Da Oslo kommune for et par år siden kartla bruk av tvang på sykehjem, kom det frem at det var utelatt helsehjelp for nesten 14 prosent av pasientene.

Øyvind Kirkevold er en av forskerne bak funnene. Han er professor emeritus i klinisk sykepleie.

Kartleggingen viste at det er ganske vanlig å utelate helsehjelp.

– Det nye vi fant ut, var at det var fordi pasientene gjorde motstand at hjelpen ble utelatt. Mens andre forskere har sett på utelatt helsehjelp som skyldes manglende ressurser, spurte vi om pasientene gjorde motstand og hvordan personellet løste det.

– Hvilken motstand er det snakk om?

– At de sier nei, går vekk, dytter, klyper eller liknende.

Kan gi helsehjelp uten samtykke

Hvis pasientene uten samtykkekompetanse derimot ikke gjør motstand, gjelder lovens paragraf 4.6, påpeker Kirkevold. Den sier at i disse tilfellene kan helsehjelpen gjennomføres.

Det er pasient- og brukerrettighetsloven han sikter til.

Helsehjelpen skal være «av lite inngripende karakter med hensyn til omfang og varighet», presiseres det i loven.

Mest tvang under stell

Før foregikk det mer fysisk tvang på sykehjem.

– Nå er den mer skjult. Den direkte fysiske tvangen, som å binde pasientene fast i en stol eller bruke seler i seng, er borte. Men fremdeles brukes tvang på sykehjem.

Vanligvis skjer det i forbindelse med stell.

– Men det ser altså ut som at tvang ofte er erstattet med utelatt helsehjelp.

Lar være å hjelpe av frykt for å gjøre noe galt

– Det slår meg at en del folk lar være å bruke tvang fordi vilkårene for å gjennomføre tvang er så strenge. Eller fordi det er tidkrevende å fatte vedtak. Av frykt for å gjøre noe galt, lar de være å gjøre det som er nødvendig.

Kirkevold kaller det unnlatelsessynder.

Han gir et eksempel på en slik synd: Hvis en pasient lar være å vaske seg, bruker man kanskje altfor lang tid på å prøve å få til å hjelpe.

– Det kan være at en pasient går rundt uttissa, kanskje har den også gjort på seg. Det vil jo gi en sosial ulempe, som at andre pasienter trekker seg unna. Pasienten klarer ikke å sette ord på det. Det eskalerer, og det blir mer og mer vanskelig å hjelpe.

– Å la pasienter gå slik hele dagen gir dem ikke velvære. Det er absolutt redusert livskvalitet, og det er ikke å behandle folk med respekt.

Han legger til:

– Det er ikke sikkert det er i tråd med hvordan personen vil ha det heller.

Kan føre til alvorlig helseskade

Han peker på at ifølge nevnte lov skal man ha prøvd alt annet før man bruker tvang. Å vite hva som er tvang og ikke, er ikke alltid lett å definere:

– Det blir en gråsone. Særlig når pasientene har demens, er det vanskelig å vite hva de egentlig yter motstand imot.

Øyvind Kirkevold mener at i veldig mange situasjoner ville man klart å løse problemet uten tvang. Da må pleierne ha tid til å bli kjent med pasientene, ha riktig­ kompetanse, og det må ­være nok folk på jobb. Mangler dette, blir det til slutt uforsvarlig, og han frykter at det kan føre til ­alvorlig helseskade.

– Det kan gjøre at plagene blir enda større ved stellet enn de hadde trengt å være.

Derfor:

– Litt tvang tidlig, som kanskje ikke engang er tvang, er bedre enn mer tvang senere, mener han.