Alle sykepleiere vil møte mennesker som i barndommen ble påført traumer
Inga Marte Thorkildsen formidler sterkt og engasjerende at kunnskap, opprør og kursendring er nødvendig for at vi skal få en velferdsstat som ikke lenger svikter barn.
Inga Marte Thorkildsen formidler sterkt og engasjerende at kunnskap, opprør og kursendring er nødvendig for at vi skal få en velferdsstat som ikke lenger svikter barn.
Bokfakta
Konsekvensene av barndomstraumene kan bli til ulike former for helseplager – fedme, depresjon, rusavhengighet, hjertesykdom, kreft og mer. Forfatteren understreker at barndomstraumer er et folkehelseproblem.
Thorkildsen viser til forskning som konkluderer med at sammenhengen mellom alvorlige barndomstraumer og helseproblemer tilsvarer effektstørrelsen man finner i sammenhengen mellom røyking og lungekreft.
Studier viser at ti prosent kvinner og seks prosent menn har opplevd mellom to og fem typer alvorlig vold og seksuelle overgrep i barndommen. Ikke alle får helseproblemer, men risikoen øker med flere typer krenkelseserfaringer.
Thorkildsen poengterer at mye av kunnskapen vi har om barn og barndomsbelastninger, ikke blir brukt. Ikke i utdanningene, ikke av praksisfeltet og ikke i utformingen av politikken. Derfor er boken hennes av stor betydning. Hun formidler kunnskap, opprør mot et samfunn som ikke ivaretar barna, og kommer med forslag til hvordan kursen kan endres.
Forfatteren, Inga Marte Thorkildsen, har vært toppolitiker i 18 år, barne- og likestillingsminister, hun har tidligere skrevet boken Du ser det ikke før du tror det, laget podkasten Barndommen varer i generasjoner og er nå rådgiver i Stine Sofies Stiftelse. Hun har engasjert seg i fagfeltet barndom og barndomstraumer som politiker på ulike nivåer i norsk politikk, gjennom ulike verv og stillinger – og som oppnevnt som pårørende og støtteperson for mennesker som ble sviktet da de var små, og som mangler egen familie som kan stille opp.
Hun har erfart lidelsene disse menneskene opplever. Gjennom å være støtteperson for traumatiserte mennesker har hun også kommet tett på mange hjelpesystemer og ansatte. Hun har sett hvordan mennesker sendes rundt, kartlegges, avvises og henvises uten at noen kommer inn til kjernen av problemet. Hun har sett hvordan mennesker blir påført skam, fratatt menneskelighet og verdighet – og til og med blir retraumatisert av hjelpeapparatet.
I boken bruker forfatteren anonymiserte historier for å belyse forholdene. Hun skriver om alvorlige problemer i velferdsstaten i bokens første del og om mulige løsninger i den andre delen.
Med boken håper Thorkildsen å nå ledere, politikere og toneangivende miljøer som kan løfte tematikken og omsette kunnskapen i handling. Vi må forebygge mer, og vi må komme tidligere inn med hjelp som hjelper. Og vi må endre på hjelp som virker krenkende og som påfører ny smerte og skam. Her har også sykepleiere viktige roller og funksjoner.
Forfatteren poengterer hvordan den økte byråkratiseringen i velferdssystemene har vektlagt profesjonell distanse. I stedet for å snakke med barn og unge om det vonde kan vi be dem fylle ut et skjema.
Men hvis du er en fagperson som kan faget ditt, hvis du vet hvor ulike mennesker er og hva relasjoner har å si for å nå inn til kjernen av problemet, vil du oppleve byråkratiseringen som ødeleggende.
Mange sykepleiere vil nok kjenne seg igjen i denne beskrivelsen
Thorkildsen formidler håp og muligheter for endring. Vi må få plass systemer og hjelp som sikrer at barn og foreldre ivaretas bedre. Hun beskriver flere måter å gjøre dette på gjennom konkrete eksempler. Det må gjøres noe med måten vi lytter til barn på – både i enkeltsaker og på systemnivå. Målet med kursendring skal være å sikre en god, trygg barndom som kan vare livet ut – og i generasjoner.
