Når traumer straffes med en diagnose

Innspill
DIAGNOSE: Når man er barn og lever i unormale omstendigheter, ja, da lærer hjernen seg «unormale» måter å overleve dette på, skriver artikkelforfatteren. 
«Unormale» reaksjoner ut ifra erfaringer med unormale omstendigheter. Det er da normalt?

Jeg får mange telefoner fra kvinner som har fått diagnose personlighetsforstyrrelse. Dette er ofte kvinner som har fått diagnosen emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. Disse kvinnene gjør et så sterkt inntrykk at jeg tenker mye på dette.

Det er nemlig noe felles med disse kvinnene, til tross for at de ringer fra ulike steder i landet og at de ikke kjenner hverandre.

Alle de jeg har snakket med har opplevd traumer i barndommen. Traumer betyr at det er mennesker som har begått kriminelle handlinger mot disse menneskene. Så alvorlige ugjerninger at de sliter med det i voksen alder. Sjelden er gjerningspersonene straffet, noen er også ofre fra mobbing. Jeg er ingen lege, men jeg har gjort meg noen tanker om dette.

Jeg vil påstå at hjernen vår vil oss vel. Når man er barn og lever i unormale omstendigheter, ja, da lærer hjernen seg «unormale» måter å overleve dette på. Ofte er man i et forsvar. Det kan komme til utrykk på ulike måter. Klovnen. Pøbelen. Den usynlige. Ja, disse barna har ulike reaksjonsmønstre. «Unormale» reaksjoner utfra erfaringer med unormale omstendigheter. Det er da normalt?

Når disse barna blir 18 år kommer det dessverre en diagnose - «personlighetsforstyrrelse». Det er 18 års grense på å sette en slik diagnose.

Jeg mener at den diagnosen er en straff i seg selv. Tenk deg at du har vokst opp under slike forhold. Hjernen din har lært deg livreddende strategier for å «overleve» ekstreme hendelser. Disse reaksjonsmønstrene passer dessverre ikke inn når man er blitt voksen og «faren er over». Når en har levd i beredskap hele livet er mønstre satt, og en trenger da (om ikke tidligere) hjelp til å omprogrammere eller å «trygge hjernen» på at faren er over. Det er ikke lenger nødvendig å være i beredskap.

Da har altså noen «kloke hoder» funnet ut at det ikke er hensiktsmessig med innleggelse for mennesker med en «personlighetsforstyrrelse». Min logikk sier meg at det å kunne få en forsvarlig traumebehandling over tid, med en bearbeiding, en sorg og en trygging/omprogrammering, hadde vært mye mer hensiktsmessig enn å si til disse menneskene at din personlighet er forstyrret. Dette er barn som har kjempet og slåss på måter barn aldri skal gjøre, så skal de være forstyrret? Det er jo mennesker som ikke bare har forstyrret, men av og til har fått stjålet barndommen sin.

Nå blir de beskyldt for kun å ville ha oppmerksomhet og å overdramatisere. Rope «Ulv! Ulv!».

Kjære fagfolk som lever i den troen:

Vi lever i 2015! Vi har Idol, Norske Talenter. Vi har til og med realityshow hvor en ikke trenger noe talent, hvor en kun trenger oppmerksomhet, slik som Robinson, Paradise Hotel og så videre. Dere overvurderer deres underholdningsverdi dersom dere tror at noen vil inn på psyk for oppmerksomhet.

Vær så snill å anerkjenne hjernene som har gjort det mulig for barn under unormale omstendigheter å bli voksne, til tross for at det er noen som har vært utrolig slemme mot dem i barndommen. Er det en forstyrrelse? Nei, det er deres beste venn! Det blir feil vinkling, og det slår meg at de som har ringt meg forsvarer seg mer enn gjennomsnittet av mennesker jeg snakker med. Det blir jo å straffe den som har opplevd ugjerninger? Det tenker jeg i alle fall.

Med faglighet og anerkjennelse kan de trygges. Og hvem vet, kanskje til og med leve gode liv uten skam?

Når disse barna blir 18 år kommer det dessverre en diagnose «personlighetsforstyrrelse».