– Jeg får være med å påvirke demensomsorgen

Trond Eirik Bergflødt jobber på Kompetansesenteret for demens i Bergen.

– Når pasienten har en demenssykdom, kan kommunikasjon være vanskelig, sier han.

Bergflødt er sykepleier med videreutdanning i geriatri, kompetanse på Marte meo-metoden (se faktaboks lenger ned) og har master i helseledelse.

Ekstra krav til helsepersonell

Utfordringen i demensomsorgen, forteller Bergflødt, er at helsepersonell skal sanse, observere og gjøre kvalifiserte gjetninger om hva pasientens behov er til enhver tid. Dette setter helt andre krav til helsepersonell enn om pasienten kan fortelle sykepleieren når og hvordan helsehjelpen ønskes.

Han mener at kompetanse på sykdomslære og kommunikasjon er veldig viktig, og at kommunikasjonsbiten burde tas mer alvorlig.

– Kommunikasjon burde få større plass i tiltaksplaner og vurderinger av hva pasienten har behov for. Sykepleieren kan spørre seg hvilken kommunikasjon «Sverre» har behov for? En rund, varm, og raus tone eller en mer fast bestemt og innrammende måte å prate på? Svaret kommer an på personligheten og demenssykdommen til «Sverre», sier Bergflødt.

Psykologiinteresse førte til karrierevalg

– Demens er en hjernesykdom som påvirker atferden og hvordan vi tenker, sier Bergflødt.

Innfallsvinkelen for arbeid i eldreomsorgen og med demenspasienter kom med interessen for psykologi.

Bergflødt resonnerer:
– Abstrakttenkning utvikles tidlig i livet som barn. Med dette menes, for eksempel, å se seg selv utenifra og utvikle empati. Dette plukkes ned igjen ved demenssykdom.

– Når ikke lenger pasienten kan tenke frem i tid, må vi forholde oss til individet på en annen måte. Denne psykologibiten er utrolig spennende, sier han.

Fagmiljøet er samlet

I Bergen har de samlet kompetanse på demenssykdom i en ressursbase. De er flere rådgivere, musikkterapeuter og psykolog som jobber sammen. Et hukommelsesteam er også tilknyttet. I mindre kommuner er det ofte en demenskoordinator som jobber med disse pasientene alene eller i et team.

Kompetansesenter for demens holder kurs, gir råd og veiledning som for eksempel pårørendekurs, samtalegrupper, individuell eller familierådgivning. Det er også er en ressursbase for kommunens ansatte, pasienter, pårørende og innbyggere som ikke får tjenester fra kommunen ennå.

– Jeg får være med å påvirke demensomsorgen i jobben min, sier Bergflødt.

Nå jobber de for eksempel med en «Metodebok for pasientsystem i sykehjem.»

Pårørende søker hjelp

Bergflødt får ikke mange telefoner fra personer med demenssykdom. Det er de pårørende som tar kontakt. De kan for eksempel lure på om «far» oppfører seg unormalt, om forandringen er stor nok til å defineres innenfor pasientgruppen eller om de overdriver.

– De trenger noen å snakke med og lurer på hvor de skal begynne for å få hjelp, sier han.

Samtalegrupper arrangeres jevnlig på senteret, og opptil 3–4 grupper går samtidig. De har også et tolv timers kurs om demens for pårørende over tre kvelder.

Et splitter nytt e-læringskurs er nylig lansert for pårørende. Deltakeren får tilsendt en epostlenke til kurset som kan gjennomføres når som helst innen to måneder.

Kombinasjonen undervisning og veiledning

– Det er gull å ta del i den kliniske praksisen, sier Bergflødt.

Bergflødt underviser på sykehjemsavdelinger. Han er med sykepleiere i pasientsituasjoner og opplever av og til hendelser blant de eldre som kan være problematiske, som for eksempel beboerkonflikter.

Han bruker Marte meo-metoden i pasientrelasjoner. Metoden går ut på å filme situasjoner. Det kan for eksempel være morgenstell. I ettertid går han gjennom filmen sammen med pleieren.

– Hva skjedde der? Der gjorde du noe lurt. Vi analyserer og ser hvordan Marte Meo sine kommunikasjonsprinsipper kan brukes for å skape flere positive samhandlinger, sier han.

Erfaringene tar han med seg i rådgivning, undervisningen og veiledning.

– Å se nyanser av samme problemstilling på ulike sykehjem er unikt, sier han.

Faglige metoder

Bergflødt trekker frem vandring som er en kjent problemstilling innenfor eldreomsorgen og hvor metoder må prøves ut.

– Å vandre kan være helt forferdelig og tegn på vondt. Eller kjempebra, forteller han.

Han forklarer at hvis pasienten vandrer av seg smerte, bør de tilrettelegge for trygg vandring. Om pasienten vandrer på grunn av mye angst, må de jobbe med å gi trygghet.

– Det er vanskelig å vite hva som er hva, sier han.

Men når metoden de pleier å bruke ikke fungerer, forklarer han, må de endre metode.

– Det er veldig inspirerende å jobbe på denne måten, sier han.

De unge trenger støtte

I høst starter senteret opp med samtalegrupper for unge pårørende mellom 15–30 år. De har seks påmeldte hittil.

Bergflødt har erfaring med denne aldersgruppen i slike grupper og opplever at utvekslingen av erfaring er veldig nyttig.

I gruppen tas det opp temaer de unge er opptatt av. Først får de diskutere en problemstilling, for eksempel hva man gjør hvis mamma ringer og ringer, som var temaet i en gruppe. «Skal jeg ta telefonen?» lurte en gutt på 19 år. «Jeg bare ignorerer oppringninger, er det riktig?» lurte den andre, en gutt på 25 år. 

Når de unge har diskutert tematikken og utvekslet erfaringer, trekker Bergflødt inn sykdomslære for demenssykdom. Da kan problemstillingen tolkes gjennom demensbrillene. Glemmer mamma at hun har ringt eller er ringingen et uttrykk for «mammabriller», altså at hun vil ha kontroll.­­­

– Jeg føler at jeg lærer utrolig mye og får brukt min kompetanse til det fulle i jobben, sier Trond Eirik Bergflødt.