Selvsagt trenger sykepleie både mastere, doktorgrader og professorer

5. april ble profesjonsmeldingen lagt frem. I den forbindelse kunne forsknings- og høyere utdanningsminister Oddmund Hoel melde at akademiseringen av profesjonsfagene hadde gått for langt og at det var et mål om å lage mer jordnære profesjonsutdannelser, med en utdanning som skulle speile den virkeligheten studentene møter, når de skal ut i yrkeslivet. 

Endelig, tenkte jeg. Endelig tar noen der oppe til vettet. Selv har jeg hamret løs på akademiseringen av sykepleie spesielt og profesjonsfag generelt siden jeg begynte på sykepleierutdannelsen i 2015. For selvsagt trenger sykepleie både mastere og doktorgrader og professorer, men fokuset på teori har vært så ensidig at det har skapt et unødig krøkkete og tåkete fagspråk, til dels meningsløse og virkelighetsfjerne teorier og en teoretisk undervisning som oppleves fjern fra den praktiske virkeligheten. 

Frustrerte nyutdannede sykepleiere

Mine utspill er det mest vellykkede jeg har gjort som kritiker. Ikke bare har jeg fått overveldende mange takknemlige tilbakemeldinger fra studenter og kliniske sykepleiere. Jeg har også mottatt mailer og hilsener fra lærere og pedagoger. Fra sistnevnte fikk jeg blant annet tilsendt masteren «Å tenke/ skrive/virke med Deleuzes forskjellsfilosofi: metodologiske eksperimentasjoner i å stillhet(e) med affektive data/skrivninger» – visstnok inspirert av en professor som ivrer for at fremtidige barnehageansatte må sette seg inn i posthumanismen. 

Sykepleierforbundet var ikke fullt så fornøyd med Hoel og meldingen. Vi lever tross alt i en tid der mastere og doktorgrader på uforholdsmessig vis speiler en profesjons status, og jeg vil tro forbundet frykter at Hoels utspill betyr at vi igjen skal havne som legenes lydige hjelpere. Likevel har Hoel et godt poeng når han etterlyser en utdanning som må bli mer lik den virkeligheten studentene møter i yrkeslivet. 

Hos oss på gastromedisin på Ullevål tar vi stadig imot frustrerte nyutdannede sykepleierne som er skremmende dårlig forberedt på en sykehushverdag: Undervist av lærere som ikke har jobbet klinisk på mange tiår og med en praksisundervisning som bekymrer dekan Marit Kirkevold på Oslomet. Hun mener mangelen på praksisplasser ofte fører til utilstrekkelig læring og irrelevant praksis, spesielt når det gjelder kirurgi og medisin – nettopp der studenter flest føler de lærer mest

Studentene lengter etter å lære noe ordentlig

Sykepleieforbundet frykter at Hoel med sitt utspill kan komme til å skremme vekk søkere til profesjonsstudiene. Det tror ikke jeg. Spør du meg er dette tvert imot en gladnyhet for potensielle sykepleiere. Det var stor frustrasjon (og frafall) blant mine medstudenter over det de opplevde som irrelevant og til dels ubegripelig kunnskap. De lengtet etter å lære noe «ordentlig» – altså klinisk sykepleie. 

Akkurat det skal vi være glade for. Det er tross alt i kommune- og spesialisthelsetjenesten de fleste sykepleiere jobber. Det er også der det er et skrikende behov for oss. Sånn sett tror jeg Sykepleieforbundets mange – helt sikkert nødvendige - utspill over dårlig lønn og en tung klinisk hverdag virker langt mer skremmende på fremtidige klinikere. Jeg vet heller ikke hvor lurt det er når Sykepleierforbundet mener Hoel med sitt utspill «nedsnakker» faget. Det kan tolkes som at forbundet mener vi klinikere er et slags B-lag og at også de mener fagets status ligger i akademia. 

Det vi alle søker, er et fag med en teori som bygger på praksis og justerer denne på en måte som oppleves meningsfylt for klinikere – og utviklende for faget. Men min erfaring og kritikk har hele tiden ligget i at teorien fjerner seg mer og mer fra den kliniske hverdagen. Det er dette siste som etter min mening er årsaken til fagets ulykksalige utvikling mot en utdannelse som verken holder mål akademisk eller klinisk.