Rundt Arnfinn Nesset var det pleiere som prøvde å si fra

I 1981 ble sykepleier Arnfinn Nesset dømt for 22 drap på Orkdal alders- og sykehjem. Han fikk lovens strengeste straff for å ha tatt livet av eldre, pleietrengende mennesker med det muskellammende legemiddelet curacit.

I retten nektet han for alt.

Men det var noen som hadde hatt mistanke til ham i årevis.

Med som en skygge

Deres historie spiller hovedrollen i Mistanken. I dramatiker og regissør Nina Westers nye teaterstykke er sykehjemsbestyrer Arnfinn Nesset bare med som en skygge. På scenen står pleierne som jobbet sammen med ham, personifisert i en sykepleier, en hjelpepleier og en pleiemedhjelper. 

Noen av dem begynner å stusse over plutselige dødsfall der bestyreren er til stede. Over sprøytestikk som ikke kan forklares. Og bisarr atferd.

De forsøker å varsle, men blir ikke hørt.

Mer enn 40 år senere er pleierne fremdeles preget av saken.

I arbeidet med stykket har Nina Wester intervjuet flere av dem.

«Denne saken har ridd meg som en mare i alle år», sa en.

«Jeg ble ikke trodd den gangen. Hvorfor skal dere tro meg nå?»

– Arnfinn Nesset ble dømt på indisier, sier Nina Wester.

– Ingen har sett han sette en sprøyte med curacit. Og det gjør at pleierne ikke blir kvitt det som hendte. Har de virkelig snakket sant? Det plager dem, og noen har fått psykiske problemer.

Mente de sladret

Da saken nådde offentligheten, slo den ned som en bombe i lokalsamfunnet.

I Orkdal var Arnfinn Nesset en respektert mann. Utdannet anestesisykepleier, kjent for å være omsorgsfull og behjelpelig. Aktiv i menighetsrådet, familiemann og flink med pasienter. 

At han skulle være seriemorder, var fullstendig utenkelig.

Under rettssaken ble pleierne kjørt hardt. Nessets forsvarer, Alf Nordhus, prosederte på at tiltalen bygde på sladder. At det hadde oppstått en form for suggesjon som fikk dem til å se noe de ikke virkelig hadde sett.

I teaterstykket viser Wester hvordan varslerne også internt ble beskyldt for å fare med slarv. Men også hvordan en sykepleier går fra å kategorisk avvise mistankene, til selv å ville varsle. I etterkant sliter hun med at hun ikke så hva som foregikk.

Pleierne går etter hvert med mistanken til en av sykehjemmets to tilsynsleger. Hun bringer varselet videre til sin kollega, men han avviser det. 

På vaktrommet henges det opp en lapp fra bestyreren der pleierne anmodes om å få slutt på alt sladder og huske på sin lovpålagte taushetsplikt.

Trakk tilståelsen

Arnfinn Nesset var bestyrer fra 1977 til han ble fengslet i 1981. Da han ble arrestert, sa Nesset at han ikke visste hvor mange han hadde tatt livet av, det kunne være over hundre.

Da saken gikk til retten i 1982, var han tiltalt for 25 drap og han ble dømt for 22. 

Noen av drapene han først hadde tilstått, kunne han umulig ha begått. Blant annet hadde han vært bortreist da det ene skal ha skjedd. I forkant av rettssaken trakk han tilståelsen for alle drap og sa seg uskyldig.

Tidligere i år ga Nesset, som nå har sonet ferdig, sitt første intervju på 40 år. Overfor NRK kritiserer han avhørsmetodene han ble utsatt for, og mener saken bør ses på nytt. Han sier hans hender er rene.

Betalte for stillheten

Det er sjef for Turnéteatret i Trøndelag, Arne Fagerholt, som hadde ideen til forestillingen. Han er fra Orkdal, og har undret seg over hvorfor det etter rettssaken ble så stille. 

Nina Westers stykke har undertittel Stillhetens pris. En pris som pleierne måtte betale.

På tv sa ordføreren at saken var ferdig, og at det ikke var mer å snakke om.

For pleierne var det vondt.

– De hadde holdt munn så lenge, og så skulle de bare fortsette å holde munn, sier Wester.

At det var sånn, tror hun handler om både generasjon og kultur. Man hadde ikke noe apparat for å håndtere det, og heller ikke et språk.

Det som var viktig i tiden etterpå, var å ta vare på Nessets familie, som ble boende i bygda. De pårørende, og pasientene.

Pleierne fortsatte å jobbe på sykehjemmet, der Nesset-saken hadde skapt frykt. Pasienter kunne være så redde for å bli tatt livet av, at de måtte holdes fast når de skulle få sprøyter. 

– Pleierne gjorde alt for å skåne pasienter og Nessets kone og barn, sier Nina Wester. 

– De holdt yrkesstoltheten og yrkesetikken høyt. 

Hun mener det sier noe om deres omsorgsevne, som hun synes er veldig rørende.

– Men min teori er at det de opplevde, satte seg et sted, sier hun.

– Og at det i ettertid ga flere av dem ulike plager.

Hun sier noen bærer på skyldfølelse fordi de ikke gjorde mer. De tenker at liv kunne vært spart, dersom de hadde varslet før. De lurer også på hvorfor ingen trodde på dem. 

Om løgn og sannhet

Å jobbe med stykket har gjort sterkt inntrykk. Å se saken fra pleiernes side, synes Wester også er interessant for å kunne si noe om i dag.

Hun trekker en parallell til Frosta. Der er en lege nylig tiltalt for å ha skaffet seg seksuell omgang med 95 pasienter og for å ha voldtatt 88 av dem. Saken er fremdeles under etterforskning, og legen nektet først straffskyld. Men i avhør har han ifølge NRK erkjent tre voldtekter og 40 tilfeller der han har misbrukt egen stilling for å skaffe seg seksuell omgang. 

Overgrepene skal ha skjedd mellom 2004 og 2022.

Det første varselet kom i 2006.

I Orkdal, på Frosta og også i fremdeles aktuelle MeToo er det kvinner som varsler om mektige menn, påpeker Nina Wester.

Hun sier teaterstykket hennes handler om løgn og sannhet. Om hvorfor vi tror på noen, og ikke andre.

– Og når jeg kutter det helt ned, sier Wester:

– Hvorfor tror vi mindre på kvinner enn på menn? I bunn og grunn tror jeg det handler om kvinneforakt.

Hun håper forestillingen får publikum til å spørre seg hva de ville gjort. Hvilke konsekvenser ville det hatt for dem?

– Jeg vet ikke om jeg ville gjort det selv, sier hun.

– Dette var så alvorlig. Og det gjaldt en overordnet, en kollega.

Redde for å ta feil

I 1983, etter at dommen var avsagt, ble flere av pleierne intervjuet av NRK.

En hjelpepleier forteller om en kveldsvakt etter et plutselig dødsfall. Pleierne bestemte seg for å lete etter sprøytestikk på avdøde, og var på vei til likkjelleren. Men de stoppet i siste liten. De syntes det var så forferdelig å gå og tenke på at noen kunne ha gjort noe så fryktelig.

Den samme hjelpepleieren forteller også at de snakket om å gå bort på lensmannskontoret og varsle, men de turte ikke. For de var så redd for å ta feil.

Det som til slutt fikk ting til å skje, var funn av bestilling på curacit.

Sykepleieren som fant bestillingen, koplet den umiddelbart til alle dødsfallene.

Nå ble styret varslet, og pleierne forventet at det skulle bli slått alarm. Men styret nøyde seg i første omgang med en skriftlig erklæring fra Nesset om at han ikke hadde brukt curacit på mennesker.

Han forklarte bestillingen, som var gjort tre ganger på til sammen flere liter, med at han skulle ta livet av hunden sin.

Det var til slutt en journalist som fikk nyss om saken og varslet Fylkeslegen.

Lar det være opp til publikum

Teaterstykket er i tre sekvenser: Den gryende og etter hvert håndfaste mistanken. Rettssaken. Og tiden etterpå.

Stykket er nå på turné, og har fått mye oppmerksomhet.

Nina Wester sier hun ikke tar stilling til skyldspørsmålet.

– Det er det publikum som må gjøre, sier hun.

Tilbake i 1983 ble en av pleierne spurt av NRK om vi nå er ferdige med Nesset-saken.

«Nei», svarte hun.

«Egentlig så er vi ikke det, nei. Jeg tenker mye på det».

Det gjør de fortsatt, mer enn 40 år senere. Men nå blir det de opplevde også snakket om.