Vidar Pedersen

Helsepersonell står i døgnkontinuerlig beredskap, men får verken betalt for tiden eller ansvaret de bærer. Når ledelsen samtidig øker sine egne lønninger, blir forskjellen mellom ord og handling smertefullt tydelig.

Jeg skulle skrive (enda) et innlegg om mangelen på sykepleiere. Men så ombestemte jeg meg.

Pasientene kunne fått bedre oppfølging og færre reinnleggelser. I stedet ble pengene brukt på kortsiktige tiltak som gir liten varig effekt.

NSF mener karakterkrav sikrer kvalitet, men statistikken gir et annet bilde. Frafallet i sykepleierutdanningen har variert over tid uten en klar sammenheng med kravene.

Hvert år kuttes det, og hvert år loves det at det ikke skal gå utover pasientene. Samtidig forvitrer akuttfunksjoner, fødetilbud og spesialisthelsetjenester – bit for bit.

Det er rimelig å anta at studenter med realkompetanse har større sannsynlighet for å fullføre studiet slik at vi får godt kompetente nyutdannede sykepleiere.

Jeg ønsker at vi blir ferdig med nedleggingsspøkelset, fakkeltog og en befolkning som år etter år må bekymre seg for helsetilbudet i sin region.

Det er trygt å få barn, og det er trygt å skade seg. Så lenge det gjøres innenfor sykehusets rammer og behov.

Vi trenger en ledelse som ikke sitter på toppen og synger kumbaya, stryker på hverandre og gir offentlige støtteerklæringer til sine lederkolleger på innpust, og som på utpust roper at vi må kutte ned pengebruken og skjære ned på avdelinger, tilbud og ansatte.

Signalet til sykepleierne på gulvet blir: «Dere får ikke, nei, men jeg skal ha».