– Livet er for stort til å deles alene

Bildet viser en hjemmesykepleier på vei inn i en oppgang
OMSORG UTØVES: – Jeg håper at mine besøk kan være med på å redusere ensomhet og sosial isolasjon, sier Gjertrud Langnes.

Sykdom og funksjonssvikt kan sørge for at det blir vanskelig å opprettholde kontakt med andre. Det kan føre til at hjemmeboende brukere blir isolerte, sier hjemmesykepleier Gjertrud Langnes.

Jeg gir omsorg og pleie til hjemmeboende når svekket helse, alderdom eller sykdom sørger for at de trenger hjelp. Det kan gjelde i en kort eller lang periode. Brukerne mine tilhører Nordre Aker bydel i Oslo.

Årsaker til ensomhet

Vi har alle et selvbilde som blant annet er formet ut fra det miljøet vi ferdes i. Bare det å bli gammel kan i seg selv være nok til at du føler at du taper menneskeverd. Det kan være at du går dårlig, ser eller hører dårlig, snakker dårlig, er litt glemsk eller er inkontinent. Venner og familie blir borte. Du blir sittende mye alene. Man føler seg flau. Det er tabubelagt å snakke om ensomhet.

Langvarig isolasjon kan ødelegge eller bryte ned selvoppfatningen vi har, da en ikke mottar bekreftelse på seg selv av andre.

Jeg tror at denne opplevelsen av tap, tap av bekreftelse fra andre, og tap av mennesker du er glad i, men også av kroppsfunksjoner, kan føre til isolasjon.

Ydmykende å få hjelp til å gå på toalettet 

Hjemmesykepleien prøver å hjelpe hjemmeboende til å mestre en ny hverdag. Jeg kan ikke si helt konkret hva jeg gjør – det er individuelt for de ulike brukerne. Men jeg prøver å hjelpe den enkelte til å finne en mening i hverdagen. Vi må få brukeren til å se at livet har en verdi på tross av tap og hva det nå er som har gjort at han eller hun er blitt isolert.

Dette forsøkte jeg hos en bruker som luktet urin og ikke ville stelle seg. «Hvorfor skal jeg det, jeg kommer meg jo ingen steder», sa han. Han er ikke motvillig til å motta hjelp fra hjemmesykepleien, men han jubler ikke heller. Vi kommer til ham flere ganger hver dag. En dag forteller han meg at det er så uverdig å få hjelp til alt. Og det er akkurat det, det er flaut å føle at man mangler mestring. At du ikke klarer å fungere slik du er vant til lenger. Med denne brukeren måtte vi ta det steg for steg. Han lærte seg teknikker som gjorde at han klarte å stelle seg og mestre do-situasjonen sin. Til slutt tok han mot til seg og dro på bridgeklubben han alltid hadde hatt glede av. 

Ingen retningslinjer for omsorg

Det finnes ingen konkrete retningslinjer for tiltak som hjemmesykepleien kan benytte hvis de opplever at noen er isolerte. Vi må se og ta initiativ selv, og i samarbeid med blant annet våre kolleger, bruker selv, pårørende, dagsenter, seniorsenter, seniorveileder og frivillighetssentralen i bydelen finne gode løsninger.

 Vi må ha evnen til å lytte. Vi må prøve å forstå andre menneskers følelser og hvorfor de reagerer slik de gjør.

Må tørre å spørre

I de situasjonene hvor hjemmesykepleien er den eneste sosiale kontakten brukeren har, får vi både et faglig og et medmenneskelig ansvar som sykepleier. Det betyr mye at vi viser engasjement og ikke minst empati for brukeren, og spør oss hvordan vi kan hjelpe brukeren ut av isolasjonen. 

Et eksempel på det oppsto hos en dame hjemmesykepleien går inn til. Hun er kommet hjem fra et sykehusopphold. Hun forteller meg at hun er blitt enke for et halvt år siden og savner mannen sin. De har ingen barn. Begge var aktive i en organisasjon tidligere, men hun har ikke vært der siden mannen døde.

«Jeg gleder meg til du kommer», sier hun. Men hjemmesykepleien kan ikke være hennes eneste kontakt.

Det kan være skummelt å spørre. Det kan være et sårt punkt for brukeren. Men jeg spør henne om hun ikke kan tenke seg å gå tilbake til organisasjonen hun alltid har vært en del av. Hun ser på meg med blanke øyne og forteller at hun ikke tør. At det var mannen og hennes aktivitet sammen. Jeg foreslår at hun kan ta kontakt med noen av de andre deltakerne og spørre om ikke de kan komme hjem til henne. Hun bruker litt tid, men etter tre uker sitter en dame fra organisasjonen hennes sammen med henne på sofaen når vi kommer inn.

Brukeren forteller meg hvor glad hun er for at jeg så henne som menneske og ikke bare som en hjelpetrengende gammel dame.

Alltid for liten tid

Det er kommunikasjon som jeg finner mest utfordrende i yrket mitt, mer enn konkrete arbeidsoppgaver. Det å snakke sammen menneske til menneske – det er det mest spennende med sykepleie.

Jeg skulle selvfølgelig hatt mer tid til hver enkelt bruker, men det er utrolig mye man får observert mens man smører en brødskive. Det gjelder å utnytte den tiden man har til rådighet. Og jeg klarer å snakke med folk samtidig som jeg gjør noe annet. 

Skap kontakt under besøket

For å kunne hjelpe brukere som er ensomme og sosialt isolerte, er det avgjørende å skape kontakt.

Du kommer inn til folk. Du kan gi dem en tablett eller et smørbrød. Det er jo målbart og bra. Men å finne ut av hvorfor folk isolerer seg, er en annen side av jobben. Hva gjør at bruker ikke vil ha kontakt med andre mennesker, eller hvorfor tør ikke han eller hun å gå ut av leiligheten?

Det er en tøff jobb som sykepleier å finne ut av disse spørsmålene. Uten tillit går det ikke. Skaper man tillit, kan man snakke sammen og oppnå mye.

Du må tørre å stille spørsmål. Og tørre å bruke den tiden det tar for å vente på et svar. Våger brukeren å åpne seg, kan du bli kjent med mennesket du er hjemme hos. Som har bilder av sine kjære på veggen. Som har levd et liv og fremdeles har et liv å leve.

Bo hjemme hele livet

Det er neppe noen som ønsker å være isolerte. Det er viktig å se og gi tid og rom for at folk kan få fortelle hva de er opptatt av, og hvem de er. Jeg tror det er enklest i brukerens eget og kjente miljø. I hjemmet.