Tvil og tillit

Da Sykepleien fikk tips om at en jordmor i Tønsberg hadde­ skrevet ned fødselshistoriene til 28 kvinner på et sykehjem i byen, var vi aldri i tvil: Dette­ kunne bli uhyre interessant.

Respekt

Å ta de eldre på alvor – også når de lider av kognitiv svikt –­ er en del av det humanistiske prosjektet som vil kreve mer og mer av helsepersonell i årene som kommer. Respekten for menneskers levde liv må være absolutt, også når de etter hvert blir uselvstendige og glemsomme. Omsorg for dem med kognitiv svikt må bygge på at vi behandler dem som fullverdige mennesker.
Jordmor Hilde Helmine Leknes gjorde det da hun skrev ned det kvinnene fortalte om da de fikk barn. Hun registrerte at kvinnene, som kunne være forvirret om nåtiden, kunne brette ut i detalj hva som skjedde da de fødte. Til sammen tegner historiene et fascinerende tidsbilde av fødselsomsorgen på nittenførti, femti- og sekstitallet, fortalt med kvinnenes egne stemmer, nedtegnet av en jordmor som viste dem interesse.

Relevant

Vi var ikke i tvil om at dette var interessant og høyst relevant, men var det også riktig å ­publisere slike fortellinger? Det var ikke uten videre opplagt. Kvinnene hadde samtykket i at vi kunne trykke­ historiene deres, men var de egentlig kompetente til å sam­tykke? Leknes hadde for sikkerhets skyld også innhentet samtykke fra de nærmeste pårørende, det har også vi i Sykepleien gjort. 
Vi brukte også tid på å finne ut om vi kunne stole på at fødselsfortellingene var «sanne». Husket kvinnene, som ellers var så preget av kognitiv svikt, «riktig» da de hentet fram det de hadde opplevd for 50–60 år siden? Og hadde jordmor Leknes, som ellers ikke har bakgrunn som researcher eller skribent, skrevet fortellingene ned «riktig», altså slik de ble fortalt

Grundig

Tvil er en nødvendig egenskap for god journalistikk. Vi kom etter hvert fram til at vi falt ned på ja-siden. Det var det flere gode grunner til. Jordmor Leknes hadde gjort et grundig og systematisk arbeid, og hun hadde åpenbart stilt seg selv de samme kritiske spørsmålene. Hennes etiske refleksjoner gjorde at vi vurderte henne som en troverdig kilde.
Vi valgte også å stole på at historiene til kvinnene var sanne, i den grad noe er sant når det fortelles flere titalls år etter. Fortellingene handler om fødsler slik de blir husket av mødrene: Det er det som huskes, som fortelles, og ikke noe annet. Å fortelle dem videre, er å ta dem på alvor. 

Faglig ramme

Om kvinnene, noen av dem over 90 år, forsto hva de sa ja til da de ble spurt om fortellingene kunne publiseres i et tidsskrift for sykepleiere, vil alltid være et åpent spørsmål. Jordmor Hilde Helmine Leknes ønsket å trykke historiene i Sykepleien. Hun ville gi saken en faglig ramme, og håper den kan bidra til at flere får øynene opp for mulighetene ­eldre­omsorgen gir.

Les historiene her.