Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning og meninger.

Jeg tenkte at jeg skulle skrive (enda) et innlegg om mangelen på sykepleiere og den politiske handlingslammelsen i Helse-Norge. 

Men så leste jeg Ola Fredrik Norbyes kronikk på NRK om takknemlighet – og det gjorde inntrykk. 

Det fikk meg til å snu på flisa.

Viktig verdi: Takknemlighet

Som sykepleier, pappa, samboer og menneske har takknemlighet alltid vært en viktig verdi for meg. Takknemlighet er en følelse – en ekte erkjennelse av at noen har gjort noe godt for deg, eller betyr noe for deg. Den skaper samhørighet og tilhørighet. Å si takk koster lite, men kan bety mye. Det trenger verken gavepapir, sjokolade eller bobler – så lenge det er ektefølt. 

Med det som utgangspunkt, vil jeg uttrykke takknemlighet.

Jeg er takknemlig for at vi bor og jobber i et land med høy dekning av sykepleiere sammenlignet med mange andre land. For at vi ikke står i et feltsykehus på en frontlinje, en humanitær krise eller en total kollaps i helsetjenestene. For at vi har et system som – til tross for alt vi kritiserer – fungerer på mange områder.

Jeg kan kritisere helsevesenet åpent

Jeg er takknemlig for at jeg kan kritisere helsevesenet åpent – og gjøre det som en del av systemet. At jeg kan ytre meg offentlig, stille spørsmål, peke på urett – uten å bli kalt inn på teppet eller pålagt taushet. Jeg er takknemlig for at det er plass til både anerkjennelse og uenighet, for det er nettopp i debatten og diskusjonen at veien videre kan formes – så lenge vi klarer å møte hverandre uten hets.

Jeg setter pris på alle de som fortsatt står i yrket, tross manglende rekrutteringstiltak, tross et system som ofte ikke spiller på lag, tross tunge skift, lite lønn og tomme politiske løfter. Dere trosser trykket fra Sykepleieforbundet, fra media og alle vi som ytrer oss kritisk til yrket. Jeg er takknemlig for dem som likevel velger å utdanne seg til sykepleiere – og for dem som tar et annet valg, enten underveis i studiet eller etter å ha vært i yrket. Det krever mot, det også.

Noen prøver

Jeg er takknemlig for at noen fortsatt prøver å forhandle på våre vegne. For at noen forsøker å løfte lønna og bedre arbeidsvilkårene våre – selv om det aldri blir nok. Vi kan være uenige i fremgangsmåten, men vi kan være takknemlige for at kampen føres.

Jeg er takknemlig for at daværende helseminister Ingvild Kjerkols kuttforslag ikke fikk gjennomslag, og for at dagens helseminister i det minste forsøker å tilføre friske midler. Jeg har vært kritisk til hvordan midlene brukes – men jeg ser og anerkjenner viljen til å endre tonen.

Jeg setter stor pris på ledere som, til tross for stramme rammer, mange møter og lite tid, likevel åpner døra og lytter. Som står i det med oss – selv om de ikke alltid kan løse alt.

De som ikke sier nei

Jeg er takknemlig for gode kolleger. For dem som deler frustrasjoner og erfaringer, som står i travle skift uten pause, men likevel tar imot neste pasient med faglig stolthet og omsorg. Som ikke sier nei, og alltid setter pasienten først. Som møter pasienten med respekt, og ikke tar sin frustrasjon ut over pasienten, men gir av seg selv for pasienten.

Rørt over pårørende

Jeg er rørt over pårørende som stiller opp. Som koordinerer, informerer, henter, og sitter ved sengen. Som gir av seg selv – og som takker for det lille. Ett takk for en kopp anbudskaffe i pappkopp kan veie tungt når den deles med varme og oppriktighet.

Jeg er dypt takknemlig for pasientenes tillit. De kommer til oss i sårbare øyeblikk, uforberedt, i kaos. At de lar oss hjelpe, stole på oss – det er et privilegium. Ett takk fra en pasient er aldri forventet, men den treffer alltid. 

Døve politikere og direktører

Og jeg er takknemlig for at jeg, etter fem år som sykepleier, fortsatt kjenner mening i arbeidet. At jeg ennå ikke har blitt en del av statistikken over dem som forlater yrket innen ti år. Jeg står fortsatt i det – til tross for døve politikere og direktører, en økonomi som strammes til, og et styringssystem som i økende grad prioriterer profitt fremfor pasient.

Jeg står fortsatt i det – og jeg vet at mange gjør det sammen med meg. 

Derfor: Takk.