Turnuslege skutt på vidda
Fastlege Ingvild Holtan-Hartwig skriver korte kapitler med øyeblikksbilder fra sine første møter med livet utenfor hovedstaden. Et år som starter med turnusåret i Karasjok.
Fastlege Ingvild Holtan-Hartwig skriver korte kapitler med øyeblikksbilder fra sine første møter med livet utenfor hovedstaden. Et år som starter med turnusåret i Karasjok.
Bokfakta
Ingvild Holtan-Hartwig er oppvokst i Oslo. Det vender hun stadig tilbake til. Hun veksler mellom episoder og vanskelige situasjoner hun møter i frostkalde og myggtette Sápmi, og sin egen livshistorie, utdanning i Oslo og ikke så lite visdom. Unge mennesker bærer også personlige erfaringer som veves sammen med profesjonell praksis.
Dette viser Ingvild oss glimt av i sine små kapitler. Forfatterens eget levde liv trygger både hennes personlig ståsted og hvordan hun møter ukjente situasjoner og sine pasienter.
Det er den samiske konteksten som gjør boka litt utenom det vanlige. Turnuslegen legger ut på friske scooterturer sammen med nye venner. Hun leker med tanken om avisoverskrifter som «Turnuslege skutt på vidda», mens de suser videre i det kalde, hvite landskapet.
Forfatteren forteller om nye møter som mange vil kunne kjenne seg igjen i. Første gang i et nytt klima, møtet med et område, språk og befolkning som er ukjent og eksotisk. I boka skjer dette i møter mellom bylivet og bygdelivet i Norge.
På den ene siden overrasker hun, men zoomer vi ut, passer fortellingen inn i det som altfor raskt blir en polarisering mellom det urbane og det rurale. En realitet som er relevant på vår egen dørstokk. Det er en fornøyelig reise vi får i byjenta Ingvilds møte med Finnmark.
Etter hvert som turnuslegen blir fastlege for 600 listepasienter i et enormt område i areal, innlemmer forfatteren oss i etiske dilemmaer: Hun er innom et stort repertoar fra passiv dødshjelp og «når skal de gamle få slippe en antibiotikakur?» til diskusjoner om gjenoppliving med pårørende på et sykehjem. Og om det å ha taushetsplikt på et lite sted hvor «alle kjenner alle». Spesielt kjenner de fastlegen i bygda.
En episode hvor Ingvild, fastlegen, sammen med Amund, kjæreste og politimann, kjøres hjem etter en konsert uten å oppgi adresse, men kommer til døra, blir en artig anekdote som anskueliggjør det hele.
Legenes 72 timersvakter må nevnes! Hvorfor vil Legeforeningen fortsette med disse vaktene? Hvordan er de kompensert?
Ingvild beskriver hvor slitsomme disse vaktene er, og dette er noe fastleger i utkantstrøk står mer i enn andre. Her er det fagforeningsmat, også. De står dessuten mye aleine. Der fastlegene har ansvaret for andres debrifing, går Ingvild hjem til sin samboer som er politi.
Begge var involvert i hendelsen da en lokal, ung mann tok sitt egen liv, men det er lett å se hvor ugunstig det kan bli på lengre sikt uten nettverk for fastlegenes psykososiale liv, vil jeg påstå.
Boka konkluderer med at kanskje livet som fastlege på bygda passer Ingvild Holtan-Hartwig bedre enn hun hadde forestilt seg. Litt sleivete sagt med hennes eget eksempel, så foretrekker hun bustete øyebryn framfor de som er nappet. Tonen hun setter gjennom boka minner om Leonard Cohens «There is a crack, a crack in everything. That’s how the light gets in».
Et år i Karasjok kan leses som både kafé- eller sengelektyre. Sykepleierstudenter kan tenkes ville sette pris på boka i studiegrupper eller for å løse opp i ei ellers tettpakket pensumliste. Legen på vidda har skrevet ei bok som bør komme i bibliotekene fordi den er så lettlest og gir oss innsikt i noe viktig.
