Tema: Pasientens autonomi

Uten polstring

Nyheter
Maja Thune
VAR REDD: – Ingen hadde så mange blåmerker som meg, sier Maja Thune. Hun var tvangsinnlagt 14 ganger og ble stadig skjermet og bundet fast. Men det hjalp mer å bli strøket over håret.

Kos og kjærlighet var mer effektivt enn belteseng og store doser medisin da Maja Thune var innlagt.

Beltene strammer rundt livet og anklene, men aller verst er de rundt håndleddene. De stopper alle armbevegelser.

En gang kom hun seg ut av beltene. Da klippet pleierne nye huller i reimene. «Vi har ikke belter i extra small her, skjønner du», fikk hun høre. Det stakk.

Det er lenge siden nå. Hun veide 48 kilo på den tiden.

– De holdt meg så hardt. Åtte-ti menn, alle som var på jobb. En på hver arm, en på hvert bein, en holdt hodet, et par på magen …

Slik er det hun husker det.

– Det skjedde hele tiden. De siste årene tilspisset det seg. Jeg hadde konstant blåmerker på kroppen. Ingen hadde så mange blåmerker som meg.

Første gangen Maja Thune var innlagt var hun 17 år. Siste gangen 25. Hun var tvangsinnlagt 14 ganger. To ganger la hun seg inn frivillig.

Thune, som nå er 38 år, tenker tilbake over en kopp kaffe på en kafé på Tøyen i Oslo. Det er ikke vanskelig å snakke om det som skjedde bak lukkete dører. Hun har satt ord på det så mange ganger.

– Jeg har jobbet med følelsene. Gått i dybden og fått kontakt med min indre kjerne. Ingenting kan såre meg slik som før, mener hun.

Skriver bøker

Da hun var 25, skrev hun boken Jeg har en drøm, der egne erfaringer ble til historien om Minnas møte med psykiatrien. Nå er hun yogainstruktør og uttrykksterapeut, og boken Yoga som terapi ble utgitt for et par år siden. Synet på psykiatrien er som før: Minst mulig tvang. Og minst mulig medisin.

Men merkelappen «pillehater» vil hun ikke ha:

– Blir du drapstruet, må du sette injeksjon. Men det er forskjell på en mann på 150 kilo, klin psykotisk etter å ha tatt amfetamin, som har myrdet familien sin, og en spinkel jente full av angst.

Belter bør bare brukes ved en sjelden, sjelden anledning.

– Selv om jeg var tynn, så må jeg ha vært sterk. Jeg slo ting i veggene, men bare når jeg følte meg krenket. Jeg kastet ikke på noen. Det var redd jeg var. Redsel ligger ofte under raseriet.

Thune husker også dette:

En spe, kvinnelig pleier holder rundt henne. Hun klarer fint å roe Maja ned, helt alene, bare ved å hegne om henne og stryke henne over håret. Det er ofte de modne damene Maja er tryggest på.

 

Kunne ikke prate klart

Hun fikk mange diagnoser: Border line, manisk depressiv, schizofren. Det var spiseforstyrrelser, selvskading og selvmordsforsøk.

– Jeg hadde alt, vet du.

Hun gikk på mange typer medisiner. Dosene var så store at hun ikke kunne prate klart. Hun greide knapt å gå, sovnet ved bordet. Hadde rykninger i ansiktet.

– Psykofarmaka er bra for noen. Helt nødvendig også. For meg var det mest negativt, en veldig påkjenning for kroppen. Men beroligende kunne være godt når jeg var som reddest.

– Hva krenket deg?

– Å bli stengt inne bak lukkete dører mot min vilje. Å bli fratatt telefonen. Jeg hadde ingen motivasjon for å gå på medisiner, men ble tvunget til det. Jeg lå i belteseng. Det er det motsatte av autonomi. Krenkelsene blir en belastning i tillegg til de psykiske plagene man i utgangspunktet sliter med.

– Men du trengte vel å bli skjermet?

– Nei, det ble verre, det virket mot sin hensikt. Jeg ble grensesatt uten at jeg skjønte hvorfor. Jeg var nok som en kinaputt. Jeg roet meg ikke på skjerming, sov ikke. Var gira og full av faen.

Kjærlighet som medisin

Foredraget Kjærlighet som medisin, om å bli sett i psykiatrien, som Maja Thune skal holde på litteraturhuset i desember, ble fullbooket på tre dager. Mange sykepleiere vil sitte i salen. Neppe så mange psykiatere, tror hun.

– 2 500 flere ville gjerne hatt plass. Det sier noe om behovet for alternativ tenkning i psykiatrien.

Maja Thune
DEN SAMME: Maja Thune opplever plutselig masse anerkjennelse. Det synes hun er veldig rart. – Jeg er jo den samme.

– Å behandle med kjærlighet kan virke naivt og svulstig?

– Jeg syns ikke det. Jeg har kjent krenkelsen så sterkt på kroppen at jeg brenner for å finne løsninger for hvordan man kan beholde sin verdighet. Kjærlighet innebærer ingen fordømmelse, og fordømmelse er det siste du trenger når det er mørkt. Dessuten, kjærlighet driver frykten ut, som det står i Bibelen. Uten at jeg er spesielt religiøs, altså.

Hun var bare 17 år da hun fikk schizofreni-diagnosen. Den ble senere trukket.

– Det hadde ikke skjedd hvis ikke pappa hadde stått på. Hadde diagnosen blitt stående, ville jeg sannsynligvis blitt kroniker og uføretrygdet. «Du kan aldri jobbe, aldri studere», fikk jeg høre da jeg var innlagt.

Hun motbeviste det ved å ta bachelor både i psykologi og spesialpedagogikk, delvis mens hun var innlagt.

Provoserer fram utagering

– Skjer slike krenkelser i dag?

– Ja, det skjer.

Hun vet det fordi hun i mange år har hatt ekstravakter i akuttpsykiatrien.

– Å unngå tvang helt er vanskelig. Men mer forskning har heldigvis bidratt til at terskelen for tvangsbehandling er høyere enn for 20 år siden.

Hun har registrert at politistudenter med muskler blir foretrukket som ekstravakter. Hadde hun vært leder, ville hun ha byttet dem ut med teater- og musikkstudenter.

– Jeg har sett ufaglærte framprovosere utagering hos pasienter, fordi de ønsker å gi injeksjon fortest mulig. De tror det er bra for pasienten, men de tenker nok lite på den belastningen man opplever etter en utagering. Mange sliter med seinvirkninger. Ofte har de en følelse av skam.

– Hva består skamfølelsen av?

– At man ikke mestrer livet. At noe er gærent med deg. Det kan sette seg i kroppen.

Fikk «ape-dop»

Thune er omgitt av helsearbeidere: Mor er palliativ sykepleier. Far er billedkunstner og pensjonert sykepleier. Den ene lillesøsteren er nyutdannet sykepleier, den andre er fastlege.

– Hvorfor ble du syk?

– Jeg er ekstra sensitiv. Kanskje hadde jeg ikke de rette instrumentene å spille på. Man må jo ha en viss form for polstring. Jeg tok inn alle sanseinntrykk.

Hun ble fort lei seg. Følte seg utafor.

– Jeg hadde ikke redskap til å regulere intense følelser. For hver innleggelse fikk jeg en ny diagnose. Jeg var i en jungel av pillehelvete og beltefiksering.

Men noen gjorde det altså bra for henne. Det var de godt voksne damene:

– De prøvde å gi meg kos. Strøk meg over håret, i stedet for å gi meg 50 milligram Nozinan, også kalt apedop, som jeg ellers fikk.

Nozinan er et antipsykotisk medikament.

Det gjelder å se og lytte for å finne ut hva pasienten har behov for, mener hun. Det er særlig psykiaterne hun ikke stoler på:

– De er tidlig ute med medisinering og vedtak. Sykepleierne er ofte fantastiske.

Hadde det fint med medpasientene

Kunsten har hjulpet henne. Hun lager musikk og har gitt ut to diktbøker.

– Følsomheten min gjør at jeg kan ta inn mennesker på en dypere måte. Jeg tar inn flere farger i livet enn mange andre.

For noen er smerten til tider uutholdelig:

– Når verken du selv eller andre kan bære den smerten, så kan kunsten bære den. Gi den til et bilde eller et musikkstykke, så blir den kanskje til noe nytt. Noen bruker naturen på samme måte – de vender seg mot noe som er evig og trygt.

Nå er hun glad for å ha vært syk:

– Ja, jeg er det! Fordi jeg har vært de stedene som få andre vet noe om. Det er så mye kjærlighet der. Når du er lukket inne og fratatt så mye, blir tilværelsen ekte. Du holder ikke lenger fasaden. Det er positivt. Det negative er jo at man blir så krenket at man mister egenverdet. Følelsene dopes bort. Du har ikke selvbestemmelse.

Kjærligheten hun sikter til er først og fremst den mellom pasientene. Thune har mange gode minner. All latteren. Alle rampestrekene.

Fra pasient til terapeut

Hun er på skjerming og vil røyke. En pleier følger henne. Der sitter en mann og leser aviser, et uvanlig syn på lukket avdeling. Hun aner ikke hvem han er. Med svart kajal rundt øynene går hun bort til ham: «Er du også interessert i politikk?» Han ler: «Det kan du trygt si. Jeg har vært på Stortinget i 22 år.» Hun vil trøste ham, tror han er psykotisk. Da ler han enda mer.

Pleieren virker flau, sier han er en kjent person.

Medpasienten var Reiulf Steen, den erfarne Ap-politikeren som senere var åpen om sine dype depresjoner. Der inne var de ute av sine vanlige roller.

– Vi hadde mistet karrieren og fasaden, og delte smerten ved ikke å mestre livet.

I et intervju i VG sa Reiulf Steen: «Der (på Blakstad sykehus, red.anm.) fortalte vi hverandre helt åpent om problemene våre. Det var en unik opplevelse på det mellommenneskelige plan.»

– Da jeg selv fikk nøkler, og kom over på den andre siden, fikk jeg ikke den nærheten til pasientene jeg hadde som innlagt, sier Thune.

Hun har hatt mange helgevakter som miljøterapeut på Oslo hospital, landets eldste psykiatriske sykehus, nå underlagt Lovisenberg sykehus.

– Jeg elsker å være der, får brukt hele meg. Går tur, spiller gitar. Vi lager mat sammen. Ellers er de jo mye på røykebalkongen.

– Du ville helst vært like nær pasientene som da du var pasient?

– Jo, men de unge jentene sier til meg: «Du kjenner jo lusa på gangen, du!» Det er nok fordi jeg er avslappet. Jeg holde dem i hånda og masserer dem.

Blir inkontinent og overvektig

Hun har sett hva mange års bruk av nevroleptika kan føre til for folk:

– De mister klarheten. Noen tisser i sengen. Mange blir overvektig og får diabetes. Noen opplever at tungen går ut og inn av munnen.

På sikt kan de bli kognitivt svekket.

– Det er forferdelig å se unge mennesker få utseendet ødelagt. Så får de høre at «du er unik og har egenart». Og at «denne medisinen må du bruke resten av livet».

Medisinene forstyrrer det endokrine systemet, forklarer hun.

– Hvis jeg hadde en datter på 18 år som ble psykotisk, ville jeg ha kontaktet de som jobber uten medisin. Hvis ikke de var tilgjengelige, ville jeg gitt antipsykotika. Noen døgn. Jeg ville ikke at hun skulle fortsette med det.

– Mange leger er sinte på medisinfrie tilbud. De mener pasientene ikke blir behandlet tidsnok.

Antidepressiver er hun mindre kritisk til:

– Noen har nytte av det. Venninner sier det tar mørket fra dem.

Thune tror at mange med schizofreni- og bipolardiagnoser, heller burde vært behandlet for traumer.

– Det er spennende å følge med på traumeforskningen. Jeg tror psykoser er reaksjon på store belastninger. Å høre stemmer er ikke ensbetydende med schizofreni.

«Du skal vite at det er håp»

Hun er i beltesengen natten over. I kroppen virker fire–fem ulike medikamenter. Hun sover innimellom. Kan ikke gå på do, må tisse i et bekken. Noen passer på henne, det merker hun. Men så er det ingen der. Hun er alene, selv om det ikke er lov. Hun roper. Om morgenen har hun vondt overalt.

Etter en av nettene i beltesengen kommer en lege som er i spesialisering inn og ser henne. «Lås opp med en gang!» sier han til pleierne.

– Han har siden sagt til meg at alt jeg skrev i boken Jeg har en drøm er sant.

Det var andre som viste empati når de spente henne fast. En av pleierne så henne i øynene og sa: «Dette er kanskje det mest krenkende du kan oppleve. Men det skal ikke alltid være sånn. Du skal vite at det er håp.»

– Noen må i belter?

– Jeg tror ikke det.

– Eller tvangsmedisineres?

– Enda verre. For meg var det verst å miste tankene. I belter har du bedre kontroll over hva du føler. Medisinering gjør at du mister følelsene. Mange syns beltene er verst. Men de fleste blir uansett utsatt for begge deler.

– Man kan ikke bestemme alt selv når man ikke i balanse?

– Jeg synes terskelen skal være høy for tvang. Hvis du går på torget og snakker med deg selv, så må det være greit. Hvis du går rundt naken, eller kaster møbler og blir veldig voldelig, trenger du å bli skjermet. Men de fleste er ikke der.

Strengt regime

En jente spiser jord og planter. Hun er 18 år og har mistet språket. Hun skriker når hun blir dradd etter armene. Maja blir sint, synes det er unødvendig hard behandling. Da blir hun vist til rommet, fordi hun blander seg. ”Du har ingen sosial status her på avdelingen”, sier pleieren. ”Det sier mye om deg at du sier det”, parerer Maja. Dermed er det hun som blir dradd etter armene inn på skjermet.

– Jeg sa fra, men kom til kort. Men det gikk bra med hun som spiste jord. Nå er hun sangerinne.

Reglene er mange for pasientene i psykiatrien. Grenser kan være nyttig, men ofte er reglene tullete, syns hun. Som at du ikke kan få en brødskive når du har lyst fordi kjøkkenet er stengt, eller ta deg en røyk når du vil.

– Det er ganske tøft. Det er jo ofte om natta når du ikke får sove du trenger å røyke. Du får ikke dusje fem minutter over ti, selv om du er kald, for badet stengte klokken ti. Slike regler gjør ikke nytte for seg.

Underviser i yogaterapi

Hun har etablert en egen yogaform – terapeutisk yoga.

– Yoga stimulerer bremsepedalen, det vil si den parasympatiske delen av nervesystemet. Pulsen og blodtrykket går ned, pupillene blir mindre. Kroppen begynner å produsere oksytocin, også kalt kjærlighetshormonet. Hjernebølgene blir roligere, og den dype pusten hjelper å regulere intense følelser.

Maja Thune underviser i yoga
GIR RO: Maja Thune underviser i terapeutisk yoga. – Yoga stimulerer bremsepedalen, sier hun.

Mange som kommer på utdanningen hennes i yogaterapi, er sykepleiere.

– Flere har allerede utdanning i medisinsk yoga. Psykiatriske sykepleiere bruker yoga og mindfulness i terapien sin, ikke minst for ungdom.

De lærer at de ikke må be traumatiserte legge seg ned og lukke øynene. Det blir for sårbart, og kan føre til retraumatisering. Det er bedre å begynne med å stå eller sitte på en stol med åpne øyne. Slik kan de bevare kontrollen.

For deprimerte er det omvendt:

– Fysisk aktivitet er flott. Men er du dypt deprimert, er det godt å starte med å ligge avslappet. Det gjelder å akseptere depresjonen fullt ut. Instinktet er å kjempe imot.

Har fått tillit

Vakter i psykiatrien hadde hun allerede da hun studerte, og innimellom innleggelsene.

– Jeg fikk gode tilbakemeldinger. Da ledelsen fikk vite at jeg hadde vært innlagt, måtte jeg likevel slutte. Når man har vært syk, må man hele tiden bevise at man funker.

Nå har noe skjedd. Boken hennes går bra, yogakursene er populære:

– Plutselig har jeg fått masse anerkjennelse og tillit. Det er veldig rart. Jeg er jo den samme.

Hun har hatt noen fordeler, synes hun selv:

– Jeg var ressurssterk. Og jeg har alltid blitt godt likt av voksne. Det gjelder ikke alle.

– Hvorfor likte de deg?

– Jeg var verbal og kunne gå i dybden.

Hun minner om at det er i relasjoner at krenkelser skjer. Men det er også der gjenopprettingen av skaden skjer.

– Det gir håp. Det er ikke noe du må å gjøre på egenhånd.

Hun er fastspent igjen, det er 2003. Men nå er det annerledes. Hjernen er klar, kroppen stritter ikke mot. Hun har kontakt med seg selv. Om morgenen blir de fem reimene fjernet for siste gang.

Les også: – Tvangen i seg selv er ikke alltid problemet

Les også: