Det er en politisk syk holdning til masterutdanning av sykepleiere

«Mastersyke» er et begrep som har bredt om seg fra tid til annen med økt styrke i forbindelse med avsløringer rundt politikeres masteroppgaver. Den nylig lanserte stortingsmeldingen «Profesjonsnære utdanninger i heile landet» synliggjør derimot en politisk «syk» holdning til masterutdanning av sykepleiere.

Chat GPT definerer en «syk holdning» som «en negativ, uakseptabel eller skadelig holdning. Det kan innebære å ha fordommer mot en bestemt gruppe mennesker, være aggressiv eller voldelig, ha en egoistisk eller manipulerende atferd, eller å unnskylde og rettferdiggjøre negative handlinger.»

Er masterkompetanse viktigere for en lærer enn for en sykepleier?

På den ene side beskriver stortingsmeldingen et «masterprinsipp» for lærere og saksbehandlere i det kommunale barnevernet der argument for å beholde kravet om mastergrad er: «Eit viktig kjenneteikn ved ein profesjon er at han utviklar og tek i bruk sin eigen kunnskapsgrunn. Masterutdanna lærarar er viktig for få til det. Lærarane inngår i eit profesjonsfellesskap der stadig fleire har mastergrad, og der dei skal bidra til profesjonell utvikling i eit komplekst samfunn. Lærarar uten masterutdanning har eit anna fagspråk, ein annan metodekompetanse og andre føresetnader i dette arbeidet. Dei vil også få ei anna lønn.»

På den annen siden legges det opp til en videreføring av dagens utdanning for anestesi-, barn-, intensiv-, operasjon-, kreft- og helsesykepleiere. Disse utdanningene er på masternivå, men med et politisk krav om at kandidatene kan avbryte utdanningen etter 90 studiepoeng og likevel fylle rollen som spesialsykepleier.

Dette samsvarer ikke med behovet for å utvikle og ta i bruk kunnskap og for en profesjonell utvikling i en kompleks helsetjeneste. Hva er det som tilsier at masterkompetanse er viktigere for en lærer enn for en sykepleier? 

Viktigheten av masterkompetanse for spesialsykepleiere undergraves

I flere av de nye politikerinitierte offentlige utredninger og stortingsmelding 19, 20 og 9 understrekes viktigheten av nasjonal standardisering og internasjonal overførbarhet av kompetanse innen helsetjenesten. 

Som en kontrast videreføres «videreutdanning» av sykepleiere som begrep. Dette til tross for en forpliktelse til Bologna-avtalen som bekrefter at høyere utdanning skal ha nivåene bachelor-, master- og doktorgrad. Dette til tross for at «advanced practice nurse»-programmer internasjonalt er på minimum masternivå. 

Videre vil politikerne sette som mål at «ti prosent av utdanningsstillingane som blir lyste ut av helseføretaka, skal lysast ut som stillinger som dekker eit fullverdig masterløp (120 studiepoeng)». Ti prosent!!! Noen kan jo mene at dette er et skritt i riktig retning, men jeg vil hevde at dette er med å undergrave viktigheten av masterkompetanse for spesialsykepleiere. 

De nasjonale retningslinjene for helse- og sosialfaglige utdanninger skulle sikre nasjonal standardisering. Så lenge avbrutt masterløp kvalifiserer til spesialsykepleierstilling innen nevnte faggrupper, vil ikke dette være oppnåelig. Noen steder går både videreutdannings- og masterløpet over to år, med praksis i alle semestre. Andre steder avslutter kandidater i videreutdanningsløp etter 1,5 år, og det eneste de ikke fullfører, er masteroppgaven. 

De fleste steder må kandidatene begynne å jobbe uansett etter 1,5 år. Nasjonalt vil man derfor ha for eksempel intensivsykepleiere med og uten mastergrad, en hel eller ¾ utdanning, men med samme stillingstittel også i fremtiden.

Hva skal til for å lege politikernes syke holdning

Det er åpenbart at politikerne mangler kunnskap om hva «masterkompetanse» er. Det er nemlig ikke å skrive en masteroppgave. Masterkompetanse er noe som opparbeides gjennom hele studiet hvor masteroppgaven er en av eksamensformene. Det er heller ikke å opparbeide forskerkompetanse. En doktorgrad er en forskerutdanning. Og det er heller ikke å sikre fagsykepleiere, ansatte til utdanningsinstitusjonene, eller et grunnlag for å kunne gå videre med en doktorgrad. 

Masterkompetanse refererer til den kunnskapen, ferdighetene og ekspertisen en person oppnår gjennom fullføringen av en mastergrad. En mastergrad er en høyere utdanningsgrad som vanligvis krever to års studier på et universitet eller en høyskole etter fullføring av en lavere grad. Gjennom en mastergrad får studentene muligheten til å fordype seg i sitt fagområde og utvikle en avansert forståelse for teorier, metoder og prinsipper innenfor sitt spesialiserte felt. De tilegner seg også forsknings- og analytiske ferdigheter, kritisk tenkning og problemløsningsevner». 

Det burde være selvsagt at denne kompetansen kreves for fremtidens spesialsykepleiere og av fremtidens studentgruppe. Hva skal til for å lege politikernes syke holdning til masterkompetanse for sykepleiere?