Sykepleier til salgs

Jeg har lang og innholdsrik CV, av noen kalt imponerende, som kan sendes over om det er av interesse.

Jeg har lang reisevei til min nåværende jobb, cirka fem mil hver vei, pluss ferge. Bomring ble nylig en tilleggskostnad, men kommer jo etter alt å dømme samfunnet til gode en dag, så jeg er ikke vanskelig på dette. Jeg kompenserer for disse kostnadene med elbil og fradrag på skatten, men undrer meg på hvordan dette skal gå etter hvert med stadig økende strømpriser og varsel om reduserte elbilfordeler.

Likevel jeg har jo valgt arbeidsplassen min selv og kunne jo valgt å arbeide i kommunehelsetjenesten og sluppet pendling. Dessuten så er det riktig så trivelig å kjøre bil over fjellet, lytte til radio, podkaster og drikke kaffen min i fred og ro. Jeg trives på jobb og pendler med glede.

Frem til nå har vi kunnet betale 1000 kroner per år for å få stå parkert etter ankomst. Jeg kan jo for så vidt forstå at det koster litt å brøyte, strø og potensielt salte plassen de dagene dette er nødvendig, så noe må dere kanskje ta for det. Men meg bekjent så har tanken bak dette vært at parkeringsavgiften skal følge selvkostprinsippet. Altså at gebyret på tjenesten ikke skal overstige kostnaden ved å produsere tjenesten. Likevel så har disse parkeringsgebyrene angivelig «hopet seg opp» hos HMR, og rykter vil ha det til at dette er en konto med overskudd i regnskapet.

Nok en kostnad

Likevel, HMR har sendt en adventshilsen til sine ansatte hvor de har vedtatt at alle ansatte fra nyttår skal betale 15 kroner per dag for å stå parkert ved sykehuset. De oppfordrer samtidig til økt bruk av kollektivtransport. For meg er det ikke mulig. For meg, og mange andre, medfører dette nok en kostnad relatert til arbeidsplassen som gjør at veien over til andre (mer attraktive) arbeidsplasser plutselig ble betydelig kortere. Gresset ser faktisk bitte litt grønnere ut på den andre siden av det private gjerdet, hvor mye jeg enn misliker å innrømme det.

For noen uker siden, fikk jeg nemlig et indirekte tilbud om ansettelse i privat helsetjeneste. En økende andel privat helsetjeneste fremstår for meg som umoralsk og i verste fall undergravende for et godt norsk offentlig helsevesen. Det går potensielt ut over dem som har minst og behøver oss mest. Jeg lo derfor litt til den som fremsatte tilbudet og avslo med begrunnelsen over. Dette til tross for bedre lønn, bedre arbeidstider og forlokkende frynsegoder.

Nå er det likevel slik at alt har sin pris, også jeg. Nå kan jeg vurdere å «selge min sjel» til den som vil ha den og min kompetanse.

Jeg er ikke kravstor

Jeg ber kun om følgende: 538 000 i årslønn pluss et forsvinnende lite tillegg for kveld, natt, helg og helligdager. For denne summen kan jeg arbeide ugunstige tider, inkludert julaften, påskeaften, fellesferien, bursdagen til datteren min, avslutningsfesten til sønnen min og begravelsen til min onkel. Dere kan til og med beordre meg på jobb for å holde forsvarlig drift.

Nevnte jeg at jeg har ti års ansiennitet? Frykt ikke, lønnen jeg «krever» er inkludert full ansiennitet.

I tillegg så er jeg under videreutdanning til å bli intensivsykepleier, noe vi mangler mange av. Så når det er i boks (forventet desember 2023) forventer jeg lønnsøkning i tråd med gjeldende tariff, et ikke avskrekkende beløp for fem års universitetsutdannelse.

Når det gjelder arbeidssko, så er det en fordel om det kan være inkludert, men jeg kan eventuelt kjøpe det selv slik som jeg gjør i dag. Det skal gå greit.

Dersom jeg kan få et tillegg for hver time jeg utsetter meg selv for smitterisiko, la oss si 5–10 kroner per time, så synes jeg det hadde vært helt topp. Er det ikke mulig så kan jeg ta til takke med applaus.

Jeg betaler kaffen selv

Frynsegoder som kaffe på jobben er selvsagt velkommen, men ikke et krav. Per nå dekker vi det av pantepenger og en fast innbetaling til felleskasse to ganger i året.

Et nytt treningsrom hadde selvsagt blitt satt pris på, men om det ikke er mulig, så kan halvveis ødelagte apparater fra 1971 med rotter på tredemølla også gjøre susen. Jeg tenker trening er et viktig bidrag for å holde oss i arbeid lengst mulig så jeg kan bruke det som finnes.

Juleavslutning høres koselig ut som takk for et langt arbeidsår. Best på kveldstid selvsagt, men en julelunsj går fint. Er ikke det mulig så er det ok. Jeg og mine nye kolleger kan sikkert spleise som nå.

Villig til å revurdere

Jeg aksepterer også lang reisevei, men om jeg kan få gratis parkering, eventuelt betale «bare» 1000 kroner per år, så er det også innafor. Kanskje det til og med finnes ledige plasser hos ny arbeidsgiver slik at jeg slipper å bruke 45 minutter av egen fritid hver dag på å komme tidlig nok til å få ledig plass. Min fritid er nemlig viktig for meg.

Så om det er noen som har bruk for en relativt ung og faglig interessert sykepleier, så ta kontakt. Jeg må kjøpes ut av en bindingstid på to år, men jeg har hørt at det skal være mulig. Har også hørt at en kan få dekket fly og overnatting dersom en ønsker å reise litt rundt for å arbeide. Lang vei til arbeidsplassen er jo ikke ukjent for meg, så om du har et slikt tilbud så er du velkommen til å ta kontakt.

Jeg har hørt at lønningene potensielt kan stige i slike tilfeller. Har tidligere syntes at slikt også er forkastelig og undergravende for et velfungerende system, men jeg er nå villig til å se på det med nye øyne dersom parkering dekkes av arbeidsgiver.

En kan selvsagt velge å se på dette som en, isolert sett, liten sak. En protest mot en parkeringsavgift som mer enn tredobles. Frustrerte ansatte vet at parkeringen ved Ålesund sjukehus har vært et noenlunde haltende, men likevel fungerende system som har gått med overskudd. Nå vil arbeidsgiver hente ut mer gevinst fra de ansatte som de vet er avhengig av å komme seg til og fra arbeid og må parkere et sted, samme hva kostnaden er. En måte å bidra til mer penger i kassa for sykehuset, men altså på bekostning av de ansatte.

Alle har et bristepunkt

Alle mennesker, alle relasjoner, og alle ansettelsesforhold har et bristepunkt. Et punkt hvor du ikke kan se deg tilbake og bare fikse ting med enkelhet lengre. Jeg er redd at denne lille «bagatellen» for mange vil være det som gjør at en ser seg om etter andre, alternative arbeidsplasser.

Jeg er redd for hva som skjer når vi snur oss tilbake om fem år og sier, hva om … Hva om vi istedenfor å legge flere kostnader på de ansatte, heller gjorde noe for å beholde og rekruttere dem? Det private helsevesenet og bemanningsbyråer vokser og stjeler sårt tiltrengt kompetanse. Mange sykepleiere slutter før de har arbeidet fem år i yrket.

Hva om julebrevet til de ansatte i år var av positiv art? Hva med gratis kaffe? Arbeidssko? Oppgradert treningsrom? Julelunsj? Smitteverntillegg?

Ålesund sjukehus, Helse Møre og Romsdal, hvor langt er dere villig til å strekke dere for å beholde meg og mine kolleger?

Innlegget ble først publisert av Sunnmørsposten.