Kjærlig og utleverende om alkoholavhengighet

 «Vi bruker sprit slik de gjør på sykestuene, vi renser sårene på sjelen vår slik at vi kan gjenoppstå dagen etter … som sjelelig nyvaska!» (s. 71).

Mimir Kristjánsson starter med en slektlinje – og her er det lett å falle av – men linjen har en funksjon: Å fortelle at drukkenskap ligger i slekta, helt tilbake til Egil Skallagrimson (f.910). «Dette er blodet som rant gjennom min fars årer som nå renner gjennom mine». Det som driver leseren videre er at han tenker høyt, tar oss med på «tvilsreisen». Det vi i dag kaller alkoholavhengighet, noe som beskriver situasjonen framfor personen, kaller forfatteren i tillegg for «alkoholiker» eller «fyllik». For ham er det siste et valg. Avhengighet derimot, beskriver han som 50 % arv og 50 % miljø. Han går så langt som å kalle det skjebnen. 

Han har nyere forskning med seg på arvelighet. Løsningen, totalavhold, har ikke vært et alternativ for pabbi eller Mímir, for inntak av mye, svært mye alkohol, forbinder han med lykke. Han skriver at faren var kommunist, journalist og drakk, derfor ble han kommunist, journalist og drikker. Det virker så normalt, men leseren kan spørre seg om det er så enkelt. Det er først når han blir eldre og kroppen reagerer annerledes enn før, når barna blir eldre og faren har gått bort, livsstilen kommer under lupen.

Hvordan man som sykepleier skal møte mennesker som har mottatt råd fra venner, leger og psykologer, er en utfordring når illusjonen om kontroll over «skjebnen» eller «arven» opprettholdes med «hvite uker» eller måneder. Dette er en innsiktsfull bok, uten løsninger, men den viser hva man står overfor «Ingen unnslipper skjebnen … jeg er dømt til å være en fyllik» (s. 34)

 «Helsemyndighetene er tydelige på at man ikke bør konsumere alkohol i det hele tatt», skriver han, men nevner også positiv avhengighet, som nærhet og ros. Han skriver om en avhengighet som ifølge Blå Kors koster samfunnet opptil 100 milliarder i året, men politikeren i ham nevner ikke disse kostnadene, knapt personlige kostnader nevnes før halvveis ute i boka. Da Mímir Kristjánsson spurte moren om faren hadde alkoholproblemer, var svaret benektende, selv om hun i sin tid hadde fått mannen til avrusning. Kanskje dette sier noe om skamfølelsen som følger med, ikke bare den avhengige, men hele familien og de som vet, men ikke gjør noe med det. Han berører ikke ord som brukes mye av helsepersonell, spesielt i rusomsorgen, «medavhengighet», noe som er basert på AA (Anonyme alkoholikere).

I kildehenvisningene har han nevnt Gunn Helen Øyes bok «Jeg er alkoholiker. Og det tror jeg også du er!» (Cappelen Damm 2024), om en alkoholikers vegring mot å fortelle nøyaktig hvor mye de drikker (s.69).

Leseren får følge forfatterens tanker og de spørsmålene han stiller seg selv, blir også våre. Vi spør oss om det mest vanlige rusmiddelet, alkohol, om hvilken rolle det har sosialt, om vi lukker øynene for eget eller andres bruk og om vi tør stille spørsmål og være klar over at svaret kan bli det samme som Mímir fikk av sin mor. Hva gjør vi da?

Forfatteren hevder at folk leverer bekymringsmelding om noen tar «et par glass i lunsjen» og nevner at de med høy inntekt drikker mer, men slipper unna, mens de lavtlønte hyppigst får alkoholrelaterte sykdommer som skrumplever. Forfatteren går overraskende fort forbi de politiske temaene. 

10 år gamle Mímir ser opp til sin far og vil bli som han. Faren er fra Island, landet med sagaer og norrøn mytologi, og det bodde også en skald i faren, som var en historieforteller av rang. Faren skriver ganske nøkternt i hytteboka «… hytten er klar for en ny og vakker sommer. Men vi har ikke nok drikkevarer, så det er mulig Marit drar inn til byen og bunkrer opp».

Det skal ennå ta noen år før han ber faren om å legge seg inn til avrusing – et valg han angrer som voksen fordi faren ble mer trist under oppholdet. Kanskje den voksne Mímir burde fortalt seg selv at et ikke er et valg en ungdom skal ta? Etter hvert faller faren mye og skader seg. Det følger flere sykehusinnleggelser, blant annet et der han selv skriver seg ut. 

For leseren, som får høre om «triksene» som går fra far til sønn, små Underberg-flasker som er lett å ta på innerlomma og om festing syv dager i uka, er det ikke vanskelig å se helseutfordringene fremtiden bringer. Selv om forfatteren mener at han ikke har «blåmandag», skallebank eller noe av det som hindrer andre fra å drikke, men han opplever ufrivillig vannlating og blackout - i flertall. «Det var faren min som lærte meg å drikke Underberg».

Han skriver om en lykkelig barndom og en oppvekst der man var ærlige om alkohol, men viser at det var en tilslørende ærlighet. Er en misbruker ærlig om forbruket sitt? Forfatteren svarer selv Har han arvet farens evne til historiefortelling også? Prøver han å forføre leseren eller seg selv?

I «hytteboka» finner han farens notater om 50-årsdagen sin, da var Mímir var 8 år og det har skjedd noe som får faren til å skrive at han vil ta en «hvit tid», en pause fra alkoholen «fram til påske» fordi det vil være «kjekt for Mimir». Det er sårt å lese om et elsket barn, et barn som beskriver en lykkelig barndom og ser opp til sin far i så stor grad at han er villig til å gå i hans fotspor.