Reform på sykkeltur

Omtrent samtidig som samhandlingsformen ble rullet ut i 2012, skulle datteren min lære å sykle. I ettertid har jeg tenkt at de to prosessene har noen påfallende likhetstrekk.

Hun hadde så smått begynt å bli stødig da jeg tok henne med opp på den lange gangveien, satte henne på sykkelen og dyttet henne av gårde. Det gikk fint – hun suste bortover veien med flagrende hår og kjole. Men da hun rundet svingen og forsvant ut av mitt synsfelt, slo det meg at vi ikke hadde lært henne hvordan hun skulle stanse. Jeg kunne bare krysse fingrene for at hun kom til å finne på noe lurt før hun kom dit bilveien krysser.

Det gjorde hun. Hun svingte av veien, humpet over gressbakken og landet forholdsvis pent i hekken. Kanskje ikke en optimal prosedyre, men i og for seg forsvarlig.

Pasienter ut av sykehusene

Samhandlingsreformen var regjeringens tiltak for å møte kommende utfordringer. Med flere eldre, flere med kroniske og sammensatte lidelser og det at flere lidelser kan behandles, vil utgiftene skyte i været for spesialisthelsetjenesten. Nå måtte mer ansvar for borgernes behov for helsetjenester overføres til kommunene.

Som med min datters første sykkeltur var frasparket bedre forberedt enn mottaket i den andre enden.

Antallet senger i spesialisthelsetjenesten har sunket jevnt siden 1990. Med samhandlingsreformen i 2012 fikk denne utviklingen en politisk overbygning. Et uttalt mål var at pasientene skulle ligge kortere på spesialiserte sykehusavdelinger og motta mer behandling i kommunene. Riktig behandling på rett sted til rett tid var et motto. Når legen har fastslått at du har en infeksjon og ordinert antibiotika, kan kommunen følge opp behandlingen.

Reformivrige politikere og forvaltere startet i den ene enden – der det var penger å spare – og satte i gang tiltak for å få det man definerte som utskrivningsklare pasienter ut av sykehuset. I 2016 leverte Riksrevisjonen den første evalueringen av reformen.

Kritikk fra Riksrevisjonen

Riksrevisjonen fant at antallet liggedøgn var redusert, men at det samtidig var en økning i reinnleggelser i spesialisthelsetjenesten på 9 prosent. Det var blitt vanskeligere å få sykehjemsplass. Informasjonen kommunene mottok fra spesialisthelsetjenesten ved utskrivelse, var ofte ikke god nok til at de kunne vite hvilket behandlingsbehov pasientene hadde. Nær halvparten av kommunene meldte at de ikke hadde nok sykepleiere. Det kom også tydelig frem at forholdene ikke var lagt godt nok til rette for at sykepleierne fikk ta nødvendige kurs og videreutdanning.

I Sykepleiens temautgave «Alle skal hjem» presenterer vi en spørreundersøkelse. Nesten fire år etter Riksrevisjonens rapport har Sykepleien spurt sykepleiere i hjemmetjenesten om deres opplevelse av situasjonen nå. De gir et bilde av en arbeidshverdag der rammene er som før, men pasientene sykere, løpene mer komplekse og tidkrevende og hjemmesykepleiernes ansvarsområde nærmest grenseløst.

På spørsmål om de har tatt imot utskrivningsklare pasienter som var for kompliserte for deres enhet å håndtere, svarer 90 prosent ja. Informasjon og utstyr som følger pasientene, er ofte mangelfulle, de må improvisere, søke opp prosedyrer på YouTube og må i noen tilfeller sende pasientene i retur til sykehuset.

Tanken er god

I alt dette kaoset skal vi ikke glemme at tanken egentlig er god. Mange pasienter vil ha det bedre hjemme enn på en travel sykehusavdeling dersom helsetjenesten de kan få med seg hjem, er gode nok. For eksempel for dialysepasienter, som før måtte reise i timevis hver uke for å få behandling, er hjemmedialyse å få livet sitt tilbake.

Sykepleien har fulgt spesialiserte sykepleieteam som muliggjør at alvorlig syke barn, beinmargstransplanterte i langvarige isolat og respiratoravhengige kan få lov til å leve livet sitt under eget tak i. Dette er tjenester som betyr mye for pasientens mulighet til livsutfoldelse og autonomi, det er økonomisk gunstig og det er spennende utfordringer og muligheter for sykepleietjenesten. Vinn-vinn for alle involverte. Men det er verdt å notere seg at hjemmebaserte tjenester som berører alvorlig syke, krever mye av de pårørende og mye av sykepleierne som utfører dem. Om myndighetens primære motivasjon er kostnadsbesparing, og ikke pasientens beste, kan forsvarligheten fort stå i fare.

Håp i et lovet kompetanseløft

En styrket kommunehelsetjeneste, som samhandlingsreformen fordrer, er visstnok på vei. Under overskriften «Kompetanseløft 2020» presenterer Helsedirektoratet en hel kortstokk av tiltak rettet mot kommunehelsetjenesten. Rekrutteringen skal øke, bemanningen skal sikres, det blir bedre ledelse og rett kompetanse. Det er gitt driftsstøtte til utviklingssentre for sykehjem. Hjemmetjenester i alle fylker skal sikre innovasjon og forbedring. Det stilles også, fra både vitenskapelig og politisk hold, spørsmål ved om ikke hjemmetjenestene bør organiseres annerledes enn i dag.

Datteren min har lært seg å bremse. Men det ble noen farlige situasjoner og skrubbsår. De kunne vært unngått om vi hadde vist henne bremsen før vi dyttet henne ut på veien. Sykepleierne og pasientene i kommunehelsetjenesten kunne også vært spart for mye usikkerhet og belastning om ressursene de hadde behov for, var på plass allerede i 2012.