og helt nødvendig.

– Vi har hatt så mye å gjøre at vi har vært nødt til å prioritere. For oss var det uaktuelt å fortsette med de ukompliserte DVT-pasientene. Så kom Randi Anette som en reddende engel, sier han.

Det han er opptatt av, er at lege koples inn når det er behov for ytterligere undersøkelser, for eksempel ved mistanke om underliggende tilstander som kreft.

– Ser du noen risiko?

– Hun har ikke bredden i kunnskaper som en indremedisiner eller hematolog har, sier han. 

– Men jeg er ikke bekymret for at det kan glippe. Muligheten er selvfølgelig alltid til stede, men det er det for en lege også.

Han kaller oppgavedelingen et trygt kompromiss.

– Ville du ha foretrukket at pasientene hun tar heller hadde møtt en lege?

– Jeg tror gevinsten ville vært veldig liten.

Han peker også på at organiseringen av tilbudet til DVT-pasientene er endret.

– De får bedre oppfølging nå enn før hun kom.

Fire centimeters forskjell

En mistenkt DVT kan vise seg å være noe helt annet, som infeksjon eller cyste.

Hilde Selstø har en annen variant.

Hun hadde vært på flytur. Da hun gikk av flyet, var den ene leggen fire centimeter større enn den andre.

Fastlegen mistenkte blodpropp og ga henne blodfortynnende etter å ha konferert med lege i akuttmottaket.

Dagen etter kommer hun til Randi Anette Ejme. 

Hun finner ingen propp, men en blodansamling i leggmuskulaturen.

Hun gir beskjed om å slutte med blodfortynnende og konfererer med lege som henviser til MR.

– Det ble også avdekket at jeg hadde lav blodprosent, og det skal følges opp hos fastlegen, forteller Selstø i etterkant.

Hun venter ennå på svar på hvorfor hun fikk blødningen.

– Jeg følte meg kjempegodt ivaretatt og tenkte ikke over at jeg ble undersøkt av sykepleier, sier hun.

– Det kom også overlege for å kontrollere.

En tung trillebår

Noen pasienter har en historie med traume.

Roy Berger var uheldig og fikk en trillebår fylt med stein og leire over kneet. 

– Det var ikke så vondt, så jeg fortsatte å jobbe, sier han.

Men så begynte det å svi.

Etter en uke gikk han til fastlegen, som tok blodprøver. Så ble han henvist til akuttmottaket.

Der så Randi Anette Ejme at blodåren i beinet var klemt nesten helt sammen. Det var bare bitte litt sirkulasjon. 

Nå får han blodfortynnende og venter på at åren skal roe seg.

– Jeg var bekymret for benet, men synes jeg har fått god informasjon, sier han.

– Hun i akuttmottaket var veldig flink til å fortelle, og fastlegen min er helt suveren.

Stilte ultimatum

For å få ansvaret som Randi Anette Ejme har fått, stilte hun et ultimatum.

Som ferdig AKS kunne hun jobbe i akuttmottaket, men oppgavene ville være de samme som da hun var sykepleier.

– Men Grethe Line hadde et ønske om at jeg skulle fortsette med DVT-pasientene, og jeg så det som en mulighet, forteller hun.

Hun kalte inn ledere og overleger og la frem sitt egensnekrede forslag: At hun skulle få undersøke DVT-pasienter i akuttmottaket, følge dem opp poliklinisk og endre pasientflyten. Hvis ikke gikk hun heller til lederstilling i kommunen.

Hun ble tilbudt AKS-stilling i medisinsk klinikk. Fysisk er hun i akuttmottaket frem til tolv. Etter det flytter hun seg til medisinsk klinikk for å ta kontroller.

– Jeg opplever at forløpet til de med mistenkt DVT er blitt bedre, sier hun.

I den første konsultasjonen er mange redde. De har lest om blodpropp og frykter at det kan være tegn på noe mer alvorlig.

– Jeg bruker mye tid på å forklare, sier hun. 

– Og jeg tenker det er viktig. Jeg ivaretar deres behov for omsorg.

– Hva synes du er vanskelig?

– Å ta mer plass eller å ta plass på en annen måte.

I en ny rolle

Ejme synes det har vært litt vanskelig å være pioner på egen arbeidsplass.

– AKS er en ny rolle med en ny kompetanse. Jeg må finne min plass i et etablert system.

Hun erfarer at mange ikke vet hva AKS er, og at hun kan bli sett på som en trussel.

– Jeg er ikke i stedet for, men i tillegg til, understreker hun.

– Og jeg tenker at en viktig oppgave er å bedre pasientforløp.

– Hvordan reagerer sykepleierne?

– Litt blandet. I begynnelsen var det ikke så lett å skjønne hva jeg drev med. En del av jobben min er også å drive prosjekter og forbedringsarbeid, forklarer hun.

– Da jeg begynte å ta DVT-pasienter, gikk det greit. 

Når det ikke er akutte DVT-pasienter, kan hun bistå i mottaket.

– Men det har nok vært utfordrende for dem også at jeg har gått fra å være kollega til en ny rolle, sier Randi Anette Ejme.

– Men nå tror jeg alle er enige om at det er deilig at jeg tar DVT-pasientene.