Det hjalp å sette ord på det vonde

Bildet viser et utsnitt av et menneske som sitter og skriver. Vedkommende har en tekopp ved siden av seg, og solen skinner inn i værelset.
DIKT BLE REDNINGEN: Hvis min erfaring og diktene mine kan hjelpe andre med å forså hva pasienter og pårørende gjennomgår, er jeg glad for det, skriver artikkelforfatteren.

Avgrunnen åpnet seg da mannen min fikk kreftdiagnosen i 2014 og frem til han gikk bort to år senere. Ord ble fattige, bortsett fra mine egne. De ble til små dikt, situasjonsanalyser om du vil. Jeg håper andre kan ha glede av å lese dem. 

Det var en varm dag i mai i 2014. Det var ettermiddag og vår lille lykkelige familie var samlet på terrassen. Vi skulle grille. Vi hadde vært på jobb og skole. Det var en helt vanlig dag.

Tenåringen var lykkelig, og jeg var fullstendig problemløs med ett unntak. Mannen min ventet svar på en biopsi. Han hadde tatt biopsi tidligere, men de hadde ikke funnet noe, så vi slappet egentlig av med det.

Så ringte telefonen. Mannen min gikk inn for å ta den. Da han kom ut igjen var han kritthvit i ansiktet. Fra da av var alt utrygt. Jeg husker ikke om vi ryddet av bordet den dagen, eller hva vi gjorde etterpå. Jeg tror mannen min låste seg inn på kontoret sitt. Sønnen min fikk ikke helt med seg hva som skjedde. Og vi orket ikke forklare den skjønne tenåringsgutten vår noe da.

Jeg husker faktisk ikke hva jeg gjorde selv. Bare tenkte at jeg måtte være sterk for mannen min. Jeg skrev ned tankene i diktform på mobilen for å ta det frem når han ble frisk. Han ble ikke frisk.     

Det å være kjæreste og se sin mann bli forandret fra en sterk fin kropp til et tynt ugjenkjennelig vrak, var slik at jeg måtte skrive det ned. Ingenting hjalp, men jeg forsto at jeg måtte huske i sjokkene som kom på løpende bånd.

Dikt omhandler slitasjen på forholdet av redsel og taushet. De diktene som i dag gjør mest vondt å lese, handler om forholdet og manglende evne/hjelp til å snakke sammen. Også der jeg i dag ser at han visste så godt hvordan det gikk, men sparte oss. Diktet som forteller at jeg ikke klarer å strupe at jeg er en levende kvinne med de behovene jeg har for nærhet, men ikke visste hvordan jeg skulle forholde meg til det med en så syk mann.

I det hele tatt har det vært mange uvirkelige faser.

Hvis erfaringen min – og diktene – kan hjelpe andre med å forstå hva pasienter og pårørende gjennomgår, er jeg glad for det. Man blir aldri den samme, og livet blir ikke det samme. Å møte seg selv på bunnen og bestemme seg for om man vil bli der eller kommer seg opp, er et aktivt valg. For meg ble diktene en redning når tankene kom, og de ble for skremmende.