ØKERN I OSLO (Sykepleien): Det er mandag og morgenmøte. De nye på vakt får vite at «Jostein» er blitt akutt syk og er satt på lindrende behandling.

Siden sykepleier Marius Albrechtsen har jobbet helg, vet han det allerede.

Jostein har astma, og legevaktlegen mistenker lungebetennelse.

Her på Økernhjemmet bor personer med demens som trenger stor grad av skjerming.

Selv om de er her på grunn av hjernesykdommen, har pasientene også fysiske plager og sykdommer. Men ikke alle klarer å uttrykke hvor de har vondt.

Alle pasientene i reportasjen har fiktive navn. Pårørende har godkjent at pasientene er avbildet.

Kjell har mye han skal fikse

Møtet er over, og Marius Albrechtsen taster koden for å komme seg inn til en av bogruppene på avdeling øst. Han lukker døren godt etter seg.

De låste pasientrommene er merket med fornavn og etternavn. Store bokstaver, svart på hvitt.

Pasientene har egne magnetarmbånd som kun åpner døren til deres eget rom.

Først vil Albrechtsen sjekke hvordan det står til med Jostein. På veien treffer han «Kjell».

– Hallo kamerat, smiler han og tar Kjell lett på skulderen.

Kjell stopper så vidt opp. Han har hatt eget firma og har mye han skal fikse. Han har det i blodet.

Jostein døser i sengen.

– Hei, min venn. Hvordan går det? spør Albrechtsen.

Jostein svarer ikke. Sykepleieren småprater mens han tar temp og lytter på respirasjonen. Forteller ham at sønnen hans var på besøk i går. 

– Å, du gode Jostein! sier sykepleieren.

Det rykker i munnvikene til Jostein. Albrechtsen blir glad. Han er sikker på at det er et smil.

Han går til medisinrommet for å finne morfin i tilfelle Jostein blir urolig. Han tar den med til medisintrallen.

Bordbein brukt som våpen

Fellesarealene er ganske ribbet for løse deler. Noen stoler og lave bord er plassert langs veggene.

På avdelingen har vasker blitt røsket løs og klesskap blitt revet ned av geskjeftige pasienter. Bordbein har blitt brukt som våpen.

Før hadde de ofte blomster her. Men etter at en pasient prøvde å stikke ansatte med stilken, unngår de blomster med hard stilk.

Dagslyset siver ned fra vinduene høyt oppe under taket og fra vinduet ut mot hagen. Når det er pasienter i fellesmiljøet, skal det alltid være minst en ansatt til stede.

Nå er det bare Kjell som vandrer rundt. Stadig bøyer han seg ned på alle fire – og opp igjen. Går videre.

De repeterende bevegelsene skyldes kanskje at han er sliten i ryggen. En feilstilling er antakelig en bivirkning av antipsykotika.Vil fjerne unyttige medisiner

Legen her ønsker å fjerne unyttige medisiner fra pasientene.

Marius Albrechtsen forteller at de stadig ser at personer med demens blir neddopet med antipsykotika:

– Ofte fordi de stedene de kommer fra, ikke har kompetanse eller ressurser til å ivareta dem.

For de fleste har antipsykotika overveiende negativ effekt, opplever han.

– Bivirkningene av antipsykotika er mer alvorlige for dem med demens enn for andre voksne, sier han.

Hvorfor er Liv sint?

Mange av pasientene liker å flytte på inventaret.

– For dem er det helt rasjonelt det de driver med. Det er naturlig for dem. Så får vi heller rydde opp etterpå, sier sykepleieren.

«Liv», iført nattkjole, er på farten med rullatoren sin.

– For faen! sier hun innbitt.

– Ikke helt dagen i dag, kommenterer Albrechtsen blidt.

Har hun smerter? Angst?

Senere treffer vi henne velkledd og blid mens hun slapper av på en benk. Kanskje medisinene har virket. Eller hun har fått spist.

Spytter ut tabletter

Vandrende Kjell prøver seg på døren til «Per». Men den er jo låst. Han går fredsommelig videre. Kjell kommer seg heller ikke inn på eget rom uten hjelp, for magnetarmbåndet har han fjernet.

Marius Albrechtsen finner frem medisin til ham. Fyller den i et lite plastbeger. Han følger etter Kjell, som ikke er uvillig, men heller ikke i ro. Etter mange skritt og to slurker er begeret tømt.

Her er smerteplaster og flytende medisin en fordel. Pasientene vet ofte ikke hva de skal gjøre med tabletten og spytter den derfor ut eller tygger den.

«Da vil jeg heller dø»

Inne på rommet har Per nettopp våknet. Vil han møte journalisten nå? Per er positiv, men vil vente litt, for han er fortsatt «litt lettkledd».

Like utenfor døren hans sitter «Lasse». Han forteller til helsefagarbeideren ved sin side at han liker å holde hånd. Det gir en trygghet.

– Så lenge jeg vet at du er her, er det bra, sier han til henne.

Samtidig er han nervøs, for det er noe med en plan han grubler på.

– Jeg håper den ikke går i oppfyllelse, for da vil jeg heller dø.

Noe har satt seg fast i tennene hans. Han lurer på om pleieren kan fjerne det. Hun vil ikke bruke fingrene og foreslår tannkost. Men han vil ha det vekk straks.

– Jeg skal finne en tannpirker, sier hun.

Det syns han er ok. Men hvorfor kommer hun ikke tilbake med en gang? Han roper at han ikke vil være alene.

Men så kommer hun.

– Vær så god, vennen min, sier hun og gir ham tannpirkeren.

«We were happy together»

Per er nå klar for frokost på sin faste plass på spiserommet. Han får cola til brødskivene sine, slik han pleier.

– Jeg liker utsikten. Her har jeg sittet i flere tiår, forteller Per, som kom hit for to måneder siden.

Han observerer at både sykepleieren og journalisten er bergensere. Selv er han østlending. Han slår over på klingende bergensk før han går tilbake til morsmålet igjen.

– Jeg har seilbåt, vet du, opplyser han.

– Havgående. Dronning Sonja sa at «Pers båt er den ryddigste på Bygdøy», sier Per.

– Du må være sprek?

– Ja, jeg fyker opp i masten, jeg. Og fører logger.

Han forteller om jordomseiling og at han ble kalt Putte som gutt.

– Husker du årstallet du er født?

– 1944. Neunzehnvierundvierzig.

I albumet hans er det bilder av folk, båter og den irske setteren Jeanette.

– I felt like married to her. We were happy together, sier han og mimrer om flotte skiturer til fjells sammen med sin favoritt.

Vanskelig å fjerne Lasses uro

Legevisitten har startet. Mesteparten av tiden brukes foran pc-en. Lege Anna Hegnar spør og lytter til sykepleier Albrechtsen sine observasjoner. Hva med Jostein, nærmer det seg døden? De konkluderer med at han er preterminal.

De snakker så om Lasses nedstemthet og uro.

– Hadde besøket av pårørende effekt på humøret? lurer legen.

– Lite. Men han hadde glede av musikk en dag og slappet av en stund, svarer Albrechtsen.

Det hender at personalet prøver og feiler flere titalls ganger før de finner tiltak som fungerer. Men for Lasse er det ikke sikkert de finner noe som kan fjerne all uroen.

– Hva som er riktig eller feil behandling, er ikke entydig innen demensomsorg, forklarer Albrechtsen.

Han tror at i løpet av et døgn har Lasse to-tre positive timer.

– Vi har så lyst til å hjelpe og blir frustrerte når vi ikke finner noen løsning.

Legen spør om andre tiltak for trygghetssøkende Lasse har hatt effekt.

– Jeg tenker da på dere, presiserer hun.

– Det hjelper på trykket at vi gjennom vakten rullerer på å ha den tryggende rollen med ham, bekrefter Marius Albrechtsen.

Lege Anna: – Det er ikke alt vi får medisinert bort. Vi må huske at de er her av en grunn.

Sykepleier Marius: – Vi må godta at det er sånn. Vi må bare stå i det.

Hallusinerer og romsterer på rommet

Hva så med «Haldis», som hadde et fall i helgen? Hun har også tilbakevendende urinveisinfeksjoner, men de får ikke tatt urinprøver av henne. Haldis klarer heller ikke å innta legemidler.

– Uttrykker hun smerte? lurer legen.

– Ja, i knærne, men det ser ikke ut til at det hemmer henne, sier sykepleieren.

Haldis hallusinerer og romsterer med tingene på rommet. Hun har nedsatt balanse, men vil ikke bruke hoftebeskytter. Hun tar den av hele tiden.

– Hun kommer til å falle igjen. Vi får ikke gjort noe med det. Dessverre, sier legen.

«Hallo! Jeg må ha hjelp!»

Per er ferdig med frokosten og har satt seg ut i fellesrommet. Humøret er endret. Han lager boksebevegelser mot Kjell, som er like ved.

Kjell ignorerer ham.

På den andre siden av rommet sitter Lasse.

– Hallo! Jeg skal på do! Jeg må ha hjelp! roper han.

– Hallo! brøler Per tilbake.

Lasse holder på sitt:

– Er det noen som kan hjelpe meg på do?

To pleiere er allerede på alerten. Den ene tar Per til spiserommet, den andre går til Lasse.

Sykepleier Marius Albrechtsen kommer også til.

– Det er ekstremt vanskelig å få hjelp her, proklamerer Lasse.

Han vil fortsatt på do.

Marius: – Men du har vært ti ganger på toalettet. Det høres ut som du ikke har fått tømt deg. Jeg kan kanskje hjelpe deg. Du kan få olje for magen.

Lasse: – Hvis du har noe som hjelper, tar jeg imot med takk. Når jeg ikke får hjelp, gjør jeg fra meg i hjørnet. Det er noe griseri.

– Det er det som kalles lakserende, forklarer Albrechtsen mens de går for å finne oljen.

– Det viktigste er jo at du har det greit, sier han.

Klarer ikke å uttrykke behov

Per er igjen ute av spiserommet.

– Skal vi sette oss litt? foreslår sykepleieren.

– Nei, vi skal ikke det! sier Per ampert.

Han blir likevel med tilbake til spisebordet. Per forteller at han har smerter og at han må tisse.

Albrechtsen forklarer:

– Vi menn har en prostata … 

Per vil heller fortelle om noe «helt jævlig» som skjedde ham i kjelleren for 16 timer siden. Han ble angrepet av mange personer, mener han.

Men Albrechtsen vil vite mer om smertene hans. Per, som har kateter, viser hvor han har vondt.

– I tissen? Penis? spør Albrechtsen.

– Ja, penis.

Sykepleier Albrechtsen tar Per med til rommet hans så de kan sjekke penisen. 

– Det var en knekk i kateterslangen, bekrefter han etterpå.

Uro kommer som oftest av ubehag et sted:

– Vi tolker uro og utagering som at det er et behov de ikke klarer å uttrykke. Vi prøver å finne ut hva behovet er og dekke dette. Da opphører gjerne uroen.

Noen er det vanskelig å hjelpe. Marius Albrechtsen vet om tre som sammen med pårørende har søkt om aktiv dødshjelp i utlandet. 

– Alle har fått avslag. Kanskje fordi de var for langt i demensforløpet.

Mangler ord, men kan nynne

Etterpå treffer vi «Berit» som ikke lenger har ord. Men hun kan nynne alle slags sanger. Favoritten er Elvis-låten Jailhouse Rock. Når Marius Albrechtsen stemmer i, gliser Berit og tramper takten mens hun synger med.

Vi kikker innom Haldis på rommet. En stund er hun blid og kosete. Så begynner hun å kjefte. Prøver å spytte på sykepleieren, men han er forberedt og styrer unna. Journalisten får kosedyret hennes kastet på seg.

– Der kom det, kommenterer Albrechtsen.

– Noen ganger tåler hun bare fem til ti minutter med kontakt før hun blir overstimulert.

Haldis har uttalte hallusinasjoner og vrangforestillinger.

– Hvis hun forteller om en negativ hendelse, kan hun leve seg så inn i historien at jeg blir den kjipe. Overgangen fra å være en «engel» til en «kjeltring» er kort. Og det skjer fort, forteller Marius.

– Vi prøver alltid først uten tvang

En av pasientene nekter hjelp til stell. På hver vakt vurderer de tvangsstell.

Tvang benyttes under stellet nedentil hvis det er risiko for infeksjoner på grunn av mye urin, sår, sopp eller avføring. Altså fare for liv og helse.

– Vi gjør det kun hvis hun er tilgriset med avføring eller urin.

Det foregår slik:

Tre pleiere går inn i stell. To holder hver sin arm i terapeutisk grep, den ene har kommuniserende rolle og forklarer trinnvis hva som skjer. Den tredje pleieren vasker så effektivt og skånsomt som mulig.

Det er over etter to-tre minutter.

Uten tvang er risikoen for utagering stor, og det kan være farlig for pleieren.

– Vi prøver alltid først uten tvang. Men med en gang hun viser motstand, stopper vi. Så går vi over til tvangsstell.

– Det er en liten dame det er snakk om?

– Ja. Med eksplosivt sinne, sier Albrechtsen.

– Når hun slipper å ha urin og avføring i bleien, blir hun mindre urolig. Selv om vi utøver tvang oftere enn før, får hun bedre livskvalitet. Det ser vi. Hun har ofte glemt stellet etter et par minutter og smiler igjen.

– Noen trenger en god klem

Lasse har omsider fått gått ordentlig på do. Per vil slappe av på rommet. Kjell har fått seg noen høneblunder i en stol her og en stol der.

Mens sykepleier Albrechtsen går for å skrive rapport, kommer fysioterapeut Håkon Stensrud. Han finner ut at Kjell har mer vondt i høyre enn i venstre side.

– Vanligvis mener vi at all bevegelse er bra. Men noen går til de stuper. Det kan bli for mye av det gode. De trenger hjelp med å finne roen.

Smerter skyldes ofte udekkede behov, bekrefter fysioterapeuten. For eksempel mangel på smertelindring eller mangel på søvn.

Eller mangel på kjærlighet:

– Noen har behov for kroppskontakt. Noen trenger en god klem, sier fysioterapeuten.

Etterord: Jostein døde på sykehjemmet et par uker etter at Sykepleien var på Økernhjemmet. Kjell får ikke lenger antipsykotika. Han går mer oppreist og uttrykker mer følelser. For Lasse har de ikke funnet noe som hjelper.