Helseministeren har brukt milliarder, men ikke løst problemet

5,5 milliarder norske kroner har helseminister Jan Christian Vestre investert i det største skippertaket noensinne gjennomført i Helse-Norge.

«Ka farsken, klaga du på at det e innvilga fleirfoldige milliarda til offentlig helsevesen?» tenker du kanskje. For det er jo tross alt mye. Mye bedre enn den forrige helseministerens kampsak om nedskjæringer. I alle fall her i nord.

Men hva kunne 5,5 milliarder kroner gått til i helsevesenet om de ikke bare skulle finansiere et midlertidig skippertak? Hva om pengene ble brukt til å faktisk løse problemet, ikke bare dempe symptomet?

Hva om vi styrket grunnbemanningen?

Vi trenger flere folk på gulvet. LIS-leger, sykepleiere og radiografer. Jeg vet ikke hvor mange fagforbund som har ropt om dette i hvor mange år, og vi går stadig dypere inn i den såkalte «eldrebølgen» uten at bemanningen øker tilsvarende. Til tross for at det offisielt kommuniseres at vi skal redusere bruk av vikarbyråer, går det fortsatt enorme summer til innleie.

Hva gir mest verdi på lang sikt? Å bruke milliarder på at noen skal jobbe mer over en kort periode, eller å bruke pengene på å få flere fast ansatte i helsevesenet? Hvor tror vi pasientsikkerheten styrkes mest?

Hva mer kunne vi gjort?

Pengene kunne vært brukt til å styrke dagkirurgi og poliklinikk på permanent basis – både med økt bemanning og investering i sykehusbygg.

Vi kunne innført et felles pasientjournalsystem som faktisk fungerer (altså, ikke Helseplattformen) og som kommuniserer mellom helseforetak. I enkelte tilfeller brukes fortsatt faksmaskiner mellom sykehus, og noen datasystemer kjører fortsatt på utdaterte operativsystem som Windows XP.

Ventelistene handler ikke bare om organisering. De handler også om mangel på kvalifisert personell. Midlene kunne gitt varig effekt om vi hadde flere studieplasser, lønn under utdanning og insentiver for å jobbe i distriktene – som bonusordninger eller bedre grunnlønn. Nedskrivning av studielån er allerede innført i distriktskommunene, men spørsmålet er: Er det nok?

Hva med primærhelsetjenesten?

Vi kunne satset mer på primærhelsetjenesten slik at pasientene fikk hjelp før de ble så syke at de måtte til spesialisthelsetjenesten. 

Økt kapasitet i psykisk helsevern, fysioterapi, habilitering og rehabilitering kunne redusert behovet for henvisninger og dermed ventelistene. Når pasienter ikke følges opp etter utskrivelse, øker risikoen for reinnleggelser – som igjen belaster systemet ytterligere.

Symptomlindring i stedet for behandling

Selv om poliklinikkene tar ned sine køer, vokser køene internt. Pengene brukes i «front», men det hjelper lite hvis sengepostene og de som skal ivareta pasientene etter første konsultasjon, ikke får flere ressurser. Når trykket øker inne i sykehuset, må pasienter skrives ut tidligere enn de burde, og trykket øker dermed på primærhelsetjenesten. Risikoen for reinnleggelser stiger.

På ironiens øverste etasje må helseforetakene samtidig spare store summer. Så mens kveldspoliklinikkene driftes med flytende gull, kuttes det andre steder. Og pasienten står igjen som taperen i det helhetlige forløpet.

«Frivillig» overtid, eller marsjordre?

Vi i helse- og omsorgsyrkene oppofrer allerede mye av vår fritid. Det er ikke første gang vi blir bedt av politikere om å ta i litt mer. Ditt Ventetidsløfte er intet unntak. et bygger på en forventning om at vi nok en gang stiller opp, bretter opp ermene, og gir enda litt mer av tida vår. Tida vi egentlig skulle hatt med familie og venner. Tida til å gjøre det som også er viktig for oss.

Du kan gjerne kalle det frivillig overtid, men «frivillig» og «marsjordre» er to ganske forskjellige ting. Og hva om konsekvensen seks måneder frem i tid er økt sykefravær i helse- og omsorgssektoren? Har du da en ny milliardpakke på lur, eller er vi da bare slitt ut og glemt igjen?

En politisk sminkejobb

Det er umåtelig trist, Jan Christian Vestre, at du svir av så enorme summer på det som i praksis er politisk sminke. For det er nettopp det dette er. Man trenger ikke være spesielt oppegående for å skjønne at du bruker milliarder på å pynte på tallene slik at du kan stå igjen som diskusjonens store vinner. Enten det er på Stortinget eller i Debatten.

Tallenes tale er klar – køene har gått ned. I alle fall den køen du velger å fokusere på.

Det er nesten flaut å se at vi endelig fikk en helseminister som faktisk var villig til å bruke milliardene vi så sårt trenger – og at alt de ble brukt på, var å styrke din politiske posisjon. Ikke behandlingen av pasientene. Ikke oss som jobber i helsesektoren.