– Ingen tror at isolat er bra for helsen

I snart 15 år har Ila fengsel vært min arbeidsplass. Først som sykepleier, så psykiatrisk sykepleier. I dag er jeg avdelingsleder for helseavdelingen.

Jeg liker å si at vi kan sammenliknes med hjemmesykepleien ute i kommunene. Helsetjenestens personell er ansatt i Bærum kommune og jobber i Kriminalomsorgens lokaler. Vår oppgave er å sørge for at de innsatte på Ila får et helsetilbud som er like godt som det du og jeg får utenfor murene.

Hva vet folk flest egentlig om hva som skjer i et fengsel? Antakelig ikke så mye.

Innsikten mange har, er gjerne via reportasjer i media. Det er lett å få inntrykk av at Ila er som en stor sikkerhetsavdeling på et psykiatrisk sykehus. Tror du det, tar du feil.

Av de 120 innsatte er det tre–fire stykker som sitter isolert over lang tid. De fleste som sitter eneromsplassert, gjør det i kortere perioder.

Det er kriminalomsorgen som bestemmer om noen skal sitte uten fellesskap med andre innsatte. Vi sykepleiere har ingen innvirkning på det. Isolerte innsatte følges opp jevnlig av sykepleiere, men det er fengselsbetjentene som er tettest på dem.

Forskjellige årsaker

Årsakene til at innsatte settes på isolat, er mange: Noen har en atferd som gjør at de ikke kan være sammen med de andre innsatte. Andre ønsker selv av ulike grunner å bli satt på isolat, som en slags skjerming eller «time-out». De som er i varetekt, er ofte ilagt restriksjoner av påtalemyndigheten til å sitte i full isolasjon, ofte med både medie-, brev- og besøksforbud.

Vi i helseavdelingen får beskjed så snart som mulig etter at en innsatt er utelukket fra fellesskap. Vi er spesielt oppmerksomme på unge innsatte i varetekt. Det er viktig å oppdage tegn på depresjon og angst. Noen kan få klaustrofobi. Det er ikke så rart. Cellene er små – sju–åtte kvadrat.

Mye psykisk lidelse

Det er ingen som tror at det å sitte på isolat er bra for helsen – verken sykepleiere eller fengselsbetjenter. Innsatte settes ikke på isolat som en straff. Isolat er fravær fra fellesskap med andre innsatte, ikke isolasjon fra kontakt med oss som jobber her.

Et eksempel: En innsatt har en utagerende atferd og truer med eller utøver vold mot andre innsatte. I fengsel finnes det ikke så mye annet å gjøre enn å ta vedkommende ut fra fellesskapet for at de andre innsatte skal føle seg trygge. Det er viktig å ivareta alles ve og vel.

Studier bekrefter at det er mye psykisk lidelse blant innsatte i fengsel. Noen innsatte havner mellom to stoler: De kan ha ulike diagnoser, ofte med store atferdsvansker og kanskje voldelige utageringer. De er ikke friske, men er heller ikke så psykisk syke eller har en diagnose som kan gi dem et lengre opphold i psykiatrisk sykehus. Når vi henviser innsatte til innleggelse i psykiatrisk sykehus, får vi dem ofte fort tilbake. De har likevel en atferd som gjør at de ikke kan oppholde seg sammen med andre innsatte.

Av dem som sitter lenge på isolat, har det kanskje allerede under rettssaken vært et tema om de skal dømmes til tvungent psykisk helsevern eller fengsel. Vi ser ved observasjoner over tid at enkelte innsatte nok heller burde vært funnet utilregnelige og dømt til behandling. Dette tar det lang tid å få gjort noe med.

Vil bryte isolasjonen

Å sitte på enerom preger de aller fleste. Unntaket er kanskje de som ønsker det selv. Uansett holder vi et ekstra øye med disse innsatte og oppsøker dem nettopp for å bryte isolasjonen. Fengselsbetjenter og fengselspresten er også opptatt av dette. Målet er å tilføre stimuli så langt det er mulig. Se tv, filmer, trene eller ta en luftetur. Fengselet bruker mye ressurser på dette, og helsetjenesten er en naturlig samarbeidspartner.

I motsetning til psykiatrien, hvor vi sykepleiere ofte står i frontlinjen, er det fengselspersonell som er de som er tettest på den innsatte. De er imidlertid flinke til å gi oss beskjed om de har bekymringer rundt helsen til en innsatt.

For liten kapasitet

Innsatte med store atferdsforstyrrelser og lengre opphold i isolasjon byr på utfordringer. Med liten kapasitet i sikkerhetspsykiatrien blir de sittende lenge i fengsel. Dette til tross for at en innleggelse med mye miljøtiltak over tid i de fleste tilfeller ville bedret forholdene. Nesten alle innsatte som vi har hatt innlagt i psykiatrien, har fått god hjelp der, selv om de ikke nødvendigvis blir «friske».

Av sikkerhetsmessige årsaker må vi noen ganger snakke med den innsatte gjennom en luke i døra. Det er ikke alltid tilfredsstillende fra vår side.

Vi er avhengige av, og har, et godt samarbeid med fengselsbetjenter, ikke minst for å kunne ivareta den innsatte best mulig. Det er heldigvis sjelden at sikkerhetscellene er i bruk.

Det hender noen ganger at isolerte avviser oss sykepleiere, men stort sett blir vi tatt godt imot.

Jeg føler jeg er med på å tilrettelegge for at innsatte på Ila får et godt helsetilbud. Faktisk har de i mange tilfeller kortere ventetid på konsultasjon med lege, eller hjelp fra oss i «hjemmesykepleien», enn befolkningen utenfor murene.