Isolat: Hva skjer med oss når vi tvinges ut av flokken?

Helsevesenet gjør det. Fengselet også. Isolat redder liv, men isolasjon kan også gi varig men. 

– Å være frarøvet fellesskapet kan oppleves som hardere enn å miste høyrehånda.

Det sier Dag Olav Hessen, evolusjonsbiolog og professor ved Universitetet i Oslo (UiO).

Brukes som straff

– Å være i isolat er å være avskjermet fra det typiske menneskelige: tilhørighet. Det gir på sikt depresjon hos normale mennesker. Det blir underskudd på de sentrale sosiale hormonene når du avsondres fra andre, sier Hessen.

– Det er ikke uten grunn at atskillelse brukes som straff. Og at den verste straffen i fengsel er isolat. Enten det er selvpåført eller ikke, så er isolasjon en ekstrem påkjenning. Depresjonen er ofte relatert til at nivåene av de gode hormoner og signalstoffer blir for lave.

– Hvilke?

– For eksempel dopamin, oksytocin, serotonin.

Ubehagelig for de fleste

– Hva med tidsaspektet?

– Det vil oppleves ekstremt forskjellig. Noen takler knapt å være alene en time. Andre tåler det veldig bra. Men vi er alle evolvert for sosial kontakt.

– Og for hudkontakt?

– Mange voksne lever greit uten, men for barn er det spesielt viktig. Mangel på hudkontakt og fravær av øyekontakt og sosial omsorg kan gi varig men. Det vet vi av erfaring med små barn på institusjon. Barnet skjønner dessuten ikke hvorfor det er isolert.

Isolasjon av moderat varighet vil de fleste takle, mener Hessen.

– Men over lengre tid vil det for de fleste være en ubehagelig og etter hvert deprimerende situasjon.

«No man is an island»

Han viser til uttrykket «No man is an island». Det er tittelen på et dikt av poeten John Donne (1572–1631).

På norsk (oversatt av Dag Heyerdahl Larsen) lyder de første linjene sånn:

Intet menneske er en øy, hel og ubeskåren i

seg selv. Hvert menneske er et stykke av

fastlandet, en del av det hele.

– Teksten viser en dyp erkjennelse av hvor traumatisk det kan oppleves å bli utstøtt av det gode selskap. Mennesker er ikke den eneste art som er sosial, men isolasjon rammer oss også rent eksistensielt. Der andre dyr vil føle ubehag, vil vi i tillegg føle tap av menneskeverd og identitet, sier biolog Dag O. Hessen.

(Saken fortsetter under bildet.)

Hva skjer i hjernen?

Hjerneforsker Johan Frederik Storm, professor ved UiO, viser til dyrene:

– Vi vet fra eksperimenter med dyr at det å vokse opp og leve i et fattig miljø med lite stimuli og lite frihet kan gå ut over hjernen.

Et eksempel er forsøk med rotter og mus som har vokst opp i isolasjon i små bur, uten artsfeller som de kan omgås med, og nesten uten gjenstander som de kan utforske og leke med:

– Det har vist seg at disse dyrene får mindre utviklet hjernebark og dårligere læringsevne enn dyr som lever i mer normale, varierte og rikere miljøer, sier han.

Også kronisk stress kan skade hjernen:

– Hjernen er følsom for stresshormoner fra binyrene. For mennesker og andre sosiale vesener kan jo lang tids isolasjon medføre betydelig stress, sier Storm.