Pårørende – et bemanningsbyrå for oppgavedeling?

Oppgavedeling er et hett tema i debatten om knappe helsepersonellressurser. Når vi diskuterer dette, er det klart for oss at oppgaver som tilhører helsetjenestene og forsvarlig helsehjelp, skal gjøres helseprofesjonelle! 

Pårørende gjør i dag allerede en del og kanskje for mange helseoppgaver. Å forvente at de skal ta mer av disse er ikke veien å gå og kan skape mange juridiske minefelt. Det er oppgaveforskyvning, og det må ikke skje.

De samme dokumentene som omtaler oppgavedeling, omtaler også pårørende i stadig oftere, og skal vi si, i svært rosende ordelag. 

De er «ressurser, de skal få hjelp og støtte, og de skal involveres mer». Er dette egentlig et dårlig skjult budskap for at pårørende må ta på seg flere oppgaver? 

Pårørendealliansen mener at det er mye som tyder på det.

Hvilke oppgaver gjør norske pårørende i dag?

Regjeringens pårørendestrategi fastslår at:

• 800 000 aktive pårørende allerede bidrar med rundt 140 000 årsverk. 
• Det tilsvarer nesten de 142 000 årsverkene som utføres av kommunalt ansatte i helse- og omsorgstjenestene.

Den største gruppen pårørende er i alderen 30 til 70 år, og rundt 70 prosent er yrkesaktive. De holder hjulene i gang i samfunnet. Presset på dem vil øke fordi det blant flere yrkesgrupper vil mangle personell fremover.

Pårørendes oppgaver er dokumentert i nasjonale pårørendeundersøkelser. 75 prosent gjør praktiske oppgaver som innkjøp, vask og renhold, hundelufting snømåking blant annet.

Vi vet at 50 prosent av pårørende utfører transport, 30 prosent gir digital hjelp, 15 prosent følger opp medisinering, 16 prosent utfører personlig pleie og 14 prosent personlig hygiene. 41 prosent er stemme og advokat for den de er pårørende for, i møter med tjenestene, eller følger opp vedtak og helsetjenester. 

Mange pårørende bidrar i stor grad til at eldre og pasienter kan klare seg hjemme ved å gjøre oppgaver som de ikke selv klarer å gjøre, og det lenge før de begynner å søke tjenester fra det offentlige.

Det presserende spørsmålet blir: Skal pårørende i økende grad utføre oppgaver som ligger inn under formelle profesjonsutdanninger og forsvarlig helsehjelp?

Helsepolitikk og retorikk

De siste årene er det «hjemme best»-retorikken som har påvirket utviklingen av helsetjenestene. Våre hjem skal bli sykehjem eller periodevise sykehus. Vi skal tilpasse oss alderdommen lengst mulig eller raskt forlate sykehussengen for hjemmebehandling innenfor egne vegger. De fleste eldre vil jo gjerne bo hjemme lengst mulig? De fleste pasienter vil jo helst hjem til egen seng?

Budskapet som er underkommunisert i dette, er at det forutsetter pårørende som er til stede eller i nærheten, og som bidrar.

Har du en datter? Kan partneren din være hjemme i tre-fire uker? Pårørende regnes inn og inkluderes i politikken om at mer skal skje hjemme, og språkbruken bygger opp under dette. Å bli omtalt som en ressurs innebærer vel en forventning om å gjøre noe eller gjøre mer? Å være involvert betyr vel at man bidrar? Å få støtte betyr vel at man anerkjenner en belastning på ulike måter?

Men disse forventningene og rosende ord blir ikke fulgt opp med konkrete tiltak for å støtte pårørende som bidrar og vil bidra med ulike oppgaver. Ressursen får ikke ressurser.

Er det pårørende som skal redde helsevesenet?

Vårt klare svar er nei. Dagens pårørende står med mange ulike oppgaver og en svært vid og uklar stillingsinstruks. Rettighetene de har er få, og dersom man forsøker å hevde dem, er det mange som blir ansett som krevende og masete. Pårørende og andre nærstående har egne liv, familie og arbeid å passe for å bidra som en samfunnsborger.

Mange blir pårørende på avstand og kan ikke bidra så mye. Vi blir færre yrkesaktive, men kommer til å være pårørende lenger og kanskje til flere samtidig. Det er viktig med realisme i troen på at pårørende kan bidra mer.

Det som haster nå, er tiltak som understøtter de oppgavene pårørende gjør i dag. 

Vi ser frem til en pårørendeavtale som kan avklare hvem som gjør hva i samarbeidet med helsetjenestene. 

Vi ser frem til en gjennomgang av velferds- og permisjonsordninger, så man ikke må bruke sykelønnsordningen for å hjelpe eldre eller ta ulønnet permisjon fordi staten ønsker økt bruk av hjemmesykehus. Vi trenger flere fleksible avlastningstilbud for pårørende når eget hjem er blitt sykehjem eller sykehus, for å nevne noe.

Vi kan ikke bare ta pårørende for gitt. De må tas på alvor. Vi skaper ikke samfunnsbærekraft ved å skyve oppgaver ut av det offentlige og over på den enkelte.

Den klare oppgaven som vi derfor deler ut til de ansvarlige, er å få på plass tiltak og gode rammer inn i egne systemer for de oppgavene pårørende nå gjør. Tiden for rosende ord og håpefulle forventninger om å overta flere oppgaver er over.