Vi møter ofte på studenter i praksis med språkvansker

I artikkelen  Praksisveiledning av minoritetsspråklige sykepleierstudenter krever mer tid og tilrettelegging har Skisland og medarbeidere belyst praksisveilederes erfaringer med å veilede minoritetsspråklige sykepleierstudenter i en sykehuskontekst. De fant blant annet at det var utfordrende å veilede disse studentene på grunn av deres språkforståelse. De fant også at det er behov for mer tid til veiledning og forbedret samarbeid mellom utdanningsinstitusjonen og praksisfeltet.

Disse problemstillingene kjenner jeg meg igjen i. Jeg har jobbet som praksisveileder i 20 år på somatisk medisinsk avdeling ved Sykehuset Namsos. Der har vi andreårssykepleierstudenter hele året. Praksisveiledningen er utfordrende, engasjerende, krevende og tar mye tid, i likhet med funnene i artikkelen.

Min erfaring er at det er svært viktig å ha tett samarbeid mellom Sykehuset Namsos og Nord Universitet, tidligere Høgskolen i Nord-Trøndelag. Vi har forståelse og respekt for hverandres roller, og vi har måttet ta hensyn til nye strategier og behandlingsforløp.

Vi har samarbeidet om prosjekter for læringsutbytter og målsettinger for studentene, der praksisveilederen har deltatt. Vi har fått erfart hvor viktig det er å ha innflytelse på endringer som er til det beste for studenten.

Språkvansker kan medføre stryk

Mine kollegaer og jeg har ofte møtt språkvansker i praksis, der studenten ikke kan norsk godt nok i møte med pasienter og i tverrprofesjonelt samarbeid med for eksempel leger.

Det skaper tvil om studenten kan utøve god sykepleie og utføre praksisen i henhold til læringsutbytter og mål. Det kan føles utrygt å slippe studenten til i pasientsituasjoner der vedkommende skal vise eget ansvar og utøve selvstendig sykepleie. Språkvansker kan medføre stryk i praksis og føre til at noen ikke fullfører studiet eller må ta det over flere år.

Vanskelig med «tett på»-veiledning

Artikkelen viser til at praksisveilederne trenger mer tid til «tett på»-veiledning, som kreves ved språkutfordringer. Da blir utfordringen hvilke rammer og hvilken stillingsprosent praksisveilederen har og får for å kunne bruke mer tid til å følge slike studenter tett. Min erfaring er at dette er vanskelig å få til i praksis.

Jeg har sett hvor viktig det er at avdelingslederen ser nytteverdien av praksisveilederens funksjon og legger til rette for rammene og tiden som trengs. Jeg har jobbet aktivt for rollen som praksisveileder og viktigheten av et «tett på»-samarbeid med kollegaene for å legge til rette og organisere «tett på»-oppfølging og -veiledning.

De senere årene opplevde jeg nedskjæringer eller andre prioriteringer som ga mindre tid til arbeidet som praksisveileder. Det kunne også være på grunn av nye ledere som kanskje ikke så nytteverdien av praksisveilederfunksjonen og det å få avsatt nok tid.

Praksisveiledere må få nødvendig kompetanse

I artikkelen konkluderer forfatterne med at mange ikke blir uteksaminert, noe som igjen indikerer at det er nødvendig å være oppmerksomme på hvordan man skal legge til rette på en tilstrekkelig måte og sette av mer tid til studenter med språkutfordringer.

Eksempelvis har jeg deltatt i ulike samarbeidsprosjekter mellom Sykehuset Namsos og Nord universitet, der vi hadde ulike måter å veilede og organisere praksisen på. Det å få delta i ulike prosjekter og arbeidsgrupper og få tilstrekkelig faglig kompetanse er også viktig for minoritetsspråklige, slik det kommer frem i artikkelen.

Jeg fikk anledning til å ta kurs i blant annet veilednings- og konsultasjonsmetodikk, klinisk dokumentasjon og søk. Alle praksisveiledere bør få mulighet til å heve kunnskapen og kompetansen for å kunne styrke veiledningen av studenter med språkutfordringer.

Artikkelen viser at det er et behov for kompetanseheving. Jeg vil derfor oppfordre til aktiv jobbing mot kompetanseheving av alle praksisveiledere og mot en mentorordning for nye praksisveiledere i utdanningsinstitusjonene og helseforetakene.