fbpx Selvsagt trenger sykepleie både mastere, doktorgrader og professorer Hopp til hovedinnhold

Selvsagt trenger sykepleie både mastere, doktorgrader og professorer

Bildet viser et portrett av innleggsforfatter Cathrine Krøger

Det ensidige søkelyset på teori har ført til et komplisert fagspråk og en undervisning som oppleves fjern fra den praktiske virkeligheten.

5. april ble profesjonsmeldingen lagt frem. I den forbindelse kunne forsknings- og høyere utdanningsminister Oddmund Hoel melde at akademiseringen av profesjonsfagene hadde gått for langt og at det var et mål om å lage mer jordnære profesjonsutdannelser, med en utdanning som skulle speile den virkeligheten studentene møter, når de skal ut i yrkeslivet. 

Endelig, tenkte jeg. Endelig tar noen der oppe til vettet. Selv har jeg hamret løs på akademiseringen av sykepleie spesielt og profesjonsfag generelt siden jeg begynte på sykepleierutdannelsen i 2015. For selvsagt trenger sykepleie både mastere og doktorgrader og professorer, men fokuset på teori har vært så ensidig at det har skapt et unødig krøkkete og tåkete fagspråk, til dels meningsløse og virkelighetsfjerne teorier og en teoretisk undervisning som oppleves fjern fra den praktiske virkeligheten. 

Frustrerte nyutdannede sykepleiere

Mine utspill er det mest vellykkede jeg har gjort som kritiker. Ikke bare har jeg fått overveldende mange takknemlige tilbakemeldinger fra studenter og kliniske sykepleiere. Jeg har også mottatt mailer og hilsener fra lærere og pedagoger. Fra sistnevnte fikk jeg blant annet tilsendt masteren «Å tenke/ skrive/virke med Deleuzes forskjellsfilosofi: metodologiske eksperimentasjoner i å stillhet(e) med affektive data/skrivninger» – visstnok inspirert av en professor som ivrer for at fremtidige barnehageansatte må sette seg inn i posthumanismen. 

Sykepleierforbundet var ikke fullt så fornøyd med Hoel og meldingen. Vi lever tross alt i en tid der mastere og doktorgrader på uforholdsmessig vis speiler en profesjons status, og jeg vil tro forbundet frykter at Hoels utspill betyr at vi igjen skal havne som legenes lydige hjelpere. Likevel har Hoel et godt poeng når han etterlyser en utdanning som må bli mer lik den virkeligheten studentene møter i yrkeslivet. 

Hos oss på gastromedisin på Ullevål tar vi stadig imot frustrerte nyutdannede sykepleierne som er skremmende dårlig forberedt på en sykehushverdag: Undervist av lærere som ikke har jobbet klinisk på mange tiår og med en praksisundervisning som bekymrer dekan Marit Kirkevold på Oslomet. Hun mener mangelen på praksisplasser ofte fører til utilstrekkelig læring og irrelevant praksis, spesielt når det gjelder kirurgi og medisin – nettopp der studenter flest føler de lærer mest

Studentene lengter etter å lære noe ordentlig

Sykepleieforbundet frykter at Hoel med sitt utspill kan komme til å skremme vekk søkere til profesjonsstudiene. Det tror ikke jeg. Spør du meg er dette tvert imot en gladnyhet for potensielle sykepleiere. Det var stor frustrasjon (og frafall) blant mine medstudenter over det de opplevde som irrelevant og til dels ubegripelig kunnskap. De lengtet etter å lære noe «ordentlig» – altså klinisk sykepleie. 

Akkurat det skal vi være glade for. Det er tross alt i kommune- og spesialisthelsetjenesten de fleste sykepleiere jobber. Det er også der det er et skrikende behov for oss. Sånn sett tror jeg Sykepleieforbundets mange – helt sikkert nødvendige - utspill over dårlig lønn og en tung klinisk hverdag virker langt mer skremmende på fremtidige klinikere. Jeg vet heller ikke hvor lurt det er når Sykepleierforbundet mener Hoel med sitt utspill «nedsnakker» faget. Det kan tolkes som at forbundet mener vi klinikere er et slags B-lag og at også de mener fagets status ligger i akademia. 

Det vi alle søker, er et fag med en teori som bygger på praksis og justerer denne på en måte som oppleves meningsfylt for klinikere – og utviklende for faget. Men min erfaring og kritikk har hele tiden ligget i at teorien fjerner seg mer og mer fra den kliniske hverdagen. Det er dette siste som etter min mening er årsaken til fagets ulykksalige utvikling mot en utdannelse som verken holder mål akademisk eller klinisk. 

3 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Per Nortvedt

Professor emeritus medisinsk etikk
1 month 1 week siden

En kommentar til Krøgers innlegg i sykepleien om teoretisering av faget.
Det kan godt hende at det er for mye sykepleieteori i utdanningen av sykepleiere. Men problemet dreier seg like my om hva slags teori som preger utdanningen. Jeg har selv vært en kritiker av mange av sykepleieteoriene helt fra jeg tok hovedfag i sykepleievitenskap ved UIO i 1988.
Og jeg mener at mange av disse teoriene, særlig de amerikanske holder ikke mål som teorier, og de er lite relevante for praksis.
Men det finnes også teori i faget som er opplysende og klinisk relevant. Det kan være Nightingales teoretisering, Henderson, Kari Martinsens omsorgsteori.
Det har vært mye interessant teoridebatt i sykepleien som vi ikke må kaste over bord. Særlig var debatten om fag og praksis stor på 1970 og 80-tallet. Siden har det nesten ikke vært teoridebatt i faget, før Krøger slo med slegga for noen år siden. Problemet er at Krøgers blir for unyansert i sin kritikk av teori.

Jeg har også har erfaringer som pasient og pårørende de siste årene, der en må stille spørsmålstegn om sykepleierne virkelig kan sin grunnleggende sykepleie. de kan henge opp drypp og de har prosedyrekunnskap. Men de mangler omsorgsevne, de hilser ikke, de skjønner ikke at en pasient som har ligget tre dager i sengen med feber trenger sengeskift, at en med smerter må hjelpes på toalettet. Det er for meg et tankekors. Da er det kunnskap om omsorg og grunnleggende sykepleie, menneskekunnskap og høflighet som mangler.

Anonym

Spl
1 month 1 week siden

@Nortdvedt Eller så mangler de tid...når tenker du vi skal skifte på senga? Alt for mange oppgaver skal ivaretas på en vanlig vakt.
Synes det er generalisering, de aller fleste har omsorgsevne, hilser og viser respekt.

Synes Krøger

Per Nortvedt

Professor emeritus medisinsk etikk
1 month siden

Det er sikkert en viktig faktor, tid. Og dette er nok sammensatt, og vi har lite systematisk dokumentasjon på kvaliteten på sykepleie. Det jeg primært ville ha fram, er at det historisk har vært en viktig debatt om sykepleieteori og kritikk av sykepleieteorier, men det begynner å bli en stund siden (1970-80 tallet). Krøgerdebatten, hvis en kan kalle det det, peker på problemene med implementering av en del av disse teoriene i sykepleierutdanningen. her trenger vi en diskusjon som både er nyansert og kunnskapsbasert. det er teoretiske perspektiver som er viktig i utdanningen og det er teoretiske perspektiver som etter mitt syn er problematiske.
jeg er ikke så sikker på at det bare er mangelfull kunnskap om prosedyrer og tradisjonell biomedisinsk kunnskap som er det problematiske. Jeg lurer på, men vet ikke, om det også er viktig i grunnleggende ferdigheter i det å yte omsorg, ivareta grunnleggende behov. Da kan nedprioriteringer, lav bemanning, mangel på tid være en viktig årsak. Men jeg er ikke sikker på at det dekker hele bildet. Vi trenger også en debatt om omsorgsverdier og ivaretakelse av grunnleggende ferdigheter i yrket. Men, OK, dette er sammensatt, vi trenger kunnskap, forskning og diskusjoner.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse
Annonse
Annonse