fbpx Flere personer med demens enn antatt – og det vil øke Hopp til hovedinnhold

Flere personer med demens enn antatt – og det vil øke

DEMENS I KOMMUNER OG FYLKER: Aldring og helse har lansert et demensskart som viser antatt demensforekomst i kommuner og fylker de neste tretti årene.  Foto: LightField/Mostphotos

Aldring og helse har satt et tall på hvor mange personer det er med demens i Norge i dag. De har også estimert hvor mange som kommer til å få diagnosen de neste tretti årene.

Det har tidligere vært anslått at det er mellom 70 000 og 104 000 personer med demens i Norge. Aldring og helse lanserte 2. desember en studie der de fastsetter tallet på antallet personer med demens i Norge til 101 118.

«Betydelig flere med demens i Norge en tidligere antatt», skriver de.

Plasserer antallet på norgeskartet

Et interaktivt norgeskart ble også lansert. Det skal vise økningen i antall personer med demens i både fylker og kommuner for de neste fem, ti, tjue og tretti årene.

Blant annet viser kartet at andelen personer med demens i Viken i 2020 er på 1,85 prosent, mens den i 2025 vil være 2,09 prosent. I 2030 vil det være 2,44 prosent, ifølge kartet.

Tallene er basert på undersøkelser der alle nordtrøndere som er 70 år eller eldre, ble invitert til å delta for å gjennomføre både fysiske og kognitive tester.

Demensforekomst blant dem under 70 år ble hentet fra en annen studie i Trøndelag.

Senere har tallene fra undersøkelsene blitt standardisert for Norges befolkning, med hjelp av Folkehelseinstituttet, ifølge Aldring og Helse.

Slik ser kartet til Nasjonal kompetansetjeneste ut på nettet. Du kan sjekke andelen demente i 2020, 2025, 2030, 2040 og i 2050. FOTO/KART: Nasjonal kompetansetjeneste

Over dobbelt så mange om tretti år

Geir Selbæk er forskningssjef i Aldring og Helse og prosjektleder i studien som ble lansert.

– Hvis vi ser på 2050, som er tretti år frem i tid, så vil vi ha 2,4 ganger så mange med demens som vi har i dag. Hvis det betyr at vi trenger tilsvarende sykehjemsplasser og tilsvarende mer omfattende hjemmetjenester i kommunene, så tror jeg de fleste vil mene at det er veldig vanskelig, for ikke å si umulig, å greie å dimensjonere til det.

Mener vi må tenke på nytt

Selbæk mener vi må tenke nytt for å finne en løsning på kapasitetsproblemet.

– Du kan jo si «ja, da må vi bygge flere sykehjem tilsvarende økningen på 2,4 ganger, så må vi ha 2,4 ganger så mange sykepleiere og annet personell på sykehjemmene». Men de finnes jo ikke.

– Og det blir enda mer tydelig, fordi mens vi får denne økningen, så vil det relativt sett bli færre som kan besette disse stillingene. Dette er særlig merkbart i distriktskommunene som har den største andelen eldre, og den minste andelen av folk i den aldersgruppa som skal utføre tjenesten.

Mener mulig løsning er bærekraftig frivilligarbeid

– Hvordan skal vi tenke nytt?

– Det ene er at familiene kanskje må bidra mer i det som det offentlige har tatt seg av. Jeg tror at samtidig som det blir flere eldre med demenssykdom, så blir også flere eldre friske. Så vi må kanskje lage flere bærekraftige systemer for frivilligarbeid som kan være med å avhjelpe noe. Vi må også ha bærekraftige systemer for familier som hjelper til.

– Men et dilemma som vi kjenner fra før, er at det gjerne er kvinner som tar seg av disse omsorgsoppgavene, sånn sett så har det et kjønnsperspektiv.

Og vi må tenke raskt

Selbæk mener vi må bruke tiden til å tenke nå, før økningen er blitt for stor.

– Jeg tenker vi bør bruke mye «mentale muskler» og ressurser på å tenke på hvordan vi skal møte dette.

– Grunnen til at jeg sier 2030, er fordi stigningen er relativt liten frem mot 2030. Så skyter det fart fra 2030 og utover. Frem til 2030 har vi for så vidt ikke så veldig stort behov for kapasitetsøkning, men etter det så tror jeg bare kapasitetsøkningen vil legge så stort beslag på store ressurser at vi ikke har så mye overskudd til å tenke og planlegge nytt.

– Hva har disse tallene som er lansert, å si for planleggere og politikere?

– Jeg tror det vil ha mye å si for kommuneplanleggingen til hver kommune. I planleggingen hører det med å kunne si noe om hvor mange som har demens i kommunen, og hvor mange som får det i fremtiden. Det er kanskje noe av det viktigste for ressursplanleggingen.

– Nå har vi tall som er så sikre som de kan bli. For de minste kommunene er tallene fremdeles usikre, men det finnes ikke noe annet som er sikrere.

Ifølge Selbæk er det mer usikkert i de minste kommunene, fordi én tilflyttende eller fraflyttende vil ha større påvirkning på aldersfordelingen i en mindre kommune, enn i en stor kommune. Tilsvarende vil det også i større grad prege tallene for personer med demens i de mindre kommunene.

Slik vil regjeringen bidra til at pårørende kan leve gode liv

Tre generasjoner på en parkbenk
PÅRØRENDE: Barnefamilier får mye i regjeringens nye pårørendestrategi, men Pårørendealliansen etterlyser tiltak for hovedgruppen av pårørende. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

Ett år på overtid har regjeringen nå lansert sin pårørendestrategi og handlingsplan. Pårørendealliansen tar imot med litt blandede følelser.

– Det er som med julegaver – du får ikke alltid det du ønsker deg aller mest, sier daglig leder for Pårørendealliansen, Anita Vatland.

«Julegavene» hun snakker om, er tiltakene nevnt i regjeringens nye pårørendestrategi og handlingsplan, som ble lanserte denne uken omtrent ett år på overtid.

Det heter at planen skal «bidra til at pårørende blir anerkjent som en ressurs og til at de kan leve gode liv».

Helse- og omsorgsdepartementet skal som del av strategien blant annet utarbeide en nasjonal pårørendeundersøkelse, bidra til bedre pasient- og pårørendeopplæring og utvikle modeller for mer fleksible former for avlastning.

– Vi er først og fremst glade for at planen endelig kommer, sier Vatland.

– Vi har fått et slags kart og terreng, men mange spørsmål om veivalg står fortsatt åpne.

– Enorm innsats

– Mange pårørende gjør en enorm innsats for sine nærmeste, uttalte statsminister Erna Solberg i en pressemelding i forbindelse med lanseringen.

Høyrepolitikeren kalte omsorgsbidraget til de pårørende en viktig verdi i samfunnet og noe man må støtte opp om.

Regjeringen viser til at belastningen er stor for mange pårørende. Den ulønnede innsatsen skal være beregnet til 136 000 årsverk. Til sammenlikning er det 142 000 årsverk i de kommunale omsorgstjenestene.

Ser Kristelig Folkepartis avtrykk

Vatland ser tydelige avtrykk fra Kristelig folkepartis politikk og elementer fra likeverdsreformen i dokumentet.

Plikt om barneansvarlig personell i kommunene, tilrettelegging for etablering av barnehospice og lovfestet koordinatorordning for familier som har barn med alvorlig sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne, er noen av de mer konkrete tiltakene som presenteres.

Vi er opptatt av at man skal kunne leve gode egne liv og kombinere pårørendeliv med arbeid

Anita Vatland, daglig leder i Pårørendealliansen

– Familier med syke barn og barn som er pårørende, får mye, og det er bra, mener Vatland.

Hun savner derimot tiltak som kommer den store hovedgruppen av pårørende mer til gode, det vil si yrkesaktive personer på 40 år og oppover som yter uformell omsorg til foreldre, partnere og andre familiemedlemmer.

– Vi skulle gjerne sett mer konkrete tiltak gjør det mulig å kombinere jobb og pårørendeinnsats uten at det ødelegger for både inntekt, helse og pensjon.

«Kjærlighet betaler ikke regninger»

Vatland savner blant annet mer om omsorgsdager og permisjonsmuligheter i strategiplanen.

– Vi er opptatt av at man skal kunne leve gode egne liv og kombinere pårørendeliv med arbeid. Strategiplanen peker ikke på noe som gjør at den spagaten blir lettere, og «kjærlighet betaler ikke regninger», som vi pleier å si.

Over 300 pårørende, samt en rekke fagpersoner og organisasjoner, har kommet med innspill til strategien. 

– Ser det ut til at regjeringen har lyttet til dere i Pårørendealliansen?

– Vi kjenner igjen terminologien vår og faktagrunnlaget, men ikke våre forslag til løsninger, sier Vatland.

Regjeringens tiltak for pårørende

Her er et utvalg av tiltakene fra regjeringens pårørendestrategi:

  • Utarbeide en nasjonal pårørendeundersøkelse
  • Vurdere å innføre plikt om at helse- og omsorgstjenesten i kommunen har barneansvarlig personell
  • Styrke arbeidet med å kartlegge og ivareta barn og unge som er pårørende
  • Videreføre satsingen på bruker- og pårørendeopplæring i arbeidet med Demensplan 2025
  • Forenkle hjelpestønadsordninger og ha dokumentasjonskrav med mer tillitsbaserte løsninger
  • Utvikle sammenhengende tjenester for barn og familier med barn med behov for sammensatte tjenester
  • Lovfeste en koordinatorordning for familier som har eller venter barn med alvorlig sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne
  • Legge til rette for etablering av barnehospice med funksjoner som avlastningsopphold og pårørendestøtte
  • Vurdere ordning for økonomisk trygghet for foreldre som ikke har opparbeidet seg rettigheter i dagens pleiepengeordning
  • Utrede en ordning med husvikar ved kortvarig sykdom hos pårørende til barn med store omsorgsbehov

Dokumentet kan leses i sin helhet her.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.