Helt på bånn

KRAKK: Han hadde fulgt aksjemarkedets svingninger hele livet. Nå ville han selv bestemme når det skulle gå i null.

Tidlig i fjor fikk jeg en telefon fra mitt hjemsted. Det var min bror. Jeg hadde ikke hørt fra ham på en god stund, så jeg skjønte at det var noe viktig.

Min bror gikk rett på sak. Han hadde vært hos fastlegen sin, og vedkommende hadde sporenstreks sendt ham til sykehuset. Der konstaterte de tarmkreft. Da de åpnet ham, fant de en stor tumor. Det så ikke bra ut. Det så ikke bra ut i det hele tatt.

Min bror er en mann av få ord, en typisk «no nonsens»-mann. Så han ville ikke dvele ved de emosjonelle sidene ved kirurgens budskap. Det nyttet jo ikke, mente han. Nå var det behandling, og så var det bare å håpe det beste. Det var jeg for så vidt enig i.

Ikke sippe

Han var i de beste hender. Antonie van Leeuwenhoek i Nederland er et av Europas mest avanserte kreftsykehus. Det lå bare noen mil unna. Legene var fantastiske. Mesteparten av behandlingen som min bror måtte gjennomgå de neste månedene, skjedde poliklinisk. Han kjørte som regel til sykehuset selv. Oppfølgingen, informasjonen og oppbakkingen fra hjemmesykepleien var eksemplarisk. Da det samme høst ble konstatert at behandlingen ikke hadde hatt den ønskete effekten, fikk han tilbud om å være med på et forsøk med en helt ny medisin. Men nærmere jul fikk jeg en ny telefon. Ingenting hadde virket, tumoren vokste. Håpet var ute.

“Hvordan kjennes det”, spurte jeg. “Uflaks”, svarte min bror, og jeg kunne nesten høre hvordan han trakk på skuldrene. Han var, som sagt, ikke en mann som hadde for vane å bruke energi på ting han ikke kunne gjøre noe med. Kreften hadde overrumplet ham, og vunnet, men han ville ikke sippe. Det som nå ventet, var slutten. Døden. Men han ville holde hodet kaldt. Min bror hadde hele sitt liv jobbet med finansielle spørsmål. Det var som om han hadde godtatt at livets aksjer kunne gå opp og ned. Og nå ville de snart nå bunnen.

Utforbakke

Også etter jul var han bare unntaksvis på sykehus, for å tømme buken for stadig større mengder med væske. Ellers holdt han seg i den småelegante tomannsboligen der han alltid hadde bodd. Fastlegen var stadig innom, og hjelpen fra kommunen var upåklagelig. Familien stilte opp. Det ble en bratt utforbakke, men alt skjedde uten friksjoner. Broren min målte tiden og håpet han ville rekke våren. Da var hagen på sitt vakreste.

Da det ble februar ba han fastlegen sette seg i den romslige stuen for å snakke om slutten. Kona hans var med også, og de serverte kaffe. Min bror hadde tenkt nøye gjennom det hele: Han ønsket å skrive under på en eutanasi-erklæring. Som terminal kreftpasient ville han selv bestemme når nok var nok. Ikke det at han hadde hastverk med å sette punktum. Men når øyeblikket var like rundt hjørnet, ville han at legen skulle hjelpe ham til å dø når han selv ville det. Han ville ikke at smertene og kroppens uunngåelige sammenbrudd skulle hindre ham til å si farvel til sine på en måte han selv anså som verdig. Min bror bemyndiget samtidig sin kone å ta den avgjørelsen for ham, i tilfellet han ikke kunne gi uttrykk for det selv lenger.

Formalitetene rundt eutanasi i Nederland er klare. To leger skal, uavhengig av hverandre, fastslå at pasienten lider av en dødelig og uhelbredelig sykdom. De skal også forsikre seg om at pasienten inngår en eutanasi-avtale fullt bevisst konsekvensene av avtalen. Pasienten skal dessuten få informasjon om prosedyrene og overbevise legene om at man har forstått det.

Gjest

Som sagt så gjort. Legene undersøkte og informerte, broren min var glassklar i sitt ønske, erklæringen ble skrevet under. Så tok hverdagen som hjemmeboende dødssyk kreftpasient til igjen. Kommunen fortsatte å stille opp, og fastlegen ble en hyppig gjest som det var godt å snakke med. Det hendte de tok et glass vin sammen, litt utpå kvelden. Familien satte pris på legens nærvær. De så på ham som en venn.

Da jeg besøkte broren min for siste gang, var maven enorm. Det var som om all væske fra kroppen hadde blitt suget inn i tumoren. I godstolen, foran glassdøren med utsikt mot hagen, hadde han lite lyst å gå tilbake til barndommen sammen med meg eller hefte seg ved andre familieminner. Han syntes det var viktigere at kone og barn skulle kunne klare seg godt uten ham, finansielt og ellers. Han ville ikke ha prest i begravelsen, og om noen skulle tale i begravelsen, måtte det være vår eldste bror som neppe ville ty til gråtkvalte ord. Musikken skulle være klassisk, men ikke «noe sånt dypt tragisk». Asken skulle spres på et ukjent sted.

Og i mars hadde det kommet så langt. Det ringte på nytt hos meg. Tilstanden hans hadde nå forverret seg ytterligere, og på fredag hadde fastlegen vært på besøk. Han hadde undersøkt min bror og hadde rolig forklart at døden nå ikke var langt unna. Om han fortsatt ønsket det, ville øyeblikket nå ha kommet for å gjennomføre dødshjelpen.

“Ønsker du det fortsatt”, spurte han min bror.

“Ja. Men jeg tror jeg venter til søndag.”

“Det er ok”, sa legen. “Da kommer jeg kl 3.”

Hvileløst

Det ble en lang helg for oss pårørende. Å vente til søndag kl 3 er egentlig ikke noe man kan holde ut. Broren min hadde sin lille familie samlet rundt seg, der i mitt hjemland, men vi søsken trasket hvileløst omkring og så på klokka. Da søndagen endelig hadde kommet, måtte jeg en lang tur i skogen. Jeg prøvde å høre på musikk, men det ble feil. Jeg satte meg ned på en trestamme, men det ble også feil. Da gamle kjente kom fordi, veltet jeg hele historien ut over dem, og jeg fikk en klem. De forsto at det var en uforsonlig følelse å gå og vente på at broren din planlegges å skulle dø.

Og så døde ham. Det var ikke noe dramatikk. Legen hadde kommet til avtalt tidspunkt og enda en gang forklart hvordan han skulle gå fram. Broren min skulle ikke føle noen smerte, og tidsperioden mellom at han skulle sovne inn og dødstidspunktet, skulle være kort. I høyden et minutt eller to. Om han var klar?

Det var han. Han hadde valgt det selv. Han hadde hatt uflaks, kreften var i ferd med å drepe ham, men det siste øyeblikket ville han bestemme selv. De siste månedene hadde bevisstheten om denne valgmuligheten vært med på å ta bort frykten for selve døden. Nå trengte han ikke lenger å være redd for selve dødsprosessen. Da den frykten ble borte, falt også angsten for ikke å være mer bort. Han som hadde levd med finansmarkedets svingninger, slo seg nå til ro med at livet måtte ende med et krakk. Å kunne bestemme tidspunktet selv, gjorde tross alt at det var til å holde ut.

Pent

Da det hele var over, la de ham på en båre i stua der han, utstyrt med et kjøleapparat, ble liggende nesten en hel uke. Naboer, venner og familie kom innom for å ta avskjed. Gjestene fikk kaffe på det åpne kjøkkenet, et glass vin ble servert, og de som ville det, kunne også ta seg en røyk. Der ble det sagt mye pent om min bror, finansmannen, vennen og naboen. Og de var enige: Når det først skulle være så gærent, så døde han på den best mulige måte.

Les også:

Vil ikke sette dødssprøyter

– Retten til å bestemme over eget liv, gjelder også retten til å dø

Les også: