Min svigerfars død bør være en vekker

Nå har henleggelsen kommet. Det tok tre år. Vi som familie har sittet i lange avhør. Vår uro og vårt sinne ble tatt på alvor av politikvinnen som avhørte oss. Hun sa: «Dette er en svært alvorlig sak». Det var ikke vi som pårørende som anmeldte saken. Det gjorde legene på intensivavdelingen hvor John, min svigerfar, var innlagt og døde.

Jon hadde røkt pipe siden han var 15. Ingen var inne på tanken om å ta fra ham pipa. Det var vi som pårørende som sørget for at han hadde på seg beskyttelsestøy (røykeforkle). John var ett hundre prosent pleiepasient. Han kunne ikke lenger stå på bena, og det var vanskelig for ham å trykke på knappen som skulle ha varslet personalet om ulykken.

Anmeldt og henlagt

Den aktuelle dagen satt han i rullestolen sin med en plastbelagt spisesmekke rundt halsen. Røykvarsleren virket antakelig ikke, og John hadde ikke på seg røykeforkle. Brannen ble oppdaget helt tilfeldig. Alt dette er blitt oss fortalt av ledelsen i omsorgsboligen. Det tok ham 22 timer å dø.

Les svaret fra kommunen:Har endret rutinene

Saken ble altså anmeldt av legene. Den er nå henlagt, og det er årsaken til at jeg kan skrive dette. Ingen kan lenger straffes. Det var en ulykke. Ingen ønsket noe slikt, det er vi som familie helt overbevist om, men for oss var det en katastrofeopplevelse.

Fryktelig avslutning 

Brannskadene han pådro seg var ikke forenlig med videre liv. Det tok ham 22 timer å dø. Vi vet at legene hadde videokontakt med Haukeland sykehus. De vurderte å overføre ham dit for videre behandling, men de mente at han ikke ville overleve transporten. Ekspertene behandlet ham altså som en hvilken som helst annen alvorlig skadet pasient. Dette imponerte oss egentlig.

Alt som siden har blitt gjort fra samfunnets side, har fortalt oss at dette ikke var en så stor katastrofe som vi i familien opplevde det som. Han var en gammel mann. Han skulle snart dø likevel. Verken politiet eller fylkeslegen har noe å bemerke til saken.

Små stillingsbrøker

Jeg skriver dette innlegget fordi jeg mener at saken har offentlighetens interesse: John bodde i en omsorgsbolig hvor svært mange av personalet hadde små stillingsbrøker. Det var mange å forholde seg til for en gammel mann.

Dette er en gjennomgående problemstilling i hele omsorgssektoren. Det snakkes for tiden mye om de ansattes rettigheter og viktigheten av å ha fulle stillinger. Mange har såkalt ufrivillig deltid.

Det snakkes lite om kvaliteten på omsorgen som blir gitt når det er mange små stillinger. Min påstand er at ansvaret da pulveriseres og at feil lettere oppstår. Det sier seg selv at en pleier med en liten stillingsprosent ikke engasjerer seg like mye som en i full stilling.

Småstillinger fører også til et svekket arbeidsmiljø som igjen vanskeliggjør internopplæring. De ansatte sier kanskje heller ikke fra om kritikkverdige forhold i frykt for å bli sett på som vanskelig og dermed ikke få flere vakter.

Les svaret fra kommunen:Har endret rutinene

Større stilling, større ansvar

I denne forbindelsen har jeg lyst til å fortelle om min første jobb i helsevesenet tidlig på 80-tallet. Under intervjuet på sykehjemmet jeg senere fikk jobb ved, sa avdelingslederen: «Vi forventer at du tar full stilling, ellers blir kvaliteten for dårlig». Vi satt den gangen og sladret om hvordan enkelte klarte å få seg halv jobb.

Det hele var snudd på hodet sammenliknet med i dag. Det forteller meg at det er snakk om organisering og ikke økonomi. Min påstand er derfor at ulykken kanskje ikke hadde skjedd dersom personalet hadde hatt større stillinger og dermed hadde følt et større ansvar.

Det som også har vært sterkt å oppleve, er at blir du gammel nok, er ikke din eksistens like mye verdt i møte med rettsstaten. Vi vet det nok, men det er kanskje få som har blitt gjort oppmerksom på det – på en grellere måte enn oss.