– De kan nok føle seg ensomme

Bildet viser Siri Berg Flesvig i gul smittedrakt og med munnbind.
UTSTYRET KAN BLI BARRIERE: Siri Berg Flesvig sier det kan være vanskelig å tolke ansiktsuttrykket når hun har på munnbind. Hun er fagutviklingssykepleier, men jobber i avdelingen hver tredje helg.

Isolerte pasienter er en del av hverdagen for Siri Berg Flesvig på infeksjonsmedisinsk sengepost på Ahus.

Jeg leste en litteraturstudie som viste at isolerte pasienter blir ivaretatt i mindre grad enn andre. Jeg har tenkt på det før, at det kan bli litt mangel på kontakt med isolerte pasienter, men å se det svart på hvitt var tankevekkende. Jeg føler likevel ikke at isoleringen har gått ut over hvordan jeg ivaretar mine pasienter, men det er viktig å være bevisst på at det er en risiko for det.

Klarer ikke å se forskjell

Pasientene på isolat er isolert fysisk ved at de ikke får gå ut av rommet. Men jeg opplever også at utstyret jeg har på meg, skaper en barriere mellom meg og dem. Særlig munnbind. «Jeg klarer ikke å se forskjell på dere», kan pasienter si. Og det forstår jeg. De ser ikke munnen min, og noen ganger kan det være vanskelig å se på øynene mine om jeg smiler eller er alvorlig. Munnbindet demper også lyden av stemme. Flere har påpekt at de har vanskelig for å høre hva jeg sier.

Krever mer

Når jeg får isolerte pasienter, tenker jeg jo at de krever litt mer tid og ressurser. Å kle på og av smittevernutstyr hver gang jeg skal gjøre noe med dem, tar tid. Det er også mer arbeid med å håndtere søppel, tallerkener og bestikk.

Det er så klart forskjell på om pasientene er oppegående og i stor grad steller seg selv, eller helt sengeliggende. Det er også ulike smitteregimer. Er det «bare» kontaktsmitte, kan jeg gå inn i rommet dersom jeg ikke tar på noen ting. Da kan jeg svare på spørsmål eller slå av en prat uten å kle meg opp. Men er det tuberkulose, som ligger på luftsmitte, må jeg ha frakk, hansker og åndedrettsvern bare for å åpne døren.

At det er tidkrevende å ta på og av utstyr, gjør kanskje at jeg ikke er like ofte inne hos isolerte pasienter som andre. Men når jeg går inn, er jeg der lenger, planlegger mer før jeg går inn og gjør flere oppgaver på samme besøk. Så totalt får pasientene like mye omsorg, om de er på isolat eller ikke.

Helt avhengig av meg

Jeg tror kanskje ikke alle som ligger på isolat, skjønner hvor mye jobb det er å kle av og på seg. Jeg kan spørre dem hva de ønsker til frokost, gå ut og ordne brettet, komme inn med maten, og så kommer de på at de vil ha sukker til kaffen eller et kokt egg i tillegg. Noen kommer på nye ting etter at jeg har kledd meg opp for tredje gang. Det kan være slitsomt, men det er viktig å huske at dette er mennesker som er helt avhengige av meg. Mange av dem er helt oppegående og kunne fikset alt selv, om de ikke var tvunget til å være på rommet. Det er ikke noen god situasjon å være i.

Har jeg tid, setter jeg meg ned og prater. Spesielt hvis pasientene er urolige. Noen er det, spesielt hvis de er eldre og litt uklare. De kan ha vanskelig for å forstå at de er isolert, og hvorfor de er det. Hvordan folk takler isolat, varierer. Noen er helt slått ut av sykdommen og merker nok ikke mye til det. For dem som ikke har så nedsatt allmenntilstand, kan det være annerledes. Det går en historie om en som prøvde å hoppe ut av vinduet.

Pasienter kan bli veldig frustrert fordi de så gjerne vil ut i det fri. Men ved kontaktsmitte kan de ta en tur ut av sykehuset. De må ha rene klær, gå rett ut av avdelingen og ikke ta på noe eller noen. For noen holder det å få vite om muligheten. «Nå orker jeg ikke sitte på rommet», sa en pasient. «Du kan gå ut en tur», sa jeg. Da var det ikke lenger så viktig.

Gastroenteritt og influensa

Akkurat nå ligger to pasienter på isolat, begge med gastroenteritt. Det, sammen med influensa, er den vanligste årsaken til isolering på vår avdeling. Influensa følger sesongen, gastroenteritter har vi hele året. Norovirus på vinteren og matbårne infeksjoner som pasientene gjerne har pådratt seg i utlandet, ellers. Vi har noe MRSA, ESBLkarba, vannkopper og tuberkulose. De med tuberkulose er ofte yngre. Flere er innvandrere, og noen kan ha opplevd krig og å være på flukt. Da kan det være traumatiserende å være på isolat. 

Tuberkulosepasientene er her ofte litt lenger enn de med gastroenteritt og influensa. Gastroenteritt og influensa krever gjerne noen dager, med tuberkulose kan det bli uker. Gastroenteritter og influensa er også noe som går over. Men MRSA og ESBL blir pasientene kanskje ikke kvitt. De skrives ut fra sykehuset, men må leve med at de bærer på resistente bakterier. Det kan være utfordrende.

Noen ringer på hele tiden

Selv om jeg føler at jeg ivaretar isolerte pasienter like godt som de ikke-isolerte, skulle jeg gjerne hatt mer tid til dem. Særlig når det er travelt i avdelingen. Jeg tror nok noen opplever at de ser oss mindre enn de ønsker og at det tar lang tid før vi kommer når de ringer på. Men det varierer hvor mye kontakt de ønsker. Noen har veldig mye besøk av pårørende og trenger ikke så mye fra oss, mens andre ringer på hele tiden. Jeg tror nok det lett kan bli litt ensomt der inne.